70 år etter Den kinesiske revolusjon: Hvordan kampen for sosialisme ble forrådt

Av Peter Symonds
4 November 2019

Følgende forelesning ble holdt av Peter Symonds ved åtte universiteter i Australia, inkludert Sydney, Melbourne, Brisbane og Newcastle, og i Wellington New Zealand, til møter arrangert av IYSSE[Internasjonal ungdomog studenter forsosial likhet]fra 26. september og til 17. oktober. Symonds er medlem av World Socialist Web Sites internasjonale redaksjonsråd og WSWS nasjonalredaktør for Socialist Equality Party (Australia).

1. For 70 år siden, den 1. oktober 1949, sto Mao Zedong, lederen for Det kinesiske kommunistparti (KKP), på Den himmelske freds plass [Tiananmen-torget] i Beijing og proklamerte etableringen av Folkerepublikken Kina – resultatet av en monumental revolusjonær omveltning i det mest folkerike landet i verden. Det var en monumental begivenhet i verdenshistorien. Den kinesiske revolusjon satte en slutt for ett århundre av imperialistisk undertrykking og den forente et land som i flere tiår hadde vært delt. På det internasjonale plan tildelte den imperialismen et vesentlig slag, som desperat søkte å få stabilisert kapitalismen etter at andre verdenskrig hadde forødet Europa og Asia. USA, som fremkom som den dominerende makten, hadde ført krig mot Japan for kontrollen over Kina og landets enorme investeringsmuligheter, markeder, billige arbeidskraft og ressurser. Revolusjonen satte imidlertid en brå slutt for disse utsiktene.

Revolusjonen i 1949 omveltet godseierklassens og pengeutlånernes herredømme over landsbygda og eliminert mye som var sosialt og kulturelt tilbakeskuende og undertrykkende. En agrarlov i 1950 konfiskerte og omfordelte godseiernes besittelser. Ekteskapsloven fra 1950 tillot kvinner for første gang selv å velge sine egne partnere, gjorde slutt på polygami, kontraktsgiftemål med barn, fotbinding og konkubinat. Før 1949 var analfabetismen i landet på 80 prosent av befolkningen og den forventede levealder var bare 35 år. Tretti-år-senere var analfabetismen i vesentlig grad utryddet og den forventede levealder var 65 år.

Mao proklamerer Folkerepublikken i 1949

2. Den kinesiske revolusjon uttrykte aspirasjonene til hundretalls millioner arbeidere, bønder, unge mennesker og intellektuelle, for sikkerhet og grunnleggende demokratiske og sosiale rettigheter, etter tiår med krig og sosiale omveltninger. De kinesiske massene hadde allerede gått gjennom to revolusjoner, hadde lidd under hensynsløse krigsherrers styre og det brutale Kuomintang-diktaturet ledet av Chiang Kai-shek, og Japans militærokkupasjon først av Manchuria, og siden store deler av Kina. Mange arbeidere, ungdommer og bønder hadde ofret mye, til-og-med sine liv, i kampen mot imperialismen og dens lakeier. I arbeiderklassen var sosialistiske tradisjoner, som stammet fra grunnleggingen av Kommunistpartiet i 1921 og de påfølgende revolusjonære omveltningene, fortsatt sterke. I manges formeninger var Det kinesiske kommunistpartiet knyttet til det stalinistiske regimet i Moskva, som falskt hevdet å være videreføringen av Den russiske revolusjon av 1917 – bare tre tiår tidligere.

3. Dog, ingen kan idag tro at Kina er sosialistisk eller kommunistisk. Det regimet betegner som «sosialisme med kinesiske kjennetegn» – med de store private foretakene, aksjemarkeder, flommen av utenlandsinvesteringer og markedspriser på alle varer, inkludert for lønnsarbeid – er kort-og-godt kapitalisme. Det kinesiske kommunistpartiet har presidert over transformeringen av landet til en massiv billigarbeidsplattform. Forbløffende nivå av økonomisk vekst de tre-siste-tiårene har vært ledsaget av like svimlende nivå av sosial ulikhet – konsentrasjonen av enorme formuer i hendene på en bitte liten håndfull av multimilliardærer, på bekostning av hundrevis av millioner arbeidere som kjemper for å overleve. Den såkalte risbollen av jern, de sosiale garantiene som ble opprettet etter revolusjonen, har blitt demontert og har etterlatt arbeidende mennesker til å finansiere sine egne helsebehov, utdanningen for sine barn, barnepass og andre tjenester. Med frie tøyler innvilget kapitalistmarkedet har de sosiale ondene som revolusjonen i vesentlig grad avskaffet – narkotikamisbruk, prostitusjon og slavearbeid, for å nevne noen få – nå gjenoppstått.

4. For å forstå hvordan og hvorfor dette skjedde er det nødvendig å undersøke dagens Kinas historiske røtter i revolusjonen for 70 år siden. Vi studerer ikke historie som en akademisk øvelse, selv om det har sin egen legitimitet, men for å kunne trekke de nødvendige politiske og teoretiske lærdommer for dagens kamper. Enhver som vil slåss for sosialisme må nødvendigvis kunne forklare hvorfor stalinismen og maoismen, som hevdet å representere sosialisme, resulterte i restaureringen av kapitalisme. For å forstå det er det nødvendig å granske i en viss detalj de komplekse politiske og teoretiske spørsmålene som ble reist av Den kinesiske revolusjon for 70 år siden.

