Vadim Rogovin, forfatter av Bolsheviks Against Stalinism 1928-1933: Leon Trotsky and the Left Opposition

Til minne om Vadim Z. Rogovin

Av David North
28 August 2019

Vadim Rogovin døde av kreft i Moskva den 18. september 1998, i en alder av 61 år. David North, som hadde arbeidet tett med Rogovin de siste fem årene av hans liv, hyllet den store sovjetrussiske historikeren på minnesamlinger holdt av Den internasjonale komitéen (ICFI) i London og Berlin i desember 1998.

Mehring Books har nettopp utgitt den engelske oversettelsen av bind to av Rogovins syvbindserie Was There an Alternative to Stalinism? [‘Var det et alternativ til stalinisme?’] Som produkt av flere tiår med forskning er denne serien et mesterverk av historisk litteratur. Den viser at det innen Sovjetunionen og internasjonalt eksisterte en målbevisst sosialistisk opposisjon mot stalinisme, anført av Leo Trotskij.

Bolsheviks Against Stalinism

Bolsheviks Against Stalinism 1928-1933 fokuserer på fem kritiske år, da det stalinistiske byråkratiet vaklet fra den ene økonomiske og politiske krisen til den neste. Landsforvisningen av Leo Trotskij fra Sovjetunionen i 1929 mislyktes med å kneble den store revolusjonæren og hans tilhengere. Trotskijs avsløring av Stalins svik oppmuntret til fremveksten av et bredt nettverk av opposisjonsgrupper, som regimet i sin tur møtte med en intensiverende politisk undertrykking.

I David Norths hyllest av Rogovins monumentale arbeid bemerker han: «Et kritisk element i Vadims historiske syklus er dens tolkning av konflikten mellom stalinistregimet og Venstreopposisjonen som et sammenstøt mellom to uforsonlige sosiale prinsipper – de av likhet og ulikhet.»

                                                                  ***

En tributt til Vadim Z. Rogovin: 1937-1998 

Av David North, desember 1998

Nesten tre måneder har passert siden Vadim Zakharovitsj Rogovin døde i de tidlige morgentimene den 18. september 1998. Reaksjonen fra de som kjente ham godt var en fornemmelse av dypt personlig tap. Selv om vi hadde visst i mer enn fire år at han led av terminal kreft hadde det ikke vært mulig å forene seg med det uunngåelige resultatet av sykdommen. Vadims fysiske og intellektuelle vitalitet hadde næret våre håp om at han ville seire, mot alle odds. Igjen og igjen, med sluttføringen av nok ei bok eller leveringen av nok en forelesning, hadde vi vært vitner til at Vadim tilbakeviste sine legers pessimistiske prognoser. Han syntes, med den rene kraften av sin intellektuell viljestyrke, å kunne holde kreften i sjakk.

Ved begynnelsen av året hadde Vadim reist til Australia for å delta på et internasjonalt symposium, organisert av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), om emnet Marxismens fundamentale problemer i det tjuende århundre. Da han ankom etter ei reise på mer enn 24 timer ble vi alle skremt over hans fremtoning. Resultatene av de siste medisinske testene var grunnlag for den mest deprimerende lesning. Faktisk hadde Vadim ifølge testrapportene ikke den minste rett til å stå der foran oss. Hadde det vært tilrådelig, spurte vi oss, å be ham om å påta seg et så krevende oppdrag? Vadim syntes ikke å merke seg vår uro. Han var ivrig etter å påbegynne diskusjoner om temaet for sitt foredrag, Hvor går Russland? En sosiologisk analyse og historisk prognose. Som vi hadde opplevd så ofte over de fire foregående årene, hadde den påfølgende diskusjonen en ekstraordinær terapeutisk effekt på Vadim. Innen 48 timer etter hans ankomst var Vadims fremtoning transformert. Det syntes som om kreften hadde trukket seg tilbake, under trykket av det energifeltet som ble skapt av hans intellektuelle konsentrasjon.

Vadim Rogovin

Den 6. januar, kl. 10 om morgenen, gikk han på podiet. Over de neste to timene, med knapt et blikk ned på notatene han hadde utarbeidet, utdypet Vadim ideene som lå til grunn for hans foredrag. Deretter svarte han på spørsmål i ytterligere én time. På ettermiddagen, etter lunsjpausen, kom han tilbake for å finne utallige skriftlige spørsmål, fra et publikum som hadde fått sin interesse vekket av foredraget hans. I mer enn to timer besvarte Vadim disse spørsmålene. Det var først sent på ettermiddagen han hadde fullført sitt arbeid. Publikum responderte med en langtrukken og emosjonell stående ovasjon, en hyllest ikke bare til den intellektuelle virtuositeten de nettopp hadde vært vitner til, men også til integriteten og karakterstyrken som er forankret i foreleserens livsverk.

I det øyeblikket syntes det ikke å være urimelig å kunne håpe at Vadim ville fortsette å trosse den medisinske vitenskapen, og videreføre sitt arbeid, i det minste noen år til. Men den forelesningen ble hans siste store offentlige uttalelse. Han lyktes enda med å fullføre og føre tilsyn med publiseringen av det sjette bindet av sin syklus om stalinismens historie og kampen mot den. Men innen slutten av våren, etter en tur Vadim og hans kone Galya foretok til Israel, gikk sykdommen inn i de endelige stadiene. Han mistet den effektive anvendelsen av venstre arm, og deretter evnen til å gå. Men funksjonsevnen til hans bemerkelsesverdige sinn forble fullstendig uhemmet, og han fortsatte å jobbe på det syvende bindet av sin historiesyklus, helt til de siste timene av sitt liv.

Man møter ikke en mann som Vadim mer enn én gang i ens liv. Å ha kjent et slikt menneske, enn si å ha regnet ham blant ens venner, var et enormt privilegium. Vadim Rogovin vil aldri bli glemt. De av oss som kjente Vadim personlig, og de som vil lære om ham gjennom studiet av hans verk, vil i flere tiår reflektere over hans livs betydning. Det som blir sagt i ettermiddag kan bare være en foreløpig forståelse og hyllest av Vadims bidrag til den vitenskapelige forståelsen av det tjuende århundrets sosialistbevegelses skjebne.

En profet av historisk sannhet

I mai 1997, i anledning Vadims sekstiårsdag, beskrev jeg ham som en profet av historisk sannhet. På den tiden hadde jeg i tankene Vadims plass i det intellektuelle liv i det postsovjetiske Russland – nærmere bestemt den utfordringen hans forfatterskap stilte til det råtne politiske, intellektuelle og moralske miljøet i det postsovjetiske Russland, produsert av flere tiår med løgner om fortiden.

Men denne definisjonen av Vadim som en profet av historisk sannhet er ikke mindre egnet til å definere hans rolle langt utenfor den tidligere Sovjetunionens grenser. Det er vanskelig å tenke seg en annen historikers arbeid som står i en så uforsonlig opposisjon til den selvtilfredse og reaksjonære subjektivismen og relativismen til postmodernismen, som det Vadim Rogovin sto for. Ingenting var mer avskyelig for Vadim enn det kyniske synet, så fasjonabelt ved universitetene i Vest-Europa og USA, at det ikke finnes plass i studiet og skrivingen av historie for noen fornemmelse av objektiv sannhet. Vadim så ingenting som var originalt i det synet, som lenge har vært fremhevet av reaksjonære tenkere. Tross alt har det gått mer enn et århundre siden Nietzsche hevdet: «En oppfatnings falskhet er ikke noe vi har noen innvendning imot,» og en formenings gyldighet er bare funksjon av dens operative nytte for et gitt formål. Vadim insisterte på at kontrasten mellom formening og sannhet er av en grunnleggende karakter. Han skrev at formeninger «er en sosialpsykologisk kategori, et karaktertrekk av ordinær bevissthet. Sannhet er en vitenskapelig kategori og et vitenskapelig verdenssyn, som utgjør et fremtidssyn basert på en ærlig og objektiv analyse av fortid og nåtid.»

David North (venstre) og Vadim Z. Rogovin i Australia, 1998

Vadims jakt på objektiv historisk sannhet utgjorde det essensielle fundament og formål for hans intellektuelle liv. For Vadim var ikke problemet med objektiv sannhet en abstrakt teoretisk standard som ble vilkårlig pålagt temaet historisk forskning. Det var snarere iboende i selve emnet. For Vadim var dette emnet historien om de politiske kampene innen Det sovjetiske kommunistpartiet og Den kommunistiske internasjonale [Den tredje internasjonale; også kalt Komintern] mellom 1922, ett år før grunnleggelsen av Venstreopposisjonen, og 1940, året for mordet på Leo Trotskij utført av en agent fra Stalins NKVD. Hans overordnede intellektuelle oppgave og moralske ansvar var å trekke den objektive sannheten ut av denne kritiske historiske perioden, fra under den enorme overbygningen av løgner som var reist av Stalin og hans etterfølgere, som var – til-og-med før begrepet var oppfunnet – de fremste utøverne av postmodernistisk historiografi. Dersom det ikke eksisterer noen nødvendig relasjon mellom historie og en vitenskapelig-verifiserbar objektiv sannhet, som postmodernistiske teoretikere insisterer, og det ikke eksisterer – og, for å fortsette, dersom historiske narrativ kun er forestilte og oppdiktet – da er beretningene om sovjetisk historie som avleverte av Andreij Vysjinskyj under de tre Moskva-prosessene like legitime som alle andre. De forskjellige versjonene av Sovjet-historie som presenteres i forskjellige utgaver av offisielt autoriserte leksika er, innenfor dette intellektuelt nedverdigede rammeverket, ikke å avvises som løgner; snarere må de rasjonaliseres og begrunnes som alternative «oppfatninger» av fortiden. postmodernismens apologeter må gjerne hevde at dette ikke er deres intensjon; men ideer har nå en gang sin egen logikk.

