Argentinas aksjemarked krasjer etter at Macri tapte primærvalg

Av Rafael Azul
16 August 2019

Sist søndag, den 11. august, avholdt Argentina sitt primærvalg kalt «PASO», utformet for å velge kandidater til føderale embeter og for å luke ut politiske partier med mindre enn 1,5 prosent oppslutning for det kommende generalvalget.

Den uventede kollapsen av støtte for president Mauricio Macri og hans koalisjon Juntos por El Cambio [‘Sammen for endringen’] utløste et stormløp på det argentinske aksjemarkedet, som stupte med 60 prosent før det roet seg nesten 40 prosent ned, den nest største markedskollapsen i verden på én dag siden 1950. Pesoen tapte 23 prosent av sin verdi og var tidvis på lavtpunktet 61 pesos mot den amerikanske dollaren.

Fremfor alt viser markedskrasjet den internasjonale finanskapitalens bekymringer for at avstemmingen gjenspeiler en massiv sosial motstand mot innstramminger. Den spanske avisa El País kalte krasjet «Svart mandag» og advarte for at økonomien er «på randen av kollaps». El País skrev at det som er «enda verre» enn krasjet er «frykten for et maktvakuum de kommende månedene… uten en troverdig regjering». Generalvalgets første runde er den 27. oktober. New York Times kom samtidig med referanser til Argentinas mislighold av gjeldsbetjeningen i 2001, da landet konfronterte massedemonstrasjoner og gikk gjennom en håndfull presidenter i løpet av bare noen uker.

I søndagens primærvalg kvalifiserte fire politiske koalisjoner for å stille den 27. oktober. Den store vinneren var den peronistiske og fagforeningsledede alliansen Frente Para Todos (Front for alle), med 47,4 prosent av de avgitte stemmene. Alliansens presidentkandidat er Alberto Fernández og visepresidentkandidat er tidligere president Cristina Kirchner. Den nåværende regjeringskoalisjonen Sammen for endringen fikk bare 32,1 prosent av stemmene. Kandidatene er Macri og Miguel Ángel Pichetto (peronist).

På tredjeplass kom Consenso Federal (‘Føderal enighet’) med 8 prosent, som er antiKirchner-peronister med tidligere økonomiminister Roberto Lavagna (peronist) som presidentkandidat.

Pseudo-venstre-alliansen FIT – Frente de Izquierda Unidad (‘Front for venstreenhet’; en valgallianse bestående av Partido Obrero, Partido de los Trabajadores Socialistas, Izquierda Socialista og Movimiento Socialista de los Trabajadores) kom på en fjerdeplass med 3 prosent. Manuela Castañeira, nok en pseudo-venstre kandidat, som stilte uavhengig av FIT-U og som er fra Nuevo MAS (Bevegelse for sosialisme) oppnådde 0,8 prosent av stemmene.

Meningsmålingene før sist søndags avstemming spådde et åpent valg mellom Macri og peronistene. Resultatforskjellen var imidlertid overveldende og Macris støttespillere erkjente at hans sjanser for generalvalget var så godt som null. Skulle søndagens avstemmingsresultat stå seg i oktober vil Peronistene ikke bare vinne presidentembetet i første valgrunde, men de vil med stor sannsynlighet også få kontroll over underhuset i Kongressen. Muligheten for et slikt resultat utløser bekymring i finans- og industrisektorer.

Mye tyder på at Wall Street og det argentinske borgerskapet er klare for å dumpe Macri, som har så liten legitimitet at det vil gjøre det vanskeligere å håndheve nedskjæringene påkrevd av Det internasjonale pengefondet (IMF). Fra den innenlandske kapitalistklassen er det nå noen som krever at Macri trekker sitt kandidatur og kaster sin støtte inn bak Roberto Lavagna, antiKirchner-peronisten som stiller for Alternativa Federal (‘Føderalt alternativ’).

Den 77-år-gamle Lavagna var økonomiminister for president Eduardo Duhalde under gjeldskrisen i 2001; kort tid deretter ble han nok en gang økonomiminister, da under president Néstor Kirchner, hvor han var ansvarlig for forhandlingen av IMFs «rednings»-pakke med brutale nedskjæringer.