5. Den kinesiske revolusjonen selv var et produkt av det 20. århundres definerende begivenhet – Den russiske revolusjonen, som bare 32 år tidligere hadde skapt den første arbeiderstaten. Midt under første verdenskrigs herjinger stod de revolusjonære begivenhetene i Russland, og Bolsjevik-partiets makterobring ledet av Lenin og Trotskij, frem som et fyrtårn for arbeiderklassen hele verden rundt. Den genererte revolusjonære bevegelser mot kapitalisme og koloniundertrykking, og et engasjement for sosialisme og sosialistisk revolusjon i brede lag av arbeiderklassen internasjonalt, som kom til uttrykk i grunnleggingen av Kommunistpartier og av Den tredje internasjonale i 1919.

De teoretiske fundamentene for Den russiske revolusjonen i 1917 var resultat av en intens debatt i tiåret etter Den russiske revolusjon av 1905. Tre divergerende konsepter oppsto.

Mensjevikene (den ene av de-to-store fraksjonene av Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet) var talsmenn for en to-trinn teori: Arbeiderklassen måtte først støtte kapitalistklassens liberale elementer for å få styrtet tsaren, for å etablere en demokratisk republikk og gjennomføre landreform, og først på et langt senere stadium slåss for sosialisme. Men som 1905-revolusjonen demonstrerte svingte de russiske liberale, kjent som Kadettene, inn bak det tsaristiske regimet da de ble møtt med et oppsving av arbeiderklassen.

Lenin og bolsjevikene (den andre, og største, fraksjonen av Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet) avviste arbeiderklassens underordning til de liberale, og oppfordret til et demokratisk diktatur av proletariatet og bondestanden. Men det innebar at arbeiderklassen ville bli tvunget til å begrense seg til begrensningene av en borgerlig, det vil si kapitalistisk republikk. Dessuten var spørsmålet åpent angående den eksakte relasjonen mellom arbeiderne og bøndene, som besto av to forskjellige sosiale klasser.

Leo Trotskij

Leo Trotskij argumenterte i boka Teorien om den permanente revolusjonen, i likhet med Lenin, mot enhver underordning av arbeidere til kapitalistklassen. Han insisterte på at arbeiderklassen måtte slåss direkte for makten, og trekke-etter-seg bondestanden, som han påpekte ikke kunne spille noen uavhengig politisk rolle. Mot de som latterliggjorde ideen om at en arbeiderstat kunne overleve i et tilbakestående land med en enorm bondestand, forklarte Trotskij at i de tilbakestående landene, det vil si land med en forsinket kapitalistisk utvikling, som Russland og Kina, var borgerskapet uten evne til å gjennomføre den demokratiske revolusjonen. Den oppgaven tilfalt arbeiderklassen, som ville bli tvunget til å begynne å implementere sosialistiske tiltak. Han insisterte på at den russiske revolusjonen var en integrert del av den sosialistiske verdensrevolusjonen, og at problemene som var kastet frem av revolusjonen i Russland bare kunne løses gjennom kampen for sosialisme internasjonalt.

I april 1917 omfavnet Lenin Trotskijs perspektiv og meldte oppropet «all makt til sovjetene», det vil si til de demokratisk-etablerte arbeiderrådene som utviklet seg i 1917. Han og Trotskij karakteriserte bolsjevikenes makterobring i oktober som den sosialistiske verdensrevolusjonens åpningsskudd, i imperialismens nye epoke som var åpnet av første verdenskrig. Under betingelsene med nederlag for revolusjonære bevegelser i Europa, og den påfølgende isolasjonen av Sovjetunionen, skulle imidlertid Stalin fremstå som representant for et privilegert, konservativt byråkrati som usurperte makten fra arbeiderklassen. Dette byråkratiets utsyn ble oppsummert i den nasjonalistiske oppfatningen om «Sosialisme i ett land», som avviste det internasjonalistiske perspektivet som den bolsjevikiske revolusjonen hadde vært basert på, og skulle få dyptgripende konsekvenser for arbeiderklassen internasjonalt, og ikke minst i Kina.

6. Vår bevegelse – den internasjonale trotskistbevegelsen – ble opprettet i 1923 for å slåss mot den Sovjetunionens stalinistiske degenerering og opprettholdelsen av kampen for sosialistisk internasjonalisme. En kort gjennomgang av disse teoretiske anliggendene er avgjørende for en forståelse av revolusjonen i Kina, eller rettere sagt, de tre revolusjonene i Kina.

Den første kinesiske revolusjonen styrtet i 1911 det forfallende Manchu-dynastiet, men Kuomintang, det kapitalistiske nasjonalistpartiet som oppsto, viste seg å være fullstendig uten evne til å implementere grunnleggende demokratiske oppgaver, enn si frigjøre Kina fra imperialistunderkastelse.