Vadim Rogovin forsto at den sovjetiske tragedien var innebygd i desorienteringen og strupingen av historisk bevissthet. Den politiske umodenheten og forvirringen som karakteriserte den sovjetiske befolkningens respons til hendelsene på 1980- og 1990-tallet, deres manglende evne til å finne et progressiv svar på krisen i deres samfunn, var fremfor alt resultat av mange tiår med historiske forfalskninger. Det var umulig å forstå nåtiden uten en reell kunnskap om fortiden. I den grad den russiske arbeiderklassen mente at stalinismen var det uunngåelige produktet av sosialisme, og at det tragiske forløpet av sovjethistorien strømmet ubønnhørlig fra revolusjonen i oktober 1917, da var den politisk avvæpnet og den kunne ikke se noe alternativ til demonteringen av Sovjetunionen og restaureringen av kapitalismen. Det store spørsmålet reist av Vadim Rogovin – Var det et alternativ til stalinisme? – er, så visst, grunnleggende for en forståelse av Sovjetunionens historie. Men konsekvensene av dette spørsmålet strekker seg langt forbi grensene av det tidligere Sovjetunionen, og de er av kritisk betydning, ikke bare for vår forståelse av fortiden, men også for vår visjon om fremtiden. Innen konteksten av hans undersøkelse av den sovjetiske fortiden, arbeidet Vadim Rogovin med de essensielle erfaringene og lærdommene av det tjuende århundre. Derfor er Vadim Zakharovitsj Rogovins verk av verdensbetydning.

Gjennom hele hans profesjonelle karriere viste Vadim utrolige evner som skribent og forfatter. Som sosiolog kunne han liste over 250 vitenskapelige publiseringer på sin curriculum vitae (CV). Men til og med denne imponerende produksjonen bleknet foran det han oppnådde i løpet av de siste syv årene av sitt liv, hvor han fullførte seks bind (der hvert av dem bestod av ikke mindre enn 350 trykte sider), og han var nær tre-fjerdedels ferdig med det syvende. Under en dis av sigarettrøyk så ordene ut til å strømme uanstrengt fra Vadims penn. Forfatterens blokkering var en lidelse han aldri kjente. Men selv ikke de mest produktive av forfattere kunne ha produsert verk i et omfang som hans seks fullførte historiske bind – så ekstensivt utforsket og dypt velbegrunnet – med mindre det var resultat av mange års intellektuelle forberedelser. Lenge før han forpliktet sitt arbeid til papiret, hadde store deler av det faktisk allerede tatt form i hans hode. Vadims historiesyklus var produkt av en livslang forskning og tenkning.

Dessuten var et kritisk element av Vadims intellektuelle fertilitet forankret i dybden av hans personlige identifisering med idealene og ånden til den revolusjonære bevegelsen, hvis tragiske skjebne var tema for hans historiske verk. Heri lå et essensielt skille mellom Vadim og det store flertall av vesteuropeiske og amerikanske akademikere som er aktive innen studiene av Russland og Sovjetunionen. De sistnevnte er, med svært få unntak, ikke i stand til å forstå, enn si å sympatisere med revolusjonæres mål og motiveringer. Slike historikere, som projiserer på fortiden sin egen kynisme og apati, fremviser en nesten smertelig manglende evne til å forstå en historisk periode, som de største representantene for var motiverte og villige til å vie og ofre sine liv for, av revolusjonære idealer. Vadim var annerledes: han var ikke bare empatisk innstilt til de heroiske lederne av Venstreopposisjonen, men han delte også deres mål og idealer. Dette var ikke et spørsmål om ytre jåleri. Tvert imot, Vadim påminte – i kraft av hans personlighet og av intensiteten i hans tenkning – en sosial karaktertype som én gang hadde spilt en så viktig rolle i Russlands historie og i verdenshistorien, men som ble så-godt-som ødelagt av stalinismen – den russiske revolusjonære intelligentsiaen. Når jeg tenker på Vadim, kan jeg ikke la være å minnes det veldig fine portrettet av dette uvanlige sosiale fenomenets etos, levert av Isaiah Berlin: «Hver en russisk forfatter ble bevisstgjort at han var på en offentlig scene, og vitnet; slik at den aller minste mangelen fra hans side, ei løgn, et bedrag, en handling begått av selvfølelse, en mangel på iver etter sannhet, var en avskyelig forbrytelse ... Dersom en uttalte seg offentlig i det hele tatt, være seg som en poet eller romanforfatter eller historiker, eller i en hvilken som helst offentlig kapasitet, da aksepterte man det fulle ansvaret for å veilede og føre folket. Hvis dette var ditt kall, da var du bundet av en hippokratisk ed om å fortelle sannheten og aldri forråde den, og til å dedikere deg uselvisk til ditt mål.» [1]

Stalins utrenskninger

Vadim ble født i 1937, året som bevitnet tilintetgjøringen av de beste representantene av den revolusjonære tradisjonen, det programmet og den kulturen som Sovjetunionens oppnåelser de to første tiårene av dens eksistens, hadde vært basert på. Enhver som hadde spilt en ledende rolle i Oktoberrevolusjonens seier og for dannelsen av Sovjetunionen, eller som hadde fremvist, i noen sfære av sovjetisk liv, evnen til uavhengig og kritisk tenkning, var kandidat for bøddelens kule. Stalins utrenskninger var virkemidlene for byråkratiets konsolidering av sin tilraning av politisk makt. Men denne definisjonen av terroren, uansett hvor politisk presis den er, gir i seg selv ikke tilstrekkelig uttrykk for de sosiale og kulturelle implikasjonene av marerittbegivenhetene i 1937. Alt som var reaksjonært og tilbakestående i det russiske samfunnet fikk, i denne orgien av massemord fremprovosert av Stalin, sin hevn mot revolusjonen.

Blant de hundretusener av Stalins ofre var Vadims morfar Aleksandr Semjenovitsj Tager. Han var ikke en revolusjonær, men snarere en liberal representant for de mest progressive delene av den gamle russiske demokratiske intelligentsiaen. Tager var en fremtredende jurist, og han tjente som forsvarsadvokat i rettssaken mot ledere av De sosialrevolusjonære som var anklaget for å ha organisert terroristaksjoner mot bolsjevik-regimet i 1922. Det var flere enestående kontraster mellom rettssaken mot De sosiale revolusjonære og de som ble organisert halvannet-tiår-senere av Stalin. For det første ble ikke de tiltalte Sosialrevolusjonære, som var ikke-angrende motstandere av sovjetregjeringen, tvunget til å gi avkall på sin politiske overbevisning og de måtte heller ikke overøse seg med nedverdigende selvanklager. For det andre var de i stand til å mønstre, i nærvær av internasjonale observatører (inkludert lederen av Den andre internasjonale, Vandervelde), et ekte politisk og juridisk forsvar på egne vegne. Aleksandr Tager betedde seg som representant for sine klienters juridiske interesser, og ikke som et sekundært instrument for statsforfølgelsen.

En hendelse som fant sted under rettssaken demonstrerte faktisk Tagers mot. Regjeringen hadde organisert en arbeiderdemonstrasjon til støtte for rettsaken. Ei gruppe demonstranter brøt sin vei inn i rettssalen for å forstyrre saksgangen med krav om dødsstraff for de tiltalte. Juri Piatakov, en av de viktigste bolsjeviklederne, presiderte over rettssaken. Han fortalte demonstrantene at retten ville ta deres ønsker med i betraktning. Tager og flere andre forsvarsadvokater protesterte heftig mot dette bruddet på forsvarlige juridiske prosedyrer og forlot rettssalen. På slutten av rettsaken ble det utsagt dødsdom mot flere av de tiltalte. Men denne dommen ble suspendert under betingelse av at Det sosialrevolutionære partiet avkalte sin terroristkampanje mot regjeringen. I kjølvannet av rettsaken ble Tager straffet for sin trass, ved å bli forvist i eksil. Men innen få måneder ble han tilbakekalt til Moskva, og ingen videre tiltak ble iverksatt mot ham. Faktisk fikk Tager ganske regelmessig lov til å reise utenlands med sin kone, som trengte spesialmedisinsk behandling som ikke var å oppdrive i Russland. Dette var ikke så uvanlig før terroren satte inn. Vadims morfar nøt respekt og vennskap fra så velkjente politiske størrelser som Anatolij Lunatsjarskij. På begynnelsen av 1930-tallet publiserte Tager en autoritativ studie om den beryktede rettssaken mot Mendel Beilis, en jøde som hadde vært offer for en oppkonstruert anklage organisert av det før-revolusjonære tsaristregimet, som involverte vanvittige beskyldninger om ritualdrap. Forordet til dette bindet ble skrevet av Lunatsjarskij, som oppfordret til at verket ble publisert på så mange europeiske språk som mulig, for å motvirke den voksende trusselen for antisemittisme. I 1938 ble Tager arrestert, sammen med andre fremtredende jurister, selv om han aldri hadde vært assosiert med noen antistalinistisk politisk tendens. I et eksempel på en av denne fryktelige periodens bitre ironier, hadde Tager bare seks måneder før arrestasjonen blitt invitert av ingen ringere enn Andrej Vysjinskij, Sovjetunionens hovedprokurator, til å bli medlem av hans juridiske institutt. Følgelig, da det hemmelige politiet ankom for å arrestere Vadims morfar, beroliget han sin kone med at det hele var en feil, og at hun straks måtte kontakte Vysjinskij, som garantert ville sikre hans umiddelbare løslatelse. Vadims mormor så aldri sin mannen igjen; og det skulle gå mer enn et tiår før hun fikk definitivt vite om hans henrettelse.

