Introduksjon til den tyrkiskspråklige utgaven av Til forsvar for Leo Trotskij

Leo Trotskijs fire skjebnesvangre år i Prinkipo: 1929-1933

Av David North
26 September 2019

Det er en viss historisk rettferdighet til verks, uansett hvor forsinket, med utgivelsen av en tyrkiskspråklig utgave av In Defense of Leon Trotsky. For litt mer enn nitti år siden, i februar 1929, ankom Trotskij ledsaget av sin kone Natalia Sedova, som en politisk eksilant fra Sovjetunionen. Han hadde allerede tilbrakt ett år i internt eksil i Alma Ata i Kasakhstan, hvor han hadde blitt forvist etter sin ekskludering fra Det sovjetiske kommunistpartiet den 14. november 1927. Men til tross for Alma Atas fjernhet og isolasjon, var Trotskij i stand til å gi politisk rettledning for Venstreopposisjonen, som han hadde ledet siden i 1923. Hans skoldende kritikk av de innenlandske og de internasjonale politiske orienteringene til det stalinistiske byråkratiet vedble å sirkuleres gjennom hele Sovjetunionen.

Leo Trotskij ved sitt skrivebord i Prinkipo

Stalin kunne ikke svare Trotskij med prinsipielle argumenter og var fast bestemte på å få brakt ham til taushet. Politbyrået sendte en representant fra GPU, det sovjetiske hemmelige politi, med forlangende om at Trotskij måtte avslutte sin opposisjonelle virksomhet og avbryte all kontakt med sine supportere. GPU advarte Trotskij for at skulle han nekte å godta dette ultimatum ville de være «tvunget til å isolere deg fullstendig fra det politiske liv. I denne forbindelse vil spørsmålet om å endre ditt oppholdsted oppstå.» [1] I et brev til Kommunistpartiets sentralkomité, datert den 16. desember 1928, svarte Trotskij avvisende på ultimatumet:

Det å kreve at jeg gir avkall på min politiske aktivitet er å kreve at jeg gir avkall på kampen for det internasjonale proletariatets interesser, en kamp jeg har ført uten avbrudd gjennom trettito år, det vil si gjennom hele mitt bevisste liv. Forsøket på å representere denne aktiviteten som «kontrarevolusjonær» kommer fra de jeg foran det internasjonale proletariatet anklager for å tråkke på Marx’ og Lenins grunnleggende teser, for å krenke verdensrevolusjonens historiske interesser, for å bryte med tradisjonene og arven fra Oktober, og for ubevisst – og derfor desto mer farlig – å berede veien for Thermidor.

Å gi avkall på politisk aktivitet ville bety å gi opp kampen mot det nåværende lederskapets blindhet, som lesser stadig større politiske vanskeligheter på toppen av de objektive vanskelighetene med å bygge sosialisme, som de oppstår fra dets opportunistisk manglende evne til å føre en proletarisk politikk av en stor historisk skala.

Det vil bety å gi avkall på kampen mot det kvelende partiregimet, som gjenspeiler det voksende trykket fra klassefiendene på den proletariske avantgarden [fortroppen].

Det ville bety passiv ettergivenhet for opportunismens økonomiske politikk, en politikk som undergraver og ødelegger grunnlaget for det proletære diktaturet, hemmer den materielle og kulturelle veksten for dette diktaturet, og som samtidig leverer tunge slag mot alliansen av arbeidere og arbeidende bønder, grunnlaget for sovjetmakt. [2]

Trotskij kontrasterte det regjerende byråkratiets statur og rolle til Venstreopposisjonens:

Den uhelbredelige svakheten til reaksjonen anført av partiapparatet, til tross for all dets tilsynelatende makt, ligger i det faktum at det ikke vet hva det gjør. Det utfører fiendeklassenes kommando. Det kan ikke være noe større historisk forbannelse på en fraksjon som oppsto fra revolusjonen og som nå undergraver den.