Bevæpnede arbeidere i Shanghai under revilusjonen fra 1925 til 1927

Den andre kinesiske revolusjonen, i årene fra 1925 til 1927, brøt ut som en arbeiderklassekamp mot imperialismens plyndringer etter at det britiske politiet i Shanghai den 30. mai 1925 skjøt ned protesterende demonstranter. Det transformerte raskt til en massebevegelse over hele landet, men rollen spilt av det stalinistiske byråkratiet i Sovjetunionens skulle vise seg å få fatale konsekvenser. Stalin underordnet Det kinesiske kommunistpartiet (KKP), som var opprettet først i 1921, til den kinesiske kapitalistklassens parti – Kuomintang (KMT). Stalin henviste til mensjevikenes to-trinnsteori, og insisterte på at borgerskapet ville bli tvunget til å slåss mot imperialismens represjon og spille en progressiv rolle – som del av ei «blokk av fire klasser» som skulle få slutt på Kinas semikoloni-undertrykking.

Trotskij advarte i 1927 om farene ved et slikt perspektiv, og forklarte:

Det er en grov feiltakelse å tro at imperialisme mekanisk sveiser sammen alle Kinas klasser utenfra ... Den revolusjonære kampen mot imperialisme svekker ikke den politiske differensieringen av klassene, men styrker den heller. Imperialismen er en høyst mektig kraft i Kinas indre relasjoner ... Kampen mot imperialisme, nettopp på grunn av dens økonomiske og militære makt, krever en mønstring og anvendelse av krefter fra hele det kinesiske folkedypet. Det å virkelig vekke arbeiderne og bøndene til kamp mot imperialismen er bare mulig ved å koble deres grunnleggende og mest dyptgripende livsinteresser sammen med saken for landets frigjøring ... Men alt som bringer de undertrykte og utbyttede massene av slitere på beina skyver uunngåelig det nasjonale borgerskapet inn i ei åpen blokk med imperialistene. Klassekampen mellom borgerskapet og massene av arbeidere og bønder er derved ikke svekket, men-tvert-imot skjerpet av imperialistundertrykking, til punktet av blodig borgerkrig ved enhver seriøs konflikt. [1]

Stalin fortsatte imidlertid å promotere den fatale illusjonen om at Chiang Kai-shek representerte en revolusjonær fløy av det kinesiske borgerskapet. Med dét ble han revolusjonens gravlegger, og han la tilrette for Chiang Kai-sheks og hans hærers massakre av Shanghai-arbeiderklassen i april 1927, og det såkalte venstre-Kuomintangs påfølgende nedslakting av arbeidere og bønder i mai 1927. Stalin gjorde da en brå kuvending, og samtidig med det avtagende revolusjonære tidevannet, kastet han det mørbankede kinesiske Kommunistpartiet ut i en serie katastrofale eventyrligheter.

Chiangs gangstere henretter en kommunistarbeider

Konsekvensene av disse nederlagene skulle føre til deformeringen av den tredje kinesiske revolusjonen to-tiår-senere, i 1949. De ledere og medlemmer av Det kinesiske kommunistpartiet som forpliktet seg til prinsippene om sosialistisk internasjonalisme, som partilederen Chen Duxiu og sentralkomitémedlemmet Peng Shuzhi, som hadde opponert mot Stalins politikk og var overbevist av Trotskijs kritikk, ble utvist fra partiet. De som ble igjen, som Mao Zedong, Zhou Enlai og andre, uansett deres taktiske uenigheter med Stalin, fulgte Mensjevik-linja som var diktert fra Moskva.

Chen Duxiu

Til tross for katastrofene i 1927 insisterte Stalin og ledelsen for Det kinesiske kommunistpartiet på at det ikke var begått noen feil og fortsatte å følge politikken for nasjonalisme og klassesamarbeid – Sosialisme i ett land, to-trinnsteorien og blokka av fire klasser. Enn videre, etter de knusende slagene KMT tildelte det, trakk Kommunistpartiet seg tilbake til landsbygda, og forflyttet dermed partiets klasseakse fra arbeiderklassen til bondestanden. Det skulle komme til å undergrave, svekke og sette den revolusjonære bevegelsen etter andre verdenskrig i fare.

7. Etter slutten av andre verdenskrig, med Tysklands og Japans nederlag i 1945, baserte den amerikanske imperialismen seg, nå som den dominerende globale makten, på stalinismens svik for å kunne kontrollere, begrense og undertrykke arbeiderklassens og kolonimassenes etterkrigsopprør jorda rundt. Etter at han under krigen underordnet arbeiderklassen de såkalte demokratiske allierte – fremfor alt USA – videreførte Stalin den samme politikken etter krigen. I land som Frankrike og Italia dannet kommunistpartiene koalisjonsregjeringer med de diskrediterte kapitalistpartiene, avvæpnet arbeiderklassen og undertrykte arbeidernes store streikebevegelser. Etter å ha stabilisert kapitaliststyre i Europa, gikk USA til motoffensiv mot Sovjet i 1947 og 1948, og markerte med det begynnelsen av Den kalde krigen.

