Merkel og Orbán: En skitten avtale på flyktningers og demokratiets bekostning

Av Peter Schwarz
26 August 2019

Noen ganger overgår virkeligheten den verste fantasien. Dette var tilfellet sist mandag i Sopron i det vestlige Ungarn, der Tysklands kansler Angela Merkel og Ungarns statsministeren Viktor Orbán feiret 30-årsmarkeringen for åpningen av den ungarsk-østerrikske grensa. De lovpriste «frihet» og overøste hverandre med komplimenter – på flyktningers og demokratiske rettigheters bekostning, og for å tilrettelegge for et tettere militært samarbeid.

Den 19. august 1989 hadde det daværende stalinistiske regimet i Ungarn tillatt mer enn 600 borgere fra Den tyske demokratiske republikk (DDR) å passere gjennom den tidligere hermetisk lukkede grensa mellom Øst- og Vest-Europa. Det innledet en masseeksodus fra DDR, som to-og-en-halv måned senere førte til Berlinmurens fall, og til innføringen av kapitalisme på tvers av hele Øst-Europa.

Orbán, som siden har hermetisk forseglet Ungarns sørgrense med et 175 kilometer langt, fire meter høyt piggtrådgjerde mot flyktninger, og Merkel som bidrar med sin strenge antiflyktningepolitikk til massedøden på Middelhavet, berømmet rivningen av grensegjerdet for 30 år siden som et stort bidrag til «frihet».

Da en journalist pekte på denne tilsynelatende motsetningen, svarte Orbán at fjerningen av grensegjerdet for 30 år siden hadde tjent «friheten» til innbyggerne i den daværende østblokka. Nå tjente byggingen av et gjerde på grensene mot Serbia og Kroatia til å beskytte deres «frihet og sikkerhet». Orbán hevdet: «Vi har nå bygget murer på de sørlige grensene, slik at de tyskerne som murene ble tatt ned for for 30 år siden, nå kan leve i sikkerhet. Disse to tingene er relaterte. Vi er tyskernes stattholdere.»

Merkel motsa ham ikke. «Vi er enige om at grenseforvaltning er viktig,» sa hun, og understreket enigheten med Orbán: kampen mot årsakene til migrasjon i Afrika, flyktningeavtalen med Tyrkia og bedre beskyttelse av EUs ytre grenser. Hun berømmet de gode tysk-ungarske relasjonene og lovet mer handel, mer felles forskning, og fremfor alt mer militært samarbeid.

Inntil nylig hadde forholdet mellom Berlin og Budapest vært ekstremt kjølig. Berlin hadde kommet med pro-forma kritikk av Orbáns nekting av å ta imot flyktninger, selv om de førte en lignende politikk for å forsegle Europas ytre grenser.

I fjor høst innledet Europaparlamentet et rettsstatssøksmål mot Ungarn, med et stort flertall. En rapport bestilt av parlamentet konkluderte med at det i Ungarn var en «systemisk trussel mot demokratiet, rettsstaten og de grunnleggende rettighetene». Basert på offisielle funn fra FN, fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og Europarådet [Council of Europe], kritiserte rapporten begrensninger i ytringsfrihet, forskning og forsamling, en svekkelse av det konstitusjonelle system og av rettssystemet, med regjeringsaksjoner mot frivillige organisasjoner (NGO-er) og brudd på minoriteters og flyktningers rettigheter, så vel som korrupsjon og interessekonflikter.

I mars i år ble Orbáns parti Fidesz suspendert av [Europaparlamentets partigruppering] European People's Party (EPP), som inkluderer Merkels Kristelig-demokratiske union (CDU), fordi Fidesz hadde agitert mot Europakommisjonssjefen Jean-Claude Juncker under Europa-valgkampen. Orbán truet da med å gjøre felles sak med høyreekstreme nasjonalister som italienske Lega og det franske Rassemblement National [Le Pens parti Nasjonal samling].

Men nå var det som om disse meningsforskjellene hadde fordunstet i løse lufta. Orbán overøste Merkel med smigger, han forsikret henne om «den ungarske nasjonens verdsettelse» og berømmet hennes «utrettelige forpliktelse til europeisk enhet». Merkel på sin side avsto fra enhver kritikk av Orbáns diktatoriske styreformer.

Årsaken til forsoningen mellom Merkel og Orbán er en skitten avtale. Orbán’s Fidesz – og det like nasjonalistiske polske partiet PiS ledet av Jaroslaw Kaczynski – hadde sørget for at Merkels kandidat Ursula von der Leyen fikk det nødvendige flertallet i valget [engelsk tekst] til president for EU-kommisjonen. Dette var tilsynelatende til gjengjeld for lovede innrømmelser.

