UAWs streikefond på $ 750 millioner: En bonanza for direktørene i Solidarity House, men bare $ 250 i uka for streikende GM-arbeidere

Av Eric London
20 September 2019

De amerikanske bilarbeidernes kraftfulle streik mot General Motors setter 47 000 arbeidere opp mot et av verdens mest lønnsomme konsern. Streiken vinner vidtrekkende støtte fra arbeidere som ser på de streikende som den fremste bataljonen i den globale kampen mot foretaksdominans og sosial ulikhet.

En kamp av denne størrelsesorden krever mobiliseringen av enorme sosiale og økonomiske ressurser. Akkurat som soldater i en hær må være tilstrekkelig utstyrt for å gå i kamp, må arbeidere som er involvert i en streik – en form for klassekrigføring – være tilstrekkelig provianterte.

Men UAWs offisielle representanter, som er befestet i komforten av deres forertakskontorer i Solidarity House, nekter å besørge GM-arbeidere med den støtte og de ressurser de trenger for å vinne denne kampen.

For det første holder UAW arbeidere ved Ford og Fiat-Chrysler på jobben, og etterlater dermed GM-arbeidere isolerte og minimerer med det virkningen av streiken.

For det andre begrenser Solidarity House [UAWs hovedkvarter] streikelønna til $ 250 per uke, langt under det minimum som bilarbeidere har behov for, for å kunne dekke de mest grunnleggende nødvendigheter under streiken. Selv denne streikelønna begynner ikke før den andre uka av streiken, og med det intensiveres den økonomiske byrden på GM-arbeiderne.

Kalkulert på grunnlag av ei 40-timers uke utgjør streikelønna $ 6,25 per time, som er $ 3,20 under Michigans minimumslønn, på fattigdomsnivået $ 9,45.

UAWs finansielle utlegg

Årsaken til den lave streikelønna er ikke fordi UAW mangler ressurser til å kunne betale arbeidere mer. Streikefondet kontrollert av UAW er på $ 760 millioner [NOK 6,8 milliarder]. Disse pengene kommer direkte fra bidrag innbetalt av arbeiderne. Men bare en brøkdel av dette beløpet blir allokert av Solidarity House til de streikende arbeiderne.

Streikelønna under minimumsnivå som skal utbetales av Solidarity House, plasserer de streikende arbeiderne i en finansiell situasjon som vil bli stadig mer desperat for hver-dag-som-går. Det er ingen hemmelighet at GM kalkulerer med den økonomiske tvangssituasjonen arbeiderne står overfor, for å tvinge dem til å godta nok en konsesjonskontrakt.

Detroit Free Press skrev på mandag frydefullt: «Hva strekker egentlig $ 250 i uka i streiklønn til, i disse dager? Ikke mye. UAW-streikelønna er under den nasjonale fattigdomsgrensa, under Michigans minstelønn, og til-og-med under hva den gjennomsnittlige pensjonisten får i Social Security.» [offentlig pensjon i USA]

Free Press la til, der avisa bemerket at den lave streikelønna er til fordel for selskapet: «Alle disse tallene gir et visst perspektiv på hvor tøft det vil være for streikende ved General Motors å leve av ei streikelønn på $ 250 i uka.»

Men hvorfor nekter UAW å besørge arbeiderne med den støtten de har behov for?

UAW hevder å være et fagforbund som forsvarer interessene til titusenvis av kontingentbetalende medlemmer. I virkeligheten fungerer forbundet som et mellomstort foretak. Forbundets hovedvirksomhet er å besørge og politikontrollere lavkost-arbeidskraft for General Motors, Ford og Fiat-Chrysler. Den massive korrupsjonsskandalen som oppsluker organisasjonen er bare det nakne uttrykk for dette faktum.

Nyttemottakerne av denne korrupte forretningsvirksomheten er ei privilegert gruppe på ca. 450 fastlønnede forbundsfunksjonærer, ledere, kontorpersonell og dusinvis av lakeier uten noen klart definerte stillingsbeskrivelser. Deres eneste formål – som mobbpersoner i en Martin Scorsese-film – er å være «muskler» for fagforbundsrepresentantene, som de er avhengige av beskyttelse fra.