Chiang og Mao sammen med en representant for den amerikanske regjeringen

8. Mao og Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) fulgte politikken diktert av Stalin. I 1937 hadde KKP gått inn i en allianse med Kuomintang (KMT) for å konfrontere den japanske invasjonen. Dette var en gjentagelse av den politisk konkurspolitikken som hadde ført til katastrofene bare et-tiår-tidligere. Mao underordnet partiet politisk til KMT og Chiang Kai-Shek, ‘slakteren av Shanghai’, droppet partiets landreform for ikke å opprøre godseierne som KMT representerte, og innordnet partiets hærer under KMTs kommando. Etter Japans krigsnederlag bestrebet KKP seg for å danne en koalisjonsregjering med Chiang Kai-shek, under press fra Moskva og Washington. Mao Zedong fløy i 1945 til-og-med til Chongqing for personlig å møte Chiang der han holdt syv uker med diskusjoner, som resulterte i et felleskommuniké.

9. Mens Mao senere avviste avtalen som «bare et krøllete stykke papir», gjorde han alt i sin makt for å tekkes det kinesiske borgerskapet. Hans program «Nytt demokrati» var en versjon av to-trinnsteorien, som han anvendte for å berettige allianser med kapitalistene. For å tilrettelegge for disse begrenset Kommunistpartiet landreformen til områder under partiets kontroll og motarbeidet enhver mobilisering av arbeiderklassen. Med dét fungerte partiet som ei farlig bremse for massenes revolusjonære bevegelse, som etterfulgte krigens slutt i Kina.

10. Den kinesiske revolusjonen involverte langt mer enn bare Maos hærers seier over Chiang Kai-shek og KMT. Etter andre verdenskrigens slutt var hele det kinesiske samfunnet i opprør, inkludert i byene. I en slående bekreftelse av Trotskijs Teori om den permanente revolusjon, viste det seg at KMT, som overtok i maktvakuumet etter de beseirede japanske styrkene, var fullstendig uten evne til å gjennomføre selv de mest elementære demokratiske reformer, eller få noen slutt på den sosiale katastrofen som befolkningen konfronterte. Regimet presiderte over plyndring av næringsvirksomheter og offentlig eiendom, utløste hyperinflasjon, påla militær verneplikt og reagerte på streiker og protester med brutal undertrykking.

Den kinesiske trotskisten Peng Shuzhi forklarte i sin rapport til Den fjerde internasjonale i 1951:

Den første perioden umiddelbart etter krigen, fra september 1945 til slutten av 1946, markerte en betydelig gjenoppvekking og vekst av massebevegelsen i Kina. I denne perioden fremmet arbeidermassene i alle de store byene, med Shanghai i spissen, først sine krav om en glidende skala for lønnsøkninger, for retten til å organisere fagforeninger, mot frysingen av lønninger, osv. Universelt og vedvarende engasjerte de seg i streiker ... Dette var utvilsomt et uttrykk for en ny oppvåkning av de kinesiske arbeidernes bevegelse ... [2]

Peng Shuzhi

I 1946 var det 1 716 streiker og arbeidstvister bare i Shanghai, Kinas viktigste industrisenter, sammenlignet med bare 278 i 1936, rett før den japanske invasjonen. Påfølgende år var tallet ytterligere 50 prosent høyere. Samtidig fant det sted studentstreiker og protester i de største byene mot Kuomintang-diktaturet, med krav om demokrati og fred. Det var voksende uro blant bøndene rettet mot KMT.

Likevel gjorde Kommunistpartiet ikke noe forsøk på å mobilisere arbeiderklassen og fortsatte å søke en koalisjon med det korrupte og foraktede KMT. Chiang Kai-shek utnyttet avbrekket til med USAs hjelp å forflytte hæren sin til byene, han befestet sin stilling og innledet offensive militæroperasjoner mot KKP. Men Mao vedvarte å være på defensiven. Han utstedte ingen oppfordring om Chiangs styrting, selv ikke etter at KMT-tropper okkuperte den kommunistiske høyborgen Yenan i april 1947, og i juni 1947 ga ut en befaling for Maos arrestering. Det var først den 10. oktober 1947, to år etter krigens slutt, at Kommunistpartiet til slutt ga ut et manifest om å få fjernet KMT og for byggingen av et «Nytt Kina».

KKPs seirende bondehær i 1949

11. Det faktum at Maos hærer erobret det meste av Kina i løpet av bare-to-år, vitner om Chiang Kai-sheks regimes indre forråtnelse, som bokstavelig talt falt-fra-hverandre, til tross for de moderne våpnene og bistanden det fikk fra USA. Med bistanden Folkets frigjøringshærs styrker i Manchuria fikk av Sovjetunionens erobrede japanske våpen, feide hæren sørover. I mange tilfeller overga KMT-arméene seg eller de flyktet, og mange byer ble overtatt uten noen kamp. Da regimet gikk i oppløsing droppet USA sin bakking av KMT, fordi det eneste alternativet var en fullskala amerikansk militærintervensjon som risikerte en langt større krig.

