Storbritannia: Johnson-regjeringen overveier en post-Brexit snap election, mens Labour’s Blair-ister plotter for en «nasjonal enhetsregjering»

Av Chris Marsden
13 August 2019

[description]Det er takket være Corbyn at alle sannsynlige utfall i parlamentet vil ende med regjeringer forpliktet til ytterligere sosialkutt og innstramminger, militarisme og krig./description]

Statsminister Boris Johnsons konservative regjering har planer om å tvinge gjennom en no-deal-Brexit som truer med føre Storbritannia ut i en stor konstitusjonell krise.

Spenningene innen styringskretsene er slike at pro-Remain Thatcher-isten, den tidligere forsvarsministeren sir Malcolm Rifkind i et brev til The Times, advarte for at: «Dersom statsministeren skulle nekte å respektere den sedvanlige konsekvensen av å tape et mistillitsvotum, og skulle søke å forhindre at både parlamentet og velgerne fikk det endelige ord om en no deal, da ville han skape den største konstitusjonelle krisen siden handlingene til Charles I [o. anm.: henrettet i 1649], som førte til Den britiske borgerkrigen [o. anm.: fra 1642 til 1651].»

I brevet sa Rifkin: «Jeg har stor tillit til at statsministeren vil ignorere rådene fra Dominic Cummings. Kong Charles ble et hode kortere av å trå over konstitusjonen. Johnson ville ønske å beholde sitt, mens noen rundt ham nå helt åpenbart mister deres.»

Johnson har blitt redusert til et parlamentsflertall på ett sete. Labour-lederen Jeremy Corbyn har indikert at han vil kalle et mistillitsvotum mot Johnson, en eller annen gang etter den 3. september, når parlamentet kommer sammen etter sommeravbruddet. Dersom han blir nedstemt ville Johnson, i henhold til loven om faste terminer [Fixed Term Parliaments Act], normalt ha 14 dager til å vinne et nytt mistillitsvotum, eller han må se imøte et generalvalg.

Rifkind responderte på kommentarer fra Cummings, kampanjedirektøren for [2016-referendumets] Vote Leave og som nå en spesialrådgiver, om at Johnson ikke ville gå av men i stedet kalle en snap election [o. anm.: raskt nyvalg med forkortet kampanjeperiode] for raskt etter fristen for Storbritannias fratreden fra EU den 31. oktober. Det ville gjøre en no-deal-Brexit – en fratredelse fra EU uten en handels- og tollavtale – til et fullført faktum. Johnson ville deretter føre en valgkamp basert på nasjonalistisk retorikk om å forsvare «folkeviljen» mot Brüssel, mot «forræderske» og udemokratiske Remain-ere i Westminster, og mot «storbyeliten».

Alt Rifkind sier om det antidemokratiske kursen som Johnson overveier er faktisk og sant. Hans beredskap til å trosse den parlamentariske konvensjon er en indikasjon på hans tro på at Brexit konfronterer stor motstand som han søker å få omgått, både innen styringskretser og mange arbeidende mennesker.

Samtidig er plottingen til Tory-enes Remain-fraksjon, og deres allierte på opposisjonsbenkene, akkurat like udemokratisk. Ifølge tradisjonen ville et vellykket mistillitsvotum se lederen for opposisjonens hovedparti forsøke å danne en regjering. Corbyn ville derfor ha to uker på seg til å sikre nok støtte til en «caretaker»-regjering [o. anm.: midlertidig regjering inntil et general] – basert på løfter om å søke en forlengelse av Artikkel 50 [o. anm.: EU-avtalens punkt om utmeldingsbetingelser], som ville forsinke Storbritannias uttreden fra EU – før han kunngjorde et generalvalg der Labour Party forplikter til å avholde en folkeavstemming nummer to.

Men en Corbyn-regjering er anatema for Tory-Remain-ere, der de konspirerer med Blair-istiske Labour-MP-er og Liberal Democrats for å danne en «nasjonal enhetsregjering». De planlegger å søke dronningens godkjenning, med en «Ydmyk appell», om å fjerne Johnson.

Dominic Grieve, den konservative tidligere justisministeren, uttalte til The Times at dronningen «har forsøkt å holde seg godt unna politikkens slag og spark, men i siste instans ligger de gjenværende fullmaktene, og ansvaret hos henne. Hun må kanskje kvitte seg med tjenestene [til Johnson] på egen hånd.»

Dette har også en historisk presedens, da Labour-lederen Ramsay MacDonald i 1931 sammen med 12 andre MP-er krysset gulvet i House of Commons, for å få dannet en nasjonal enhetsregjering. Det banet veien for de rå innstrammingstiltakene kalt «Hungry Thirties» [‘Det sultende trettitallet’] med fire påfølgende nasjonalen enhetsregjeringer, frem til begynnelsen av andre verdenskrig. En ny nasjonal enhetsregjering ville være like fiendtlig innstilt til arbeiderklassens interesser, og den ville styrke høyresiden under Johnson, og utdype de farlige splittelsene i arbeiderklassen allerede sådd av Brexit.

