Fastlåst situasjon over iranske lastebåter eksponerer den brasilianske styringsklassens dype krise

Av Alexander Ramirez og Miguel Andrade
6 August 2019

Den fastlåste situasjonen om hvorvidt to iranske lasteskip strandet i Sør-Brasil skulle besørges med drivstoff har ytterligere avslørt de skarpe motsetningene som landets styringsetablissemen står overfor, samtidig med den voldsomme forflytningen til høyre som kulminerte med valget av den fascistiske presidenten Jair Bolsonaro.

De to iranske lasteskipene Bavand og Termeh lå på reden nær Paranaguá i den sørlige delstaten Paraná – landets tredje-største havn, fra begynnelsen av juni til den 27. juli – inntil de endelig kunne bli påfylt det nødvendig drivstoff for hjemturen.

Skipene var chartret av det brasilianske selskapet Eleva Química og hadde fraktet inn store mengder urea, et petrokjemisk produkt brukt som gjødningsmiddel, og var bestemt å skulle returnere til Iran lastet med 100 tonn brasiliansk mais.

Petrobras, Brasils statlige oljeselskap, holdt imidlertid igjen på dieselleveransen til skipene av frykt for represalier fra USA. Ifølge avisa O Globo hadde grunnlaget for avgjørelsen vært en spesifikk kommunikasjon fra den amerikanske regjeringen til brasilianske myndigheter, om at import av urea fra Iran er underlagt begrensninger, ensidig pålagt av Washington og at selskap og havner som tilrettelegger for handelen med produktet kunne bli gjenstand for sanksjoner. Beslutningens konspiratoriske karakter, som den brasilianske regjeringen ikke kunne berettige på grunnlag av folkeretten men bare ved påkalling av «den amerikanske kommunikasjonen», utløste en rettstvist som avslørte det tiltakende sammenbruddet av det brasilianske politiske systemet.

Etter Petrobras’ nekting av drivstoffleveranser til skipene innvilget initielt staten Paranás justismyndigheter, som dekker byen Paranaguá, en rettskjennelse til Eleva Química som tvang Petrobras til å levere skipene drivstoff, under straff av en daglig bot. Som respons ble rettskjennelsen anket av kontorene til respektivt den brasilianske justisministeren og den brasilianske statsadvokaten – der sistnevnte handlet til forsvar for Bolsonaro-regjeringen. Justisminister Raquel Dodges orientering sentrerte på utenriksdepartementets argument at leveranser av drivstoff ville være skadelig for Brasils strategiske interesser og diplomatiske relasjoner.

Spurt om saksanliggendet to dager senere, svarte Bolsonaro foraktelig: «Dere vet at vi er innordnet med deres [amerikanske] politikk. Så vi gjør det vi har å gjøre.»

Til slutt beordret høyesterettspresidenten José Antônio Dias Toffoli den 25. juli Petrobras til å levere drivstoff til farkostene. Etter å ha presentert argumentet at Eleva Químicas kommersielle operasjoner med eksport av mais til Iran ikke ville bli utsatt for sanksjoner fra amerikanske myndigheter, la han til at å handle under en domstols rettskjennelse ville lette Petrobras’ forsvar i møte med trusler fra Washington. Mest oppsiktsvekkende var imidlertid Toffolis åpne referanse til de strategiske interessene som er underliggense for tvisten, deriblant argumentet at Petrobras’ nekting for å levere skipene drivstoff ville skade Brasils handelsbalanse, siden Iran er en viktig handelspartner som er ansvarlig for en tredjedel av eksporten av brasiliansk mais.

Toffolis beslutning, truffet én dag etter at Irans ambassadør til Brasil Seyed Ali Saghaeyan sa han hadde orientert brasilianske myndigheter om umiddelbart forestående gjengjeldelse med mindre skipene ble besørget drivstoff, er ytterligere et klart tegn på sammenbruddet i det brasilianske politiske systemet. Denne tendensen var allerede eksponert i tidligere tilfeller, eksempelvis i den fastlåste situasjonen som førte Bolsonaro til å trekke seg fra sitt løfte om å overføre den brasilianske ambassaden i Israel fra Tel Aviv til Jerusalem – en gest som truet med å utløse økonomisk gjengjeldelse fra arabiske land.

Krangelen avslørte også omfanget av sammenbruddet av den såkalte «nasjonalist»-politikken introdusert i Latin-Amerika av de såkalte Rosa-Bølge-regjeringene under betingelsene av den Kina-drevne handelsboomen, og nå mot bakteppet av den amerikanske regjeringens ensidige brudd på atomavtalen med Teheran, etterfulgt av økonomiske sanksjoner og en militæroppbygging som truer med å skyve verden til randen av en tredje verdenskrig.

I årevis lovpriste det brasialianske Arbeiderpartiet (PT) rollen spilt av tidligere president Lula da Silva for å ha overbevist Iran om å inngå forhandlinger med USA, der de gikk så langt som å hevde at atomavtalen som USA og de andre stormaktene påla landet ikke ville blitt undertegnet uten brasilianske diplomaters inngripen.

Den gangen poserte den brasilianske regjeringen som en «antiimperialistisk» kraft mot amerikansk hegemoni, mens den handlet i bevisst koordinering med Tyrkia som på det tidspunkt var en viktig alliert av Washington, for å legitimere amerikanske imperialistinteresser. Celso Amorim, Lulas tidligere utenriksminister, skrev så sent som i april 2019 i den argentinske dagsavisa Página 12 med det absolutte hykleri sine lovprisinger av Lulas rolle for å ha garantert amerikansk imperialismes strategiske interesser i Midtøsten, som en av motiveringene for å tildele ham Nobels fredspris.

