Søtti år siden Den kinesiske revolusjon

Trekk lærdommene fra maoismens fallitt

2 October 2019

På tirsdag var det 70 år siden Det kinesiske kommunistparti (KKP) tok makten og partiets leder Mao Zedong utropte Folkerepublikken Kina, på Den himmelske freds plass [Tiananmen-torget].

Det nåværende KKP-regimet ledet av president Xi Jinping var forventet [i skrivende stund, på mandag] å ville minne anledningen ved mønstringen av en enorm militærparade i Beijing og iscenesettingen av ekstravagante feiringer for kvelden, komplett med sang, dans og fyrverkeri. Det var forventet at Xi skulle holde sin tale på Den himmelske freds plass, som ville være mettet med kinesisk nasjonalisme og hans «drøm» om nasjonal foryngelse og om det å gjøre Kina stort og mektig igjen.

Den kinesiske revolusjonen var en monumental sosial omveltning som avsluttet den imperialistiske underkastelsen av Kina, forente landet, hevet befolkningens levekår og eliminerte mye av det som var kulturelt og sosialt bakvendt. Mao Zedongs politiske arvinger kan imidlertid ikke forklare hvordan eller hvorfor arbeidende menneskers drømmer og aspirasjoner om en sosialistisk fremtid, som så mange ofret så mye for for 70 år siden, har resultert i kapitalismens blindgate.

Mao proklamerer Folkerepublikken Kina, 1949

De svimlende nivåene av økonomisk vekst i Kina de tre siste tiårene har resultert i en enorm og utdypende sosial kløft mellom det knøttlille sjiktet av milliardæroligarker som er representert av KKP, og massene av kinesiske arbeidere og bønder som kjemper for å overleve i en sosial orden dominert av profitt, markedet og «brukeren betaler».

For den internasjonale arbeiderklassen, og spesielt for arbeidere i Kina, er det viktig at de politiske lærdommene trekkes fra Maos og KKPs svik. Enhver kamp for sosialisme i dag må nødvendigvis besvare spørsmålet: hvorfor endte revolusjonene på 1900-tallet, fremfor alt i Russland og Kina, med kapitalistisk restaurering?

I begge tilfeller ligger svaret i fremveksten av det stalinistiske byråkratiet i Sovjetunionen, som usurperte makten fra arbeiderklassen. Det berettiget sine privilegier på grunnlag av det reaksjonære nasjonalistiske perspektivet om «sosialisme i ett land», som var diametralt motsatt den sosialistiske internasjonalismen som gaidet Den russiske revolusjonen, ledet av Lenin og Trotskij i oktober 1917.

I Kina underordnet Stalin det nyopprettede Kinesiske kommunistpartiet (KKP), med katastrofale konsekvenser, til det nasjonalistiske partiet Kuomintang (KMT) [o. anm.: tidvis også benevnt Guomindang]. I de revolusjonære omveltningene i årene 1925 til 1927 snudde Chiang Kai-shek og KMT seg i april 1927 mot KKP og slaktet ned tusenvis av arbeidere og kommunister som hadde tatt kontroll over Shanghai. En måned senere lanserte den såkalte «venstrefløyen» av KMT, som Stalin insisterte var en progressiv fløy av det kinesiske borgerskapet, sin egen drapsbølge. Da det revolusjonære tidevannet trakk tilbake kastet Stalin det skambankede KKP ut i en serie eventyrlige operasjoner, som alle mislyktes og med tragiske konsekvenser for arbeiderklassen og småbondestanden.

Leo Trotskij hadde advart om farene ved å underordne KKP til Kuomintang, og hans analyse av Stalins politikk vant støtte blant KKP-medlemmer og ledere, som alle ble utvist fra partiet. Trotskijs teori om permanent revolusjon, som hadde gaidet Den russiske revolusjonen, forklarte at borgerskapet i land med en forsinket kapitalistisk utvikling, som i tilfellet Kina, ikke var i stand til å møte massenes demokratiske og sosiale aspirasjoner. Disse oppgavene ville tilfalle arbeiderklassen, som ville bli tvunget til å ta makten i egne hender, med støtte fra bondemassene, og implementere sosialistiske tiltak.