Opposisjonens store historiske styrke, til tross for dens tilsynelatende svakhet, ligger i det faktum at den holder sine fingre på den verdenshistoriske prosessens puls, at den tydelig oppfatter klassekreftenes dynamikk, at den forutser fremtiden og bevisst forbereder seg på den. Å gi avkall på politisk aktivitet ville være å gi avkall på forberedelsene for morgendagen. [3]

De politiske betingelsene som den gang eksisterte i Sovjetunionen hadde enda ikke nådd det punkt hvor Stalin kunne myrde Trotskij. Flere år med det byråkratiske regimets politiske degenerering og henfall til uhemmet represjon var nødvendig før Stalin kunne iscenesette Moskva-prosessene og gjennomføre den fysiske utslettingen av trotskistopposisjonen og hundretusener av marxistiske revolusjonære. I 1929 måtte Stalin begrense sin politiske hevn til den fysiske utvisningen av Trotskij fra Sovjetunionen. Han kalkulerte at Trotskij, så snart han var deportert fra Sovjetunionen og isolert fra sitt nettverk av supportere, ville bli brakt effektivt til taushet. Stalin, som avledet sin egen makt fra partiets og statsbyråkratiets ressurser, undervurderte Trotskijs kapasitet til å utøve politisk innflytelse, selv under betingelser av ekstrem isolasjon, gjennom kraften av sine ideer.

Den formelle beslutningen om å deportere Trotskij ble tatt av GPU den 18. januar 1929. To dager senere, da han ble bedt om å signere et offisielt dokument som bekreftelse på at han hadde mottatt utvisningsordren, skrev Trotskij: «GPUs beslutning, som er kriminell i substans og illegal i form, har blitt meg bekejntgjort den 20. januar 1929.» En lang togreise startet, fra Sentral-Asia til havnebyen Odessa. Deretter ble han og Sedova plassert ombord på dampbåten Iljich for seilasen inn til Bosporos. Den 12. februar ankom Trotskij og Natalia til Tyrkia. Før ilandstigningen formidlet Trotskij følgende beskjed til president Kemal Atatürk:

Ærede president: Ved Konstantinopels porter har jeg den ære å bekjentgjøre at jeg har ankommet den tyrkiske grensen ikke av mitt eget valg, og at jeg bare krysser denne grense ved å underkaste meg maktutøvelse. Jeg ber deg, herr president, om å akseptere mine relevante sentimenter. L. Trotskij [4]

Dermed begynte Trotskijs siste eksilperiode, som skulle vare elleve-og-et-halvt år frem til hans attentat i Mexico, i august 1940.

Etter hans ankomst til Tyrkia skulle det gå to måneder før Trotskij og Natalia ble forflyttet til øya Prinkipo. Bortsett fra en periode på rundt ni måneder, mellom mars 1931 og januar 1932, da de midlertidig ble omflyttet til kystbyen Kadiköy, bodde de på øya. De fire og et halvt årene i Tyrkia, fra hans ankomst i februar 1929 til hans avreise til Frankrike i juli 1933, må vurderes som av de mest betydningfulle i Trotskijs liv.

I strofer han skrev kort før hans eksil i Tyrkia tok slutt beskrev Trotskij Prinkipo som «ei øy av fred og glemsomhet». [5] Men den eksilerte revolusjonære hadde lite fred, og han var heller ikke tilbøyelig til å glemme de lærdommer han hadde gjort seg i løpet av de omveltende begivenhetene han hadde spilt en slik briljant rolle i. I løpet av hans år på Prinkipo, som han kjærlig mintes som «et flott sted å arbeide med en penn» [6] skrev Trotskij to litterære mesterverk – som de med rette kan beskrives, både med henblikk på innhold og form: hans selvbiografi Mitt liv og tre-bind-verket Historien om Den russiske revolusjon.

Men disse store verkene omfavner ikke helheten av Trotskijs forfatterskap. Til tross for den relativt øde fjernhet av hans eksil på øya, dit aviser og post kom med sneglefart, var Trotskij i stand til å følge og reagere på verdensbegivenheter med et ekstraordinært skarpsyn. Kvaliteten av hans kommentarer etterlater ingen tvil om at Trotskijs grep om internasjonal geopolitikk var uten sin like blant hans samtidige. Han forble den største strategen for verdens sosialistiske revolusjon.