Vadim verdsatte minnet om sin morfar høyt, og var meget tilfreds da en ny utgave av Tagers studie av Beilis-saken ble utgitt i Russland. Man kan tenke seg virkningen av traumene fra Aleksandr Tagers arrestasjon, forsvinning og død på hele familien. Det var fra sin mormor Vadim først fikk vite om utrenskningenes grusomheter, og det er rimelig å anta at hans families tragiske opplevelse påvirket hans intellektuelle utvikling dypt. Vadim fortalte meg at hans første bevisste misbehag over det stalinistiske regimets karakter inntraff da han var nesten 13-år-gammel. Samtidig med den febrilskge feiringen av Stalins syttiende fødselsdag, funderte Vadim på egne vegne over hvorfor praktisk talt alle de andre gamle bolsjeviklederne hadde kommet til en utidig slutt lenge før de nådde samme milepælen. Vadim spurte faren sin hvorfor de fleste av Lenins kolleger hadde blitt skutt på 1930-tallet. Hvordan var det mulig at så mange ledere av revolusjonen viste seg å være «Fiender av folket»? Hans fars forsøk på å avfeie sønnen med hule og lite overbevisende referanser til «antiparti»-aktiviteter var ikke vellykkede. Foruroliget og sannsynligvis skremt av henvendelsene tilbød Vadims far det som den gangen ble ansett som det endelige svaret, som det ikke skulle komme noen ytterligere appell på: «Tror du ikke Stalin forstår dette bedre enn deg?» Vadim forble i tvil. Han fortsatte å lure på hvorfor så mange revolusjonære ledere, og til og med hans egen bestefar, hadde blitt skutt. Så, helt plutselig, ble han grepet av en forferdelig tanke som han forsto, instinktivt, ga svaret på hans spørsmål: «Stalin må være en kriminell!» Vadim fortsatte å krangle med familien. Da han modnet, innså han at Sovjetunionen ikke var et rettferdig samfunn. Han så fattigdom, og bemerket tilstedeværelsen av skarpe kontraster i de sosiale betingelsene for forskjellige sjikt av Moskva-befolkningen. Vadim visste også at det var fangeleirer: folk som bodde i samme leilighetsblokka ble arrestert under antikosmopolittkampanjen som ble sluppet løs av Stalin i 1952 og 1953. Derfor var Vadims reaksjon, som han senere mintes, at da han hørte om Stalins død i mars 1953 var begivenheten årsak til glede og feiring.

Khrusjtsjovs «hemmelige tale» i 1956

Endringen i Sovjetunionens politiske og sosiale klima i kjølvannet av Stalins død var utvilsomt den viktigste faktoren i den unge Vadim Rogovins intellektuelle utvikling. Han var nesten 19 den gangen CPSUs 20. kongress ble avholdt. Da innholdet i Nikita Khrusjtsjovs «hemmelige tale» ble kjent – der Stalins forbrytelser for første gang ble fordømt – ble Vadim ikke særlig overrasket over åpenbaringene. Det ble tilgjengeliggjort viktige nye fakta, mens Vadim for det meste mente at avsløringene berettiget hans hat mot Stalin. Vadim var imidlertid ikke fornøyd med Khrusjtsjovs forsøk på å forklare Stalins forbrytelser, som bare utskeielser produsert av «personlighetskultusen», og enda mindre av Khrusjtsjovs insistering på at Stalins politiske linje – fremfor alt i kampen mot trotskistopposisjonen på 1920-tallet – var grunnleggende korrekt.

Da Vadim ble student ved Moskva-universitetet, der han studerte hovedfag i estetikk, krevde det liten innsats fra hans side å fullføre sine semesteroppgaver og oppnå høye karakterer. I stedet for å delta på forelesninger tilbrakte han så mye tid som mulig på universitetets historiske bibliotek, hvor han studerte gamle utgaver av Pravda og andre tidsskrift som kastet lys over 1920-tallets politiske kamper. Der Vadim tok detaljerte notater over de gamle indre partidebattene ble han overbevist om riktigheten i Trotskijs stillingstaken, og han ble ubønnhørlig trukket til den konklusjon at Trotskij var den største figuren i sovjetisk historie. I en diskusjon jeg hadde med Vadim den helgen vi feiret hans sekstiende fødselsdag, vedgikk han at alle de grunnleggende oppfatningene som skulle fremkomme i hans historiesyklus, opprinnelig ble dannet i løpet av lesningen han forfulgte da han var i sine tyveår. Vadim fortalte meg at han fra da av drømte om en tid da det ville bli mulig å fortelle det sovjetiske folket sannheten om deres historie.

Men de politiske betingelsene som rådde grunnen i Sovjetunionen – selv under det berømte «tøværet» på slutten av 1950-tallet og på begynnelsen av 1960-tallet – var ikke befordrende for produksjonen av seriøse historieverk. Under de første stadiene av hans akademiske karriere var Vadims viktigste forskningsområde estetikk. Han forfulgte sin historiske forskning i privat regi. Vadim var bare i stand til å diskutere merittene av politikken forfektet av Trotskij og Venstreopposisjonen med sine mest pålitelige kolleger og venner, og selv da bare med utøvelse av en ekstrem forsiktighet. Selv om kritikk av regimet hadde blitt stadig mer vanlig, vekket enhver uttale av Trotskijs navn fortsatt mistanke og frykt. Faren til en venn av Vadim var en kjent journalist som tilfeldigvis hadde bemerket, blant ei lita gruppe av dissidenter, at Trotskij hadde vært en stor orator. Journalisten uttrykte ingen ytterligere formening om Trotskijs politiske standpunkter. Men denne tilfeldige bemerkningen kom KGB for øre: journalisten ble straks sparket fra sin stilling og hans familie ble redusert til fattigdom. Ved én anledning festet Vadim tillit til en kjent teaterregissør, som han respekterte. Vadim uttrykte overfor ham sin beundring for Trotskijs syn på kunst. Regissøren ble rystet. «Hvorfor snakker du til meg, så åpent?» spurte regissøren. Vadim forklarte at han ikke trodde at regissøren, som både var en personlig venn og en mann av integritet, ville tyste på ham. Regissøren forsikret ham om at han ikke skulle det, men forklarte at han selv kunne få ubehagelige konsekvenser dersom hans unge venns formeninger skulle komme til myndighetenes oppmerksomhet.

Det var en annen faktor, bortsett fra frykten, som bidro til Vadims følelse av isolasjon. Dissidentbevegelsen som dukket opp på midten av 1960-tallet, viste liten interesse for en sosialistisk kritikk av det byråkratiske regimet. Den kritiserte ikke stalinismen fra venstre (dvs. på grunnlag av et sosialistisk program), men fra høyre (dvs. med appeller til politisk støtte fra det amerikanske borgerskapet). Innen dette miljøet var Trotskijs revolusjonære program anatema.

Problemet med sosial ulikhet i USSR

Til tross for sin kjærlighet til litteratur og kunst iveret Vadim etter å finne et forskningsfelt mer direkte relatert til hans historiske og politiske interesser. Heldigvis begynte regimet å lempe på sine tidligere strenge begrensninger for utviklingen av sosiologisk forskning, om så fordi behovene til byråkratiske politiske retningslinjer krevde mer dyptgående innsikt i strukturen og problemene i et så sammensatt samfunn som Sovjetunionen var blitt. Derfor Vadim begynte sine offisielle studier på nytt og ble sosiolog. Uten åpent å vedgå det hentet han det sentrale tema i sin akademiske forskning fra Venstreopposisjonens program: problemet med sosial ulikhet i Sovjetunionen. Vadim brukte sin sosiologiske forskning til å avsløre gapet mellom sosialistiske idealer og den sovjetiske virkeligheten, og for å fremme en utvikling av egalitær politikk. I en oversikt over Vadims skrifter finner man titler som «Ungdom og sosiale fremskritt», «Sosialpolitikk i det utviklede sosialistiske samfunn: Retninger, tendenser, problemer», «Sosiale garantier og problemer med å perfeksjonere distribusjonsbetingelser», «Økonomisk effektivitet og sosial rettferdighet», «Sosial rettferdighet og veiene for dens realisering i sosialpolitikken», «Sosiale aspekter ved distribusjonspolitikken», «Sosiale aspekter ved å fremskynde løsningen av boligproblemet» og «Dialektikken av sosial likhet og ulikhet, på samtidsstadiet av utviklingen av det sovjetiske samfunnet».