Det føderale arbeidslivsdepartementets [Department of Labor; DoL] registre over innrapporterte data viser at det er over 450 i UAW på ledernivå som i 2018 tjente mer enn $ 100 000 [NOK 894 820]. Selv med streiken nå på gang har UAW fortsatt å utstede lønnsslipper til denne gjengen av snyltere [‘freeloaders’]. Innen arbeidere mottar sin første streikelønnsslipp vil UAW ha utbetalt til sammen $ 1,9 millioner til sine egne ansatte.

I følge DoL-registrene brukte UAW i 2018 mer enn $ 72 millioner [NOK 644 millioner] i lønninger og lønnsrelaterte utbetalinger til UAW-ansatte, tilsvarende $ 276 483 per dag [NOK 2,47 millioner]. Dette inkluderer de som for tiden står tiltalte, og som er betalt mellom $ 2 000 og $ 3 000 i uka [NOK 17 896 og 26 844]. UAW utbetalte i 2018 $ 3,7 millioner [NOK 33 millioner] til sine 30 direktører, opp fra $ 2,4 millioner [NOK 21,5 millioner] i 2017 – en økning på 54 prosent på ett år.

De fleste av disse ansatte opprettholder [placeholder-] posisjoner med begrenset eller ingen faktisk funksjon. For eksempel viser innrapporteringer til DoL at det på UAWs lønningsliste er 258 serviceytende representanter, 134 assistenter, 83 sekretærer, 42 arrangører, 27 bokholdere og 25 midlertidige kampanjemedarbeidere, der de fleste tjener over $ 100 000 per år [NOK 894 820]. Hva i himmelens navn gjør disse menneskene?

Indeminé de grève pour les travailleurs de GM après la première semaine, salaire minimum et le salaire hebdomadaire des dirigeants syndicaux

UAW-innrapporteringene identifiserer 18 maskinskrivere og 10 stenografer! Det ser ut til at Solidarity House ikke har oppdatert sine arbeidsoperasjoner siden 1950-tallet. Hva er de faktiske jobbene til personene som innehar disse stillingene, der de hever lønninger på nesten $ 100 000 årlig? Skal bilarbeidere tro at UAW-president Gary Jones og visepresident Cindy Estrada dikterer sine e-postmeldinger til stenografer, som skriver ned deres visdomperler for deretter å overføre sine stenografinotater til maskinskrivere? Vet ikke Jones og Estrada hvordan de får sendt en tekstmelding på deres egne mobiltelefoner?

I følge en nylig stillingsannonse for en serviceytende representant ved UAW Local 2322 i Massachusetts, innebærer jobben som serviceytende representant å «koordinere medlemsstyrte kontraktsforhandlinger» og den krever at serviceytende representanter skal «håndheve kontrakter, løse tvister», «behandle klager» og «opprettholde regelmessig og effektiv kommunikasjon med arbeidere». Som bilarbeidere imidlertid vet utfører ikke serviceytende representanter noen av disse oppgavene. De tjener i gjennomsnitt $ 120 000 til $ 140 000 [NOK 1 073 784 til 1 252 748].

De 42 «arrangørene» består stort sett av byråkrater over 45 år som har inntekter fra $ 130.000 og opp til $ 140.000 [fra NOK 1 163 266 og opp til 1 252 748]. Faktisk organiserer de ikke noen eller noe. Fra 2017 til 2018 rapporterte UAW til DoL at forbundet hadde mistet nesten 10 prosent av sine medlemmer, med tall som falt fra 430 871 i 2017, til 395 703 i 2018.

Relasjonen lønnsnivå forbundsledelse-til-arbeider er grotesk. Sammenlignet med bilarbeidere henter en UAW-tjenesteytende representant som tjener $ 150 000 per år ut over dobbelt så mye som en bedrebetalt dyktig fagarbeider som tjener $ 75 000 [NOK 671 115]. Den ledelsesansatte ville hente ut det tredobbelte av en mer seniorbilarbeider som tjener $ 50 000 per år [NOK 447 410], og fem-ganger-mer enn en midlertidig deltidsarbeider som tjener $ 30 000 [NOK 268 446] (såfremt de er sysselsatt året rundt).

