Streiken ved General Motors: Klassekamp kontra reaksjonær etnisitetsbasert splittelsespolitikk

19 September 2019

Det pågår en enorm kamp i USA, som er hjertet av den globale kapitalismen. Mer enn 46 000 bilarbeidere er involvert i en streik mot General Motors, et av verdens mektigste industrikonsern. Etter tiår med undertrykking gjenoppstår klassekampen, og konsekvensene vil merkes over hele verden.

Klassekampens massive tradisjoner i Amerika kommer nå til overflaten, uttrykt i bilarbeideres uttalelser – motstand mot konsernene, behovet for enhet, fiendtlighet mot det eksisterende samfunn. Til dette må tillegges det gjennomgående hatet til fagforbundet United Auto Workers, som har blitt eksponert som et bestukket redskap for konsernledelsen.

Det er i slike øyeblikk at arbeiderne begynner å finne sin stemme. På streikevaktene er arbeidere av forskjellige hudfarger, kjønn og etnisiteter forent av én felles oppfatning av deres felles opplevde utbytting og deres vilje til å slåss for en fremtid for seg selv og sine barn. Arbeiderne har blitt oppmuntret av solidaritetsmeldinger fra Mexico, Brasil og Tyskland, som er uttrykk for arbeiderklassens internasjonale enhet.

Alt som nå finner sted motsier det reaksjonære narrativet som har forkynt arbeiderklassens død og klassekampens slutt, angivelig erstattet av konflikter sentrert på hudfarge, kjønn og seksuallegning. Ikke bare eksisterer arbeiderklassen, men klassekampen er som Marx insisterte drivkraften i verdenshistorien.

Streikende GM-arbeidere

Dette faktum skremmer styringsklassen, som reagerer med å gjøre alt den kan for å befordre splittelser baserte på hudfarge og etnisitet.

For bare én måned siden publiserte New York Times en 100-siders spesialutgave av sitt søndagsmagasin om «1619-prosjektet», som presenterte en forfalskning av amerikansk historie begrunnet med en besettelse over hudfarge og etnisitet. Times-spaltist Nikole Hannah-Jones skrev at konflikten mellom «svarte mennesker» og «hvite mennesker» er i sentrum for det amerikanske samfunnet, og at «antisvart rasisme er i selve dette landets DNA». Denne oppfatningen blir aktivt promotert gjennom en aggressiv kampanje i mediene og på studiesteder på tvers av hele landet.

Som WSWS skrev i sin uttalelse som analyserte 1619-prosjektet, er enhver referanse til historien og utviklingen av den amerikanske arbeiderklassen fraværende fra Times-narrativet. WSWS skrev: «Det er ingen klassekamp, og derfor er det ingen reell historie om den afroamerikanske befolkningen og begivenhetene som formet en befolkning av frigjorte slaver til å bli en essensiell del av arbeiderklassen.»

Helt utelatt av Times’ beretning er måten etnisitetsbaserte splittelser bevisst og systematisk ble promotert av styringsklassen i tiårene etter borgerkrigen, for å undergrave klassebevissthet. Blant de mest fremtredende eksemplene på denne ondsinnede formen for ideologisk krigføring var rasismen og antisemittismen promotert av Ford og de andre bilselskapene på 1920- og 30-tallet, som ble overvunnet med dannelsen av industrifagforeningene, den gangen ledet av sosialistorienterte arbeidere.

I løpet av de siste førti årene har promotering av etnistetsbaserte skiller blitt en sentralkomponent for pseudo-venstre-politikk, som er et reaksjonært angrep på sosialisme forankret i interessene til privilegerte deler av den øvre middelklassen.

Det rasistiske historiske narrativet tjener dagsaktuelle politiske formål – å sette arbeidere opp mot hverandre, for å blokkere og avlede utviklingen av klassebevissthet. I et tidligere essay av Hannah-Jones, publisert i juli 2016, skrev Times-spaltisten som svar på hendelser med politivold, om «det enorme skille mellom de kollektivt erfarte opplevelsene til hvite amerikanere og til de svarte amerikanerne,» som «kan få ekte empati til å synes umulig».

Hvor ser man dette «enorme skillet» blant de streikende GM-arbeidere? Uansett om svart eller hvit, har de alle den samme erfaringen av synkende lønninger, angrep på arbeidsplasser, ødeleggelse av tilgang til helsetjenester. Og dette gjelder ikke bare bilarbeidere i USA, men arbeidere i alle sektorer, og over hele verden.

Det siste året har det vært lærerstreiker i USA, fra Vest-Virginia og Kentucky til Oklahoma og Arizona – stater Det demokratiske partiet og pseudo-venstre har fordømt som bastioner av rasisme. Forrige måned involverte den største streiken i nyere historie i de amerikanske sørstatene både svarte og hvite arbeidere ved AT&T, i en felles kamp. Massedemonstrasjoner har spredt seg fra Puerto Rico og Frankrike til Algerie, Hong Kong og Sudan.

Det må påpekes at det heller ikke er noe skille basert på hudfarge eller etnisitet blant de tiltalte UAW-representantene – som blant seg inkluderer både svarte og hvite ledere, som har demonstrert akkurat samme evne til å stjele fra arbeidere, og til å motta bestikkelser fra selskapene. Dette er del av en enorm vekst av sosial ulikhet innen minoritetsbefolkningene, med et lite mindretall brakt inn til maktposisjoner og privilegier, i akademia, staten, foretaksstyrerom og fagforeningsapparatet.

Enhver som kommer til streikevaktene og snakker om «hvitt privilegium» – eller for den saks skyld, mannlige privilegier og patriarki – bør ses på som en provokatør fra selskapet, hyret for å prøve å sette arbeidere opp mot hverandre. Mens organisasjoner som kretser rundt Det demokratiske partiet i vesentlig grad har ignorert bilarbeidernes kamp, ville de, i den grad de skulle intervenere, forsøke å styrke UAW med injiseringen av splittende etnisitetsbasert kjønnspolitikk.

Kampen for å forene arbeiderklassen i USA på tvers av alle skiller av hudfarge, etnisitet og kjønn er en del av kampen for å forene arbeidere over hele verden, på grunnlag av deres felles klasseinteresser. Den rasistiske identitetspolitikken som er Det demokratiske partiets spesialitet, er motstykket til den antiimmigrantsjåvinismen som Trump-administrasjonen fremmer – tilrettelagt av demokratene – og som har som mål å sette arbeidere i USA opp mot sine klassebrødre og -søstre i Latin-Amerika og Asia.

Streiken ved GM er en fase i en mye bredere tendens. Veksten i klassekampen er en objektiv prosess som dypt undergraver alle bestrebelser på å splitte arbeiderklassen langs skiller av nasjonalitet, hudfarge, etnisitet, språk eller kjønn. Når klassekampen nå utvikler seg og får en åpent antikapitalistisk og sosialistisk karakter, vil identitetspolitikkens karakter og rolle, og organisasjonene som fremmer den, komme stadig tydeligere til syne.

Joseph Kishore