Bekymringene tiltar over finansiell stabilitet

Av Nick Beams
14 August 2019

Den nåværende uroen i finansmarkedene ble utløst av Trump-administrasjonens trussel om å pålegge tolltariffer på kinesiske varer til en ytterligere verdi av $ 300 milliarder, og beslutningen om å etikettere Kina som en «valutamanipulator» etter Beijings trekk for å la renminbi [yuan] falle. Den ekstreme volatiliteten har reist spørsmål om det globale finanssystemets stabilitet.

Men den siste runden i USA-Kina-konflikten var bare katalysatoren for fremveksten av disse anliggendene. Under betingelser der verdensøkonomien klart er i en nedadgående trend – eurosonen bremser opp, og den britiske økonomien viste sammentrekning i andre kvartal – er det dypere spørsmålet som nå kommer til overflaten: hvor lenge kan sentralbankene fortsette å pumpe penger inn i finanssystemet uten å utløse en systemisk krise?

Etter å ha kuttet renta til historisk lave nivå som respons på den globale finanskrisen i 2008, har verdens største sentralbanker reversert sine retningslinjer med å ville «normalisere» pengepolitikken og forflytter seg nå til å besørge ytterligere stimulans.

US Fed, den [private] amerikanske sentralbanken, kuttet rentenivåene i forrige måned, og er satt til å gjøre det igjen i september, med utsikter til at flere kutt kan følge. Den europeiske sentralbanken (ECB) har signalisert at den ønsker å lette pengepolitikken ytterligere på neste møte i september, og sentralbankene i Australia, på New Zealand, i India og Thailand har allerede tatt skrittet og redusert sine rentenivåer.

Resultatene så langt har skapt en historisk usett situasjon i obligasjonsmarkedene. Det anslås at det handles statsobligasjoner til en verdi av om lag $ 15 billioner [NOK 134 billioner] med negativ avkastning, som betyr at en investor som kjøpte obligasjonen og holdt den til forfall ville lide tap.

Dette fenomenet kan spre seg ytterligere. I løpet av siste helg publiserte Wall Street Journal en hovedartikkel med overskriften «Investorer funderer på negative obligasjonsavkastninger i USA.» Artikkelen siterte en finansanalytiker som bemerket at dersom man hadde reist utsiktene om negative avkastninger for 10 år siden, da ville man ha blitt «ledd ut av rommet», men nå «melder folk seg veldig raskt med på negativ-rente-tanken».

Fallet i de langsiktige rentesatsene er i hovedsak en avstemming av mistillit til utsiktene for global vekst, ettersom investorene søker trygge tilfluktssteder for kontanter som har blitt sprøytet inn i systemet. Hvis det var muligheter for profitable investeringer i realøkonomien, da ville pengene forflyttet seg i den retningen. I stedet skyves de inn i finansielle verdipapirer.

I aksjemarkedet fører dette til høyere aksjekurser. Det gir også høyere obligasjonspriser, som i sin tur presser renteavkastningen ned, siden de to faktorene beveger seg i motsatte retninger.

I et uttrykk for den voksende bekymringen refererte

Journal-artikkelen en annen analytiker som sa han var «perpleks» over avkastningsnivåene, og at det var som om «Armageddon blir priset inn».

På den andre siden av Atlanterhavet har tilsvarende bekymringer kommet til uttrykk i London, på sidene i Financial Times. Som Rana Foroohar bemerket i sin spalte var markedsvolatiliteten «angivelig utløst av at USA-Kina-konflikten ble til en fullverdig valutakrig».

Men, fortsatte hun, ved kjernen handler det om «Federal Reserves manglende evne til å overbevise oss om at rentekuttet i juli kun var en ‘forsikring’ for å beskytte mot en fremtidig nedgang,» mens «hvilket som helst antall indikatorer nå viser ... den globale nedgangen allerede har begynt».

Aksjemarkedene har imidlertid fortsatt å stige. Men, det er ikke en indikasjon på sunn helse, der aksjer nå er verdsatt til det dyreste nivå på mer enn et århundre. «Jeg tror ikke det er et spørsmål om hvorvidt vi får se et krasj – spørsmålet er hvorfor vi ikke har sett et enda,» skrev hun.