I følge en rapport i den tyske avisa Die Welt hadde Ungarn formulert følgende «klare forespørsler» før valget: hensyntaken til Visegrád-landene Ungarn, Polen, Slovakia og Tsjekkia ved fyllingen av viktige EU-stillinger; utvekslingen av Frans Timmermans – tidligere EU-kommissær for rettsstatstyre, fra dét ansvarsområdet – som gjentatte ganger hadde kritisert Ungarn; støtte til tidligere ungarske justisminister László Trócsányis kandidatur til et verv som EU-kommisjonær; og opphevelse av EPP-medlemskapssuspenderingen av Fidesz.

Fremfor alt er det imidlertid enorme økonomiske og militære interesser som forbinder Berlin og Budapest. Tyskland er den største investoren i Ungarn. Spesielt bilindustrien, med foretak som Audi og Bosch, bruker det nærliggende landet som en lavlønnsplattform, der arbeidskraftkostnadene utgjør bare en fjerdedel av de i Tyskland. Det er i dag 300 000 ansatte som jobber for 6 000 tyske selskap i Ungarn. Handelsvolumet utgjorde i fjor € 55 milliarder [NOK 548 milliarder].

Samtidig er Ungarn også Tysklands forsvarsindustris største kunde. Bare i første halvdel av 2019 leverte tyske foretak våpen til en verdi av € 1,76 milliarder [NOK 17,5 milliarder] til staten ved Donau, mer enn dobbelt så mye som til Egypt, som er nummer to på den tyske våpeneksportlista.

Orbán-regjeringen er i ferd med å fordoble militærutleggene og oppgraderer de ungarske væpnede styrker langt forbi NATOs mål på 2 prosent. «Forsvaret av Ungarn er ikke NATOs jobb og ikke EUs, men vår egen,» sa Orbán i mai. «Det kan ikke bli et sterkt Ungarn uten en sterk hær. En nasjon som ikke kan forsvare sitt land, fortjener ikke sitt land.»

Tyskland, som var alliert med Ungarn under nazistene, støtter dette prosjektet. Årsaken er ikke bare våpenindustriens profitter. Tyskland oppgraderer selv massivt sitt militær, og streber igjen etter rollen som en verdensmakt. Det krever allierte. Derfor har Merkel forsonet seg med Orbán.

30-årsjmarkeringen av åpningen av den tidligere østeuropeiske grensa ble ikke valgt ved en tilfeldighet. Åpningen av den ungarske grensa den gangen var ikke et skritt i retning av «frihet», men i retning kapitalisme, og en ny form for undertrykking.

Berlinmuren og jernteppet, som med tvang forhindret mennesker fra å kunne forlate, var utvilsomt reaksjonære tiltak. De tjente til å sikre det stalinistisk styret, og maktgrepet for en privilegert byråkratisk kaste som fungerte som en parasitt på statseiendommen, og undertrykte alle former for arbeidernes demokrati.

Men det var to former for opposisjon mot stalinismen. Den ene angrep stalinismen fra høyre, den andre fra venstre. Den første søkte å få fjernet sosialisert eiendom og med det innføring av kapitalistisk utbytting, den andre søkte omveltingen av byråkratiet og etablering av et virkelig sosialistisk arbeiderdemokrati.

Åpningen av grensa den 19. august 1989 tilhører helt klart den første kategorien. Dette tydeliggjøres av formen for feiringen: som en «pan-europeisk piknik» organisert av erke-reaksjonære Paneuropa Union, ledet av den østerrikske tronarvingen Otto von Habsburg.

Opposisjonen mot stalinisme eksploderte den gangen på tvers av hele Øst-Europa. Det ga seg uttrykk i krav om demokrati og var rettet mot de stalinistiske styrerne og deres privilegier, og ikke mot sosialisert eiendom. Åpningen av grensa tjente til å slippe ut trykk og få ledet bevegelsen i en pro-kapitalistisk retning.

Gyula Horn, den ungarske utenriksministeren som var ansvarlig for åpningen av grensa, legemliggjorde den fløyen av det stalinistiske byråkratiet som forsøkte å sikre sine truede privilegier ved innføringen av kapitalistisk eiendom. Han orienterte seg mot Mikhail Gorbatsjov, som i 1985 hadde overtatt ledelsen for kommunistpartiet i Sovjetunionen og initierte prosessen for dens oppløsing. Etter Berlinmurens fall var Horn ungarsk statsminister fra 1994 til 1998, og organiserte kapitalistisk restaurering.

For arbeiderklassen har ikke resultatet vært «frihet», men en sosial katastrofe. De en-gang-gode utdannings- og helsesystemene har forfalt. Tretti år etter stalinismens sammenbrudd i de østeuropeiske statene er det lave lønninger, arbeidsledighet og forfall som dominerer. Og i stedet for demokrati er det autoritært styre, fascisme og krig som er på vei tilbake.