Indias Telangana-regionalregjering med friskt ultimatum til 48 000 oppsagte streikende

Av Kranti Kumara
6 November 2019

Tirsdag var fristen regionalregjeringssjefen [‘chief minister’] i den sørindiske delstaten Telangana hadde gitt 48 000 streikende arbeidere ved det delstatseide transportforetaket Telangana State Road Transport Corporation (TSRTC) for å avslutte deres månedlange streik mot lave lønninger, prekære arbeidsbetingelser og en forestående privatisering av TSRTC, eller å konfrontere avskjedigelse.

Regionalregjeringssjefen K. Chandrasekhar Rao (kjent som KCR) eskalerte sitt angrep på TSRTCs bussjåfører, mekanikere, vedlikeholdsarbeidere og billettkontrollører ved avslutningen av et fem-timer-langt kabinettmøte sist lørdag. Han kunngjorde at hans Telangana Rashtra Samiti-regjering (TRS) hadde tatt den «ugjenkallelige» beslutningen å privatisere halvparten av TSRTCs bussruter, og hadde meldt sitt endelige tilbake-til-jobb ultimatum.

Politiet varetektsfengsler aktivister i løpet av den én-dag-lange arbeidsnedleggelsen i Hyderabad i India, som var kalt av Telangana State Road Transport Corporation (TSRTC) og opposisjonspartiene, lørdag den 19. oktober 2019. Ansatte og TSRTC-fagforeninger begynte den fristløse streiken over hele Telangana den 5. oktober, med krav blant annet om sammenslåing med regionregjeringen. [Foto: AP Photo/Mahesh Kumar A.]

Helt fra streikens start har regjeringssjefen KCR vært fast bestemt på å bryte arbeidernes motstand og i-det-minste få utrensket de mest militante arbeiderne. Bare timer etter at streiken startet erklærte han summarisk streiken for å være «illegal», og truet arbeiderne med oppsigelse dersom de ikke meldte seg til arbeid innen den 5. oktober kl. 18:00.

Til denne smålige autokratens forferdelse ga bare tusen arbeidere etter for hans drakoniske trusler.

Deretter erklærte KCR provoserende at de 48 000 som forble i streik hadde «oppsagt seg selv» og han tilbakeholdt illegalt deres lønninger for september, og nektet enhver substansiell samtale med TSRTC-fagforeningenes Fellesaksjonskomité (JAC) [Joint Action Committee]. Men helt klart stukket av massemotstanden instruerte ikke KCR TSRTC-ledelsen til å melde de 48 000 trossende arbeiderne noe formelt oppsigelsesvarsel.

I forrige uke sa Telangana-sjefministeren at han ville være åpen for at TSRTC-arbeiderne skulle kunne returnere til sine jobber, men bare dersom de aksepterte diktatoriske betingelser. Som én betingelse for deres «gjenansettelse», måtte de frafalle sin demokratiske, juridisk anerkjente rett til fagforeningsrepresentasjon, og avgi tilsagn om at «de ikke ville melde seg inn i noen fagforening».

Det er utbredt støtte for de TSRTC-streikende i Telangana, og i-den-grad deres kamp har blitt kjent, også på tvers av India. Politiet har arrestert hundrevis av personer for å ha deltatt i aksjoner til støtte for de trakasserte TSRTC-arbeiderne.

I 2015 erklærte Telanganas høyesterett raskt en TSRTC-streik som illegal, og bisto TRS-regjeringen med å få brutt den. I frykt for at det nåværende sammenstøtet mellom regjeringen og transportarbeiderne kunne bli katalysator for et større oppsving fra arbeiderklassen har høyesteretten denne gangen vært langt mer tilbakeholden og forsiktig. Rundt to uker inn i streiken erklærte rettsinstansen at den ville avstå fra en rettskjennelse om streikens lovlighet, samtidig som den formanet både regjeringen og fagforeningene, og påla regjeringen å vende tilbake til forhandlingsbordet.

En oppfordring om å gjøre forsvaret for de trakassete TSRTC-arbeidere til spydspiss for arbeiderklassens motoffensiv mot privatiseringer og prekære arbeidsbetingelser ville resonere over hele India, siden alle arbeidere, deriblant transportarbeidere i andre stater, lærere, arbeidere i kullgruvene og de ansatte av Indias globalt tilknyttede bilprodusenter, konfronterer lignende angrep.

I stedet gjør fagforeningene og de parlamentariske stalinistpartiene Indias Kommunistparti (CPI) og Kommunistpartiet i India (Marxist) med akronymet CPM, alt i deres makt for å isolere TSRTC-arbeidernes militante kamp, og for å overtale dem til å sette sin sin lit til høyesteretten og til Telanganas opposisjonspartiers manøvrer. Dette inkluderer Congress Party, partiet som lenge har stått i fronten for styringselitens påtrykk for å gjøre India til et billigarbeidskraftparadis for transnasjonale foretak, og til en «global strategisk partner» av amerikansk imperialisme, og også Indias nåværende regjeringsparti, hindudominans-partiet Bharatiya Janata Party (BJP).

Da KCR og hans kabinett planla opptrappingen av deres fullskala overgrep mot TSRTC-arbeiderne sist lørdag, møtte JAC-lederne representanter for opposisjonspartiene, deriblant ledere for BJPs delstatsenhet og CPI.