Hastigheten i sammenbruddet demonstrerte at KMT kunne ha blitt veltet langt tidligere dersom Mao ikke hadde holdt igjen den revolusjonære bevegelsen, og spesielt arbeiderklassens i byene. De amerikanske trotskistene fra Socialist Workers Party oppsummerte disse prosessene i en resolusjon om Den kinesiske revolusjon fra 1955, der de skrev:

Den stalinistiske deformeringen av revolusjonen etterlot utviklingen mer kostbar, rykkete og langtrukken. Hadde KKP oppfordret massene i byene til å reise seg hadde Chiangs arméer og hans regime når-som-helst vært veltet som råtne trær. De kinesiske stalinistene kunne innta makten fordi den kinesiske arbeiderklassen hadde blitt demoralisert av de kontinuerlige nederlagene den ble pådratt under-og-etter Den andre kinesiske revolusjonen, og KKPs bevisste politikk, som underordnet byene, og fremfor alt proletariatet, til den militære kampen på landsbygda, og dermed blokkert fremveksten av arbeiderne som en uavhengig politisk kraft. [3]

12. Maos program for Nytt Demokrati ikke bare hemmet revolusjonen, men det deformerte også det nye regimet. I tråd med to-trinnsteorien søkte Kommunistpartiet allianser med borgerlige og småborgerlige partier, og med unntak av eiendommer som ble etterlatt av de flyktende KMT-styrkene, overtok ikke partiet privatforetak, selv ikke de som var utenlandseide. Elleve av de opprinnelige 24 regjeringsdepartementene, og tre av deres seks nestlederposter ble bemannet av KKPs borgerlige allierte. I et forsøk på å rekke ei hånd til imperialismen, gjorde Mao ingen forsøk på å overta de koloniale enklavene Hong Kong og Macau.

Mao måtte tøyle inn sine egne partimedlemmer som ble presset av arbeidere til å forbedre deres betingelser. En redaksjonell lederartikkel i Xinhua fra februar 1948 kunngjorde en «antivenstre-orientering»-kampanje som påla arbeiderne, men ikke privateierne, å underordne seg til krigsinnsatsen. Lederartikkelen beklaget at partikadre, inkludert i stillinger på høyt nivå, ikke forsto partiets industripolitikk og «bare visste om ensidige, smale, nærsynte såkalte ‘fordeler for arbeiderne’, og kan ikke se noe utover det.» Kommunistpartiets rekruttering av arbeidere som medlemmer og etableringen av fagforeninger, var ikke for å gi arbeiderklassen en politisk stemme, men som et middel til å politikontrollere og undertrykke den. Da streiker og protester brøt ut, tydde partiet til voldelig undertrykking.

13. Den russiske revolusjonen i 1917 er fortsatt den eneste ekte sosialistiske revolusjon, der arbeiderklassen, ledet av Lenin og Trotskij og Bolsjevikpartiet, grep makten og etablerte en arbeiderstat basert på sovjeter – det vil si, arbeiderklassens demokratisk valgte organer. I Kina var det ingen slike arbeiderorganisasjoner, fordi KKP hadde pålagt arbeiderne passivt å avvente deres «frigjøring» av partiets arméer.

I motsetning til alt som er skrevet av Marx, Engels, Lenin og Trotskij om nødvendigheten av å avskaffe kapitaliststaten, baserte Det kinesiske kommunistpartiet seg på det eksisterende statsapparatet. Da partiet inntok byene, holdt stalinistene det sivile byråkratiet på plass og innlemmet de beseirede Kuomintang-arméene, inkludert offiserene, inn i sitt eget militær.

14. Maos perspektiv var at revolusjonens såkalte «demokratiske» etappe, med KKPs allianse med deler av borgerskapet, ville vare i mange år. Men innen mindre enn ett år sto imidlertid revolusjonen overfor trusselen om militært angrep fra amerikansk imperialisme, som i 1950 lanserte Korea-krigen. Som krigen utfoldet seg og Kina ble tvunget til å gripe inn, konfronterte revolusjonen intern sabotasje fra sjikt av kapitalistklassen som anså de USA-ledede arméene i Korea som deres potensielle frigjørere. Konfrontert med en mulig amerikansk invasjon, ble det maoistiske regimet tvunget til raskt å pålegge begrensninger for privatforetak og innføre sovjet-typen byråkratisk økonomisk planlegging. Maos regjering overtok utenlandske foretak som det amerikanskeide Asia Oil Company in China og nasjonaliserte vesentlige deler av økonomien.

Kinesiske tropper krysser den isbelagte elva Yalu inn i Korea

I 1953 implementerte regjeringen den første femårsplanen, nært modellert etter sovjetisk byråkratisk planlegging, og assistert med sovjetisk bistand og rådgivere. Den kinesiske økonomien var tett knyttet til den sovjetiske blokka. Likevel foreslo hverken Stalin eller Mao noen gang en forening av deres to stater til en felles Sovjetunion av Sosialistiske Republikker. Ingen av de to gikk frem på grunnlag av proletariatets internasjonalistiske interesser, men heller på de trange nasjonale interessene til de privilegerte byråkratiene de begge representerte.