USSRs krise ble tydelig i løpet av årene med Bresjnevs styre – kjent som «Stagnasjonens æra». For Vadim var dette en periode med dyp frustrasjon. Hans tidligere forhåpninger om at sosialistiske prinsipper skulle bli gjenopplivet innen Sovjetunionen virket mindre og mindre realistiske. Det tidligere «tøværet» hadde nok en gang viet plass for en ny «nedfrysning». Statlig press ble brukt for å undertrykke kritiske undersøkelser av Stalins historiske rolle. Alt Vadim skrev ble gjenstand for sensorenes litterære ekvivalent av et dybdesøk. Noen artikler så aldri dagens lys; mange ble publisert først etter at deler var slettet, eller i det vesentlige redigert. I løpet av den siste perioden av «Stagnasjons æraen» opplevde Vadim imidlertid et uventet tilfelle av flaks. Sensorene diskuterte normalt artiklene de gjennomgikk bare med utgiverne og redaktørene av de tidsskriftene og avisene som artiklene hadde blitt sendt til. Som norm ble selvfølgelig forfatteren hverken kontaktet eller konsultert. De var forventet å underkaste seg de avgjørelser som ble fattet. En høytstående embetsrepresentant i sensuravdelingen ble imidlertid fascinert av Vadims arbeid. Han bestemte seg for å kontakte forfatteren direkte. Han hadde aldri lest artikler som taklet problemet med sosial ulikhet med en slik innsikt, klarhet og frimodighet. Han undret seg over hvorfor Vadim befattet seg så vedvarende med dette temaet? Hvorfor mente han at sosial likhet var oppnåelig? Var det konsistent med menneskets natur? Som en rollefigur i et eksistensielt drama, fant Vadim seg engasjert i en lang filosofisk diskurs med nettopp den offisielle embetsrepresentanten som hadde makten til å fordømme hans skrifter til flammene. Hans skjebne hang i vektskåla. Men sensoren – med en samvittighet som ikke var helt slukket av mange års byråkratiske rutine – ble beveget av kraften i Vadims argumenter. Han lovet å gjøre alt han kunne for å sikre publiseringen av hans artikler.

Med Gorbatsjovs tiltredelse til makten og introduksjonen av glasnost [transparens], vokste publikummet for Vadims skrifter enormt. Vadim benyttet seg av de nye mulighetene, og skrev i 1985 en artikkelserie for Komsomolskaya Pravda, som angrep utbredelsen av sosiale privilegier både i sine åpne og skjulte former, som krevde skarpe begrensninger av inntektsulikhetene, og oppfordret til en betydelig forbedring av levestandarden for de brede massene. Vadims sensor uttrykte sine bekymringer, men tillot at artiklene ble publisert som de var skrevet. Komsomolskaya Pravda hadde et opplag på 20 millioner, og artiklene fremprovoserte en lidenskapelig respons. De ble vidt tolket som et angrep på det styrende byråkratiets sosiale stilling. I løpet av de neste månedene mottok Komsomolskaya Pravda tusenvis av brev, som både berømmet og fordømte artiklene.

Trotskijs skrifter

Til å begynne med ble Vadim oppmuntret av den politiske endringen som ble innledet av Gorbatsjovs oppstigning til makten. Ikke bare hadde det blitt mulig å ta opp sosiale problemer dristigere, og for et mye større publikum, men nå kunne Vadim for første gang snakke åpent om Leo Trotskij og den politiske kampen som hadde vært ført av Venstreopposisjonen mot fremveksten av stalinismen. Et annet vesentlig utviklingstrekk var den plutselige tilgjengeligheten av bind av Trotskijs skrifter, spesielt fra 1930-årene, som Vadim aldri hadde sett før. Han fikk for første gang skaffet seg et sett med Opposisjonens Bulleteng, den viktigste russisk-språklige publikasjonen til den internasjonale trotskistbevegelsen. Vadim absorberte og assimilerte disse skriftene, som bekreftet og utdypet hans trotskistiske overbevisning. For Vadim hadde disse skriftene ikke bare en historisk, men også en eksepsjonell samtidsbetydning; for det viste seg snart at ingen del av hverken den politiske eller den intellektuelle eliten hadde noen seriøs forståelse av arten av krisen som Sovjetunionen konfronterte. Med hver kunngjøring av en ny «historisk betinget» nødvendig endring av politikken, antok Gorbatsjovs hektiske improvisasjoner en stadig mer absurd karakter. Annet enn å turnere verden på jakt etter hyllinger hadde ikke generalsekretæren den aller minste ide om hva han skulle gjøre. Gorbatsjovs forvirring ble gjenspeilt i desorienteringen til hele den sovjetiske intelligentsiaen. Det syntes som om ingenting av deres tidligere arbeid hadde forberedt dem på sammenbruddet av Sovjetunionen på slutten av 1980-tallet.

Vadim var overbevist om at Sovjetunionens problemer hverken kunne forstås eller løses, uten en uttømmende gjennomgang av hele dens historie. Det essensielle kravet til en slik gjennomgang var rensingen av historien for alle de akkumulerte løgnene om Leo Trotskij. Muligheten for en fornyelse av det sovjetiske samfunnet langs sosialistiske retningslinjer var avhengig av en ærlig granskning av den trotskistiske kritikken av stalinismen, og det alternative programmet fremmet av Venstreopposisjonen. Samtidig som den politiske og økonomiske situasjonen forverret seg i Sovjetunionen, fremsto saken med en gjennomgang av Trotskijs arbeid, for Vadim som uimotståelig. Men Vadim møtte nå et politisk og sosialt fenomen som, nok en gang, etterlot ham isolert: praktisk talt hele intelligentsiaens stormløp til høyre. Vadim hadde lenge vært klar over utviklingen av høyreorienterte tendenser innen intelligentsiaen. Dissidentbevegelsen hadde aldri tiltalt ham på grunn av dens orientering mot den internasjonale borgerlige opinionen og dens fiendtlighet til marxisme. Innen de akademiske og intellektuelle kretser han beveget seg i hadde imidlertid kritikk av den offisielle sovjetpolitikken i det minste blitt innsvøpt i sosialistiske vendinger. Men da 1980-tallet gikk mot slutten bekjente hans venner og profesjonelle medarbeidere – med svært få unntak – en ubegrenset beundring for, og tiltro til kapitalistsystemet. De var likegyldige til argumenter basert på fakta og fornuft. Vadim fant seg tvunget til å bryte forhold til venner og kolleger, én-etter-én. Blant dem var Stanislav Sjatalin. Han hadde vært en av Vadims nærmeste medarbeidere, som han en gang hadde vært medforfatter av en artikkel med. Men Sjatalin ble en av Gorbatsjovs økonomiske rådgivere og oppnådde internasjonal anerkjennelse som forfatter av «500-dagersplanen», som tok til orde for bruk av «sjokkterapi»-metoder for å omorganisere den sovjetiske økonomien på grunnlag av kapitalistmarkedet.

Et biprodukt av denne forflytningen til høyre var utviklingen av en ny kampanje i mediene som skulle diskreditere ideen om at trotskisme representerte et alternativ til stalinismen. Mediene kombinerte skamløst de verste bakvaskelsene mot Trotskij fra stalintiden med de reaksjonære argumentene fra vestlige sovjetologer. Denne kampanjen mot Trotskij – som i hovedsak var rettet mot hele den marxiske sosialismens arv – fant en bred respons blant den forvitrende eks-sovjetiske og russiske intelligentsiaen. Det viktigste – eller kanskje det ville være mer passende å si, det mest kjente – av denne kampanjens produkter var serien av bøker skrevet av general Dmitrij Volkogonov.

Var det et alternativ?

Det var innen dette reaksjonære miljøet at Vadim tok fatt på det intellektuelle prosjektet som han viet resten av sitt liv: skrivingen av en marxistisk historie om de politiske konfliktene innen Kommunistpartiet og Den kommunistiske internasjonale. Dette var en oppgave som ingen annen historiker i det tidligere Sovjetunionen, enn si utenfor landets grenser, var i stand til. Hvorfor var det slik? E.H. Carr sa en gang: «Stor historie blir skrevet nettopp når historikerens syn på fortiden blir belyst av innsikt i dagens problemer.» [2] Denne observasjonen gir oss nøkkelen til å forstå Vadims prestasjoner som historiker. Det er klart, Vadim brakte til sitt arbeid visse eksepsjonelle fakulteter: en leksikalsk kunnskap om sovjetisk historie, et forbløffende grep om et enormt kompleks av fakta, en fortreffelig evne til å plassere hendelser og begivenheter i en bredere politisk og sosial kontekst, og en klar og uaffektert skrivemåte. Men utover disse styrkene var han innehaver av nok en uvurderlig fordel: en dyp bevissthet om at ikke bare Russlands krise, men også hele verdens, er arven etter nederlagene den internasjonale sosialistbevegelsen led på 1920- og 1930-tallet, som en konsekvens av det stalinistiske byråkratiets svik og forbrytelser.

Likevel er det ikke et spor av pessimisme i Vadims syklus. Hendelsene som han beretter og analyserer, spesielt i de bindene som direkte omhandler forberedelsen og gjennomføringen av den stalinistiske terroren fra 1936 til-og-med 1939, er såvisst uhyrlige. De står for en lesning som ikke kan beskrives som annet enn opprivende. Men midt i all gruen presenterer Rogovin den sovjetiske tragedien som et drama der sluttakten enda skal skrives. Som han skriver i forordet til sitt tredje bind: «Den historiske prosessen som ble åpnet ved Oktoberrevolusjonen er ikke fullført, men bare stoppet opp.» Det som inngir Vadims arbeid dets moralske intensitet er ikke bare forfatterens indignasjon, men fremfor alt hans overbevisning om at stalinismen bare representerte en midlertidig avsporing for verdenssosialismens sak. Til tross for nederlaget den pådro seg på 1930-tallet, legemliggjorde trotskistbevegelsen muligheten for at Sovjetunionen kunne ha utviklet seg langs en fullstendig annen, og langt mer progressiv kurs. Og nettopp den muligheten tilbakeviser alle påstander om at stalinismen var det nødvendige og uunngåelige resultat av bolsjevismen. Det udiskutable faktum at det fantes et alternativ til stalinismen, betyr at sosialismens historiske potensial ikke har blitt uttømt.

