Åtti år etter utbruddet av andre verdenskrig

2 September 2019

For åtti år siden, den 1. september 1939, lanserte nazi-regjeringen i Tyskland sin invasjon av Polen. To dager senere erklærte Storbritannia og Frankrike krig mot Tyskland. Den andre verdenskrigen – som skulle ekspandere over hele kloden, og vare i seks år før den tok slutt i 1945 – ble utført med ubeskrivelig brutalitet, og hjemsøker menneskehetens kollektive minne som historiens mest barbariske begivenhet.

I løpet av denne krigen ble det begått bestialske forbrytelser mot menneskeheten. Krigen krevde mer enn 70 millioner menneskers liv og den utvisket alle skiller mellom stridende og sivile, der det var rundt dobbelt så mange ubevæpnede menn, kvinner og barn som døde, som soldater på slagmarken.

Nådeløst bombardement av byer, sammen med storskala hungersnød forårsaket av økonomisk sammenbrudd, var ledsaget av systematiske forsøk på utrydding av hele folkeslag.

Pådrivet til krig hadde krevd massive tapstall allerede før Tyskland den 1. september 1939 sendte 1,5 millioner tropper og mer enn 2 000 fly og 2 500 stridsvogner over den polske grensa. Italia hadde invadert Etiopia i 1935, og eksponert Folkeforbundets impotens, der nesten 400 000 sivile ble slaktet ned over en periode på seks år. Japan hadde invadert og okkupert Kina, og i årene 1937 og 1938 utført den beryktede voldtekten av Nanjing, der opp mot 300 000 sivile ble slaktet i én by. Innen krigen var over var 15 millioner kinesere drept.

Andre verdenskrig introduserte en dyster katalog av nye ord inn i verdens politiske og militære leksikon: folkemord, blitzkrieg, Totalkrig, Holocaust, dødsleir, Sluttløsning, Zyclon B, A-bombe, soppsky, nedfall, Auschwitz og Hiroshima.

Det er fortsatt mange mennesker i live i dag som gjennomgikk redselene fra andre verdenskrig. De som overlevde, både soldater og sivile, bar arr – fysiske, mentale og emosjonelle – for resten av livet. Deres bitre erfaringer spilte en enorm rolle i å forme deres barns liv og i innpodingen av en bredt anlagt folkelig avsky mot krig.

Minnemarkeringen for en slik verdenshistorisk katastrofe burde åpenbart være en anledning for nøktern refleksjon, med studering av lærdommene fra begivenhetene for 80 år siden og påfølgende handlinger for å forhindre utbruddet av nok en verdenskrig, som ville gjøre slutt på den menneskelige sivilisasjon.

Det er unødvendig å si at dette ikke er hva verdens kapitalistledere hadde i tankene der de var samlet i Warszawa på søndag for den offisielle markeringen av årsdagen. Snarere iscenesatte de en feiring av den typen militarisme og høyreekstrem nasjonalisme som i utgangspunktet ledsaget krigens utbrudd.

Den polske presidenten Andrzej Duda hadde beordret seremonien flyttet fra den opposisjonsledede byen Gdansk, hvor den tradisjonelt har vært avholdt og hvor de første skuddene ble avfyrt i 1939, til Pilsudski-plassen i Warszawa, en helligdom for polsk høyreorientert nasjonalisme. Hans regjerende Lov og Rettferdighet Parti (PiS) har gjennomført et voldsomt angrep på grunnleggende demokratiske rettigheter og stått i fronten for en kampanje for xenofobi og antisemittisme, og gått så langt som til-og-med å gjøre det til en forbrytelse bare å nevne polsk medvirkning til forbrytelser mot jøder under Holocaust. Deres hensikt var å omgjøre seremonien til en hyllest av polsk militært «heltemot».

Trump, med sin fascistiske nasjonalisme, antiimmigrantsjåvinisme og sine forsøk på å hevde diktatoriske fullmakter som gjenspeiler Dudas og PiS’ politikk, avlyste sin reise til Warszawa for å delta seremonien, med henvisning til den truende orkanen Dorian. Visepresident Mike Pence innfant seg i hans sted, og hans polske vertskap hadde forhåpninger om at han skulle kunngjøre en ytterligere opptrapping av antallet amerikanske tropper utplassert i landet, til 4 500. Den polske regjeringen har sagt seg villig til å bruke $ 2 milliarder på en base for innkvarteringen av de amerikanske soldatene, et anlegg som de opprinnelig foreslo å døpe «Fort Trump».

