Storbritannias høyesterett dømmer Johnsons suspendering av Parlamentet ulovlig

Av Robert Stevens og Chris Marsden
26 September 2019

Britisk politikk entret i går ikke-kartlagte farvann, da UK Supreme Court – Storbritannias høyeste rettsorgan – erklærte statsminister Boris Johnsons autoritære suspendering av Parlamentet for å være ulovlig.

Så-langt-fra å ha løst krisen over Brexit har rettskjennelsen igangsatt det én politisk kommentator beskrev som et «konstitusjonelt jordskjelv».

Helt på linje med angrepet på demokratiske rettigheter og konstitusjonelle normer fra styringseliter internasjonalt, suspenderte De konservatives partileder Johnson parlamentet i fem uker fra den 10. september, for å få stanset planene til et MP-flertall [parlamentsmedlemmer; Members of Parliament] som ønsker å forhindre Johnson fra å få gjennomført sin trussel om å forlate Den europeiske union (EU) den 31. oktober, med eller uten avtale.

Tirsdagens beslutning fra de 11 dommerne i Storbritannias Høyesterett [UK Supreme Court] underkjente kjennelsen fra Englands Høyesterett [England High Court] som i forrige uke dømte til fordel for Johnson, der denne domstolen med dét ga sin tilslutning til kjennelsen fra Den skotske sesjonsdomstolen [Scottish Court of Session]. Tirsdagens beslutning gikk mye lenger enn Remain-leirens fordringshavere [Remain: forbli EU-medlem] og flere juridiske seniorfigurer forventet – der dommerne enstemmig besluttet at Johnsons suspendering av Parlamentet var ulovlig, og at begge kamre av Parlamentet [House of Commons og House of Lords] derfor fortsatt var i forsamling [‘in session’].

Dommernes kjennelse lød: «Det er umulig for oss å konkludere, med de bevisene som er lagt frem for oss, at det var noen grunn – enn si en god grunn – til å råde Hennes Majestet til å suspendere Parlamentet i fem uker. ... Dette betyr at Order of Council [den juridiske mekanismen som dronningen personlig godkjenner], som det førte til også var ulovlig, ugyldig og uten betydning, og derfor må oppheves [‘be quashed’].»

UK Supreme Court gjentok ikke [den skotske] Court of Sessions’ direkte kritikk av Johnson – som erklærte at hans råd til dronningen hadde vært «motivert av det upassende formål å omgå Parlamentet». Domstolen sa imidlertid at beslutningen var «ulovlig fordi den hadde det resultat at den, uten rimelig berettigelse, frustrerte eller forhindret Parlamentets mulighet til å utføre sine konstitusjonelle funksjoner».

Domstolen gjorde det klart at intervensjonen hadde blitt nødvendig av Brexits eksepsjonelle betydning for den regjerende klassen. En «fundamental endring» skulle «den 31. oktober finne sted i Storbritannias konstitusjonelle sammensetning [utmeldingen av EU]. Parlamentet, og særlig Underhuset [House of Commons], som de folkevalgte representantene det utgjøres av, har en rett til medvirkning i hvordan denne endringen finner sted. Innvirkningen på vårt demokratis fundamenter var ekstrem.»

Samtidig som høyesterettsbeslutningen bekrefter den utbredte fiendtligheten til Johnsons Brexit-strategi innen styringskretser, gjenspeilte kjennelsen også bekymring for at Johnsons nakne omgåelse av Parlamentet og de tradisjonelle mekanismene for borgerlig styre kan få alvorlige politiske implikasjoner, i et land så dypt ridd av klassespenninger.

Dommerne erklærte: «Det er opp til Parlamentet, og spesielt kammerpresidentene [Speaker og Lord Speaker], å bestemme hva som nå skal gjøres videre ... de kan treffe umiddelbare tiltak for å muliggjøre at hvert av kamrene kan tre sammen, så snart som mulig.»

De advarte samtidig Johnson for at «det er ikke klart for oss at noe trekk fra statsministerens side [for å gjenoppta Parlamentet] er nødvendig, men skulle det være tilfelle, er domstolen tilfreds med at hans juridiske rådgiver [counsel] har fortalt domstolen at han vil treffe alle nødvendige tiltak for å overholde vilkårene i enhver erklæring fra denne rettsinstansen.»

John Bercow, pro-Remainer og kammerpresident i Underhuset [Speaker of the House], kunngjorde raskt at Parlamentet ville tre sammen igjen på onsdag kl. 11:30.

Johnson har gjort det klart at han ikke har noen intensjon om å trekke seg. I stedet sa han, i uttalelser fra New York der han deltar på FNs generalforsamling, at samtidig som han ville etterfølge dommen, var han «sterkt uenig» i den. Men han nektet å si at han ville adlyde den siste lovgivningen vedtatt av Parlamentet før suspenderingen. Pro-Remain frasjonens lovgivning fastlegger at statsministeren ikke kan forlate EU den 31. oktober uten en avtale, med mindre Parlamentet har godkjent det. Videre er det forventet at Johnson vil søke en opphevelse [recess] av parlamentetsesjonen fra kommende søndag til neste onsdag, slik at Det konservative partiet kan avholde sin partikonferanse, og at han kanskje vil søke en fem-dager-lang suspendering [en ytterligere ‘prorogation’ av Parlamentet] før dronningens tale [Queen’s Speech to the Parliament] – som skal avholdes i oktober – der hans regjerings lovgivningsprogram skal presenteres.