KKP trakk seg imidlertid tilbake til landsbygda og baserte seg i tiltakende grad, ikke på arbeiderklassen, men på geriljahærer av småbønder. Partiets perspektiv var basert på den diskrediterte «to-trinn-teorien» – først en nasjonal demokratisk revolusjon under borgerskapets dominans, og som et trinn nummer to, i en fjern fremtid en sosialistisk revolusjon. Dette nasjonalistiske perspektivet skadet og deformerte revolusjonen, da den fant sted 22 år senere.

Den kinesiske revolusjonen i 1949 var del av et verdensomspennende oppsving av arbeiderklassen, og av massene i koloniene, etter slutten av andre verdenskrig. Gjennom to år etter Japans krigsnederlag forsøkte Mao å danne en koalisjonsregjering med Chiang Kai-shek – Shanghai-slakteren – i tråd med Stalins instruksjoner til kommunistpartier internasjonalt. For ikke å fremmedgjøre borgerskapet og storgodseierne blokkerte KKP bevisst de fremvoksende arbeiderkampene, og partiet begrenset omfanget av landreformen. Chiang Kai-shek brukte tiden til å konsolidere sitt grep om byene og lanserte militæroffensiver mot KKP med våpen og bistand fra amerikansk imperialisme.

Det var først i oktober 1947 at KKP endelig kalte for omveltingen av det korrupte og forhatte KMT-diktaturet. Chiang og hans regime imploderte så raskt at det viste at diktaturet kunne vært langt raskere fjernet dersom KKP fra begynnelsen av hadde mobilisert arbeiderne i byene, i stedet for å instruere dem til passivt å avvente deres «frigjøring» av partiets bondehærer. KKPs fiendtlighet mot arbeiderklassens uavhengige kamp har vært det vesentligste karaktertrekket for partiets styre gjennom de siste 70 årene.

Folkerepublikken Kina, som ble proklamert av Mao i 1949, var ikke basert på et sosialistisk program, men på hans «Nye demokrati» – implementeringen av det første, det borgerligdemokratiske trinnet. KKP nasjonaliserte bare foretakene etter de «byråkratiske kapitalistene» som hadde flyktet til Taiwan sammen med Chiang, samtidig som partiet beskyttet profittene og besittelsene til flertallet av kapitalister. Partiets regjering var basert på en koalisjon med borgerlige partier, der noen av disse holdt prominente posisjoner.

Maos perspektiv for et selvforsynt Kina førte raskt inn i ei blindgate. Amerikansk imperialisme, som i 1949 fikk sine planer om å utbytte Kina brått avsluttet, hadde som mål å anvende Koreakrigen fra 1950 til 1953 som et redskap for å undergrave og til slutt få brakt ned KKP-regimet. Følgelig ble Mao tvunget av den amerikanske økonomiske blokaden og av krigstrusselen til å nasjonalisere foretak, utenlandske og nasjonale, som saboterte krigsinnsatsen og til å iverkette byråkratisk økonomisk planlegging langs samme linjer som i Sovjetunionen.

Det amerikanske Socialist Workers Party, den gangen trotskistipartiet i USA, konkluderte i 1955, basert på diskusjonen i Den fjerde internasjonale om Øst-Europas bufferstater, med at Kina hadde blitt en deformert arbeiderstat. Det var et overgangsregime. Nasjonalisert eiendom og økonomisk planlegging var blitt etablert, men den nye staten var deformert fra fødselen av, og arbeiderklassen manglet enhver politisk stemme og alle demokratiske rettigheter. Enten ville Kina utvikles videre i retningen ekte sosialisme, hvilket krevde arbeiderklassens omvelting av det maoistiske byråkratiet i en politisk revolusjon – som det ble forfektet av trotskistbevegelsen – eller landet ville falle tilbake til kapitalisme.