I sin resolusjon fra 1955 karakteriserte Socialist Workers Party Kina som en deformert arbeiderstat. Nasjonaliseringen av industrien og bankene, sammen med byråkratisk økonomisk planlegging, hadde lagt grunnlaget for en arbeiderstat, men den var fra fødselen av deformert av stalinisme. Den fjerde internasjonale forsvarte betingelsesløst de nasjonaliserte eiendomsrelasjonene som var etablert i Kina. Samtidig erkjente organisasjonen imidlertid det maoistiske regimets byråkratisk deformerte opphav som dets dominerende karaktertrekk, som gjorde dets omvelting gjennom politisk revolusjon til den eneste veien fremover for byggingen av sosialisme i Kina som en integrert del av kampen for sosialisme internasjonalt.

15. Det er ikke mulig i en relativt kort forelesning å gjennomgå detaljert utviklingen av det kinesiske regimet fra en deformert arbeiderstat til den nest største kapitalistøkonomien i verden, men noen få punkter må nevnes.

Leo Trotskij advarte på 1930-tallet at foruten arbeiderklassens politiske revolusjon var kapitalistisk restaurering uunngåelig i Sovjetunionen. Den prognosen hadde akkurat like stor gyldighet for Kina, så-vel-som for de stalinistiske statene i Øst-Europa. Mens de økonomiske trekkene Mao tok i utgangspunktet førte til en gjenopplivning av den krigsherjede økonomien førte partiets autarkiske perspektiv med «Sosialisme i ett land» uunngåelig til forverrende økonomisk og sosial uro, og til kriser som Beijing ikke hadde noen løsning på. Resultatet var bitter intern fraksjonskrigføring og fortløpende brå vendinger og vekslinger.

Maos utopiske perspektiv om et selvforsynt sosialistisk samfunn var grunnlaget for hans «Store sprang fremover» i 1958, som endte i økonomisk katastrofe og massehungersnød. Hans fraksjonsmotstandere, ledet av Liu Shaoqi, fulgte den sovjetiske modellen for byråkratisk planlegging, men det tilbød ikke noe alternativ. Den økonomiske krisen ble kraftig forverret av bruddet med Sovjetunionen i årene 1961 til 1963, og med tilbaketrekking av sovjetisk bistand og rådgivere, som etterlot Kina fullstendig isolert.

16. Forskjellige nymaoistiske tendenser i Kina idag prøver falskt å fremstille Mao som en ekte sosialist og marxistisk revolusjonær, og hevder at hans ideer ble forrådt av andre. Deres påstander baserer seg tungt på Maos såkalte Store proletariske kulturrevolusjon på 1960-tallet, som hverken var stor, proletær eller revolusjonær. I virkeligheten var Maos Kulturrevolusjon et siste desperat bud for å få fjernet hans rivaler, som han brennmerket som «kapitalistiske veifarere». Mao søkte å mobilisere støtte utenfor partiet blant studentungdommen, og deretter blant filleproletariatet og fattigbønder, som ble organisert i såkalte Røde Garder. Denne bevegelsens reaksjonære karakter kom til uttrykk i dens oppmuntring til bondeindividualisme, fordømmelsen av all kultur og vitenskap som «borgerlig» og dens heving av de politiske trivialitetene i Maos Lille Røde Bok til status som offisiell statsreligion.

Dette initiativet spant raskt ut av kontroll, og førte til forvirrede og opprørende sosiale kamper som truet selve eksistensen av regimet. Da arbeidere i Shanghai tok Maos forordning «Bomb hovedkvarteret» bokstavelig, og engasjerte seg i massestreiker og dannet den uavhengige Folkekommunen i Shanghai i 1967, satte Mao inn militæret for å få brakt uroen under kontroll. Regimets fiendtlighet overfor arbeiderklassen kom til uttrykk i advarselen til Shanghai-arbeiderne: «Som arbeidere er deres viktigste jobb å jobbe. Deltakelse i revolusjonen er bare sekundært. De må derfor gå tilbake på jobb.»

President Richard Nixon sitter mellom den kinesiske premierminister Chou En-Lai og Chiang Ching, kona til formann Mao Tse-tung, på en kulturforestilling i Folkets Store Hall i Peking, den 22. februar 1972, som et mellomspill i samtalene mellom de to landenes ledere. (AP-foto)

Faktisk var det Mao selv, som åpnet veien for restaureringen av kapitalisme. Stilt overfor økende økonomiske og sosiale problemer og trusselen om krig med Sovjetunionen, smidde Beijing en allianse med amerikansk imperialisme som la grunnlaget for Kinas integrering inn i den globale kapitalismen. Mens Deng Xiaoping blir kreditert for å ha igangsatt markedsreformer, var Maos tilnærming til USAs president Richard Nixon i 1972 den viktigste forutsetningen for utenlandske investeringer og økt handel med Vesten. I utenrikspolitikken stilte det maoistiske regimet opp for noen av de mest reaksjonære USA-baserte diktaturene, deriblant regimet til general Augusto Pinochet i Chile og sjahens i Iran.