Utover lønn og faste anleggsmidler brukte UAW ytterligere $ 25 millioner [NOK 224 millioner] på andre «representasjonsaktiviteter». Inkludert i posten «representasjonsaktiviteter» for 2018 var cateringutgifter på $ 359 815, flybilletter for $ 1 337 357, og $ 5 395 442 på hotell og feriesteder.

I tillegg brukte UAW $ 30,8 millioner på ansattes rettigheter [benefits; sannsynligvis helseforsikringer og pensjonsbidrag], $ 23,9 millioner i «generelle operasjonskostnader [overhead]», $ 13,8 millioner på «fagforforbundsadministrasjon», $ 10,4 millioner på «politiske aktiviteter og lobbyvirksomhet» og $ 4,7 millioner på forbedringer av UAW-eiendommer, som anlegget ved Black Lake.

Dépenses de l’UAW en 2018 dans la catégorie des «activités de représentation»: restaurants, voyages, hôtels et meubles

Disse pengene kommer fra arbeiderne selv. Den gjennomsnittlige bilarbeider betaler i fagforeningskontingent anslagsvis $ 1 200 i året [NOK 10 738], som betyr at en arbeider etter 5 år har innbetalt $ 6 000 i kontingent (tilsvarende 24 ukers streikelønn), og en arbeider etter 25 år vil ha innbetalt $ 30 000 i kontingent [NOK 268 446] (tilsvarende mer enn to års streikelønn).

UAW innrapporterte at gjennomsnittlig månedlig kontingent for et UAW-medlem er $ 51,65. Det betyr at innen utgangen av 2019 vil arbeidere ved The Big Three [GM, Ford og Fiat Chrysler] ha innbetalt over $ 100 millioner [NOK 895 millioner] i medlemskontingent siden begynnelsen av 2015, mens alle UAW-medlemmer totalt vil ha bidratt med anslagsvis $ 250 millioner [NOK 2,24 milliarder] i løpet av den kontraktsperioden.

UAW bruker sitt «streikefond» for å finansiere apparatet

En betydelig del av arbeidernes medlemskontingenter går til å opprettholde UAWs «streikefond». I 2001 var UAW-streikefondet på én milliard dollar. I dag står fondet på $ 760 millioner [NOK 6,8 milliarder].

Angivelig er dette fondet for finansiering av streiker, men faktisk brukes det til å finansiere apparatet. UAW har et massivt streikefond men nesten ingen streiker, og fagforbundet har til hensikt å holde det sånn. Så hvorfor, uten å ha kalt for en vesentlig streik på over førti år, har streikefondet falt med $ 240 millioner [NOK 2,125 milliarder] de siste 18 årene? Omfanget av uttømmingen er enda verre om man beregner hva fondet ville vært dersom eiendelene hadde blitt investert på rett vis.

Faktum er at Solidarity House har brukt streikefondet som sine lederes egen multimillionerdollar sparegris.

I 1980 endret UAW først sine vedtekter for å tilrettelegge for direkte kontantoverføringer fra streikefondet til UAWs lønnsutbetalinger og andre utgifter. På den tiden ble 50 prosent av alle renteinntekter og utbytte fra UAWs streikefondsinvesteringer rettet til et fond satt opp av fagforeningslederne, for lønn og andre ikke-streikerelaterte utgifter. I 1989 ble nivået hevet til 75 prosent, og i 2006 gikk UAW over til å tappe 100 prosent av renteinntektene og avkastningene fra streikefondsinvesteringer.

Gjennom 1990- og 2000-tallet overførte UAW store pengesummer ut av streikefondet, bl.a. $ 50 millioner i 1995, $ 75 millioner i 2002, $ 60 millioner i 2006 og $ 160 millioner i perioden fra 2010 til 2013. I fjor besluttet UAW å overføre ytterligere $ 25 millioner fra streikefondet. Som resultat bruker UAW nå betydelige beløp som er hentet fra streikefondet på ikke-streikerelatert aktivitet.