Som resultat av sitt nasjonalistiske program, basert på det antimarxistiske perspektivet om sosialisme i ett land, virret maoistregimet fra den ene krisen til den neste – fra det katastrofale Store spranget fremover, på 1950-tallet, til Kina-Sovjet-splittelsen, og til den katastrofale Kulturrevolusjonen på 1960-tallet. Konfrontert med en stagnerende økonomi og en voksende fare for krig med Sovjetunionen vendte Mao seg til den amerikanske imperialismen, bare 22 år etter 1949-revolusjonen. Mens Deng Xiaoping alltid refereres til som opphavsmannen for pro-markedspolitikken og den kapitalistiske restaureringen i Kina, gjennomførte han ganske enkelt logikken fra Maos tilnærming til den amerikanske presidenten Richard Nixon i 1972.

Dengs «reform og åpning» fra 1978 sammenfalt med den raske utviklingen av globalisert produksjon, anført av USA og andre kapitalistmakter. I kjølvannet av 1989-massakren på Den himmelske freds plass, som fremfor alt var rettet mot å undertrykke den opprørske arbeiderklassen, flommet utenlandske investeringer til landet for å dra nytte av infrastrukturen og den grunnleggende industrien bygget opp etter revolusjonen, og den billige, men likevel utdannede og veldisiplinerte arbeidskraften.

I sin tale på tirsdag var det forventet at Xi utvilsomt ville skryte av Kinas oppnåelser, og ville hylle de maoistiske revolusjonære, og påkalle hans drøm om å gjenopprette Kina til storhet – en drøm som representerer den klorende kinesiske kapitalistklassens ambisjoner. Kinas økonomiske fremvekst har imidlertid brakt landet ansikt til ansikt med den imperialistiske verdensorden dominert av USA, som er fast besluttet på å anvende alle tilgjengelige midler, inkludert militære, for å forhindre at Kina utfordrer dens globale hegemoni.

Xi og KKP-byråkratiet har ingen svar på USAs krigspådriv – annet enn å forsøke forsoning, samtidig som de deltar i et våpenkappløp som bare høyner faren for konflikt. På samme måte er det maoistiske apparatets eneste respons til de voksende tegn på uro i arbeiderklassen – spesielt signalisert av protestene i Hong Kong – å piske opp nasjonalisme for å få splittet arbeiderne. Dette kombineres med økt politiundertrykking.

Samtidig som Beijing-byråkratiet konfronterer amerikansk aggresjon i form av handelskrig og en militæroppbygging i Asia, frykter det arbeiderklassen enda mer. Regimet anvender mer midler på den interne sikkerheten enn det gjør på militæret.

Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) oppfordrer den internasjonale arbeiderklassen til å trekke de nødvendige politiske konklusjonene. Maoismens forræderier har skapt den ene katastrofen etter den andre, ikke bare i Kina, men gjennom sin skadelige innflytelse i hele Asia og internasjonalt. Samtidig med kapitalismens utdypende krise globalt er det eneste svaret på faren for krig, fascistiske styreformer og den vedvarende nedgangen av livsbetingelser, samme program for sosialistisk internasjonalisme som animerte Oktoberrevolusjonen i 1917 og som trotskistbevegelsen alene konsekvent har slåss for.

For å få forent arbeidere i Kina og rundt i verden for å kjempe for en sosialistisk fremtid, er det nødvendig å bygge ICFI som det revolusjonære lederskapet for klassekampene som ligger forut. I Kina betyr det å konstruere en seksjon av ICFI basert på alle de teoretiske og politiske lærdommene fra kampen mot stalinisme i alle dens former, deriblant maoisme.

Peter Symonds