Årene mellom 1929 og 1933 var blant de mest konsekvensfulle av hele det tjuende århundre. I løpet av disse fire årene ble kapitalistsystemet omsvøpt av en økonomisk katastrofe. Krasjet på Wall Street i oktober 1929 igangsatte en global krise som reiste spørsmål om kapitalistsystemets overlevelse. Kollapsen av industriell produksjon og den massive veksten av arbeidsledighet i Nord-Amerika og Europa førte til en politisk radikalisering av arbeiderklassen. Konfrontert med den voksende faren for sosialistisk revolusjon så mektige deler av kapitalistelitene til fascisme for politisk frelse. Det er blant historiens største tragedier at nettopp på det tidspunkt da verdens kapitalistsystem var konfrontert med et massivt systemisk sammenbrudd var arbeiderklassens revolusjonære potensial fatalt undergravd av dens masseorganisasjoners forræderi, desorientering og rene inkompetanse.

Det politiske episenter for verdenskapitalismens krise var lokalisert i Tyskland, 2 000 kilometer fjern fra Prinkipo. Den brutale innvirkningen av verdensdepresjonen forvandlet Hitlers Nazi-parti til en masseorganisasjon. Til tross for faren reist som følge av fascismens raske vekst ble den tyske arbeiderklassen handlingslammet av Det sosialdemokratiske partiets (SDP) og Det tyske kommunistpartiets (KPD) politiske disposisjoner. Det sosialdemokratiske partiet (SDP) forble håpløst bundet til det diskrediterte Weimar-regimet og utelukket enhver politisk uavhengig kamp fra arbeiderklassen mot nazistenes trussel. Som Trotskij insisterte var utfordringen som konfronterte Det tyske kommunistpartiet (KPD) å slåss for den bredere sosiale og politiske mobiliseringen av arbeiderklassen mot Hitler, ved å appellere for en forent front med SDP. I stedet anvendte KPD direktivene fra den staliniserte Tredje internasjonale (Comintern), og avviste kategorisk alle forslag om en forent front mot fascismen. [7] KPD etiketterte SDP som et «sosial-fascistisk» parti, og erklærte derved at det ikke var noen grunnleggende forskjell mellom Nazi-partiet og Det sosialdemokratiske partiet.

Trotskijs bopel, herskapshuset Janaros på øya Büyükada i Tyrkia, slik det fremstår i dag.

Trotskijs analyse av fascismens kontrarevolusjonære dynamikk og hans kritikk av det katastrofale utviklingsforløpet for den stalinistiske «Tredje perioden» med ultra-venstrisme, vitner om hans ekstraordinære politiske fremsyn. Den avdøde britiske historikeren EH Carr skrev: «Trotskij opprettholdt under Hitlers oppstigning til makten en så vedvarende og for det meste så skarpsynt kommentar til hendelsesforløpet i Tyskland at det fortjener utmerkelse.» [8] Så tidlig som den 26. september 1930, nesten to-og-et-halvt år før Hitler ble løftet til makten av en klikk av borgerlige politiske konspiratører, advarte Trotskij: «Fascismen i Tyskland har blitt en reell fare, som et akutt uttrykk for det borgerlige regimets håpløse posisjon, og Kommunistpartiets akkumulerte maktesløshet til å avskaffe det. Den som benekter dette, er enten blind eller en tomskalle.» [9]

Ett år senere fullførte Trotskij et essay, datert den 26. november 1931, med tittelen: «Tyskland, nøkkelen til den internasjonale situasjonen».

