Flyangrep fra fransk-støttet libysk milits drepte 42 sivile

Av Alex Lantier
8 August 2019

På mandag bombet LNA-fly gjentatte ganger et regjeringsbygg i den sørlige libyske byen Murzuq, én måned etter at krigsherren Khalifa Haftars Libyske nasjonalarmé (LNA) [Libyan National Army] bombet en interneringsleir for flyktninger nær Tripoli, da de drepte 44 mennesker. I tre angrep drepte de denne gangen 42 mennesker og etterlot over 60 sårede, 30 i kritisk tilstand. Det rapporteres at ofrene for bombingen inkluderte gjester til et bryllup som hadde funnet sted i et nærliggende lokale.

Ibrahim Omar, kommunestyrerepresentant i Murzuq, rapporterte at 200 lokale dignitære hadde samlet seg i bygningen «for å avklare sosiale tvister». Han la til: «Ingen bevæpnede eller ettersøkte mennesker var blant dem. … Haftar bombet ubevæpnede sivile.» Omar ba om humanitær bistand og sa at det lokale sykehuset var overfylt og ikke kunne takle det store antallet skadede fra bombingen.

LNA kom med en uttalelse der de erklærte at de hadde målrettet «tsjadiske opposisjonskrigere», som ifølge Al Jazeera er en benevnelse i LNA-orienteringer som «vanligvis refererer til representanter for Tebu-stammen, som motsetter seg dem i området». Haftars styrker hadde okkupert Murzuq i april, som er sentrum av en oljerik region sørvest i landet. Tilsynelatende mistet LNA imidlertid kontroll over byen, etter å ha sendt mange av sine styrker nordover for å angripe Tripoli.

Den rivaliserende GNA-regjeringen i Tripoli [Government of National Accord] meldte fra sin nasjonalforsamling en uttalelse som hevdet at LNA med bombeangrepet «har gått ut over krigsforbrytelser, og til forbrytelser mot menneskeheten».

Ansvaret for grusomheten i Murzuq ligger fremfor alt hos imperialistmaktene i NATO. Etter å ha gått til krig med Libya i 2011, og støttet forskjellige islamistiske grupper og stammemilitser for å få ødelagt oberst Muammar Gaddafis regime, der de kastet Libya ut i et tiår med blodig borgerkrig, fører de nå en bitter proxikrig over hele landet.

Etter forrige måneds LNA-bombing av flyktningeleiren Tajoura i nærheten av Tripoli, la amerikanske myndigheter ned veto mot en nøytralt formulert resolusjon fra FNs sikkerhetsråd utarbeidet av Storbritannia, der det ble oppfordret til en våpenhvile.

Mandagens angrep i Murzuq kom dagen etter at den franske presidenten Emmanuel Macron ringte den egyptiske militærdiktatoren Abdel Fattah El Sisi, en av Haftars viktigste støttespillere, for å diskutere strategi i Libya. Egypts statsinformasjonstjenesten [State Information Service] rapporterte at Sisi «gjentok at Egypt støtter tiltak utøvd av Den libyske nasjonalarmé (LNA) for å bekjempe terrorisme og rive opp terroristorganisasjoner som utgjør trusler mot sikkerheten både i Libya og Middelhavsregionen».

Spenningene øker med den italienske regjeringen, som finansierer GNA for å operere kystpatruljer og bygge konsentrasjonsleirer for å forhindre flyktninger fra å nå Italia. Roma har gjentatte ganger krevd en «enhetlig» europeisk posisjon på Libya, og prøver å tvinge Frankrike til å støtte den internasjonalt anerkjente GNA-regjeringen.

Mens Frankrike konsekvent har støttet Haftar mot Italia-støttede GNA, som offisielt har FN-anerkjennelse, ser det også ut til at Washington svinger inn bak LNA. I april, da LNA-angrepet på Tripoli begynte, snakket Trump personlig med Haftar via telefon, og gav ham effektivt sett grønt lys. Det hvite hus kom med en uttalelse om «feltmarskalk Haftars viktige rolle i bekjempelsen av terrorisme og sikringen av Libyas oljeressurser» og reverserte de tidligere oppfordringene fra USAs utenriksminister Mike Pompeo om en våpenhvile i Libya.

Denne uttalelsen fremprovoserte masseprotester i Tripoli. Demonstrantene tok på seg gule vester i solidaritet med masseprotestene i Frankrike mot Macron, og holdt frem plakater som fordømte Macron og Sisi.

