New York Times’ 1619-prosjekt: En rasistisk forfalskning av både den amerikanske og av verdenshistorien – Del to

Av Niles Niemuth og Tom Mackaman og David North
6 September 2019

Del èn | Del to

Dette er den andre av denne to-delt serien.

USA ble kastet fra krise til krise i løpet av de syv tiårene som skilte adopteringen av Konstitusjonen og valget av president George Washington i 1789 fra Abraham Lincolns innvielse som president og utbruddet av Borgerkrigen i 1861. Ingen av de gjentatte kompromissene som søkte å få balansert landet mellom slavestater og frie stater, fra Missouri-kompromisset i 1820 til 1854-loven Kansas-Nebraska Act, var noen gang i stand til endelig å få løst problemkomplekset.

Det er verdt å ha i minne at de 87 årene av historie påkalt av Lincoln da han talte i Gettysburg i 1863 er det samme tidsspennet som skiller vår egen samtid fra valget av Franklin Delano Roosevelt i 1932. De eksplosive samfunnsøkonomiske tendensene som skulle fjerne hele det økonomiske slaverisystemet utviklet seg og brøt ut i løpet av denne relativt konsentrerte tidsperioden.

Grunnleggingen av De forente stater igangsatte en krise som resulterte i Borgerkrigen, den andre Amerikanske revolusjonen, der hundretusener av hvite ga sine liv for endelig å få slutt på slaveriet. Det må understrekes at dette ikke var et tilfeldig, enn si ubevisst resultat av Borgerkrigen. Til slutt resulterte krigen i den største eksproprieringen av privateiendom i verdenshistorien til da, ikke sidestilt før Den russiske revolusjon i 1917, da arbeiderklassen ledet av Bolsjevikpartiet grep statsmakten for første, og hittil eneste gang i verdenshistorien.

First Reading of the Emancipation Proclamation of President Lincoln, Francis Bicknell Carpenter, 1864 [Første lesning av president Lincolns Frigjøringserklæring]

Hannah-Jones ser ikke Lincoln som «the Great Emancipator» [«Den store frigjører»], som de frigjorte slavene kalte ham på 1860-tallet, men som en rasist av hagevarianten, som holdt «svarte mennesker som forhindring for nasjonal enhet». Forfatteren ser ganske enkelt bort fra Lincolns egne ord – for eksempel Gettysburg-talen og den mesterlige Andre innvielsestalen – så vel som bøkene skrevet av historikere som Eric Foner, James McPherson, Allen Guelzo, David Donald, Ronald C. White, Stephen Oates, Richard Carwardine og mange andre, som demonstrerer Lincolns fremvekst som en revolusjonær leder, fullt forpliktet til ødeleggelsen av slaveriet.

Men en ærlig portrettering av Lincoln ville motsi Hannah-Jones’ påstander om at «svarte amerikanere kjempet alene imot» for å «gjøre Amerika til et demokrati». Det ville også en eneste enkelt omtale, hvor som helst i magasinet, av de 2,2 millioner unionsoldatene som sloss, og alle de 365 000 som døde, for å få avsluttet slaveriet.

På samme måte er den interetniske karakteren av avskaffelsesbevegelsen utelatt. Navnene William Lloyd Garrison, Wendell Phillips, Elijah Lovejoy, John Brown, Thaddeus Stevens og Harriet Beecher Stowe forekommer ikke nevnt i hennes essay. Et par avskaffelsesfolk er selektivt siterte for deres kritikk av Konstitusjonen, men Hannah-Jones tør ikke nevne at for antislaveribevegelsen var Jeffersons Uavhengighetserklæring, ifølge ordene til den avdøde historikeren David Brion Davis, deres «utgangspunkt, den hellige skriften».

William Lloyd Garrison

Hannah-Jones og de andre bidragsyterne til 1619-prosjektet – som hevder at slaveriet er USAs unike «arvesynd», og som diskrediterer Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen som intrikate konspirasjoner for å forevige hvit rasisme – har lite å tilføre til resten av amerikansk historie. Ingenting har noen gang endret seg. Slaveriet ble ganske enkelt erstattet av Jim Crow-segregeringen, og dette har igjen gitt vei til den vedvarende tilstanden av rasisme, som er den uunngåelige skjebnen av å være en «hvit amerikaner». Det hele går tilbake til 1619 og «roten for den endemiske rasismen som vi fortsatt ikke kan få rensket ut av denne nasjonen, til den dag i dag.» [1] [utheving tillagt]

Dette er ikke bare en «nyinnramming» [‘reframing’] av historie. Det er et angrep og en forfalskning som ignorerer mer enn et-halvt-århundre av akademiske studier. Det er ikke den minste indikasjon på at Hannah-Jones (eller noen av hennes med-essayister) en gang har hørt om, enn si lest arbeider om slaveriet utført av Williams, Davis eller Peter Kolchin; om Den amerikanske revolusjonen av Bernard Bailyn og Gordon Wood; om de politiske konseptene som motiverte unionsoldatene, utført av James McPherson; om Gjenoppbyggingen av Eric Foner; om Jim Crow-segregeringen av C. Vann Woodward; eller om Den store migrasjonen, av James N. Gregory eller av Joe William Trotter.

