Bill Frisell snakker med WSWS: «Musikk er som en lærer som åpner øynene for deg for så mange ting»

Av Richard Phillips
24 August 2019

Den virtuose jazzgitaristen Bill Frisell opptrådte nylig i Australia, sammen med kontrabassist Thomas Morgan og trommeslager Rudy Royston, som del av en kort Asia-turné som omfattet spillejobber i Vietnam, Singapore og Japan. Trioens eneste Sydney-opptreden var en forestilling i Verbrugghen Hall, sluttkonserten for én-dagsjazzfestivalen ved byens Musikk-konservatorium.

Trioens mer enn 90-minutter-lange konsert besto av en utvidet medley med materiale fra Billy Strayhorn, Thelonious Monk, the Great American Songbook [o. anm.: også kalt «American standards»; de viktigste og mest innflytelsesrike populærsangene og jazzstandardene fra det tidlige 1900-tallet], tradisjonelle folkemelodier og John Barrys «You Only Live Twice». Konserten ble avsluttet med en gripende gjengivelse av Burt Bacharachs «What the world needs Now is Love» [‘Hva verden trenger nå er kjærlighet’] og som ekstranummer en følsom og oppløftende versjon av gospellsangen «We Shall Overcome» [‘Vi skal overvinne’].

Bill Frisell [Foto: Michael Hofner]

Forestillingen var, som musikkritikeren John Shand skrev for Fairfax Media, «en mesterklasse i empati, samspill, understatement [tilbakeholdenhet], dynamikk og alle aspekter av musikalitet og fantasi» – en intens dialog mellom musikere som «så ut til å puste som én, som de største strengetrioer».

68-år-gamle Frisell er uten tvil en av de mest begavede amerikanske improvisasjonsgitaristene som har fremstått de siste tretti årene. Etter å ha lært klarinett på ungdomsskolen byttet Frisell til gitar, studerte under Dale Bruning, Johnny Smith og Jim Hall, før han gikk videre til å spille med John Zorns Naked City, Paul Motian trioen, Joey Baron og utallige andre.

Frisells innspilte produksjon og hans musikalske palett, som omfatter alle musikalske stilarter – jazz, rock, folkemusikk, blues, filmlydspor, poplåter og klassiske verk – er ekstraordinær. På min siste telling har han siden 1983 spilt inn 40 individuelle album, og opptrådt som en presentert medspiller på over 200 album, med en rekke kjente musikere.

CD-utgivelsene hans de siste to årene inkluderer et solo-gitaralbum (MusicIS [2018]), to livekonserter med Thomas Morgan på New Yorks Village Vanguard (Small Town [2017] og Epistrophy [2019]), i tillegg til fremragende bidrag til Vanishing Gardens (2018), jazz-country-samarbeidet til saksofonisten Charles Lloyd og Lucinda Williams. I løpet av de siste 12 månedene har Frisell også dukket opp på album av Paul Simon, Andrew Cyrille gruppa, den italienske trompetisten Tiziani Bianchi, vokalisten Chantal Acda og andre.

Forrige måned signerte Frisell med Blue Note Records og kunngjorde at hans første album med den prestisjetunge jazzetiketten skal hete Harmony, navnet på hans nye band. Baritongitarist Luke Bergman, vokalist Petra Haden og cellist Hank Roberts er medlemmer av gruppa.

Bill Frisell [Foto: Monica Jane Frisell]

Den alltid beskjedne Frisell snakket kort med WSWS etter konserten i Sydney, og forklarte sin musikalske all-inclusive tilnærming, og berørte noen av disse tilnærmingene som vil være underliggende for hans nye album.

                                                                 * * *

Richard Phillips: Takk Bill, for at du tok deg tid til å snakke med meg. Arbeidet ditt dekker et så mangfoldig utvalg av musikalske sjangre at det er veldig vanskelig å vite hvor man skal begynne. Kunne du kanskje kommentere din generelle tilnærming?

Bill Frisell: Det er ikke noe jeg tenker så mye på. Hele mitt liv er, og har vært knyttet opp til musikk, men jo mer jeg oppdager musikk, jo mindre vil jeg utestenge én bestemt sjanger eller stil.

Tidligere kunne jeg vel ha vært mer opptatt av hva jeg syntes var moteriktig eller kult eller noe sånt. Men hvis jeg virkelig er tro mot det som er i mitt eget hjerte, er det ingen grunn til å ekskludere noe. Det er så mye musikk som jeg elsker, og jeg antar at jazz har vært en måte å kunne få utforske alt dette på, på forskjellige måter.

Så mye energi nå til dags blir brukt til å prøve å finne ut hva en bestemt sjanger, eller en bestemt stil er. Åpenbart trenger vi å beskrive ting, men det legges for mye arbeid i å prøve å dele opp ting og putte det i små bokser. For meg er disse inndelingene helt kunstige.

I min fantasi er musikk bare et stort virvlende hav av melodier. Jeg kan bli påvirket av noe jeg nettopp har hørt på radioen, eller noe jeg har husket fra da jeg var liten. Det kan være Beethoven eller Chuck Berry, eller hva som helst. Jeg elsker måten det hele passer sammen på.

RP: Kunne du snakke om filmmusikken din og hvordan du tilnærmet deg Buster Keaton filmene eller Bill Morrisons dokumentar The Great Flood? [‘Den store flommen’]

BF: Jeg vil gjerne jobbe mer med film, men for meg er det litt tilfeldig, og jeg har ikke noe system. Det er vanskelig for meg å skrive musikk på kommando. Hvis du skulle sagt ‘Ok, jeg vil at du skal skrive en trist sang’, ville det være vanskelig for meg.