Andreas Krieg, professor ved King's College i London, sa til Le Point: «Det virker som om intensiv felles lobbyvirksomhet fra Haftar og De forente arabiske emirater (UAE) har båret frukter, og har fått overbevist Det hvite hus om at Haftars LNA kan være en partner å samarbeide med, til tross for de voksende bevisene for krigsforbrytelser… Forestillingen om at bare Haftar kan vinne en avgjørende seier i Libya har møtt en gunstig respons i troppen til den amerikanske nasjonale sikkerhetsrådgiveren John Bolton.»

Haftars siste grusomhet har ikke ført til noen kursendring fra hans imperialiststøttespillere. Paris, som fremstår som Egypts største våpenleverandør, var taus om Murzuq-bombingen på mandag, og startet felles marineøvelser med Egypt i Middelhavet.

Kampene mellom LNA- og GNA-styrker fortsatte på tirsdag. LNA-styrker gjennomførte luftangrep mot flyhøyskolen i Misrata, og GNA-styrker gjengjeldte ved å angripe flybasen Al Jufra, angivelig en viktig logistikk- og transportbase for LNA-styrkenes angrep på Tripoli. Der LNA-offensiven mot Tripoli fortsetter unnslapp et passasjerfly på mandag knapt innkommende beskytning da det landet med 124 passasjerer på byens internasjonale flyplass Mitiga. Kampene rundt Tripoli har ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) etterlatt 1 093 døde, 5 572 sårede og over 100 000 fordrevne.

Dette er en fordømmende eksponering av de pro-imperialistiske småborgerlige postmodernistene, som Bernard Henri Lévy eller Olivier Besancenot, kandidaten for Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA), som i 2011 hyllet krigen i Libya som en demokratisk revolusjon. Krigen overførte makten til en broket gruppe av CIA-operatører, åpnet det oljerike landet for imperialistplyndring og førte til byggingen av et nettverk av konsentrasjonsleirer for flyktninger. Til tross for den «demokratiske» retorikken som krigen ble markedsført med, er overgrep, voldtekt, slaveri og drap, alle vanlige forekomster i de EU-finansierte leirene i Libya.

Haftar har vært en CIA-operatør i over tre tiår, siden han hoppet over til en antiGaddafi-milits i 1987 den gangen Frankrike førte en proxikrig mot Libya langs grensa til Tsjad, kort etter USAs bombing av Libya i 1986. Haftars milits ble oppløst kort etter at Idriss Déby, den Frankrike-støttede diktatoren i Tsjad i 1990 tok makten i et kupp. Etter å ha tilbrakt to tiår bosatt i nærheten av CIA-hovedkvarteret i Langley, Virginia, vendte Haftar tilbake til Libya like etter at NATO-krigen begynte i 2011, for å lede NATO-støttede «opprørere» som bekjempet den regulære libyske arméen.

Etter at marionettregimet opprettet av NATO etter Gaddafis nederlag og drap, i 2014 kollapset ned i åpen krigføring mellom fraksjonene, dukket Haftar opp som den viktigste militærlederen i det østlige Libya. Han motsetter seg flere av Libyas islamistiske militser så vel som GNA-regimet i Tripoli, og mottar støtte fra nabolandet Egypt så vel som fra Frankrike, De forente arabiske emirater (UAE) og Russland. Han kommanderer nå en styrke på 25 000 mann, bestående av militstropper som roterer rundt en kjerne av 7 000 regulære tropper, bevæpnet av Egypt og Frankrike, og med utrustning og dusinvis av russisk- eller franskproduserte jagerbombere.

Fransk imperialisme, nå tilsynelatende med et visst nivå av amerikansk støtte, kalkulerer med at Haftar er best posisjonert til å forsvare deres nykoloniale interesser i det nordlige Afrika og regionen sør for Sahara. Etter at italieneren Antonio Tajani, presidenten i Europaparlamentet, midt under Haftars offensiv mot Tripoli i april kritiserte Macrons Libya-politikk som «en historisk og dramatisk feil», pekte den venezuelanske nyhetsorganisasjonen TeleSUR på de bitre stridighetene rundt olje som ligger til grunn for den fransk-italienske konflikten.

De skrev: «Oljefeltene ved al-Wafaa og al-Feel, som tidligere ble operert av det italienske selskapet ENI, ligger forlatt. Med sin stilltiende støtte til Khalifa Haftar satser Frankrike nå på privilegerte rettigheter innen landets energisektor. Dette står i direkte konkurranse med italienske interesser. Det skulle ikke komme som noen overraskelse at den franske presidenten Emmanuel Macron i slutten av januar besøkte Abdel Fattah el-Sisi, sin motpart i Egypt. Sisi er Haftars sterkeste allierte og har gitt militærstøtte til hans styrker.»