Trump møter sitt sikkerhetsråd om krigsplaner mot Iran

Av Bill Van Auken
21 September 2019

USAs president Donald Trump sammenkalte til et møte i sitt nasjonale sikkerhetsråd i går fredag, for å høre forslag fra USAs forsvarsminister Mark Esper og styreleder for øverstekommandoen [Joint Chiefs of Staff] general Joseph Dunford for et militærangrep mot Iran.

I følge en offisiell topprepresentant for administrasjonen, som uttalte seg til New York Times, var det militære toppbefalet forventet å anbefale militærangrep «i den nedre enden av alternativene». Disse ville omfatte angrep på iranske militærlokaliseringer antatt å kunne lansere droner eller cruisemissiler, så vel som fasiliteter der slike våpen er lagret.

Ved den «høyere enden» av potensielle mål ville være iranske raffinerier og andre oljeanlegg, så vel som hovedbaser for landets Islamske revolusjonærgarde (IRGC).

President Donald J. Trump, sammen med Robert C. O’Brien, nylig utnevnt nasjonal sikkerhetsrådgiver for Det hvite hus [Offisielt foto fra Det hvite hus av Shealah Craighead]

Trump godkjente først et slikt forslag sist juni, etter Irans nedskytning av en amerikansk spiondrone over landet territorium. Deretter kalte han av angrepene, etter egen beretning bare 10 minutter før bombene og missilene skulle ha vært i lufta. Den amerikanske presidenten hevdet den gang at han hadde kalt av angrepene fordi tapene av iranske liv ville ha vært uforholdsmessige. I virkeligheten kalkulerte Washington med at de amerikanske angrepene ville ha blitt besvart med iranske angrep på amerikanske skip og baser i regionen som ville ha resultert i massive tap av amerikanske tropper. Åpenbart er Det hvite hus nå beredt til å godta en slik pris.

Påskuddet for de foreslåtte aggresjonshandlingene fra amerikansk imperialismes side er angrepene den 14. september på saudiarabiske oljeanlegg, som slo ut halve kongerikets produksjon og sendte oljepriser i været med 20 prosent i løpet av handelen sist mandag.

Washington har foreløpig ikke fremlagt et fnugg av bevis som underbygger deres påstand om at Iran var ansvarlig for angrepene. USAs utenriksminister Mike Pompeo anklaget Iran for angrepene innen få minutter etter at de saudiarabiske anleggene gikk opp i flammer, før noe kunne være kjent om deres faktiske opphav.

Amerikanske embetsrepresentanter anvender seg av teknikken om «den store løgnen», der de gjentar påstander om-og-om-igjen, sikre i sin forvissning om at de vil bli etterplapret av de foretakskontrollerte mediene, som fungerer som ukritiske propagandabyrå for imperialistkrig.

At de amerikanske påstandene er helt ubegrunnede har blitt stadig tydeligere etter hvert som narrativet presentert av administrasjonens topprepresentanter har begynt å endres.

Opprinnelig erklærte Pompeo, den ledende antiIran-hardlineren i administrasjonen, Iran for skyldig og avviste de jemenittiske houthiopprørernes erklæring om at de var ansvarlige, og han insisterte på at de manglet teknisk evne til å utføre slike angrep.

Der Pompeo utalte seg i Saudi-Arabia på onsdag avfeide han imidlertid spørsmål som henviste til en FN-rapport om at houthierne hadde droner i stand til å treffe mål på tvers av hele Saudi-Arabia. «Det betyr ingen ting,» sa han. «Dette var et iransk angrep. Det er ikke slik at du kan kontrahere ut ødeleggelsen av fem prosent av verdens globale energiforsyning, og tro du kan fraskrive deg ansvaret.»

Denne posisjonen ble gjengitt på torsdag av visepresident Mike Pence, som fortalte en intervjuer: «Enten det var deres surrogater i Jemen som avfyrte disse missilene og dronene, eller om de avfyrte dem selv, så innfører vi nye straffende sanksjoner mot Iran, for å holde dem ansvarlige.»

Dette er ikke et ubetydelig anliggende. Houthiene er ingen «surrogater» for Iran. De utførte sitt opprør mot det Saudi-Arabia-støttede regimet i Jemen av helt egne grunner, og uten støtte fra Teheran. De har forsvart sine angrep mot Saudi-Arabia, som har inkludert andre tidligere mål, som selvforsvar mot et saudiarabisk monarkisk regime som de siste fire-og-et-halvt årene har ført en nær-genocidal krig mot det jemenittiske folk, som har krevd livene til nesten 100 000 jemenitter og har skjøvet ytterligere 8 millioner til randen av hungersnød.

Irans utenriksminister Javad Zarif har advart for at ethvert amerikansk eller saudiarabisk angrep på Iran vil føre til «fullskala krig».

«Jeg avgir en veldig seriøs erklæring om at vi ikke ønsker involvering i en militærkonfrontasjon,» sa Zarif i et intervju med CNN. «Men, vi vil ikke blunke på å forsvare vårt territorium.»

Pompeo grep til uttalelsen, der han ved slutten av sine samtaler med Saudi-Arabias blodstenkte de facto hersker kronprins Mohamed bin Salman, forkynte: «Mens Irans utenriksminister truer med fullskala krig, og med å slåss til den siste amerikaner, er vi her for å bygge ut en koalisjon som tar sikte på å oppnå fred og en fredelig løsning.»