De økonomiske og politiske motsetningene har nådd en enestående akutt tilstand. Løsningen nærmer seg. Øyeblikket har kommet der den førrevolusjonære situasjonen må transformeres til den revolusjonære, eller – den kontrarevolusjonære. Hvilken retning løsningen av den tyske krisen utvikler seg i, avhenger ikke bare av Tysklands egen skjebne (og det er allerede mye) men også av Europas skjebne, som vil bli hele verdens skjebne i mange år fremover.» [10]

Trotskij forutså med kjølig presisjon konsekvensene av en Nazi-seier:

Nasjonalsosialistenes makterobring ville først og fremst bety utryddelse av det tyske proletariatets blomst, og ødeleggelsen av dens organisasjoner, utryddelse av dens tro på seg selv og på sin fremtid. Tatt i betraktning den langt større modenheten og skarpheten av de sosiale motsetningene i Tyskland, vil den italienske fascismens helvetesverk sannsynligvis fremstå som et blekt og nesten menneskelig eksperiment i forhold til hva de tyske nasjonalsosialistene ville utrette. [11]

Det er en smertefull opplevelse å lese disse ordene i dag, med kunnskap om hvor fullstendig og tragisk de skulle bli bekreftet av begivenhetenes gang, i så godt som alle detaljer. Man kan ikke annet enn reflektere over hvor mange titalls millioner liv kunne blitt spart, og hvor forskjellig det fremtidige forløpet av det tjuende århundres historie hadde vært hadde bare Trotskijs advarsler blitt aktet!

Det er helt frem til i dag utallige småborgerlige akademikere som der de later som å være historikere hevder at konflikten mellom Stalin og Trotskij bare var en kamp om individuell makt; og at Trotskijs og Venstreopposisjonens seier over den stalinistiske fraksjonen ikke ville hatt noen vesentlig betydning for utviklingen av Sovjetunionen, verdenspolitikken og sosialismens skjebne. Men slike påstander er klart og tydelig tilbakevist av konsekvensene av den stalinistiske politikken, opponert mot av Trotskij, som banet veien for nazismens seier i 1933. Selv om alle andre politiske spørsmål blir satt til side og ignorert – hvilket de selvfølgelig ikke kan bli – avslører den tyske katastrofen de verdenshistoriske implikasjoner av kampen Trotskij førte mot stalinismen.

Nazi-seieren i januar 1933 markerte et kritisk vendepunkt i trotskistbevegelsens historie. Siden grunnleggingen av Venstreopposisjonen hadde Trotskijs politiske mål vært å få besørget en reformering av Det russiske kommunistpartiet og Den kommunistiske internasjonale (Comintern). Dét var den prinsippfaste strategien som styrte Den internasjonale venstreopposisjonen etter Trotskijs deportasjon fra Sovjetunionen og de fire første årene av hans eksil på Prinkipo. Men nederlaget i Tyskland krevde en revurdering av Den internasjonale venstreopposisjonens politikk om reformering av Den kommunistiske internasjonale og dens nasjonale seksjoner.

I månedene som etterfulgte Hitlers seier ventet Trotskij for å se om det skulle komme noen kritikk fra noen av Komintern-partiene av de politiske retningslinjene som ble utpekt av Stalin. Den 7. april 1933 godkjente Den kommunistiske internasjonale utvetydig KPDs politikk, der det ble erklært at «den var helt korrekt opp til, og under Hitlers statskupp». [12] Trotskij konkluderte med at en ny kurs var nødvendig. I den siste vesentlige erklæringen har skrev før han forlot Prinkipo, datert den 15. juli 1933, oppfordret Trotskij til et brudd med Komintern, og for byggingen av en ny Internasjonale. To dager senere, etter endelig å ha fått visum for å kunne komme inn i Frankrike, gikk Trotskij og Natalia om bord på et skip med kurs for Marseilles. I dagboka bemerket Trotskij: «For bedre eller verre, er nå kapittelet som heter ‘Prinkipo’ avsluttet.» [13]

* * * *

Essayene i denne boka ble skrevet mellom 2001 og 2012. De er sortert i fire deler. Den første delen omfatter to forelesninger som gjennomgår Trotskijs ekstraordinære rolle i det tjuende århundres historie og den usvekkede relevansen av hans livs kamper og ideer.