Rogovins historieoppfatning er i hovedsak dynamisk. Underliggende for hans insistering på den uforminskede betydningen av begivenhetene i 1930-årene, er Vadims oppfatning av historisk tid som et samlet og samspillende kontinuum av fortid, nåtid og fremtid. Samtidig som Vadim jobbet med de store problemene i sin egen samtid, så han inn i fortiden ikke bare for å forutsi fremtiden, men også for å forme den. Det kanskje sanneste uttrykket for rollen Vadim aspirerte etter, er å finne i Pasternaks versestrofe, en aforisme, som Vadim åpner det fjerde bind av sin syklus med: Det var en gang, utilsiktet, / Og sannsynligvis dristet han en gjetning, / Hegel kalte historikeren en profet / Som forutsier i revers.

Et annet kritisk element i Vadims historiske syklus er dens tolkning av konflikten mellom det stalinistiske regimet og Venstreopposisjonen som et sammenstøt mellom to uforsonlige sosiale prinsipper – de av likhet og ulikhet. Den sosiale essensen i trotskistopposisjonens politiske program, og som gav stemme til arbeiderklassens interesser, var kampen for likhet. Målet som fant sitt uttrykk i det stalinistiske regimets politikk – som trakk støtte fra byråkratiet og ulike mellomliggende sosiale sjikt – var ulikhet. Bestrebelsene etter sosiale privilegier – oppnåelsen av materielle fordeler for de få, på de manges bekostning – fant sine nødvendigvis brutale former for politisk uttrykk i stalinistregimets bestialiteter. Den morderiske diktatoren karakteriserte byråkratiets grunnleggende sosiale utsyn: «Stalins begjær etter materielle ting, hans sug etter ubegrenset luksus i sin hverdag, ble videreført til hans etterkommere opp til og medregnet Gorbatsjov, som alle i motsetning til Den gamle bolsjevikgarden, var uvillige til å dele fysiske vanskeligheter og savn med folket.» [3]

Vadims analyse av det sosiale fundamentet for stalinismen informerte hans analyse av Sovjetunionens endelige sammenbrudd. Han skulle ofte hevde at prosessen med kapitalistisk restaurering var forankret i den reaksjonære, antiegalitære politikken som ble ført av Stalin fra 1930-tallet av, og frem til hans død. Vadim bemerket at den profesjonelle og intellektuelle elitens fiendtlighet mot sovjetregimet begynte som en reaksjon på de begrensede bestrebelsene fra Stalins etterfølgeres side på å redusere graden av sosial ulikhet som den avdøde diktatoren hadde oppmuntret til. Nomenklaturaen foraktet de sosiale innrømmelsene overfor arbeiderklassen som sovjetbyråkratiet følte seg tvunget til å inngå etter Stalins død. Vadim insisterte på at dissidentbevegelsen utviklet seg fra denne harmen, og den i den forstand faktisk var et produkt av stalinismen, snarere enn en opposisjon mot den.

Hans forsvar av marxistiske prinsipper fordømte Vadim til en nesten fullstendig isolasjon i kjølvannet av Sovjetunionens sammenbrudd i desember 1991. Opptoget av politisk reaksjon, sosial regresjon og moralsk fordervelse fylte Vadim med avsky. Det han anså som essensielt for kreativt intellektuelt arbeid – den konsistente utvekslingen av ideer med pålitelige kolleger og venner – var blitt så godt som umulig innen 1992. Det hadde vært praktisk talt ingen han kunne diskutere innholdet av det første bindet av sin historiske syklus med, og han hadde bare med de største vanskeligheter klart å sikre publiseringen av det.

Vadim kontakter ICFI

Det var nettopp på dette tidspunktet at Vadim Rogovin fikk opprettet kontakt med Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI). Forholdet som utviklet seg over de neste seks årene påvirket oss, ikke mindre dyptgående enn det gjorde ham. På slutten av 1980-tallet, før han møtte ICFI, hadde Vadim hatt diskusjoner med venstreorienterte tendenser fra utenfor Sovjetunionen, som beskrev seg selv som trotskister. Han var ivrig etter å lære mer om perspektivet og programmet til Den fjerde internasjonale. Vadim møtte Ernest Mandel, lederen for pabloist-bevegelsen. Men Vadims diskusjoner med Mandel etterlot ham med en voldsom følelse av skuffelse. Da Vadim ba Mandel om å analysere situasjonen i Sovjetunionen forventet han å høre en snittende kritikk av Kreml-byråkratiets politikk. I stedet var Mandel sprudlende i sin hyllest og ros av Gorbatsjov, og han uttrykte høye forhåpninger for perestroikaens utvikling [perestrioka: ombygging]. Mandel virket oppriktig overrasket over å oppdage at Vadim ikke delte hans beundringen for CPSUs førstesekretær. Inntrykket Mandel etterlot på Vadim var av en sedat «bourgeoisnii profiessor» [‘borgerlig professor’].

Et heldig tilfeldighet brakte Vadim i kontakt med ICFI. I 1992 og 1993 befant Fred Choate seg Moskva, min gode venn og en supporter av Den internasjonale komitéen, for å forske på Aleksandr Voronskijs livsløp, en av Venstreopposisjonens hovedpersoner. Fred kom over en journal som inneholdt en kort artikkel om Trotskijs syn på litteratur. Fred ble imponert over artikkelens objektive tone, og over ærligheten Trotskijs posisjoner var oppsummerte med. Det var uvanlig å lese en artikkel om Trotskij i et sovjetisk tidsskrift som ikke var skjemmet av tunghendt ironi og/eller feilrepresentasjoner. Forfatteren var Vadim Rogovin. Fred bestemte seg for å kontakte Rogovin. Han fant hans telefonnummer, ringte ham og gjorde en avtale. Deres møte forløp veldig bra. Vadim var strålende fornøyd over å kunne føre en seriøs diskusjon om temaet Venstreopposisjonen. Fred fortalte imidlertid ikke umiddelbart Vadim at han var personlig assosiert med trotskistbevegelsen.

Da grep skjebnen inn. En tid tidligere hadde Vadim kommet over en kopi av den russiskspråklige publikasjonen Den fjerde internasjonales bulleteng, produsert av Den internasjonale komitéen. Han og hans kone Galya, hadde studert innholdet nøye og hadde besluttet at Bulletengen var en autentisk trotskistpublikasjon. Det var Galya som, med sin sedvanlige kløkt, fortalte Vadim at han måtte finne en måte å få kontakt med ... David North! Men hvordan skulle så det gjøres? Vadim reiste spørsmålet med Fred. Vadim spurte Fred om han noen gang hadde hørt om North, og hadde Fred noen anelse om hvordan Vadim kunne få kontakt med denne personen? Fred antydet for Vadim, at jo, han mente han kunne være til nytte.

Mens Vadim hadde lett etter oss hadde Den internasjonale komitéen lett etter ham. Mellom 1989 og 1991 reiste jeg flere ganger til Sovjetunionen, hvor jeg traff mange akademikere. Det hadde vært mitt håp at ett sted i det omfangsrike akademiske samfunnet måtte det være å finne en akademiker, en skolert person, som midt under Sovjetunionens sammenbrudd kunne verdsette behovet for å avsløre forbrytelsene stalinismen begikk mot sosialistbevegelsen, og dessuten for å skrive om kampen som ble ført av Trotskij og Venstreopposisjonen, mot byråkratiets fremvekst og konsolidering av makten på 1920- og 1930-tallet. Min søken hadde ikke vært vellykkede. Den ene-etter-den-andre av historikerne og sosiologene jeg snakket med avslørte seg å være trangsynte kynikere, hverken interesserte i, eller i-stand-til seriøst arbeid. Klimaet av politisk reaksjon hadde overveldet de prinsipper og idealer de en gang måtte ha hatt. De syntes å holde marxismen ansvarlig for ethvert problem de møtte, både i samfunnet og i deres egne liv. De så et veritabelt universalmiddel i omorganiseringen av Russland på kapitalismens grunnlag.

Jeg husker en diskusjon fra høsten 1991, med en kjent sovjetisk akademiker som hadde en høy stilling ved Instituttet for historiske arkiver i Moskva. To år tidligere hadde samme mannen stilt Instituttets hovedsal til disposisjon da jeg holdt et foredrag om Trotskijs kamp mot Stalin. Men siden den gangen hadde han gitt etter for reaksjonstrykket, og absolutt ingenting var igjen av hans tidligere sosialistiske tilbøyeligheter. Han var overbevist om at etableringen av markedsøkonomi raskt ville løse alle Russlands problemer. Jeg kranglet med ham, og jeg forklarte at Russlands uhemmede underordning til den verdenskapitalistiske økonomien ville sette landet 100 år tilbake. Han svarte lakonisk: «Det ville representere en enorm forbedring, i forhold til det vi har i dag.» Fra mennesker med synspunkter som disse kunne man ikke forvente noe positivt svar på forslag til en objektiv studie av trotskistopposisjonen mot stalinistregimet. De sosiale og politiske synspunktene de hadde antatt tillot dem ikke å innrømme at stalinismen representerte en grotesk perversjon av Oktoberrevolusjonens prinsipper, og at Venstreopposisjonen hadde fremmet et ekte og levedyktig sosialistisk alternativ til politikken som ble fulgt av sovjetbyråkratiet.