Med Pence der for å representere USA, og kansler Angela Merkel i Warszawa for å representere Tyskland, fikk Russlands regjering og landets president Vladimir Putin ingen invitasjon. Moskva protesterte utestengelsen fra minnemarkeringsarrangementet bittert, gitt den enorme kostnaden Sovjetunionen hadde betalt ved å beseire Nazi-Tyskland, og utdrivingen av Hitlers Wehrmacht fra Polen.

Det er et ubestridelig faktum at Nazi-Tysklands invasjon av Polen ble tilrettelagt av undertegningen den 23. august 1939 av den beryktede ikke-angrepspakten mellom Stalin og Hitler. Enn videre invaderte den 17. september 1939 sovjetregimet Polen fra øst. Dette var reaksjonære politiske forræderier, som var karakteristiske for det stalinistiske regimet som allerede da krigen begynte hadde forrådt alle grunnleggende prinsipper for sosialisme og arbeiderklassens revolusjonære internasjonalisme.

Men det er også et faktum at anslagsvis 27 millioner sovjetborgere mistet livet i løpet av de fire årene som etterfulgte nazistenes invasjon av Sovjetunionen den 22. juni 1941. Sovjetunionen bar størstedelen av tyngden av det Nazi-Tyskland bevisst planla som en utryddelseskrig. Hva angår utelukkende militære tap, falt 80 sovjetsoldater for hver falne amerikanske soldat. Dessuten var den sovjetiske Røde Armé – støttet av krigsproduksjonen fra USSRs nasjonaliserte næringsliv – ansvarlig for mer enn tre fjerdedeler av tapstallene påført Hitlers arméer, og den knakk ryggen på Wehrmacht i slagene om Stalingrad og Kursk.

Ikke under noen omstendighet er beslutningen om ikke å invitere Russland en respons på stalinismens forbrytelser. Representantene for tysk imperialisme var tilstede i Warszawa, som ærede gjester. En talsperson for Polens president Duda uttalte: «Invitasjonene ble gitt i henhold til samtidens kontemporære kontekst, og ikke en historisk kontekst.»

Denne «samtidens kontemporære kontekst» er en der alle stormakter forbereder seg for krig, og der Polen tilbyr seg som spydspiss mens USA-NATO aggressivt omringer Russland.

Washington har offisielt erklært at deres strategiske politiske retningslinje er å forberede seg på krig mot «stormakter», som Russland og Kina, mens landet har vedtatt påfølgende militærbudsjetter på over $ 700 milliarder. Trump har nylig innviet en verdensromkommando [Space Command] dedikert til å gjøre det ytre rommet til en ny slagmark, og har for tredje gang de siste månedene fundert over hvordan han kunne få avsluttet krigen i Afghanistan ved å «drepe 10 millioner mennesker», der han tilsynelatende kontemplerer en handling som til-og-med ville rivalisere med Hitlers forbrytelser.

Den andre verdenskrigen kan ikke forklares, og ikke mer enn hva angår den første, av et enkelt lands handlinger, og langt mindre av handlinger utført av noe enkeltstående ondsinnet individ. Røttene for begge konfliktene – adskilt av bare litt mer enn to-tiår – lå i den globale kapitalistordens uløselige motsetninger: den mellom verdensøkonomien og det utdaterte nasjon-stat-systemet, og den mellom sosialisert produksjon og privateie av produksjonmidlene.

Ikke desto mindre var omstendighetene for andre verdenskrigs utbrudd, og den form den antok, utvilsomt i siste instans bestemt av krigsmålene til Nazi-Tyskland, som var ansvarlig for forbrytelser uforlignelige i menneskehetens historie.

Allerede invasjonen av Polen i september 1939 avslørte metodene som skulle kulminere i politikken for Totalkrig, dvs. en utryddelseskrig, og Hitlers «Sluttløsning» for «det jødiske spørsmål».

Invasjonen innebar teppebombing av polske byer, og ifølge én polsk historiker ble det under septemberkampanjen utført anslagsvis 15 massakre om dagen, og førte i siste instans til utryddelsen av rundt regnet 6 millioner europeiske jøder. Innen selve Polen ble anslagsvis 3 millioner polske jøder drept, i tillegg til så mange som ytterligere 3 millioner ikke-jødiske polakker.

Gitt det ubegripelige omfanget av nazistenes forbrytelser utgjør det faktum at det idag er betydelige politiske krefter i Tyskland som søker å berettige og legitimere disse forbrytelsene, en dødelig advarsel for den internasjonale arbeiderklassen.