De tre siste delene består av utvidede svar på tre biografier skrevet av engelske historikere, publisert mellom 2003 og 2009, som tok sikte på å diskreditere Trotskij. Metodene anvendt av disse akademikerne besto av forvrengninger, forfalskninger og kynisk konstruerte halvsannheter. Ettersom professorene Swain, Thatcher og Service aldri forsøkte å besvare mine avsløringer av deres intellektuelle sjarlataneri, er det ingen nye argumenter som må vurderes og tilbakevises.

Nesten et tiår har gått siden utgivelsen av den første engelskspråklige utgaven av denne boka. Den andre utgaven, som denne oversettelsen [til tyrkisk] er basert på, ble publisert i 2013. Vi nærmer oss nå slutten av århundrets andre tiår, hvis skuldre allerede henger under tyngden av uløselige globale kriser. De samme sykdommene som rammet kapitalismen i det forrige århundre – sosial ulikhet, militarisme og demokratiets sammenbrudd – er den nåværende verdens dominerende utviklingstrekk. I Tyskland gjør fascismen et comeback. Og åtti år etter utbruddet av andre verdenskrig fører imperialistiske og mellomstatlige konflikter ubønnhørlig til en ny global brannstorm.

De ordene Trotskij definerte den moderne histories store utfordringer med resonerer som var de skrevet i dag:

** start of indented quote

Alt snakk om at de historiske betingelsene enda ikke har «modnet» for sosialisme er produkt av uvitenhet eller bevisst bedrageri. De objektive forutsetningene for den proletariske revolusjonen har ikke bare «modnet»; de har begynt å bli en viss grad råtne. Uten en sosialistisk revolusjon, og i den neste historiske perioden for den del, truer en katastrofe hele menneskehetens kultur. [14]

** end of indented quote

Da essayene i denne boka ble skrevet, var jeg overbevist om at det uunngåelig ville føre til en gjenoppblomstring av interesse for Trotskijs liv og ideer. Denne ustoppelige prosessen finner sitt spesielt gledelige uttrykk i det faktum at dette verket har blitt oversatt til det tyrkiske språk av kameratene fra Sosyalist Eşitlik, som jobber i politisk solidaritet med Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale. Takket være deres innsats vil In Defense of Leon Trotsky nå være tilgjengelig i det landet som bød tilhold og ly for den store marxistiske revolusjonære.

David North
Detroit
21. september 2019

Fotnoter:

[1] Leon Trotsky, My Life [New York: Charles Scribner’s Sons, 1931], pp. 558–59
[2] Leon Trotsky, The Challenge of the Left Opposition (1928-29) [New York: Pathfinder, 1981], pp. 458–59
[3] Ibid, p. 461
[4] My Life, pp. 565–66
[5] “Farewell to Prinkipo,” in Writings of Leon Trotsky 1932-33 [New York: Pathfinder, 1972], p. 361
[6] Ibid
[7] En «forent front» er en prinsipiell politisk avtale mellom arbeiderklassens massepartier og organisasjoner om å samarbeide i en kamp mot fascisme og andre kontrarevolusjonære krefter. Den er ikke til å forveksle med en «folkefront», som er en prinsippløs underordning av arbeiderklassens partier og organisasjoner til partier av kapitalistklassen, under påskudd av å forsvare borgerlig demokrati. Trotskij motarbeidet slike allianser heftig, som innebærer avkall på sosialistisk revolusjon.
[8] The Twilight of the Comintern 1930-1935 (New York: Pantheon Books, 1982), p. 433
[9] “The Turn in the Communist International,” in The Struggle Against Fascism in Germany [New York: Pathfinder, 1971], p. 78
[10] The Struggle Against Fascism in Germany, p. 156
[11] Ibid, p. 160
[12] The Struggle Against Fascism in Germany, p. 487
[13] Writings of Leon Trotsky [1932–33], p. 368
[14] The Transitional Program for Socialist Revolution [https://www.marxists.org/archive/trotsky/1938/tp/tp-text.htm#op]