Corbyn fremmer forslag om å lede «caretaker-regjering» for å få stoppet no-deal-Brexit

Av Chris Marsden
17 August 2019

Labour-leder Jeremy Corbyn sendte på torsdag et brev til opposisjonspartienes ledere og til backbench-pro-Remain-rebeller, der han tilbyr seg å lede kampen for å opponere mot en no-deal-Brexit.

Brevet hans formaliserte planene skissert av skyggefinansminister John McDonnell og understreket at Corbyn er den eneste personen som kan forhindre den konservative statsministeren Boris Johnson fra å skyve Storbritannia ut av Den europeiske union (EU) den 31. oktober uten en avtale om tollfri tilgang til det indre europeiske markedet.

Med brevet bøyer Corbyn seg bakover for å forsikre sine politiske motstandere, både Blair-istene i hans eget parti så vel som big business, om at han bare har «den nasjonale interessen» på hjertet:

«Vår prioritering må være å samarbeide i parlamentet for å forhindre at landet blir påført en dypt skadelig No Deal, og som nekter velgerne det endelige ordet.»

Corbyn lovet at etter «et vellykket mistillitsvotum mot regjeringen», fremmet i begynnelsen av september, «da ville jeg, som leder av opposisjonen, etterspørre tillit i House of Commons for en strengt tidsbegrenset midlertidig regjering med formål å kalle til et parlamentsvalg, og sikre den nødvendige forlengelsen av Artikkel 50 for å få gjort det.»

Han lovet: «I dette parlamentsvalget vil Labour forplikte seg til en offentlig avstemming om vilkårene for å forlate EU, inkludert en Remain-mulighet [forbli i EU].»

På dette grunnlaget ba han om diskusjoner med brevets mottakere – Scottish National Partys parlamentariske gruppeleder Ian Blackford, Liberal-Democrats-lederen Jo Swinson, Plaid Cymrus Liz Saville Roberts, Green Partys Caroline Lucas og Tory-pro-Remain-opprørerne Dominic Grieve, Oliver Letwin, Nick Boles og Caroline Spelman.

Ingenting er garantert, men det er alle muligheter for at Corbyn kan lykkes med å bli nominert for sin valgte rolle som den britiske kapitalismens frelser.

Det foretrukne alternativet for Blair-istene, Liberal Democrats, og resten av dem, er ikke å slippe Corbyn til i Downing Street nummer 10, en gang midlertidig. Det er ikke av frykt for denne politiske feigingen, men fordi de alltid har vært bekymret for at arbeiderklassen kunne se det som en signal for å kreve sosiale og politiske endringer på måter som kunne komme ut av Corbyns kontroll.

Lib-Dem-Swinson, med et parti som bare har 13 plasser i parlamentet, var åpent fiendtlig overfor Corbyns tilbud. «Det er ingen måte han kan forene De konservatives rebeller og De uavhengige, for å få stoppet Boris Johnson,» sa hun. «Det er ikke en gang sikkert han ville sikre alle stemmene fra Labour-MP-ene.»

Hun ville at parlamentet skulle overta den daglige driften og vedta lovverk for å få utvidet EU-medlemskapet, for så å avholde en ny folkeavstemming. Dersom dette ikke var mulig skulle det kalles et mistillitsvotum, «installeres en unntaksregjering, med en alternativ statsminister som har tillit i parlamentet, og få stoppet en no-deal-Brexit». Corbyn bør vike plass for en veteran, enten Remain-Tory-MP Ken Clarke eller Labours Harriet Harman, begge som hun hadde vært «i kontakt» med.

Swinson er i diskusjon med Blair-istenes leder Tom Watson, som leder gruppa «Future Britain» som består av 160 MP-er – et flertall av Labours 247 parlamentsmedlemmer. Hans mål har lenge vært å bryte ut og danne et nytt parti, eller en «nasjonal enhetsregjering» basert på en antiBrexit-agenda.

Anna Soubry, lederen av Independent Group for Change dannet av en allianse av Blair-ister og Tory-utbrytere, sa også: «Jeg ville ikke støtte en nasjonal enhetsregjering ledet av Jeremy Corbyn ...»