Det som er utelatt i Times’ rasistiske moralismeberetning er helt fenomenalt, selv fra et utsiktspunkt av afroamerikansk akademisk forskning. Påkallingen av hvit rasisme inntar plassen for enhver konkret undersøkelse av landets økonomiske, politiske og sosiale historie.

Det er ingen granskning av den historiske konteksten, først og fremst utviklingen av klassekampen som den afroamerikanske befolkningens kamp utviklet seg innen, i århundret som etterfulgte Borgerkrigen. Og det er ingen referanse til transformeringen av USA til en industriell koloss og til det mektigste imperialistlandet mellom 1865 og 1917, året for landets inntreden i første verdenskrig.

Mens 1619-prosjektet og dets stall av velbeslåtte forfattere finner seg en talisman i slaveriets arbeidsutbytting for å forklare alt av historie, går de i øredøvende stillhet forbi utbyttingen som er legemliggjort av lønnsarbeidet.

En leser av 1619-prosjektet ville ikke vite at kampen mot slavearbeid ga vei for en voldelig kamp mot lønnsslaveriet, der utallige arbeidere ble drept. Det er ingen henvisning til jernbanestreiken i 1877 – the Great Railroad Strike – som spredte seg som en ildebrann langs jernbanene, fra Baltimore til St. Louis, og som først ble undertrykt av utplasseringen av føderale tropper, og heller ikke til fremveksten av Knights of Labour, kampen for åttetimersdagen og Haymarket-massakren, stålarbeidernes streiken – Homestead Steel Strike – i 1892, Pullman-streiken i 1894, dannelsen av AFL, grunnleggingen av Socialist Party, fremveksten av IWW, Ludlow-massakren, The Great Steel Strike i 1919, de utallige andre arbeidskampene som etterfulgte første verdenskrig, og til slutt til fremveksten av CIO og de massive industrielle kampene på 1930-tallet.

Arbeidere ved Pullman Company på vei fra jobb i 1894 (Kreditt: Hoosier State Chronicles)

Kort fortalt, det er ingen klassekamp og derfor er det ingen reell historie om den afroamerikanske befolkningen og de begivenhetene som formet en befolkning av frigjorte slaver til en essensiell del av arbeiderklassen. 1619-prosjektet ignorerer den afroamerikanske befolkningens faktiske sosiale utvikling over de siste 150 årene, og erstatter ekte historie med et mytisk etnisitetsnarrativ.

Ingen sted diskuterer noen av forfatterne Den store migrasjonen fra 1916 til 1970, der millioner av svarte, og hvite, rykket opp med røttene i de rurale sørstatene som strømmet til for å søke arbeid i urbane områder på tvers av hele USA, og særlig i de industrialiserte nordstatene. James P. Cannon, grunnleggeren av den amerikanske trotskismen, fanget inn de revolusjonære implikasjonene av denne prosessen, både for afroamerikanske og for hvite arbeidere, i sin uforlignelige prosa:

Amerikansk kapitalisme tok hundretusener av svarte fra sørstatene, og der den utnyttet deres uvitenhet og deres fattigdom, og deres frykt og deres individuelle hjelpesløshet, og drev dem inn i stålverkene som streikebrytere i stålstreiken i 1919. Og i løpet av den korte tiden av én generasjon, ved dens mishandling, misbruk og utbytting av disse uskyldige og ignorante svarte streikebryterne, lyktes denne samme kapitalismen i å transformere dem og deres sønner til en av de mest militante og pålitelige enhetene i den store seirende stålstreiken i 1946.