Filmmusikken jeg har laget kommer vanligvis ut av en prosess som jeg allerede har vært involvert i. Jeg skriver alltid musikk, og derfor samler jeg på mange ting. Når jeg har trengt noe til en film, da går jeg gjennom dette materialet og prøver å finne noe som gir gjenklang og resonerer. Men jeg liker å gjøre filmarbeid, fordi det skyver meg, og på en god måte. Det rammer meg inn – forhindrer at jeg sporer av – og det hjelper meg med å utvikle noe nytt.

RP: Hva mener du om de som insisterer på at musikk, eller andre kreative bestrebelser skal kategoriseres etter menneskets nasjonale opprinnelse, hudfarge, religiøse bakgrunn, osv.?

BF: Musikk for meg kunne være som et forbilde for mulighetene for at alle mennesker blir samlet, og ikke skilt fra hverandre. Jeg har ei ny gruppe, som jeg kaller Harmony, og et nytt album som kommer ut, og derfor har jeg tenkt på hvordan vi får frem for å sette sammen musikk.

caption: Harmony, fra venstre: Luke Bergman, Frisell, Hank Roberts og Petra Haden [Foto: Monica Jane Frisell]

La meg lese deg dette. Hvis du slår opp harmony i ordboka står det der «en kombinasjon av samtidige musikalske toner i en akkord», «et tiltalende arrangement av deler».

Så blir det mer interessant, «en annen sammenfletting av forskjellige beretninger til et enkelt narrativ», og det er ord som «balanse», «sammenheng», «enhet», «enighet», «akkord», «fred», «vennskap», «samarbeid», «forståelse» og «sympati».

Og det går videre: «En situasjon der mennesker lever og fungerer godt med andre mennesker, og på en måte som ikke skader ting rundt dem.»

Jeg elsker alle disse oppfatningene, fordi for meg er det hva musikk handler om. Kunne ikke dét være en modell for hva mennesker kan gjøre sammen?

RP: Disse ideene er åpenbart i strid med den verden vi lever i.

BF: Ja, men musikk hjelper meg til å overskride dette i en viss grad, og har gjort det så lenge jeg har vært musiker. Det er musikken i seg selv, og så er det musikermiljøet og måten jeg alltid har blitt ønsket velkommen inn i det miljøet. Det har alltid gitt meg håp om at ting kunne bli bedre i verden.

Jeg snakket med Miles Okazaki [amerikansk jazzgitarist og komponist] i Melbourne forleden kveld og spøkte med ham om at bare alle kunne spille gitar, da kunne mange ting i verden vært litt bedre.

RP: De to siste sangene du spilte på konserten i Sydney – «What the World Needs Now» og «We Shall Overcome» – syntes å være et politisk statement.

BF: Jeg er ikke sikker på om det var et politisk statement, men jeg ville så absolutt bringe noe av det som er i disse ideene og den stemningen av håp de uttrykker, frem. Det er på en måte dét som er i tankene mine for øyeblikket, og med hell vil folk plukke det opp. Det er flott at du la merke til det.

RP: Materialet ditt, som tar med hele bredden av amerikansk musikk, er i stor grad i strid med den politiske bakgrunnsstøyen og mediestereotypiene om USA.

BF: Ja, det er utrolig mye av denne bakgrunnsstøyen, som er så høylytt og ikke har noe med virkeligheten og menneskenes liv å gjøre. Det er vanskelig å tåle hele greia, men jeg kan fortelle deg at dette ikke er den typen ting jeg vil høre på. Men jeg kan fortelle deg, og med visshet, at Trump ikke er hva den amerikanske befolkningen handler om.

Musikk er som en lærer som åpner øynene dine for mange ting. Å kunne reise rundt og spille musikk bryter ned mange barrierer. Du ser kanskje noe på fjernsyn – en slags stereotypi om Amerika, eller et annet sted – men når du faktisk drar til noen av disse stedene, så bryter det ned alt dette mediestyret umiddelbart.

RP: Du har spilt inn og fremført materiale fra protestmusikkens æra – Dylans «Masters of War» – og lignende materiale. Vi lever i en periode der regjeringer bruker milliarder av dollar på krig og på militæret, mens de kutter for utdanning, kunst og musikkprogrammer. Kan du kommentere på det?

BF: Vel, jeg er ikke egentlig kvalifisert til å kommentere på de sakene, jeg er bare en gitarist [latter]. Jeg vet at når de kutter ned på skolefinansieringen i USA, da er det vanligvis musikkprogrammene som er de første tingene som går ut.

RP: Det er så absolutt tilfelle her i Australia. Hvis du er velstående, da kan du sende dine barn på private skoler som har gode musikkprogrammer.

BF: Jeg føler meg så heldig som vokste opp på 1950- og 60-tallet, da det var musikkprogrammer på skolene. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort nå hvis de programmene ikke hadde vært der for meg.

Musikk er like viktig som alle andre aspekter av utdanning, og det er så mye å lære av den. Det er matematikk, det er historie og alle andre ting som er involvert i studiet av musikk. Det lærer deg også hvordan å komme overens med andre, å samarbeide og være et anstendig menneske. Det er ikke at alle skal være, eller må bli en stor musiker, men alle burde få muligheten.

Forfatteren anbefaler også:

Bill Frisell: Et portrett – en intim dokumentarfilm om en unik gitarist

[23. februar 2018]