På hjemmebanen rehabiliterte Mao Deng Xiaoping, som hadde blitt utstøtt under Kulturrevolusjonen som den «Nr. 2 kapitalist-veifareren». Etter Maos død kom Deng frem som den dominerende skikkelsen i det stalinistiske byråkratiet og initierte i 1978 sin vidtrekkende «reform og åpning» agenda, med spesielle økonomiske soner for utenlandske investorer, privatforetak i stedet for kommuner på landsbygda, og med markedet som erstatning for økonomisk planlegging. Resultatet var en enorm utvidelse av privatvirksomhet, spesielt på landsbygda, en rask økning av sosial ulikhet, partibyråkraters plyndring og korrupsjon, voksende arbeidsløshet og en voldsom inflasjon.

Det var denne sosiale krutt-tønna som eksploderte i 1989, utløst av studentprotester på Den himmelske freds plass [Tiananmen-torget] over demokratiske rettigheter. Dette var ikke bare en studentbevegelse i Beijing, men en bevegelse som utviklet seg til et arbeiderklasseopprør over hele landet, mot konsekvensene av Dengs pro-markedspolitikk. Bevegelsens voldelige undertrykking banet veien for fullskala restaurering av kapitalisme – tilsvarende prosessene som var underveis i Øst-Europa og i Sovjetunionen.

Masseprotest på Tiananmen-torget i mai 1989 [Foto: AP Photo – Sadayuki Mikami]

Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) var alene om å forklare at disse regimenes kollaps eller transformasjon ikke skyldtes sosialismens fiasko, men var produkt av stalinismen og dens bankerotte nasjonalistiske perspektiv om Sosialisme i Ett Land. Dessuten demonstrerte vi at globaliseringen av produksjon, som i vesentlig grad hadde akselerert disse prosessene, også undergravde alle partier og institusjoner basert på nasjonal økonomisk regulering, deriblant Labor Party og fagforeninger her i Australia.

17. Jeg vil avslutte med noen punkter om Kina idag.

For det første, fremveksten av Kina som den industrielle giganten det er i dag – verdens nest-største økonomi – representerer ikke en ny blomstring for kapitalismen. Det er heller ikke produkt av noen iboende styrke i den kinesiske økonomien. Snarere er de svimlende vekstnivåene i Kina et resultat av den globale kapitalens plyndring av landets enorme reserve av billig arbeidskraft, der den søkte å få overvunnet fallende profittrater. Utenlandsinvesteringene som flommet inn i Kina etter massakren på Den himmelske freds plass ble tilrettelagt av det som gjensto av resultatene av 1949--Revolusjonen – etableringen av infrastruktur, grunnleggende industri og ganske spesielt en utdannet arbeidsstyrke. Den brutale undertrykkingen av protestene ga utenlandske investorer en garanti for at regimet ikke ville nøle med å bruke politiundertrykking av fremtidig arbeiderklasseuro.

Kinas økonomiske fremvekst har imidlertid brakt landet ansikt-til-ansikt med den globale orden dominert av amerikansk imperialisme. USA og andre imperialistmakter er ivrige etter å dra nytte av supergevinstene som genereres av billig kinesisk arbeidskraft, så lenge Kinas økonomiske ekspansjon ikke utfordrer deres dominans. Ikke-desto-mindre skjærer Kinas behov for enorme forsyninger med energi, råvarer og markeder, så vel som landets forflytning over til høyteknologiske områder, på tvers av amerikansk imperialismes økonomiske og geopolitiske interesser.

I et bud på å opprettholde sin svekkede globale dominans har USA, først under Obamas «vippe til Asia» og nå under Trump, aggressivt forsøkt å undergrave og konfrontere Kina over hele linja – diplomatisk, økonomisk og også militært. Washington har hensynsløst betent tennpunkter, som Sør-Kinahavet, bygget opp sine militærstyrker over hele Asia-Stillehav-regionen og styrket allianser, deriblant med Australia, som forberedelser til krig.

Denne aggressive oppbyggingen har vært ledsaget av en eskalerende propagandakampanje, også i Australia, som har fordømt kinesisk «ekspansjonisme» og kinesisk politisk innblanding, for å kondisjonere opinionen, og som et påskudd for antidemokratiske tiltak som «utenlandsk innblanding» lovgivningen vedtatt her [i Australia] i fjor. En atmosfære av antikinesisk xenofobi blir pisket opp som kaster mistanke over kinesiske studenter, og det kinesiske samfunnet som helhet. Sett i sammenheng er dette de ideologiske forberedelsene for krig.

Pseudo-venstre-organisasjoner som Socialist Alternative har blitt talerør for denne kampanjen, ved å brennmerke Kina som en imperialistmakt – en karakterisering som ignorerer Folkerepublikken Kinas historiske opprinnelse og som anvendes for å berettige deres stilltiende støtte for amerikansk imperialisme. Mens de kinesiske styringselitene har ambisjoner om at Kina skal bli en stor verdensmakt, er landet ikke del av den globale imperialistorden som er opprettet over det siste århundret, og som idag domineres av USA.

