Italias statsminister Conte trekker seg og utløser regjeringskrise

Av Marianne Arens
23 August 2019

Den italienske statsministeren Giuseppe Conte sendte tirsdag kveld president Sergio Mattarella sin fratredelseserklæring, men forblir i vervet i en ivaretakerrolle inntil parlamentet har valgt en etterfølger. Den italienske republikkens 65. regjering har dermed kommet til en ende.

Conte, som har holdt embetet siden juni 2018 og ikke er medlem av noe parti, trakk seg før et mistillitsvotum. Matteo Salvini, lederen for det høyreradikale Lega, brøt opp koalisjonen med Femstjernerbevegelsen (M5S) for to uker siden, i håp om selv å bli statsminister gjennom tidlige valg. Basert på gunstige meningsmålingsresultater håper Lega-sjefen å kunne danne en regjering sammen med Fratelli d’Italia [Brødre av Italia], den direkte etterfølgeren til Benito Mussolinis italienske fascistparti.

Det er slett ikke sikkert at Salvini vil nå sitt mål, i det minste på kort sikt. Både opposisjonspartiet Demokratene (PD) og Femstjernerbevegelsen (M5S) har antydet muligheten for å danne en felles regjering, for å unngå nyvalg. Sammen ville de to partiene ha et knapt parlamentsflertall.

PD-leder Nicola Zingaretti sa etter et møte i partiledelsen: «Vi er ekstremt åpne for å undersøke forholdene for en ‘endringsregjering’ som tjener vårt land i en tid som er så vanskelig, demokratisk, økonomisk og sosialt.»

Det var lignende signaler fra M5S. Ifølge italienske medierapporter har partileder og visestatsminister Luigi di Maio allerede tatt kontakt med Zingaretti for å diskutere muligheten for en felles, stabil regjering. Hvorvidt en slik regjering vil bli resultatet er imidlertid tvilsomt. De to partiene har hittil slåss heftig.

Neste trinn er opp til den 78-år-gamle presidenten Mattarella, som selv kommer fra PD. Hvis det ikke dannes noen ny koalisjon kan han også oppnevne en ekspertregjering, som også ville kreve et parlamentarisk flertall. Hvis Mattarella skulle velge å gå for et nyvalg, som anses lite sannsynlig, må det finne sted innen 60 dager. En siste mulighet ville være at Lega og Femstjernerbevegelsen skulle gjenoppta sin koalisjon.

Den neste regjeringens mest umiddelbare oppgave er innen den 15. oktober å legge frem et budsjett i samsvar med EUs retningslinjer for underskudd, som vil kreve enorme nedskjæringer på arbeiderklassens bekostning. Skulle PD og M5S påta seg denne oppgaven vil Salvini og Lega, da nominelt i opposisjon, kunne styrkes ytterligere.

Det var en debatt i Senatet før Conte trakk seg. I en 50-minutters tale gjorde han opp regnskap med sin innenriksminister Salvini, som han hadde jobbet tett sammen med inntil for-to-uker-siden. Han anklaget Salvini, som han konsekvent adresserte med fornavn og som «caro Matteo» (kjære Matteo), for personlig maktbegjær og uansvarlighet, og han kritiserte ham for å ville fremprovosere en «alvorlig krise» som «har alvorlige konsekvenser for landet og for det økonomiske, finansielle, politiske og sosiale liv».

Salvini, for sin del, flyttet seg demonstrativt fra regjeringsbenken over til Lega-fraksjonen før han svarte. Derfra angrep han heftig den regjeringen han selv har vært medlem av de siste fjorten månedene. Til fascistenes og Lega-representantenes gjallende applaus skrøyt han av at han hadde stengt Italias havner for migranter, og erklærte at han ville «gjøre det hele om igjen, alt!» Han, Salvini, handler «uten frykt, stolt og suverent» og var «ikke avhengig av Merkel og Macron».