Det var «mange bekymrede markedsdeltakere», som det fremgår av de historiske rekordnivåene for obligasjoner med negative avkastninger over hele verden. Når mange er beredt til å betale for «sikkerheten» ved å tape litt penger som en sikring mot å tape mye, «da vet du at det er noe dypt galt i verden».

Artikkelen påpekte at Feds tiår-gamle Plan A – «teppelegge økonomien med penger, og håpe på normalisering» – hadde mislyktes, og det er ingen Plan B. Den refererte nylige kommentarer fra den kjente Gluskin-Sheff-analytikeren Dave Rosenberg, om at «privatsektoren i USA kveles av så mye gjeld, at å senke kostnadene for kreditt ... ikke vil føre til rare etterspørselsreaksjonen.»Fed «skyver nå på ei snor» – et begrep som først ble anvendt på 1930-tallet for å beskrive sentralbankens manglende evne til å skape ytterligere vekst i realøkonomien ved hjelp av en løsere pengepolitikk.

«Det fungerte ikke da, og det vil ikke fungere nå,» skrev Foroohar. «Du kan ikke løse gjeldsproblemene med mer gjeld. Og sentralbankfolkene ... kan ikke skape realvekst; de kan bare flytte penger rundt. På et gitt tidspunkt må markedene og realøkonomien konvergere.»

En slik «konvergens» ville ikke bare resultere i et krasj i finansmarkedene. Det truer med å gå utover det som skjedde i 2008. Det skyldes at sentralbankpolitikken det siste tiåret, som har innebært innsprøytingen av titalls billioner av dollar inn i finansmarkedene, har reist spørsmål ved det internasjonale pengesystemets stabilitet.

Dette sees i den økte etterspørselen etter gull som det ultimate verdigrunnlaget i den globale kapitalistøkonomien.

Over de fire siste tiårene og mer, har det vært hevdet at analysen Marx fremla i Kapitalen, om at det monetære systemet i siste instans, som resultat av forbruket av menneskelig arbeid måtte baseres på en vare som legemliggjorde reell verdi, nå var nullet og ugyldig.

Denne påstanden var basert på utviklingen av et internasjonalt monetært system basert på fiat-valutaer, bare understøttet av statens makt, i perioden som etterfulgte den amerikanske presidenten Nixons fjerning av gullstøtten fra den amerikanske dollaren i august 1971.

Men nå er det en tiltakende mangel på tillit til dette systemets stabilitet, gjenspeilt i den økende etterspørselen etter gull, mye som følge av sentralbankers oppkjøp, og som har hevet gullprisen til over $ 1 500 per unse – det høyeste nivået på seks år.

Tidligere denne måneden rapporterte Financial Times at data utgitt av World Gold Council viste at sentralbanker, anført av Polen, Kina og Russland, hadde gjort «de største anskaffelsene av det edle metallet bokført av offentlige institusjoner i førstehalvdelen av et år».

«Mønsteret viderefører fjorårets aktivitet, da sentralbankene støvsugde opp mer gull enn noen gang siden opphevingen av gullstandarden ... i 1971,» ble det sagt.

Skyvet inn i gull gjenspeiles også i finansmarkedene, der investorer går over i børshandlede råvarefond (ETF) [Exchange Traded

Funds], med gullbaserte ETF-er som spiller en ledende rolle som sikring mot økende finansiell usikkerhet. Selv om dette ikke innebærer den direkte besittelsen av gull, er det nok en indikasjon på utviklingstrenden.

Marx forklarte en gang at kapitalistøkonomiens lover ikke opererer åpent og transparent. De kan i lange perioder være skjulte, men til slutt gjør de seg gjeldende på samme måte som tyngdeloven når et hus krasjer ned om våre ører.

Disse lovene, uttrykt i økonomiske data, har et essensielt sosialt innhold. Det vil si, de uttrykker forholdet mellom klasser – fremfor alt mellom arbeiderklassen og borgerskapet, nå dominert av et finansoligarki.

Finanskrisens forløp vil utvilsomt anta mange uforutsigbare vendinger. Men én ting er sikkert: hvert trinn vil bringe en økt respons fra de styrende finanselitene når de forsøker å gjenopprette verdi for sitt berg av fiktive eiendeler, skapt av å trykke på en dataknapp eller anvendelsen av en algoritme, med intensiverte angrep på arbeiderklassen, langt utover de som ble initiert som svar på krisen for et tiår siden.