IYSSE og Socialist Equality Party (SEP) er imot det USA-ledede krigspådrivet. Men vi tilbyr ingen politisk støtte i det-hele-tatt til det stalinistiske regimet i Beijing, som ikke har noe progressivt svar på Washingtons provokasjoner og militæroppbygging. Kommunistpartiet er organisk ute av stand til å appellere til den eneste sosiale kraften som er i stand til å forhindre krig – arbeiderklassen i Kina og rundt om i verden. Det stalinistiske byråkratiet er langt mer redd for en massebevegelse av arbeidere enn det er for imperialismens trusel. Og det er grunnen til at regimet bruker mer på sitt interne politistatsapparat enn på militæret. Det søker å skape et sosialt grunnlag for seg selv, særlig blant middelklassesjiktene, ved å piske opp kinesisk nasjonalisme, med det eneste formålet å få splittet både den kinesiske og den internasjonale arbeiderklassen.

Kinas raske økonomiske vekst har hevet levestandarden for betydelige deler av befolkningen. I følge Verdensbanken har andelen av befolkningen som lever under den nåværende stramme fattigdomsgrensa på $ 1, 90 om dagen falt fra 88 prosent i 1981 til 0,7 prosent i 2015. Sosial ulikhet har imidlertid nådd svimlende nivå. Fra et av de mest sosialt like land i verden, har det blitt et av de mest ulike. Kommunistpartiet representerer ikke arbeideres eller bondemassenes interesser, men klikkene av ultra-rike oligarker som bygde seg formuer gjennom plyndringen av statseiendom og den grove utbyttingen av arbeiderklassen. Den samlede nettoformuen til de fem rikeste individene i Kina toppet $ 38 milliarder i år, mens arbeidere sliter med å overleve på ei minstelønn på $ 370 i måneden [NOK 3 400].

Samtidig med en gjenoppblussing av klassekampen internasjonalt, som bevitnet av den nåværende 48 000 sterke bilarbeiderstreiken i USA og de mange tusener som er engasjert i Gul Vest-bevegelsen i Frankrike, er det all grunn til å forvente eksplosive kamper fra den kinesiske arbeiderklassen, som har ekspandert massivt til anslagsvis 400 millioner arbeidere. Offisiell statistikk frigjøres ikke lenger over såkalte massehendelser, men det er indikasjoner på stigende nivå av streiker, mange over manglende utbetaling av lønn og rettigheter, for eksempel streiken til fottøyarbeidere.

Protesterende i Hong Kong [Foto: Denise Ho (Twitter)]

De vedvarende masseprotestene i Hong Kong som involverer millioner over grunnleggende demokratiske rettigheter, er et symptom på langt dypere sosiale spenninger, ikke bare på det territoriet, men over hele Kina. Den forvirrede og heterogene karakteren av protestene i Hong Kong understreker imidlertid det grunnleggende problemet som arbeiderklassen står overfor – mangelen på revolusjonært lederskap. Dét er det som må bygges over hele Kina. I fravær av et revolusjonært parti, kan omveltningen i Hong Kong ta svært høyreorienterte retninger, som eksempelvis appellene til amerikansk og britisk imperialisme. Bare med en vending til den kinesiske og internasjonale arbeiderklassen, på bakgrunn av et sosialistisk perspektiv, kan demokratiske rettigheter oppnås.

Vårt politiske perspektiv er basert på prinsippene for revolusjonær sosialistisk internasjonalisme som animerte Den russiske revolusjonen i 1917 og dannelsen av Kommunistpartier rundt om i verden, inkludert i Kina, og som ble forrådt av stalinismen. De historiske lærdommene fra de langvarige kampene som trotskistbevegelsen har ført, må danne grunnlaget for utvidelsen av seksjonene til Den internasjonale komitéen for den fjerde internasjonale (ICFI) og til etableringen av nye seksjoner, og spesielt i Kina.

Konklusjonen fra denne forelesning er at alle dere som er her seriøst må vurdere å spille deres egen rolle i denne historiske oppgaven. Hvis dere for tiden ikke leser World Socialist Web Site, da oppfordrer jeg dere til å begynne. Og dersom dere ikke er medlemmer av IYSSE eller Socialist Equality Party, da oppfordrer jeg dere til å søke om å bli med og bidra til å bygge det nødvendige revolusjonære sosialistiske lederskapet for kampene som ligger foran.

Fotnoter

1. «The Chinese Revolution and the Theses of Comrade Stalin» [‘Den kinesiske revolusjonen og kamerat Stalins teser’] av Leo Trotskij publisert i Problems of the Chinese Revolution, New Park Publications 1969, s. 5

2. «The Causes of the Victory of the Chinese Communist Party over Chiang Kai-Shek, and the CCP’s Perspectives» [‘Årsakene til Det kinesiske kommunistpartiets seier over Chiang Kai-Shek, og KKPs perspektiver’] av Peng Shuzhi, publisert på WSWS den 3. oktober 2019 [engelsk tekst]

3. «The Third Chinese Revolution and its Aftermath» [‘Den tredje kinesiske revolusjon og dens etterdønninger’], resolusjon vedtatt av det amerikanske Socialist Workers Party i 1955, publisert på WSWS den 9. oktober 2019 [engelsk tekst]