For året 2018 hadde UAW bare $ 208 970 i utbetalinger til kompensasjon for streiker. Til sammenligning brukte UAW $ 748 239 dollar på innkjøp av møbler – mer enn tredoblet beløpet de brukte på å betale arbeideres streikelønn.

Behovet for grunnplankomitéer

UAW har en innebygd interesse i å få avsluttet streiken, ikke bare for å beskytte deres eget korrupsjonsfond [‘slush fund’] og sine lønninger, men for å beskytte UAWs utbyttende forretningsmodell.

Hundrevis av UAW-representanter er livredde for at streikepenger skal tappe UAWs eiendeler og kutte av den endeløse strømmen av arbeideres penger over i deres egne lommer. UAW-representantene håper å kunne bruke organisasjonsapparatet og dets ressurser for å få isolert arbeiderne og få tvunget gjennom en konsesjonskontrakt for å få avsluttet streiken, og med dét opprettholde deres posisjon som politimenn for arbeidsstokken.

Der UAW faktisk fungerer som en streikebryter gir organisasjonen uttrykk for fagforeningers og fagforbunds karakter som helhet. I fjor, under den muntlige argumenteringen i høyesterettssaken Janus v. AFSCME, gjorde fagforeningsadvokaten David Frederick et eksplisitt poeng av at fagforeningers rolle er å forhindre streik. De såkalte «byråavgiftene» [‘agency fees’] (som tilsvarer obligatoriske kontingenter) er «i bytte for ingen streik». Han hevdet at uten «fagforeningssikkerheten kan du reise et uant spøkelse av arbeidslivsuro, på tvers av hele landet».

Fredericks argument var klart og tydelig: fagforeningenes økonomiske stabilitet er avgjørende for å forhindre veksten av arbeiderklassens opposisjon i USA. De er en industripolitistyrke i tjeneste for selskapene og staten.

Dette er den rollen UAW spiller i den nåværende kampen. Det er ikke et spørsmål om å reformere denne organisasjonen. UAW er bemannet av, og tjener interessene til de velbeslåtte UAW-lederne.

Det arbeidere trenger er egne grunnplankomitéer som de selv demokratisk kontrollerer. Slike grunnplankomitéer må ha som forutsetning å dele informasjon mellom arbeidere, legge til rette for demokratisk beslutningstaking blant alle arbeidere, og de må sikre at arbeidere kan ta felles aksjon basert på de beslutningene de fatter.

Det er presserende å opprette grunnplankomitéer for å forhindre streikens nederlag. Bilarbeidere må få full kontroll over de økonomiske ressursene som blir misbrukt av Solidarity House.

Utfallet av streiken vil ikke avgjøres av kun størrelsen på streikelønna. Det kreves en helhetlig sosial og politisk strategi for å mobilisere arbeiderklassens fulle styrke bak streiken, i USA og internasjonalt. Men når bilarbeidere slåss for å utvide streiken må de ha til rådighet de nødvendige ressursene. Derfor:

Men enda viktigere – siden penger ikke er alt – må arbeidere ta kontroll over den politiske retningen for streiken.

I kampen mot General Motors er arbeiderne ikke bare engasjerte i en fagforeningskamp mot administrerende direktør Mary Barra og hennes styre av direktører. De er i en politisk kamp mot den sammensatte makten til bankene på Wall Street, som står bak GM, og er beredte til å støtte opp GMs antiarbeiderforlangender med milliarder i kreditt.

Og bak bankene står den kapitalistiske staten, fra republikanske Donald Trump i Det hvite hus ned til den demokratiske guvernøren Gretchen Whitmer i Michigan, til Michael Duggan, demokratenes ordfører i Detroit, og en rekke andre guvernører og ordførere, alle beredte til å mobilisere den væpnede makten til politiet og den føderale regjeringens undertrykkingskrefter mot arbeiderne.

Mot konsernene og deres fagforbundspartnere, støttet av den kapitalistiske regjeringen på alle nivå, vil grunnplankomitéer fremme interessene til alle bilarbeidere og appellere til arbeidere og ungdom i alle land og i alle bransjer: kampen mot konsernene krever en bred, samlet bevegelse av arbeiderklassen mot sosial ulikhet.