Denne samme kapitalismen tok titusenvis og hundretusevis av fordomsfulle hillbillies [o. anm.: nedsettende benevnelse for hvite rurale innbyggere] fra sørstatene, mange av dem medlemmer av og sympatisører med Ku Klux Klan; og hadde fore å anvende dem, med all deres uvitenhet og alle deres fordommer, som en barriere mot fagorganisering, og sugde dem inn i bil- og gummifabrikkene, opp til Detroit, til Akron og til andre industrisentre. Der svettet den dem ut, ydmyket dem og drev dem frem og utnyttet dem, til det til slutt endret dem og gjorde nye menn av dem. I denne tøffe skolen lærte de importerte sørstatsmennene å bytte ut sine KKK-insignier med CIO-fagforeningsmerkene, og dét gjorde Klansmannens brennende kors om til bål som streikevaktene fikk å varme seg på, ved fabrikkporten. [2]

Så sent som i 1910 levde nesten 90 prosent av afroamerikanere i de tidligere slavestatene, i en overveldende grad under forhold av landlig isolering. Innen 1970-tallet var de sterkt urbaniserte og proletariserte. Svarte arbeidere hadde gjennomgått erfaringene med de store industristreikene, sammen med hvite, i byer som Detroit, Pittsburgh og Chicago. Det er ingen historisk tilfeldighet at borgerrettighetsbevegelsen oppstod i sørstatene, og i Birmingham, Alabama, som var et senter for stålindustrien og et fokuspunkt for kommunistarbeideres aksjoner, svarte som hvite.

Lønnsarbeidets kamp mot kapitalen, ved produksjonsstedet, forente arbeidere på tvers av etnisitetsskillene. Og derfor, i Jim Crow-politikerens retorikk, ble borgerrettighetsbevegelsen likestilt med kommunisme, og med frykten for «etnisitetsblanding» – det vil si, at de arbeidende massene, svarte og hvite, kunne forenes rundt deres felles interesser.

Tre kullgruvearbeidere fra Lorain Coal Dock Company i Lorado, Vest-Virginia i 1918

Akkurat som 1619-prosjektet utelater arbeiderklassens historie mislykkes det i å tilby politisk historie. Det er ingen redegjørelse for rollen som Det demokratiske partiet, en allianse av nordlige industrialister og maskinpolitikere på den ene siden, og det sørlige slavokratiet og deretter Jim Crow-politikere på den andre, spilte i bevisst å sette hvite og svarte arbeidere opp mot hverandre, ved å oppildne til etnisitetsbasert hat.

I de mange artiklene som utgjør 1619-prosjektet fremkommer navnet Martin Luther King, jr. bare én gang, og da bare i en bildetekst. Årsaken til det er at Kings politiske syn var i opposisjon mot det rasistiske narrativet fremmet av Times. King fordømte ikke Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen. Han mente ikke at rasisme var en permanent karakteristikk av «hvithet». Han kalte for en integrering av svarte og hvite, og han satte som sitt mål den endelige oppløsingen av selve begrepet etnisitet [‘race’]. King ble av FBI målrettet og trakassert som en «kommunist», og han ble myrdet etter å ha startet sin inter-etnisitetskampanje Poor People's Campaign [‘Fattige menneskers kampanje’] og da hadde kunngjort sin motstand mot Vietnam-krigen.

King oppmuntret til involveringen av hvite borgerrettighetsaktivister, og flere av dem mistet livet i sørstatene, deriblant Viola Liuzzo, kona til en Teamster-fagforeningsaktivist fra Detroit. Hans erklæring etter 1964-drapene av de tre unge borgerrettighetsarbeiderne Michael Schwerner, James Chaney og Andrew Goodman (hvorav to var hvite), var en lidenskapelig fordømmelse av rasisme og segregering. King passer tydeligvis ikke inn i Hannah-Jones’ narrativ.

Martin Luther King, Jr. holder opp et bilde av Schwerner, Chaney og Goodman, under en pressekonferanse den 6. desember 1964

Men, i sin mest betydningsfulle og avslørende unnlatelse sier 1619-prosjektet ingenting om begivenheten som hadde den aller største innvirkningen på de sosiale betingelsene for afroamerikanere – Den russiske revolusjon i 1917. Ikke bare vekket og inspirerte den brede lag av den afrikansk-amerikanske befolkningen – deriblant utallige svarte intellektuelle, forfattere og kunstnere, og blant dem W.E.B. Du Bois, Claude McKay, Langston Hughes, Ralph Ellison, Richard Wright, Paul Robeson og Lorraine Hansberry – Revolusjonen undergravde også de politiske fundamentene for den amerikanske etnisitetsbaserte apartheid.