Men til og med noen Blair-ister antydet at det kan være nødvendig, med tanke på den begrensede tilgjengelige tiden, å gi en midlertidig støtte til Corbyn. Labour-MP Wes Streeting sa at Lib Dems gjorde «feil i å avvise» Corbyns tilbud, som bør «behandles seriøst».

En seriøs vurdering ville være at dersom han ikke klarte å sikre seg et flertall kunne Corbyn likevel bli overtalt til å gå den ekstra runden, og vike for en «enhetsleder». Andre har gjort seg samme vurdering som Streeting.

SNP-leder Nicola Sturgeon signaliserte at hennes 35 MP-er kunne støtte Corbyns plan om han som en midlertidig statsminister, og uttalte at Swinson «burde tenke seg om ... Jeremy Corbyns forslag er ikke det eneste mulige alternativet – men gitt omstendighetene, bør ingenting utelukkes på dette stadium.»

SNPs gunstige svar var så godt som sikret, etter at Corbyn gjentok McDonnells løfte om at Labour Party ikke ville motsette seg et nytt skotsk uavhengighetsreferendum.

Liz Saville fra Plaid Cymru sa: «Vi er veldig åpne for ideen om en enhetsregjering. Det spiller ingen rolle hvem som leder den ...»

Green-MP Caroline Lucas oppfordret Swinson om å «være så vennlig å bli med oss i et samarbeid med Corbyn, for å se om vi kan finne en vei fremover.» Dersom Corbyn «ikke klarer å vinne tillit i parlamentet, selv for en tidsbegrenset midlertidig regjering» da må han «forplikte seg til å støtte en MP som kan få tilliten ...»

Tory-ene Grieve, Letwin, Spelman og Nick Boles, nå Independent, skrev til Corbyn og understreket deres «felles prioritering» for å samarbeide for å «forhindre No Deal Brexit». Dette ville ikke innebære å støtte Corbyn som statsminister, men å diskutere «de forskjellige måtene dette må kunne oppnås».

Corbyns respons har vært å tilby ytterligere forsikringer om hans gode intensjoner. Rebecca Long Bailey, skyggeminister for næringsliv, energi og industristrategi – som blir preparert som en mulig «venstre»-etterfølger etter den aldrende Corbyn – tagg bokstavelig talt Swinson om å ombestemme seg. Hun sa til BBC: «Jeg vet at Jo ønsker å unngå en no-deal-situasjon, som vi også gjør, og vi tror dette er den enkleste og mest demokratiske måten å gjøre det på. Dette handler ikke om personligheter og politikk. Det handler ikke om å implementere Labour-politikk.»

For å gjøre det klart hvor langt hun var beredt til å gå, la Long-Bailey til at det var «uvesentlig hvem lederen er… Spørsmålet er, om ikke Jeremy, hvem skulle det da være? Og hvordan skulle det bestemmes?»

Corbyns beredskap til å nedverdige seg for sine politiske fiender ble godkjent av hans mest prominente støttespillere Momentum, Canary og Skwawkbox, som fremstilte brevet hans som en taktisk genistrek.

«Lib Dems som avviser Corbyns forslag om å fungere som midlertidig statsminister under dette uføret, kan aldri igjen tas på alvor for deres motstand mot no-deal,» tvitret Momentum.

«Responsen på Corbyns forslag har vært en vekker. Det har i all hovedsak tvunget partiene til å kaste maskene,» skrev Tracy Keeling for Canary.

Skwawkbox erklærte at «Corbyns sjakktrekk med å sende brevet har eksponert det grove hykleriet hos de fleste sentristene, deriblant forferdelige Jo Swinson fra Lib Dems – men det har også trukket frem Tory-MP-er som kan ha genuine prinsipper for å ville stoppe no-deal-Brexit. Tidligere Tory Nick Boles har allerede uttalt at han vil støtte Corbyns plan.»

Det lå store hindringene mellom Corbyn og det at han skulle bli en «caretaker-statsminister». Men etter fire år som leder for Labour, med millioner av arbeidere som ser til ham for å lede en kamp mot tap av arbeidsplasser, sosialnedskjæringer og militarisme, taler Corbyn nå for politiske allianser med nettopp de kreftene han lovet å motsette seg. Han vil aldri kunne reise seg igjen, i de mest fremskredne arbeidernes og ungdommens øyne, etter dette siste sviket.