Kampanje til forsvar for historisk sannhet

I mars 1992 innledet Den internasjonale komitéen, til tross for apatien og opposisjonen den hadde møtt blant de demoraliserte etterlevningene av den sovjetiske intelligentsiaen, en kampanje for å forsvare den historiske sannheten: for å avsløre stalinismens forfalskninger, svik og forbrytelser; og basert på den historiske dokumentasjonen for å reetablere marxismens uforsonlige opposisjon mot stalinisme, legemliggjort i den heroiske kampen ført av Trotskij og Venstreopposisjonen. Den 11. mars 1992, ble det uttalt i åpningsrapporten til ICFIs Tolvte plenumsforsamling: «Det å besvare løgnen om at stalinisme er marxisme betinger at vi avslører stalinismens misgjerninger. For å få vite hva stalinisme er, må man vise hvem stalinismen myrdet. Vi må svare på spørsmålet: mot hvilken fiende rettet stalinismen sine mest forferdelige slag? Vår bevegelses største politiske oppgave må være å gjenopprette historisk sannhet, ved å avsløre den vidtrekkende politiske betydningen av forbrytelsene som stalinismen begikk. Helt i sentrum for denne eksponeringen må være åpningen av den historiske dokumentasjonen over Moskva-prosessene, utrenskningene og attentatet mot Trotskij .... Når vi snakker om en kampanje for å avdekke den historiske sannheten, da ser vi dette som en oppgave som kommer arbeiderklassen til nytte, ikke bare i en smal forstand, men for hele den progressive menneskeheten. Det som skjedde i Lubianka [o. anm.: navnet på det stalinistiske apparatets fengselsbygning i Moskva] angår hele den kjempende menneskeheten. Det å avsløre stalinismens forbrytelser er en essensiell del av å overvinne skaden de forårsaket for utviklingen av sosial og politisk tenkning.» [4]

I det meste av Vadims liv hadde det ikke vært mulig for ham å diskutere åpent hans trotskistiske overbevisninger, enn si å delta i Den fjerde internasjonales arbeid. Tilsvarende hadde vår bevegelse i flere tiår opprettholdt arven fra Trotskijs kamp, uten noen mulighet for å etablere kontakt med ekte marxister i Sovjetunionen. Til tross for de formidable hindringene, som var resultat av ugunstige historiske betingelser, hadde Vadim Rogovins og Den fjerde internasjonales utviklingbaner endelig kysset, og etter mer enn et halvt århundres separate seilaser, funnet sammen og kommet inn på samme kurs.

Diskusjoner mellom Vadim og Den internasjonale komitéen begynte på slutten av våren 1992. Innledningsvis skjedde de fleste av våre utvekslinger gjennom det nye e-postmediet. Med Fred som vår mellommann utvekslet vi, om enn på en noe begrenset måte, ideer og forslag til utvikling av litterært og politisk arbeid. I oktober 1992 møtte Vadim kamerat Peter Schwarz under et kort besøk i Berlin. I februar 1993, under et seminar i Kiev om Den internasjonale komitéens historie, møttes Vadim og jeg for første gang. Diskusjonene vi holdt den helgen etablerte et mønster som vedvarte i årene fremover: Vi snakket, diskuterte, kranglet, var uenige, ble enige, vi lo og vi la planer. I løpet av videre møter, som ble holdt i Moskva i 1993 og på begynnelsen av 1994, diskuterte vi detaljert utviklingen av Vadims historiske syklus. Som jeg allerede har nevnt hadde det grunnleggende omrisset av arbeidet blitt utviklet av Vadim gjennom mange års studier og tenkning. Og likevel, som en konsekvens av hans diskusjoner med Den internasjonale komitéen, utvidet det intellektuelle og politiske omfanget av dette arbeidet seg enormt. Allerede etter de innledende diskusjonene bestemte Vadim seg for at det var nødvendig for ham å omdisponere, og å omskrive sitt første bind. Jeg mener ikke å antyde at Vadim skyldte Den internasjonale komitéen sine ideer. Den dialektiske forflytningen av hans tenkning kan ikke forstås ut fra slike vilkår. Snarere ble Vadims kreativitet stimulert av diskusjonen, som aktiverte hans fantasi og vekket nye ideer i hans bevissthet. Først trodde Vadim hans prosjekt ville kreve fire bind. Konsekvensen av hans samarbeid med Den internasjonale komitéen fant det mest direkte uttrykk i det faktum at prosjektets omfang vokste til syv bind.

Det som gjorde Vadim Rogovins verk unikt

Vadims arbeid vil, i mange tiår fremover, dominere historisk litteratur om temaet stalinistisk terror. Et verk av slike monumentale dimensjoner trosser ethvert forsøk på kortfattet oppsummering. Men det må understrekes: Det som skiller Vadims verk fra praktisk talt alle andres, er hans insistering på at hovedformålet og funksjonen til terroren var elimineringen av trotskistopposisjonen mot stalinistregimet. Gitt det faktum at stalinistregimet kontinuerlig insisterte på at formålet med terroren var elimineringen av trotskisme, kunne den gjengse leser – ukjent med standardverkene produsert av vestlige historikere om terroren – lure på hvorfor jeg nettopp vurderer dette aspektet av Vadims tese for å være essensielt og eksepsjonelt. Svaret er at mye av vestlig historiografi om utrenskningenes tema har vært viet til å minimere, om ikke benekte sentraliteten av kampen mot Trotskij og hans ideer. Som Vadim bemerket vier Robert Conquests verk – som i mer enn 30 år har vært det mest kjente på området – bare noen få sider til temaet trotskisme. Mange historikere – til og med de som bedriver sitt virke ærlig og samvittighetsfullt (og det finnes slike mennesker) – opprettholder, om enn ikke i så grov en form, at terroren handlet om nesten hva som helst i verden, bortsett fra kampen mot Trotskijs innflytelse. De argumenterer med at, tross alt hadde Trotskij blitt forvist fra Sovjetunionen, og sendt i eksil i 1929. Dessuten hadde de mest kjente medlemmene av den gamle Venstreopposisjonen frasagt seg sine tidligere trotskistiske synspunkter. Systematisk undertrykking hadde umuliggjort utviklingen av politisk arbeid blant de gjenværende restene av trotskistgrupper, som fortsatt kunne ha eksistert på midten av 1930-årene

Vadim avviste disse synspunktene, som han hevdet undervurderte styrken til den marxistiske tradisjonen i Sovjetunionen, og dybden av revolusjonære sentimenter blant brede segmenter av folket. Dessuten, og til tross for deres avbikt, hadde de gamle bolsjevikene aldri forsonet seg med stalinistregimet og de forble potensielle fokuspunkter for massenes oppdemmede misnøye. Til-og-med innenfor byråkratiet forble det elementer som ikke hadde brutt fullstendig med sin egen revolusjonære fortid, og ikke fremviste en lojalitet Stalin helt kunne stole på. Trotskijs forfatterskap ble fulgt, og det utøvde fortsatt en innflytelse. Etter attentatet på Kirov i desember 1934 ble flere bind av Trotskijs verk funnet i hans leilighet. Vadim analyserte koblingene mellom opposisjonistiske strømninger innen Sovjetunionen og Trotskij. Utrenskningene var ikke produkt av en gal manns paranoia. Vadim insisterte på at Stalin hadde reell grunn til å frykte Trotskijs innflytelse, ikke bare innenfor Sovjetunionen, men også utenfor landets grenser. Hva var så terrorens endelige formål? Vadim skrev: «Den store utrenskningen av 1937 og 1938 var nødvendig for Stalin, nettopp fordi det bare på den måten var mulig å fravriste vitaliteten fra den voksende revolusjonære bevegelsen til Den fjerde internasjonale, for å forhindre at den ble til epokens ledende revolusjonære kraft, og for å desorientere og demoralisere verdensopinionen, som ellers kunne bli mottakelig for tilegningen av ‘trotskistiske’ ideer.»

Tidlig i 1994 ble det andre bindet av Vadims syklus utgitt. Det var bestilt trykking av 10 000 eksemplarer, og – ettersom det ikke var noe annet sted hvor de kunne lagres – ble alle bøkene levert til Vadims leilighet. Bunter med bøker, innpakket i brunt papir, var stablet overalt – på hyller og bordplater, i skap, under senger og stoler, og på toppen av kjøleskapet. Vadim var henrykt over ankomsten av sin «nyfødte», og var allerede hard i gang med utarbeidingen av det tredje bindet. I tillegg til støtten fra Den internasjonale komitéen ga frigjøringen av tidligere lukkede dokumenter fra statsarkivene en sterk impuls til hans forskning og forfatterskap. Som Vadim åpent innrømmet hadde han aldri vært så lykkelig i hele sitt liv. Til slutt klarte han å oppnå alt det han tidligere bare hadde kunnet drømme om. Så kom det uventede. I mai 1994, etter at Vadim hadde klaget over smerter i underlivet, bestilte hans leger en datamaskinbasert tomografi som avdekket en svulst i Vadims tykktarm. En operasjon ble utført og en stor svulst ble fjernet fra tykktarmen. Kirurgen oppdaget også to metastaser i Vadims lever, som han forsøkte å takle ved å utføre en reseksjon. Prognosen var forødende: det var å forvente en rask fysisk nedgang. Det var usannsynlig at Vadim skulle overleve mer enn ett år.