Under onsdagens debatt i Senatet var det bare én enslig stemme som i det hele tatt nevnte båtflyktningenes skjebne. Det var den tidligere EU-kommisjonæren for menneskerettigheter, parlamentsmedlemmet Emma Bonino, som er 71-år-gammel og kreftsyk. Bonino representerte imidlertid heller ikke noe progressivt perspektiv. Til slutt appellerte hun bare til president Mattarella om å treffe en klok beslutning.

Mens senatssesjonen fremdeles pågikk viste en hendelse som utspant seg på øya Lampedusa billedlig konsekvensene av antiflyktningepolitikken. Der eskalerte situasjonen ombord på flyktningskipet «Open Arms», ankret opp noen hundre meter fra kysten, med flere desperate mennesker som i nesten tre uker har håpet på ei trygg havn som hoppet i sjøen for å svømme til lands. Endelig, sent på kvelden kunne skipet ilandføre de siste 83 migrantene, og Agrigentos ansvarlige påtalemyndigheter konfiskerte skipet.

Regjeringens omgang med flyktningene er symptomatisk for farene som truer hele landets befolkning. Dette gjelder ikke bare Salvinis Lega, men for alle partier, inkludert opposisjonens Demokrater (PD). Det var PD som satte kursen for den nå fallerte regjeringen, med deres høyreorienterte innstrammingspolitikk da de var ved makten. Det var spesielt Salvinis forgjenger, PD-innenriksminister Marco Minniti, som for tre år siden anla flyktningepolitikken som i samarbeid med den libyske kystvakten forseglet Middelhavet og omgjorde det til ei massegrav.

Responsen fra PD-opposisjonen i Senatet var et angrep på Salvini og Conte fra høyre. Tidligere statsminister Matteo Renzi (PD) erklærte at regjeringen etterlater seg en økonomisk fiasko, og nå gjaldt det først og fremst å godkjenne budsjettet. Bare på denne måten kunne en heving av merverdiavgiften (mva) unngås. Ikke å se dét, og å fremprovosere en regjeringskrise akkurat nå var gjevngodt med et statskupp, og «et spill på italienernes bekostning», sa Renzi. Italia står overfor en resesjon, fortsatte han, og «som resultat vil befolkningen lide».

Renzi etterlot ingen tvil om at hans parti er beredt til å pålegge et innstrammingsbudsjett i tråd med EUs krav. «Hele Europa ser på oss,» ropte Renzi. Det faktum at et slikt budsjett vil kreve innsparinger på € 30 milliarder [NOK 298 milliarder], viser tydelig hvilken «lidelse» han selv er villig til å pålegge befolkningen.

For å avlede oppmerksomheten fra denne høyreorienterte politikken anklaget Renzi Lega-innenriksministeren for utilbørlig nærhet til Russland. Salvini ønsket «kanskje til og med å introdusere rubelen», i stedet for euroen. Han fortsatte med å spørre Lega-lederen: «I din egen interesse, avklar endelig dine relasjoner til russerne.»

Tidligere statsminister og forhenværende EU-kommisjonær Romano Prodi kom med et enda mer høyreorientert forslag for å løse krisen, som var en allianse som fikk tittelen «Maggioranza Orsola» (‘Ursula-flertall’). Med dette mente han en storkoalisjon av alle partiene som i Europaparlamentet i midten av juli hadde stemt for den tidligere tyske forsvarsministeren Ursula von der Leyen som ny president for EU-kommisjonen – Femstjernerbevegelsen, Demokratene og Forza Italia, partiet til milliardærmediemogulen og tre-ganger-statsminister Silvio Berlusconi.

Man kunne ikke vise tydeligere at alle partier er enige om å ta en ekstrem høyrekurs i retning av krig og innstrammingspolitikk. Von der Leyen er et stjerneeksempel på den europeiske militærpolitikken. Som tysk forsvarsminister har hun tidligere aktivt støttet de utenriks- og sikkerhetspolitiske endringene til Merkel-regjeringen, som involverte militæroppbygging og utplassering av det tyske militæret for en serie utenlandsoperasjoner, og som svar på flyktningekrisen ønsker hun å bygge opp Frontex, det europeiske grense- og kystbeskyttelsesagenturet, enda raskere enn før.