Corbyn søker desperat å opprettholde det høyreorienterte pro-business partiet Labours grepet over arbeiderklassen. Dette innebærer en ny runde med parlamentariske manøvrer for å unngå enhver mulighet for at arbeidere griper uavhengig inn, for sine egne interesser i denne voksende krisen.

Skyggefinansminister John McDonnell uttalte til BBC at «det vil være et flertall» blant MP-er for en Labour-caretaker-regjering for å unngå en no-deal-Brexit, og for at Johnson vil måtte tre til side. «Jeg vil ikke dra dronningen inn i dette, men jeg ville sende Jeremy Corbyn i en drosje til Buckingham Palace, for å berette at vi tar over,» sa han.

Han gjorde stort spill av avvisningen av enhver formell koalisjon med andre partier, men hans usannsynlige plan er avhengig av å vinne støtte fra Blair-istene, Lib Dems, Scottish National Party (SNP), dissident-Tory-er, og til og med fra monarkiet. Den ville også avhenge av at Corbyn gjør det som ble krevd av ham. McDonnell vet dette meget vel, og understreket at å sikre støtte til en «caretaker-regjering ... ville dreie seg om å si: ‘Ja, som Labour sa, for å blokkere en no-deal, vil vi gå tilbake til landet i en folkeavstemming.»

McDonnell har også lovet å støtte en ny folkeavstemning om skotsk uavhengighet, for å sikre støtte sin fra SNP – på bekostning av å så ytterligere nasjonale splittelser i arbeiderklassen.

Corbyn har for sin del befattet seg med å skrive til kabinettsekretær sir Mark Sedwill [o. anm.: minister med portfolio for koordinering av departementene] der han oppfordret embetsverket til å blokkere en no-deal-Brexit, dersom et valg blir kalt under «purdah»-regler etablert for å forhindre at regjeringen treffer store politiske beslutninger under en valgkampperiode. Han har bedt Whitehall-mandarinene [o.anm.: ref. kinesiske imperier; reaksjonære byråkrater med stor innflytelse] om å avgjøre om regjeringen må søke en tidsbegrenset utvidelse av Artikkel 50 for å la velgerne bestemme.

Mens Corbyn og McDonnell utfører sine patetiske manøvrer er Blair-istene fristilt til å plotte og planlegge sammen med Tory-ene. Pressen er fylt med rapporter om rundt 100 Labour-MP-er, frontet av partiets nestleder Tom Watson, som diskuterer om hvem som skal lede den foreslåtte nasjonale enhetsregjeringen. Blant antydede navn er antiCorbyn-kupp-plottere og venstresidens heksejegere som Margaret Beckett, Hilary Benn og Yvette Cooper, så vel som Tory-ene Ken Clarke og Dominic Grieve.

Den tidligere Blair-isten og nå liberaldemokraten, finanstalsmann Chuka Umunna fortalte pressen: «Jeg vet, for jeg har snakket med dem, at det i det minste er et vesentlig mindretall av Labour-MP-er som ganske enkelt ikke ville godta å se Jeremy Corbyn som statsminister i dette landet.»

Jo Swinson, den nye Lib-Dem-lederen, støttet Umunna og sa at hennes parti ikke ville støtte Corbyn, mens en ikke-navngitt ledende Lib-Dem-MP sa til Financial Times: «Jeg kan ikke tenke meg at vi under noen omstendighet ville plassere Jeremy Corbyn i Nr. 10 [Downing Street]. Han er ikke bare farlig for vår nasjonalsikkerhet, men også for vår økonomiske sikkerhet.»

Corbyns avvisning av å utføre sine supporteres forlangender og drive ut Blair-istene ut av partiet, kombinert med at han har adoptert alle deres politiske krav, betyr at det er høyrefløyen som planlegger en mulig splittelse fra en styrkeposisjon i partiet, mens de er hatet av flertallet av arbeidere. Det er dessuten rapporter om at opptil 30 Labour-MP-er, som er pro-Brexit eller fra pro-Brexit-valgkretser, kan komme Johnson til unnsetning i parlamentet ved å motsette seg et mistillitsvotum.

Fire år med Corbyns ledelse har ikke vist seg å være Labours gjenfødelse som reformistparti, som hans pseudo-venstre-apologeter hevdet. Det har sett ham undertrykke klassekampen mens han banet vei for den skarpeste høyredreiningen i britisk politikk etter krigen. Det er takket være Corbyn at alle sannsynlige utfall i parlamentet ender i regjeringer som, til tross for deres meningsforskjeller om Brexit, alle er forpliktet til ytterligere sosialkutt og innstramminger, militarisme og krig.

Den eneste veien ut av dette politiske uføret er gjennom en avvisning av allianser med både pro- og antiBrexit-fraksjonen av styringsklassen, og bygging av en enhetlig bevegelse av den britiske, europeiske og internasjonale arbeiderklassen for sosialisme.