Kampen mot den postsovjetiske skolen av historisk forfalskning

Vadim mottok nyheten med ekstraordinær sinnsro. Han sa: «Jeg ser ingenting som er spesielt tragisk i min personlige skjebne.» Man kunne ikke annet enn beundre Vadims stoiske respons, men vi følte alle at det var noe dypt tragisk i denne uventede og forferdelige utviklingen, nesten av en klassisk dimensjon. Nettopp i det øyeblikk da objektive omstendigheter omsider tillot Vadim å oppfylle sitt livs ambisjon ble han rammet av en nådeløs og uhelbredelig sykdom. Høsten 1994, da Vadim hadde kommet seg nok etter operasjonen, besøkte jeg ham i Moskva. Han hadde gjenopptatt arbeidet med det tredje bindet, som han håpet å få fullført i løpet av noen måneder. Som alltid var det første på dagsorden utarbeiding av en agenda for våre diskusjoner. Det viktigste punktet var «Planer for fremtiden». Vi snakket om konsekvensene av den nye forfalskningskampanjen som ble sluppet løs med utgivelsen av bøker av professor Richard Pipes og general Dmitri Volkogonov. Jeg foreslo for Vadim om det ikke var på tide at Den internasjonale komitéen iverksatte et «Internasjonal motangrep mot den postsovjetiske skolen for historisk forfalskning»? Vadim gjentok umiddelbart tittelen på russisk, som fikk den til å høres enda mer grandios og imponerende ut. Det tiltalte ham enormt. Jeg spurte Vadim om han ville være beredt til å gjennomføre en forelesningsturné til USA tidlig på våren 1995. Vadim hilste forslaget med entusiasme. På det tidspunktet ante jeg ikke om Vadim ville være i live til våren. Men utsiktene til forelesninger i utlandet hadde en terapeutisk effekt på Vadim,, større enn noen kjent medisinsk vitenskap. Samtidig som hans ånd steg kraftig, syntes Vadims arbeidsevne fullstendig gjenopprettet. Han fullførte raskt det tredje bindet, og han kastet seg inn i forberedelsene til sine amerikanske forelesninger.

Det første foredraget skulle finne sted ved Michigan State University i Lansing; det andre ved University of Michigan i Ann Arbor. Ytterligere presentasjoner ble planlagt for Palo Alto og Boston. Vårt parti arrangerte en kampanje for å bygge for foredrag som ikke hadde hatt sine like på et universitets-campus i USA, på i hverfall de siste 20 årene. Vi annonserte forelesningene som «en stor intellektuell begivenhet» – hvilket forekom studentene som så rart, uvanlig og velkomment at det raskt skapte stor interesse, og en spent forventning blant dem. Det var med skrekkblandet fryd vi avventet Vadims og Galyas ankomst. Det var flere måneder siden mitt besøk i Moskva. Jeg lurte på om helsa hans tålte det strenge reiseprogrammet og en serie krevende forelesninger. Men mine bekymringer ble snart lagt til hvile. Vadims humør var intet mindre enn euforisk og hans fysiske tilstand virket robust. Hans interesse for alle sider av det amerikanske samfunnsliv var uuttømmelig. Det vi snart skulle oppdage var at vi hadde en av de mest formidable sightseers på besøk siden Marco Polo. Mellom diskusjoner om hans kommende forelesninger insisterte Vadim på å se så mye av Detroit og omegn som overhode mulig. Hans interesse for sosiologi var ikke bare en teoretikers vitebegjærlighet. Vadim var innehaver av finstemte observasjonsevner, og ble fascinert av USAs mangfoldighet, anomalier og motsetninger. Vadim ville prøve ut, og nyte mest mulig av det amerikanske livet – og da mener jeg det bokstavelig talt. På en tur til et kjøpesenter la Vadim merke til en iskrembar. Han stakk inn og ble forundret over mangfoldet av smaksvarianter. Han bestilte en ice cream sundae med tre iskuler. Salgsbetjeningen bak disken pekte på det store utvalget av dryss og smakstillegg, og spurte Vadim hvilket han vil ha over sin is. «Alle sammen,» svarte han.

Forelesningene ble en triumf. Ved Michigan State University var det nesten 150 deltakere, med studenter, fakultet og administratorer til stede. På University of Michigan var oppmøtet nær 250. Vadim hadde den nådegave å kunne presentere sammensatte ideer på en måte som gjorde dem tilgjengelige og interessante for et mangfoldig publikum. Vadim satte stor pris på samspillet med sitt publikum. Han likte spørsmål mer enn noe annet, fordi de tillot ham å måle publikums respons, for å kunne tydeliggjøre elementer i sin presentasjon, og for å kunne utvikle nye ideer som ikke tidligere hadde kommet til ham.

Ved avslutningen av USA-turnéen ble vi enige om at det skulle arrangeres en ytterligere foredragsserie i andre deler av verden. I februar 1996 foreleste Vadim i England og Skottland. I mai-juni 1996 holdt Vadim forelesninger i Australia, for publikum hvor det tilslutt bare var ståplasser igjen, hvilket sjokkerte – og, ofte syntes å forferde – historiefakultetene ved universitetene der møtene ble holdt. De fire forelesningene – to i Sydney og to i Melbourne – trakk til seg et oppmøte på nesten 2 000 mennesker. I desember 1996 reiste Vadim til Tyskland for å holde foredrag i Berlin, ved Humboldt-universitetet og i Bochum.

Vadim var fornøyd med forelesningenes suksess. Men hans største tilfredshet var å få treffe kameratene i Den internasjonale komitéen. Dybden av hans isolasjon i Russland gjorde ham desto mer takknemlig for å kunne være sammen med venner og ekte kamerater. Vadim fant blant dem en følelse av idealisme og solidaritet som var umulig i de byråkratiserte organisasjonene han hadde kjent i USSR. Å få møte og jobbe med trotskister fra hele verden var for Vadim og Galya ikke bare en politisk og intellektuell opplevelse, men også en dypt emosjonell erfaring. Uunngåelig nærmet dagen seg for hjemturen til Moskva, og Vadims og Galyas stemning ble dystrere. De prøvde å opprettholde sin fremtoning av behersket sinnsro ved å overøse sitt vertskap med gaver. Da de så ankom flyplassen og tiden var kommet for de siste farvel, var det alltid omfavnelser og tårer.

Livet i Moskva var ikke lett for Vadim. Mens utenlandsreisene så ut til å gjøre underverker med hans helse og livsmot, ble ofte gjenkomsten til Moskva etterfulgt av et fysisk og emosjonelt tilbakefall. Gitt arten av Vadims sykdom var lange og utmattende økter med cellegift uunngåelige. Men de ble gjort enda vanskeligere av den isolasjonen Vadim følte i Russland. Lite gjensto av hans gamle krets av venner og kolleger. Mange av dem hadde ganske enkelt tilpasset seg det nye miljøet ved å frasi seg fortidens tro og prinsipper. Med slike mennesker nektet Vadim å opprettholde personlig kontakt. Så var det andre venner, mindre tilpasningsdyktige, som følte at deres liv hadde mistet alt formål og hensikt, i de fullstendig fornedrende betingelsene av postsovjetlivet. Slike venner gjorde Vadim og Galya alt hva de kunne for å støtte og oppmuntre. En gang inviterte Vadim en gammel venn til middag. Han ville at jeg skulle møte henne, så vi kunne diskutere vår bevegelses arbeid og perspektiv. Hun lyttet i stillhet og ytret knapt ett ord. De få observasjoner hun kom med uttrykte den dypeste pessimisme og demoralisering. Da hun hadde forlatt forklarte Vadim: «Hun var en gang den mest ærlige og respekterte journalisten i Sovjetunionen. Hennes artikler om sosiale problemer og hverdagsanliggender ble lest av millioner av mennesker. Hun mottok tusenvis av brev hver uke. Så ble avisa hennes lagt ned, og hun kunne ikke finne en annen jobb. Hennes publikum eksisterer ikke lenger, og hun ser ingen grunn til å leve videre. Jeg kjenner mange mennesker som henne.»

For å opprettholde sin egen emosjonelle likevekt forsøkte Vadim – i den grad det var mulig – å opprettholde en viss avstand fra den daglige politiske utviklingen. Som Avner Zis, den fremragende sovjetiske estetikeren som forble en av Vadims få nære venner, en gang bemerket: «Vi ser på nyhetene på fjernsynet, og vi ser bare to typer mennesker – idioter og gangstere.» Vadim prøvde så godt han kunne å konsentrere seg om sitt historiske arbeid. Men dybden av den intellektuelle, sosiale og moralske fornedrelsen påvirket ham dypt. Selv om han forsto stalinismens kontrarevolusjonære natur, fant Vadim det vanskelig å akseptere – følelsesmessig, om ikke intellektuelt – at det ikke hadde kommet frem fra Kommunistpartiet, en organisasjon med 40 millioner medlemmer, minst noen dusin, om ikke noen få tusen, ekte marxister.

Samme helg som Vadims sekstiårsdag kalte Kommunistpartiet for en antiJeltsin-demonstrasjon som sammenfalt med førtitoårsmarkeringen for naziTysklands nederlag. Selv om Vadim foraktet Zjuganov, håpet han at datoen for demonstrasjonen på en-eller-annen måte ville fremkalle noen gjenværende sosialistiske sentimenter blant Moskva-befolkningen. «I det minste får vi se noen røde flagg,» sa Vadim og oppfordret meg til å følge ham for å observere demonstrasjonen. Jeg var glad for å gå med Vadim, men advarte ham om ikke å skru opp forhåpningene. Demonstrasjonen vemmet Vadim: det var noen få røde flagg, men langt flere plakater med bilder av Stalin. Det var også svastikaer og antisemittiske brosjyrer som ble bredt sirkulert. Demonstrasjonstoget stoppet opp foran Lubianka, og Zjuganov henvendte seg til demonstrantene fra trappene til det gamle hovedkvarteret for det hemmelige politiet, der – 60 år før – tusenvis av gamle bolsjeviker hadde blitt torturert og skutt. Da Vadim forlot skuet, ga han stemme til all sin sorg og frustrasjon. «Der har du sett hva som har blitt av samfunnet vårt,» sa han, igjen-og-igjen. Der vi gikk gjennom Moskvas gater forsøkte jeg å motvirke Vadims depresjon. Jeg argumenterte for at demonstrasjonen ikke representerte hele den russiske virkeligheten. Andre påvirkninger var i funksjon, inkludert hans eget forfatterskap. Vadim var ikke mottakelig for trøst. «Ingenting av hva jeg skriver vil gjøre noen forskjell i dette landet,» insisterte han. Vi kom forbi en liten kiosk med noen få bord og stoler stilt opp ved siden av. Vi kjøpte oss noen brus, og satte oss ned. Argumenteringen fortsatte. Plutselig la vi merke til en mann som observerte oss. Da vi lurte på hvem han var, kom han bort til Vadim, og sa stille: «Jeg vet hvem du er. Vår så snill, aksepter min takknemlighet for det du har skrevet. Du har mange venner.» Da vi avrundet hjemturen var Vadims humør euforisk.