For noe tull! Washington er fullt og helt ansvarlig for den nåværende faren for en katastrofal krig i Persiabukta. Det var Trump-administrasjonen som i fjor ensidig og illegalt rev opp 2015-atomavtalen mellom Teheran og de fem faste medlemslandene av FNs sikkerhetsråd pluss Tyskland. Trump-administrasjonen gjeninnførte og eskalerte de drakoniske sanksjonene som amerikanske embetsrepresentanter har beskrevet som en «maksimalt press»-kampanje for å få redusert iransk oljeeksport ned til null, og dermed sulte det iranske folket til underkastelse. Disse sanksjonene, som ikke bare er rettet mot Iran, men mot ethvert land og ethvert selskap som gjør forretninger med Iran, er ensbetydende med en økonomisk blokade, en krigshandling.

Det er også Washington som har besørget den uunnværlige militærstøtten som har tillatt Saudi-Arabia å gjennomføre blodbadet i Jemen. Uten krigsfly, bomber og ammunisjon, logistisk bistand og støtte fra den amerikanske marinen for en blokade av Jemens kyst, ville Saudi-regimet aldri ha vært i stand til å gjennomføre sin kriminelle krig.

Bak alle løgnene til Trump, Pompeo og Pence om Irans påståtte forbrytelser, forfølger de en politikk med amerikansk imperialistaggresjon for regimeskifte, som har vært utviklet over flere tiår.

Washington har aldri akseptert 1979-omveltingen av det blodtørstige diktaturet til sjahen av Iran, som ble brakt til makten i et CIA-organisert kupp i 1953, mot den borgerlig-nasjonalistiske statsministeren Mohammad Mosaddegh. Samtidig som sjahen nådeløst undertrykte de iranske massene tjente han som amerikansk imperialismes hovedgendarm på tvers av hele regionen.

Helt siden revolusjonen som veltet sjahen har Iran blitt portrettert som del av en «ondskapens akse», en unikt fiendtlig, og angivelig irrasjonell fiende av USA. Sanksjoner mot Iran stammer tilbake fra Carter-administrasjonen, da den amerikanske regjeringen tok beslag i iranske eiendeler for milliarder av dollar. I 1984 ble det innført nye sanksjoner som forhindret salg av våpen og amerikansk bistand, da Washington svingte inn bak Irak i Iran-Irak-krigen. Og i 1996 innførte Clinton-administrasjonen sanksjoner rettet både mot amerikanske og utenlandske selskaper som investerte i Irans oljesektor. Planer for amerikansk militæraggresjon ble utviklet like mye under demokratiske som republikanske administrasjoner.

Irans geostrategiske betydning har gjort landet til et fokuspunkt for USAs imperialistintriger, fra andre verdenskrig og fremover. Ved siden av å besitte verdens fjerde største oljereserver og de nest-største gassreservene, innehar landet hele den østlige kysten av Persiabukta og har landegrenser til Pakistan, Afghanistan, Turkmenistan, Aserbajdsjan, Armenia, Tyrkia og Irak. Og landet deler Det Kaspiske havs kystlinje med Kasakhstan og Russland. Med en befolkning på 83 millioner, og en av de mest utviklede økonomiene i regionen, utgjør det også et lukrativt marked.

Over de siste 18 årene har amerikansk imperialisme utkjempet to kriger, i Afghanistan – øst for Iran – og i Irak – vest for Iran – under påskudd av en «krig mot terror» og om «masseødeleggelsesvåpen». Begge krigene hadde som mål å hevde uhemmet dominans over strategiske energireserver i Det kaspiske basseng og Persiagulfen, og dermed få plassert amerikansk imperialisme i en posisjon til å kunne rasjonere olje og gass påkrevd av de viktigste rivalene, og spesielt Kina. Dette strategiske målet kan ikke realiseres uten en ytterligere krig, mot Iran.

Amerikanske foretaksmedier har spekulert om at Trump ikke ønsker seg en krig, eller at enhver militæraksjon vil bli utsatt, til etter neste ukes debatt i FNs generalforsamling. Slike spådommer er verdiløse.

Det er usannsynlig at Washington vil få noen vesentlig støtte i FN. Deres tidligere allierte i Vest-Europa og Asia kvier seg for å bli dratt inn i nok en krig for amerikanske interesser, som truer med verdenskatastrofale konsekvenser. Nok en presentasjon av Colin Powell-typen «bevis» for iransk skyld, vil neppe kunne dreie mange regjeringers posisjoner.

Hva angår Trump gjenspeiler hans daglige pendlinger mellom å true Iran med det «ultimate alternativet» og det å hevde at han ønsker å unngå en krig, nettopp det presset han er under fra motstridende sjikt innen det amerikanske styringsetablissementet, militæret og etterretningsapparatet.

Marsjen mot krig er imidlertid objektiv, og er forankret i de uløselige motsetningene i kapitalistsystemet og de voksende sosiale spenningene, og i klassekampen innen USA selv, som den amerikanske styringsklassen er drevet til å avlede utad, i et utbrudd av militær vold.