Gitt 1619-prosjektets svarte nasjonalistiske narrativ kan det virke overraskende at ingensteds i publiseringen fremkommer navnene Malcolm X eller Black Panthers. I motsetning til de svarte nasjonalistene på 1960-tallet fordømmer ikke Hannah-Jones amerikansk imperialisme. Hun skryter av at «vi [dvs. afroamerikanere] er den av alle etnisitetsgrupper som har størst sannsynlighet for å tjenestegjøre i det amerikanske militæret,» og hun feirer det faktum at «vi» har kjempet «i hver-en-krig denne nasjonen har ført». Hannah-Jones bemerker ikke dette faktum på en måte som i det hele tatt er kritisk. Hun fordømmer ikke opprettelsen av en «frivillig» hær, der rekrutterere driver sin rovdrift på fattigdomsutsatt minoritetsungdom. Det er ingen indikasjoner om at Hannah-Jones opponerer mot «krigen mot terror» og de brutale intervensjonene i Irak, Libya, Jemen, Somalia og Syria – som alle er støttet av Times – som har drept og gjort hjemløse opp mot 20 millioner mennesker. Om dette saksanliggendet er Hannah-Jones bemerkelsesverdig «fargeblind». Hun er ikke klar over, eller er rett og slett likegyldig til, de millionene «mennesker av andre hudfarger» som er slaktet og gjort til flyktninger av den amerikanske krigsmaskina, i Midt-Østen, Sentral-Asia og Afrika.

Den giftige identitetspolitikken som ligger til grunn for denne likegyldigheten tjener ikke arbeiderklassens interesser, hverken i USA eller andre steder, som er avhengig for sin overlevelse av å forenes på tvers av etnistetsmessige og nasjonale grenser. Det tjener imidlertid klasseinteressene til privilegerte seksjoner av den amerikanske øvre middelklassen.

I en avslørende passasje på slutten av sitt essay erklærer Hannah-Jones at siden 1960-tallet har «svarte amerikanere gjort fantastiske fremskritt, ikke bare for oss selv, men også for alle amerikanere». Hun snakker her ikke for sin egen «rase» [o. anm.: hva jeg fortrinnsvis kaller ‘etnisitet’, i avvisning av begrepet ‘rase’ om mennesker av forskjellige opprinnelser], men for et bittelite sjikt av den afroamerikanske eliten, nyttemottakere av politikken for bekreftende tiltak [o. anm.: amerikansk: ‘affirmative action’], som kom til politisk modenhet i årene frem til, og gjennom administrasjonen til Barack Obama, USAs første fargede president.

President Barack Obama (offisielt foto fra Det hvite hus av Pete Souza)

En analyse av økonomiske data fra 2017 fant ekstreme nivåer av formueulikhet mellom etnisitetsgrupper. Blant de som identifiserer seg som afroamerikanere kontrollerte de rikeste 10 prosent 75 prosent av all formue; under Obamas periode hadde den rikeste 1-prosenten økt sin andel av formuen blant alle afroamerikanere fra 19,4 prosent til 40,5 prosent. Samtidig er det anslått at den nedre halvdelen av afrikansk-amerikanske husstander har null eller negativ formue.

Mens et meget smalt sjikt av svarte millionærer og milliardærer bevisst har blitt dyrket frem som svar på masseurolighetene på 1960- og 1970-tallet har betingelsene for arbeiderklassens afroamerikanere blitt verre enn den var for 40 år siden. Dette har vært perioden med avindustrialisering, som så en systematisk nedlegging av bil-, stål- og andre fabrikker på tvers av hele USA, og som forødet arbeiderklassebyer som Detroit, Milwaukee og Youngstown, Ohio.

De vesentlige sosiale vinningene som ble vunnet av arbeidere i de bitre kampene på 1900-tallet har blitt rullet tilbake, slik at en enorm mengde formue kunne overføres fra de nederste 90-prosentene av befolkningen opp til toppen. Fattigdom, synkende forventet levealder, dødsfall av fortvilelse og andre former for sosial elendighet trekker arbeidere av alle etnistetsmessige og nasjonale bakgrunner sammen.

Det er ingen tilfeldig at promoteringen av dette etnisitetsbaserte narrativet om amerikansk historie fra Times, talerøret for Det demokratiske partiet og de privilegerte sjiktene av de øvre lag av middelklassen som det representerer, kommer samtidig med veksten av klassekampen i USA og rundt om i verden.

Tidligere i år appellerte bildelarbeidere i Matamoros, Mexico til sine amerikanske kolleger, hvite og svarte, om å bli med dem i spontanstreikene. På tvers av sørstatene gikk svarte, hvite og latinamerikanske arbeidere sammen til streikeaksjoner mot telekommunikasjonsgiganten AT&T. I Tennessee forsvarte svarte og hvite naboer en immigrantarbeiderklassefamilie mot deportering. Nå befinner den multietniske amerikanske arbeidsstokken i bilindustrien seg inn i en heftig kamp mot de globale bilgigantene og de korrupte fagforeningene.