Slike humørsvingninger var ikke uvanlige for Vadim. Han var en sammensatt og mangefasettert mann – like mye en kunstner som en forsker. Hans tankers mangfold strømmet ut fra en sjelden blanding av logikk og følelser. Vadim hadde en fantastisk kapasitet til å absorbere, analysere og assimilere informasjon. En del av hemmeligheten bak hastigheten han skrev med, var at han bibeholdt så mye av det han leste – arkivdokumenter, bøker og artikler fra tidsskrifter – og ikke trengte å bruke mye tid på å lage, studere og omorganisere notater. Men uansett hvor store beslag historiske fakta og sosiologiske statistikker la på hans minnekapasitet, var det fortsatt god plass til poesi. Han resiterte med letthet vers fra Pushkin, Mayakovskij, Pasternak og andre russisk-sovjetiske mestere. Skjønnheten og lidenskapen i hans resiteringer var ikke bare hukommelsens verk. Vadim både forsto og følte bildene han ga stemme til, med en stor følsomhet.

Endelig sykdom

Da Vadim forlot Australia sist januar var han full av håp. Etter avslutningen av hans forelesning hadde jeg på podiet presentert Vadim med den nylig publiserte engelskspråklige oversettelsen av hans første bind 1937. Der han mottok boka erkjente Vadim for sitt publikum at de siste seks årene hadde vært de lykkeligste i hans liv. Han ønsket dessuten å dele en hemmelighet med publikum. Det syvende og siste bindet av hans historiske syklus skulle være tilegnet Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, fordi foruten ICFIs støtte og oppmuntring ville hans arbeid ikke ha vært mulig. I de neste månedene så det ut til at Vadim opprettholdt seg fysisk. I mai reiste han og Galya til Israel for å besøke en datter. Da han var tilbake fant Vadim det plutselig vanskelig å bevege venstre arm. Han leger forsikret ham at han bare hadde hatt et lite slag, og at det ikke var noen grunn til å bli skremt. I august utvidet imidlertid svakheten seg til beina. Vadim ble innlagt på Institutt for onkologiske vitenskaper, for prøver og behandling.

Selv om Vadim forsikret meg over telefon om at hans tilstand var stabil og at legene forventet en forbedring så fryktet jeg det verste, og bestemte meg for å besøke ham i september. Jeg ankom Moskva den 11. september, midt under finanskrisens tiltakende kaos, som i løpet av uka forut hadde ført til rubelens kollaps. Jeg dro umiddelbart til sykehuset. Tjue år før hadde det uten tvil vært et utstillingsvindu for sovjetiske vitenskapelige prestasjoner. Nå virket det som et symbol på den sosiale katastrofen som hadde overtatt Russland. Den enorme strukturen var kald og mørk. Den fredagskvelden var det ikke noe medisinsk personale å finne noen steder. Vadims rom var i attende etasje. Alle medisinske stasjoner var øde. Bare ei eldre renholdskvinne bøyd over en mopp, var å se. Jeg søkte gjennom de mørklagte hallene og fant frem til Vadims rom, og gikk inn. Han satt ved et lite skrivebord og skrev. Hans fremtoning hadde endret seg sterkt. Galya bodde sammen med Vadim på sykehusrommet og ivaretok alle de viktige funksjonene som sykehuset – ødelagt av sosialkrisen – ikke var i stand til å opprettholde. Hun tilberedte Vadims mat, skiftet laken på senga hans, sjekket blodtrykk og blodsukkernivå, ga ham medisiner og vasket ham.

Da det allerede var sent og Vadim var veldig sliten, ble vi enige om å begynne vår diskusjon dagen etter. Men da jeg kom på lørdag morgen hadde Vadims tilstand plutselig forverret seg drastisk. Han gispet etter luft og så ut til bare å være halvt bevisst. Jeg forlot rommet på leting etter en lege. Jeg klarte å finne hans onkolog professor Litchnitzer, som hadde hatt tilsyn med Vadims behandling siden operasjonen. Han fortalte meg at kreften nå hadde gått videre til Vadims hjerne. For øyeblikket passerte Vadim gjennom en alvorlig krise. Det var lite han kunne, gjøre bortsett fra å besørge oksygen for å bistå Vadims pust. Men professor Litchnitzer foreslo så at jeg skulle prøve å snakke med Vadim. Jeg gikk tilbake til rommet, satte meg ved siden av Vadims seng og gjorde som Litchnitzer anmodet. Vadim åpnet øynene. Pusten hans ble mindre anstrengt. I løpet av en time så krisen ut til å ha passert. Vadim satte seg opp i senga. Han spurte hvor lenge jeg ville være i Moskva. Jeg fortalte ham min plan. «Nu, tak» [‘Javel, sånn’] svarte Vadim. «La oss utarbeide en agenda for våre diskusjoner.» Først ville han gjennomgå med meg materialet han inkluderte i sitt syvende bind, særlig det som gjaldt mordet på Trotskij. Så, sa Vadim, hadde han til hensikt å diktere et brev til professor Herman Weber i Tyskland, som hadde redigert en essaysamling om den stalinistiske terroren, hvor det ene essayet hadde inkludert en avvisende henvisning til Rogovins arbeid. I følge Webers bok la Rogovins analyse av terroren for stor vekt på Trotskijs innflytelse. Til slutt ville Vadim diskutere hvordan Den internasjonale komitéens seksjoner hadde til hensikt å innlemme, i programmatisk form, konseptet for sosial likhet. Litt mer enn én time tidligere hadde det sett ut som om Vadim kunne dø akkurat den dagen. Nå hadde han foreslått en agenda som ville kreve flere dager å få fullført.

Vi tilbrakte resten av lørdagen med å gjennomgå, som han antydet, materialet for det syvende bindet. På søndag dikterte Vadim et fremragende argumentert brev til professor Weber, hvor han tilbakeviste kritikken som var blitt fremsatt mot hans eget arbeid. På mandagen snakket vi, og som det var vanlig for oss, kranglet vi om betydningen av kravet om sosial likhet i det moderne samfunn. Ved tidlig kveld var Vadim sliten og vi bestemte oss for å bringe vår diskusjon til en konklusjon. Han var enormt fornøyd med resultatene av vårt arbeid. Kunne det være mulig, spurte han, for meg å returnere til Moskva i november? Jeg lovet at det ville jeg gjøre. Dagen etter, på tirsdag, forlot jeg Russland. Etter å ha stoppet en dag i Vest-Europa, fløy jeg tilbake til USA på torsdag. Da jeg ankom Detroit var det allerede over midnatt, og fredag morgen i Moskva. Femten minutter etter at jeg kom tilbake til mitt hjem, mottok jeg meldingen fra Moskva. Vadim var nettopp død.

Vadims begravelse ble holdt i utkanten av Moskva den 21. september. Russiske medier hadde ikke gjort noen notis av hans død. Det var ei relativt lita gruppe mennesker som var til stede for å hylle denne ekstraordinære mannen. Men de som var der representerte alt som var stort og prinsippfast igjen av Sovjetunionens historie: Juri Primakov, sønn av general Vitalij Primakov, myrdet av Stalin i 1937; Juri Smirnov, sønn av venstreopposisjonisten Vladimir Smirnov, myrdet av Stalin i 1936; Zoya Serebriakova, datter av Venstreopposisjonisten Leonid Serebriakov, myrdet av Stalin i 1937; og Valerij Bronstein, grandnevø av Lev Davidovitsj Bronstein, bedre kjent som Trotskij. Disse overlevende og vitner av hendelser som er blant det forferdeligste av det tjuende århundre, var i stand til å sette pris på betydningen av Vadim Zakharovitsj Rogovins liv. I fremtiden vil mange flere, i Russland og over hele verden, lese Vadims bøker og hedre hans minne. For den store historikeren har selv gått inn i historien.

Merknader:

1. Russian Thinkers (London: Penguin Books, 1979), s. 129.

2. What is History? (London: Penguin Books, 1990), s. 37.

3. Stalin’s Neo-NEP (Ikke-publisert oversettelse)

4. Fourth International, Volume 19, Number 1, Fall-Winter 1992, s. 77-78.

***

Videre lesning:

Forelesninger og essays av Vadim Rogovin tilgjengelige på nettet:

Stalin’s Great Terror: Origins and Consequences

[28. mai 1996]

Introduction by Vadim Z. Rogovin to 1937: Stalin’s Year of Terror

[29. desember 1998]

Verk av Vadim Rogovin tilgjengelige fra Mehring Books:

1937: Stalin’s Year of Terror

Stalin’s Terror of 1937-1938: Political Genocide in the USSR

Was There an Alternative to Stalinism in the USSR?

Flere essays og tributter på WSWS:

A tribute to Vadim Rogovin

[20. mai 2002]

Tjue år siden marxisten og sosiologen Vadim Rogovins død

[18. september 2018]

Vadim Rogovin og stalinismens sosiologi

[25. september 2018]

Vadim Rogovin, 1937-1998: Russian Marxist Historian Dies in Moscow

[18. september 1998]

International tributes for Russian Marxist historian

[6. oktober 1988]

International tribute to Vadim Rogovin by Galina Rogovina-Valuzhenich: “A passion for historical truth”

[20. juni 2002]