Samtidig som avstemmingen fant sted sist søndag pågikk en aktiv diskusjon om resultatutviklingen i ei Whatsapp-chatgruppe kalt Nuestra Voz [‘Vår stemme’] sammensatt av en gjeng kalt «de 256 direktørene» (medlemmer av landets industriforbund). Et av temaene i diskusjonen var forslaget om at Macri måtte trekke sitt kandidatur og gi sin støtte til Lavagna.

Lavagnas visepresidentkandidat Juan Manuel Urtubey benektet dagen etter å ha fått slike antydninger fra big-business-forbundet. Samtidig oppfordret Urtubey Macri til å lytte til de 47 prosentene «som virkelig sa noe» på søndag, og han krevde at Macri, gitt valgresultatets alvor, måtte droppe «valgmodellen» og begynne å tenke på sine neste trinn, og han oppfordret ham til en overgang organisert av det politiske og produktive etablissementet, for å oppnå et «felles mål».

Bekymringer for legitimiteten til Macris styre strekker seg langt utenfor Argentinas grenser. Britiske Financial Times veide på tirsdag inn og anklaget Macri for å ha mistet kontakt med virkeligheten.

«Med velgere som ga Sr. Fernandez en ledelse på 15 poeng, raste kursen på pesoen, mens Merval – den lokale aksjeindeksen – tapte 48 prosent av sin verdi i amerikanske dollar. Statsobligasjoner i dollar stupte i gjennomsnitt med rundt 25 prosent, og avkastningsrentene skøyt opp til nesten 35 prosent for kortsiktige verdipapirer, mens credit default swops [o. anm.: samlinger av risikable gjeldsforpliktelser; ref. norske kystkommuners investeringer i 2008] viste en underforstått sannsynlighet for mislighold på 75 prosent.

FT skrev: «På en pressekonferanse sverget Macri å slå tilbake og han beskyldte velgerne for markedskrasjet. Denne presidentens tap av kontakt med virkeligheten kan ha skremt markedene enda mer enn utsiktene til en gjenkomst av Cristina Fernández de Kirchner...»

«Argentinas økonomi er i resesjon [o. anm.: definert som to påfølgende kvartal med negativ vekst], bruttonasjonalproduktet (BNP) er lavere og arbeidsledigheten høyere enn i 2015, da Sr. Macri tiltrådte. Inflasjonen er på nesten 50 prosent – omtrent dobbelt så høy som i 2015 – og den offentlige gjelden er også mer enn fordoblet.» I tillegg har fattigdomsraten, som nå er på 40 prosent, aldri vært høyere i Argentinas etterkrigshistorie.

FT utstedte så en åpen trussel på vegne av City of London:

«Markedene kan enda konfrontere både Fernández og Macri med virkelighetens verden.. . og få Argentina ned på knærne.»

Det er liten tvil om at Alberto Fernández, Cristina Kirchner, Mauricio Macri og Roberto Lavagna allerede avgir sine løfter om å samarbeide for å gjøre hva som måtte kreves av dem, fra Wall Street, bankene og big business.

På tirsdag kveld lovet Fernández’ økonomiske rådgiver Matías Kulfas at en Fernández-administrasjon ville ha en «absolutt vilje» til å gjennomføre alle betalinger på utenlandsgjelden og ikke ville sette noen begrensninger for utenrikshandel. El País forklarte: «Kulfas la til at valgkampanjen hadde hatt møter med IMF-funksjonærer for klargjøre for dem deres vilje til å tilbakebetale den enorme kreditten på $ 57 milliarder [NOK 510 milliarder] innvilget i september 2018.»

Nicolás Del Caño og Romina Plá, valgkandidatene til Frente de Izquierda (FIT) oppnådde tre prosent av de avgitte stemmene den 11. august. Det er omtrent samme resultat FIT fikk i 2015.