AT&T-arbeidere i streik i forrige måned, i Nashville, Tennessee

Samtidig viser meningsmålinger økende støtte i befolkningen for sosialisme – det vil si den bevisste politiske enheten av arbeiderklassen, på tvers av alle skiller og splittelser som er pålagt den. Under disse betingelsene er den amerikanske kapitalisteliten, både demokrater og republikanere, livredde for sosial revolusjon. De slutter seg sammen med sine styrende klassefrender rundt om i verden, for å iverksette sekterisk politikk, det være seg basert på etnisitet, religion, nasjonalitet, hudfarge eller språk, for å blokkere denne utviklingen.

1619-prosjektet er én komponent i en bevisst bestrebelse for å sprøyte rasistisk politikk inn i hjertet av valget i 2020, og de oppildner til å splitte arbeiderklassen. Demokratene mener det for tiden vil være fordelaktig å forflytte fokus fra den reaksjonære, militaristiske antiRusslandkampanjen til en like reaksjonær etnisitetspolitikk.

Times’ sjefredaktør Dean Baquet var eksplisitt i denne forbindelse da han i august fortalte staben i et møte, som det er lydopptak fra, at narrativet som avisa var fokusert på skulle endres fra «å være et narrativ om hvorvidt Trump-kampanjen hadde kollaborert med Russland og forhindringen av rettferdighet [‘obstruction of justice’] til å bli en mer rett-på-sak beretning om presidentens karakter. Som resultat ville reportere nå bli bedt om å «skrive dypere om landet, etnisitet og andre skiller».

Baquet erklærte:

Hudfarge [‘race’] og forståelse av etnisitet burde bli del av hvordan vi dekker amerikansk historie ... én grunn til at vi alle undertegnet på 1619-prosjektet, og gjorde det så ambisiøst og ekspansivt, var å lære våre lesere å tenke litt mer sånn. Hudfarge [‘race’] vil i løpet av det neste året – og jeg tror dette er, for å være helt ærlig, det jeg håper dere tar med dere fra denne diskusjonen – er at hudfarge [‘race’] vil det neste året komme til å bli en enorm del av den amerikanske historien.

Dette fokuset på hudfarge [‘race’] er et speilbilde av Trumps egen etnisitetsbaserte politikk, og det bærer en urovekkende likhet med det etnisitetsbaserte verdensbildet til nazistene. Etnistentens sentrale rolle i fascismens politikk ble forklart ganske kortfattet i Trotskijs analyse av den tyske fascismens ideologi:

For å kunne heve den over historie får nasjonen støtte av etnisteten. Historien blir ansett som etniens frembringelse. Etniens egenskaper blir tolket uten relasjon til endrede sosiale betingelser. Ved en avvisning av «økonomisk tenkning» som utgangspunkt synker nasjonalsosialismen til et lavere trinn: fra økonomisk materialisme appellerer den til zoologisk materialisme. [3]

Det er mange akademikere, studenter og arbeidere som vet at 1619-prosjektet gjør en perversjon ut av historien. Det er deres ansvar å ta et standpunkt, og å avvise det koordinerte forsøket, anført av Times, for å mudre opp og rehabilitere en reaksjonær etniebasert forfalskning av den amerikanske og av verdenshistorien.

Fremfor alt må arbeiderklassen avvise enhver slik bestrebelse for å splitte den, innsatser som vil bli stadig mer voldsomme og skadelige etterhver som klassekampen utvikler seg. Denne epokens store saksanliggende er kampen for arbeiderklassens internasjonale enhet, mot alle former for rasisme, nasjonalisme og beslektede former for identitetspolitikk.

I ukene og månedene som kommer vil World Socialist Web Site publisere og rapportere om forelesninger som blir organisert av International Youth and Students for Social Equality (IYSSE), som vil eksponere den reaksjonære antiarbeiderklassepolitikken og de historiske forfalskningene som blir fremmet av 1619-prosjektet.

Konkludert

[1] New York Times Magazine, den 18. august 2019, s. 19.

[2] James P. Cannon, «The Coming American Revolution» [«Den kommende amerikanske revolusjonen»]. Tale holdt for den tolvte nasjonalkonferansen til Socialist Workers Party, 1946.

[3] Leo Trotskij, «What Is National Socialism?» tilgjengelig fra https://www.marxists.org/archive/trotsky/germany/1933/330610.htm