Johnson er oppmuntret til å trosse oppfordringer om hans fratredelse av embetsposten, fremmet av opposisjonen, av to grunner.

Johnsons agenda for Brexit er sentrert på å sikre støtte fra Trump-administrasjonen, i form av en handels- og militærallianse mot de europeiske maktene. Trump har kommet med en serie intervensjoner til støtte for en hard Brexit. På en pressekonferanse sammen med Johnson på tirsdag erklærte Trump, om Johnson: «Jeg kan si dere, jeg kjenner ham godt, han skal ikke gå noe sted.» Om Brexit la han til: «De må se å få det gjort, ellers vil det være en forferdelig ting å måtte gjøre det på noen annen måte. ... jeg ser ikke for meg en ny avstemming. … Jeg tror de kommer til å få det gjort.»

Med krisen innen styringskretsene over Storbritannias utenrikspolitiske orientering, som nå er på et febernivå, har imidlertid Tory-regjeringen bare vært i stand til å holde seg i embetet de tre årene siden Brexit-avstemmingen – og under tre statsministre – på grunn av rollen spilt av Labour Party-leder Jeremy Corbyn.

Labours årskonferanse ble i går effektivt sett avsluttet med Corbyn som holdt sin hovedtale, før han returnerte til Westminster. Corbyn talte som nasjonens potensielle frelser, i dette «ekstraordinære og prekære øyeblikket i vårt lands historie». Johnson «brøt loven» for å få implementert «hans uvørne og katastrofale plan om å krasje ut av EU uten en avtale».

«Denne ikke-valgte statsministeren burde nå trekke seg,» insisterte han. Men Corbyn gjorde det klart at han ikke ville kalle et mistillitsvotum mot Johnson [i Parlamentet], og at han ville holde sin avtale med Labours Blairist-høyrefløy og pro-Remain opposisjonspartiene, for å prioritere å få utelukket en no-deal Brexit [utmelding uten avtale]. «Denne krisen kan bare avgjøres med et generalvalg,» sa han, men dét bare etter at «denne regjeringens trussel om en katastrofal No Deal er tatt av bordet».

Alle hans påfølgende uttalelser om hva en Labour-regjering ville gjøre – re-nasjonalisering av viktige offentlige tjenester, skatteøkninger på de topp-5-prosent, osv. – blir forstått som løfter som aldri vil bli levert av Labour-MP-er, som er bittert-fiendtlig-innstilte overfor alle slike reformistiske palliativer [o. anm.: smertestillende; medikamenter ikke rettet på årsaken], og de dominerende pro-Remain delene av borgerskapet, som Corbyns appell om en regjeringsrolle egentlig er rettet til.

Corbyn utpekte Labour som det eneste partiet som er i stand til å bevare tilgangen til Det indre europeiske marked, ansett som livsviktig for britisk imperialismes strategiske interesser, og å kunne unngå å bli «innesperret med en ensidig frihandelsavtale som ville utlevere vårt land til Donald Trumps nåde», forhindre oppløsingen av Storbritannia, en retur til sivilkonflikt i Nord-Irland, og viktigst av alt, kunne kvele et utbrudd av klassekamp, fyrt opp under av usette nivåer av sosial ulikhet og forverret av den økonomiske konsekvensen av Brexit.

Han tegnet et omriss av et sammensatt scenario der «en Labour-regjering innen tre måneder etter å ha kommet til makten, ville sikre en fornuftig avtale basert på vilkårene vi lenge har gått inn for og diskutert med EUs fagforeninger og businesses: en ny tollunion, en tett relasjon til Det indre marked og garantier for rettigheter og beskyttelser. Og innen seks måneder etter at vi ble valgt, ville vi fremlegge denne avtalen for en offentlig avstemming, sidestilt med alternativet remain.» Corbyn ville da love «å utføre hva enn folket måtte bestemme». På denne måten, understreket han, «kan vi kan bringe vårt land og vårt folk sammen».

Corbyn kom med denne appellen etter å ha avverget bestrebelser ledet av Blairistene på å forplikte Labour til en eksplisitt pro-Remain-posisjon. På mandag samlet han delegater til planen han skisserte på tirsdag, som hadde blitt vedtatt på søndag av partiets nasjonale eksekutivkomité (NEC), der han har et flertall. Den klare seieren for NEC-fremlegget, som understreker hvordan «partikonferansen gratulerer vårt partilederskap», «støtter partiledelsen», osv., demonstrerte hvor lett han kunne ha beseiret sine Blairist-motstandere, hadde han noen gang gjort en populær appell for deres fjerning, i stedet for å ha insistert på å bevare partienheten.

Men Corbyn brøt ikke med denne svikhistorikken. Han motsatte seg bare Blairistene taktisk, i troen på at hans politikk var et mer gangbart redskap for å bevare nasjonal enhet.

Corbyn inngikk samtaler med Johnsons forgjenger Theresa May på tampen av hennes filleristede statsministerskap, hvoretter han inngikk sin avtale med «Remain-alliansen», om å frasi seg å kalle for et generalvalg. Da og nå har Corbyns overordnede mål vært å undertrykke klassekampen, og å forhindre enhver uavhengig inngripen fra arbeiderklassen, mot begge de reaksjonære fraksjonene av borgerskapet – Remain og Leave – i det som er britiske imperialismes alvorligste styringskrise i etterkrigsperioden.