Izquierda Diario, husorganet for Partido de los Trabajadores Socialistas (PTS) – en deltaker i FIT-alliansen – appellerte på tirsdag til lederne i de peronistkontrollerte fagforeningene om å «få en slutt på våpenhvilen» med Macri, og kalle for en 36-timer-streik. Etter å ha avgitt initiativet til de samme fagforeningene som er ansvarlige for å ha påført innstrammingene oppfordrer Izquierda Diario nå på vegne av FIT til en «konstituerende forsamling», som skal «omorganisere landet på en ny basis».

Erklæringen henviser ikke til sosialisme og gjør det klart at den konstituerende forsamlingen skal forene alle klasser i det argentinske samfunnet. Den konstituerende forsamlingen «vil være i stand til virkelig å gi uttrykk for den folkelige viljen,» lyder det og det legges bare til at medlemmene «ikke vil danne en privilegert kaste, som de som nå er i Kongressen». Forsamlingen skal ha makt «til å konfrontere alle de store nasjonale problemene». Denne organisasjonen vil med andre ord være helt ute av stand til å konfrontere internasjonal finanskapital.

Uttalelsen kritiserer ikke Fernández-kampanjen, og legger bare til at de har divergerende meninger om Kirchnerist-kandidatenes pro-imperialistiske, pro-Wall-Street-karakter, og den legger høflig til: «Det er vår oppfatning at PTS og FIT mener Fernandez/Kirchner bare vil forverre den folkelige armoden.»

Under betingelser der inflasjonen skyter til himmels og en utdypende økonomisk krise vil legge et grunnlag for sosial opposisjon mot imperialisme og verdenskapitalisme, er FIT-forslagene et forsøk på å blokkere spontanstreiker og arbeiderprotester, og på å få bundet arbeiderklassen til fagforeningsbyråkratiet og det nasjonale borgerskapet, gjennom fler-klasse «konstituerende forsamlinger», og en bedragersk «36-timer-streik» bare for å blåse av damptrykk.

PTS og PO kollaborerer med fagforeningsbyråkratiene for å kanalisere misnøyen inn bak de nasjonale fagforeningenes begrensninger, som lenge har tjent til å kvele sosiale protester og tvinge gjennom amerikansk og europeisk imperialismes diktater.

Siden begynnelsen av 2018 har argentinske arbeidere og ungdommer marsjert i gatene, gang på gang har de streiket og mobilisert mot innstrammingspolitikken til Macri-regjeringen, i forsøk på å forsvare arbeidsplasser, pensjoner innen utdanningsverket og generelle levevilkår. Fagforeningenes rolle har vært å avspore disse kampene, som ledd i deres kollaborering med Macri.

I desember 2001 var kampropet: «¡Qué se vayan todos!» [Vekk med dem alle!]. Det var under veldig like omstendigheter, da den argentinske arbeiderklassen spontant mobiliserte til en 12-dagers oppstand, som reiste arbeiderklassens spørsmål om politisk makt. I dag skjer veldig like revolusjonære mobiliseringer, med tilsvarende krav, i Hong Kong, på Puerto Rico, i Paris og i andre regioner av verden, uavhengig av fagforeningene, og i opposisjon til de såkalte venstre- og arbeiderpartiene.

Oppgaven er at arbeidere og ungdommer etablerer sine egne grunnplanorganisasjoner utenfor kontrollen til pro-foretak fagforeningene, og peronister av alle forskjellige varianter. På det grunnlaget må de bryte ut av den nasjonale tvangstrøya pålagt dem av de trangsynte nasjonalistene i FIT, som representerer en politisk analyse som ikke strekker seg forbi Río de la Plata [o. anm.: grenseelva mot Uruguay og Brasil].

Angrepene på den argentinske arbeiderklassen stammer fra den globale finanskapitalen, og det fordrer en internasjonal respons. Argentinske arbeidere må forene seg med sine klassebrødre og -søstre på tvers av Latin-Amerika og hele verden, utnytte den avanserte kommunikasjonen og sosialmediene, for å slåss for avskaffelsen av kapitalisme og for etableringen av et sosialistisk samfunn.