Bolsonaros ordre angående de iranske skipene var åpenbart designet for å forårsake et ramaskrik og signalisere den voldsomme omstillingen av Brasils utenrikspolitikk, inn på linje med amerikansk imperialisme. Det er ingen tilfeldighet at i sentrum for kontroversen var den statsopererte oljegiganten Petrobras, som siden 2013 har vært gjenstand for en betydelig akselerert demontering, under regjeringene til Dilma Rousseff, Michel Temer og nå Jair Bolsonaro.

Etter at Rousseffs PT-regjering så godt som erklærte krigsrett i staten Rio de Janeiro da den sendte ut over 1 000 tropper fra hæren for å stoppe Petrobras-arbeidere fra å protestere mot den første auksjonen av ei oljeblokk i det geologiske pre-salt-sjiktet, har Bolsonaro nå erklært at han vil fortsette oppbrytingen av Petrobras-monopoler over oljeraffinering og distribusjonen av både naturlig og flytende petroleumsgass.

Den Bolsonaro-utnevnte nye toppsjefen for Petrobras har i mellomtiden oppnådd en avtale med landets antitrusttilsyn CADE – en del av justisdepartementet – og har lovet å privatisere ikke mindre enn 50 prosent av selskapets raffineringskapasitet og forlate gasstransportsektoren fullstendig innen 2021, angivelig i bytte for at CADE ikke iverksetter antitrusttiltak mot selskapet. Den 6. juni stemte høyesterett for å autorisere selskapet å selge datterselskaper uten engang å søke etter høyestbydende i en offentlig anbudsprosess.

Siden Rousseffs høyredreining i 2013 og den senere avdekkingen gjennom den såkalte Bilvask-operasjonen av en massiv korrupsjonsskandale som var sentrert rundt Petrobras, har demonteringen av selskapet vært et hovedmål for landets borgerskap, samtidig med dets tilnærming og innordning med amerikansk imperialisme. Dette har delvis vært berettiget under påskudd av å skulle avvikle korrupsjonsoperasjonene.

Etter salget av to vesentlige rørledninger til utenlandsk kapital siden april, og samtidig med krangelen om de iranske skipene, ga Petrobras den 23. juli slipp på kontrollen over sin bensinstasjonskjede BR Distribuidora, der det solgte halvparten av de 70 prosent av aksjene selskapet eide for 9,6 milliarder reais ($ 2,5 milliarder / NOK 22,31 milliarder). De neste trinnene inkluderer salg av raffinerier og av «Liquigás», som opererer i tapping, distribuering og markedsføring av flytende petroleumsgass. Regjeringens mål er til slutt å få begrenset Petrobras utelukkende til offshore oljeleting og -produksjon – den mest risikable og kostbare delen av virksomheten – og den minst attraktive for utenlandsk og privat nasjonal kapital.

Denne serien av tiltak har bare motivert den offisielle opposisjonen ledet av PT til å utdype sin orientering mot angivelige militære opponenter av Bolsonaro-administrasjonen. Samtidig med det offentlige ramaskriket om Bolsonaros innordning med USA om hovedanliggendet Iran, reproduserte PTs talerør Brasil247 på sin typisk smiskete måte en tekstspalte av Luís Nassif – en selvopptatt «nasjonalistisk» kommentator og forstå-seg-på-er – som lovpriste små taktiske forbehold innen hærkommandoen mot Bolsonaros politikk, som en begynnelse på en «reaksjon» mot USA-tilpasningen. Under overskriften «Nassif sier at hæren kan reagere på Bolsonaros avviklinger», siterer artikkelen hans analyse basert på lederartikler fra hærens talerør DefesaNet om at hæren er bekymret for «nasjonale sikkerhetsrisikoer» som følge av at Bolsonaro slår ned på «sosialpolitiske tiltak». Dette, ble det hevdet, førte hæren i retning av enighet med opposisjonen, som i sin tur ville føre opposisjonen til å samles bak militæret.

Nassif fortsetter med å si at Bolsonaro er «hånet av den moderne og demokratiske fløyen i hæren, representert av general Santos Cruz, som anser Bolsonaro som en nasjonal fare». Det tillegges at hans «underdanighet» til USA «har ført til ubehag innen øverstekommandoen». Der Nassif karakteriserer toppmilitæret som «objektive og målbevisste strateger», er han en gjenspeiling av tidligere PT-presidentkandidat Fernando Haddad, som omtaler militæret som «de voksne i rommet» som kunne kontrollere Bolsonaro.

Der Brasil stuper ut i en sosial og politisk krise generert av år med lavkonjunktur, og med hele tyngden av krisen som blir kastet på arbeiderklassens skuldre, har de politiske manøvrene til både den brasilianske styringsklassen og dens pseudo-venstre-apologeter en klar retning mot påleggingen av autoritære styreformer.

I den grad de fordømmer Bolsonaro avslører pseudo-venstres kommentarer at det for dem gjelder, akkurat som for de væpnede styrker, å tillate styringsklassen å oppfylle sine mål uten «sikkerhetsrisikoer» – det vil si et utbrudd av sosial masseopposisjon.

Der brasilianske arbeidere og unge nå trer inn i kamp mot Bolsonaro-regjeringen og forflytter seg til venstre, dreier deler av den øvre middelklassen, borgerskapet og deres politiske representanter skarpt mot høyre, i retning av undertrykking og diktatur. Den eneste veien ut av den bunnløse gropa som blir forberedt av styringsetablissementet, er gjennom mobiliseringen av en uavhengig politisk bevegelse av arbeiderklassen, mot Bolsonaro og mot det kapitalistsystemet som han sammen med PT og deres pseudo-venstre-satellitter forsvarer.