Det rasistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD), der den viktigste partilederen nylig avfeide nazistenes grusomheter som ubetydelig «fugleskitt» som ikke måtte avlede fra tusen år med «strålende» tysk historie, har fremstått som det viktigste opposisjonspartiet i Tysklands føderale parlament [Bundestag]. Høyreorienterte terrorister opererer straffefritt i Tyskland, og nyter beskyttelse fra landets etterretningsagenturer.

Hitler selv er gjenstand for en rehabiliteringsprosess. Professor Jörg Baberowski, en av de mest prominente og politisk innflytelsesrike akademikerne i landet, er frittalende i sin bagatellisering av nazistenes bestialiteter. Han uttalte i et intervju publisert i Der Spiegel i februar 2014 at «Hitler ikke var en psykopat. Han var ikke grusom. Han likte ikke å høre om jødeutryddelsen ved sitt bord.»

Amerikansk imperialisme var under den andre verdenskrigen i stand til å maskere sine egne imperialistiske mål bak en demokratisk appell til den intense fiendtligheten arbeidende mennesker i USA og internasjonalt følte mot Hitlers fascisme. I dag, etter nesten tre tiår med uavbrutte aggresjonskriger, kan den ikke på noen troverdig måte komme med tilsvarende appell, og den konfronterer en befolkning i USA som i økende grad er fiendtlig innstilt til utenlandske militærintervensjoner.

Det avgjørende spørsmålet for å kunne forhindre en ny verdenskrig er et om revolusjonært lederskap i den internasjonale arbeiderklassen.

Det er umulig å forstå hvordan den andre verdenskrig begynte uten å ta i betraktning rollen spilt av de dominerende partiene innen arbeiderklassen internasjonalt, og spesielt i Tyskland. Fremveksten av Hitler og nazistene var, i den endelige analysen, produkt og resultat av svikene begått av både Det tyske sosialdemokratiske parti (SPD) [den gangen SDP] og det stalinistiske Kommunistpartiet i Tyskland (KPD), som vedvarende jobbet for å lamme den tyske arbeiderklassens revolusjonære bestrebelser.

Det at Hitler kom til makten i Tyskland uten at et skudd var avfyrt, og avvisningen av engang å ville diskutere dette historiske nederlaget fra Den tredje internasjonales side, under Stalins ledelse, førte til at Leo Trotskij, som hadde ført en hardnakket tiår-lang kamp mot stalinismen, erklærte Den tredje internasjonale som død for formålene for sosialistisk revolusjon. En ny organisasjon – Den fjerde internasjonale – måtte grunnlegges og bygges, som verdenspartiet for sosialistisk revolusjon.

Nok en gang truer forhold med uløselig økonomisk og finansiell krise, intensiveringen av handelskrig og en global militarisering, med en ukontrollerbar og voldsom kamp av hver-og-en mot alle. Den samme kapitalistkrisen fremprovoserer samtidig en verdensomspennende fornyelse av klassekampen, der arbeidere i land-etter-land slåss mot angrepet på levestandarder og de grunnleggende demokratiske rettighetene, så vel som mot den uopphørlige veksten av sosial ulikhet.

Akkurat som i 1914 og 1939 stiller trusselen om en global imperialistkonflikt menneskeheten nok-en-gang overfor valget mellom sosialisme eller barbari. Potensialet for utbrudd av en tredje verdenskrig er større idag enn på noe tidspunkt siden 1945. Blant de største farene i den nåværende situasjonen er fraværet av massebevissthet om dybden og omfanget av de geopolitiske konfliktene som driver imperialistmaktene til krig. Som i årene som gikk forut for utbruddet av andre verdenskrig, er de – for å bruke Trotskijs ord – på kjelketur mot en katastrofe. Der de internasjonale konfliktene spiller inn i den økende sosial uroen innen sine egne land, ser det kriseridde kapitalistregimet i økende grad krig som veien ut av det nåværende politiske, økonomiske og sosiale uføret, som mer og mer er ei blindgate.

Som på 1930-tallet vil kursen mot krig ikke bli blokkert av moralske og pasifistiske appeller til imperialismens ledere. Motstand mot krig krever arbeiderklassen politisk forening, på grunnlag av et internasjonalt sosialistisk program, mot kapitalistsystemet. Dette er perspektivet som fremmes av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International].

Forfatteren anbefaler også:

Sosialisme og kampen mot krig

[18. februar 2016]

Strategien for internasjonal klassekamp og Den politiske kampen mot kapitalistisk reaksjon i 2019

[3. januar 2019]

Bill Van Auken