Etter dette møtet, og mens TRS-kabinettmøtet fortsatt var i sesjon, uttalte JAC-leder [Convener] E. Ashwathama Reddy på en pressekonferanse: «Uansett hvilken kunngjøring som måtte komme [fra kabinettmøtet], må arbeidere ikke bekymre seg. Streiken vil fortsette.»

Faktisk var Reddys bemerkninger en fordømmende selvanklage av JAC, som understreker hvor presserende det er at TSRTC-arbeiderne tar ledelsen av deres kamp ut av de pro-kapitalistiske fagforeningenes hender.

JAC-lederen kunngjorde at fagforeningene vil be om et møte med Amit Shah, den indiske statsministeren Narendra Modis høyrehåndsmann. «Vi vil møte statsminister Amit Shah,» sa Reddy, «og forklare situasjonen, og be ham om å se nærmere på den».

Shah er en innbitt fiende av arbeiderklassen, som har vært medskyldig i alle av Modis forbrytelser, også da Modi som regjeringssjef i Gujarat innledet delstatens 2002-antimuslim-pogrom. Shah, som er en hindudominans-demagog, har gjentatte ganger beskrevet fattigdomrammede migranter fra Bangladesh som «termitter», mens han har lovet å utvide Det nasjonale statsborgerregistret [National Citizens Register] til hele India, som har målrettet to-millioner muslimer i den nordøstlige delstaten Assam for deportering.

Modis og Shahs opp-pisking av kommunalistisk reaksjon er innrettet på å intimidere og splitte arbeiderklassen, for å presse på med innføringen av deres pro-investor-politikk. De seneste ukene har BJP-regjeringen kuttet foretaksskattene dramatisk, den har akselerert privatiseringspådrivet, hevet begrensningene for utenlandsinvesteringer, eller fjernet dem helt, og slust enorme summer som kunne vært brukt til å dekke skrikende sosiale behov over til landets skrantende banker.

Når KCR og Telangana-regjeringen nå forflytter seg i retning av å privatisere TSRTC følger de faktisk bare den politikken Shahs kabinettkollega Nitin Gadkari forfekter, som er sentralregjeringens minister for vegtransport og motorveier. Tidligere i år formante Gadkari offentlig Indias delstatsregjeringer til å privatisere offentlig transport, siden den ifølge ham er en utålelig belastning for statsbudsjettet. Dette helt uten aktelse for at relativt billig offentlig transport er en vesentlig tjeneste for hundretalls millioner av indere som pendler til arbeid eller skoler, og for deres lengre reiser.

Konfrontert med voksende sosial opposisjon vender de styrende kapitalistelitene seg til voldelig undertrykking, fra Frankrike og Spania til Chile og Ecuador. KCR har utvilsomt blitt oppmuntret til sitt angrep på TSRTC-arbeiderne av den sterke støtten som big business, domstolene, og det politiske etablissementet har gitt Modi og Shah for deres illegale oppheving av Jammu og Kashmirs semi-autonome status og påleggingen av en tre-måneder-lang beleiringstilstand på regionen som er hjemsted for mer enn 12,5 millioner mennesker.

Da KCR snakket med pressen etter avslutningen av lørdagens TRS-kabinettmøte raste han mot de streikende arbeiderne. Han utelukket igjen enhver forhandling om arbeidernes vesentligste krav: at TSRTC, et delstatseid agentur som opererer etter for-profitt-prinsipper, skal slås sammen med delstatsregjeringen, for å kunne tilby en økt stillingsbeskyttelse og bedre rettigheter.

«Dersom de ikke stiller tilbake på jobb innen midnatt den 5. november, da privatiserer vi de resterende 5 000 bussrutene,» erklærte Telanganas regjeringssjef.

TRS-regjeringen har over år bevisst drevet det offentligeide busselskapet i grøfta og sultfôret det for ressurser, for å besørge påskudd for privatiseringen.

Likevel, i en uttalelse som peker på prishevingene og nedskjæringene av transporttjenestene som ville følge av en privatisering, sa KCR at det var nødvendig å overlate nesten halvparten av selskapets bussruter til privatforetak for å kunne tilby dem et «gjevnbyrdig spillefelt». Selvfølgelig forklarte han ikke hvorfor det er en valgt statsregjerings plikt å skape vilkår for private bussoperatørers profittering på allmennhetens bekostning.

Nåværende status er at TSRTC opererer rundt 10 400 bussruter i Telangana og i nabostatene. Av disse skal 5 100 ruter overleveres til privatforetak, i stedet for å oppgradere den falleferdige TSRTC-bussflåten.

TSRTC-arbeiderne har fremvist stort mot ved å trosse regjeringens trusler og forsøk på å sulte dem til underkastelse. Streiken vitner videre om den økende radikaliseringen av arbeiderklassen i India og internasjonalt. For bare få år siden ble mange TSRTC-arbeidere villedet av fagforeningene og de stalinistiske partiene til å støtte agitasjonen for en separat og egen delstat Telangana. Anført av KCR og hans TRS-parti utnyttet separatistbevegelsen det folkelige raseriet over arbeidsledighet og andre sosiale anliggender til å fremme Telekana-elitens reaksjonære og splittende krav om deres eget regionale statsapparat.

I følge Hindu Business Line holdt JAC på søndag nok et møte, med det angivelige formål å sjekke arbeidernes nåværende stemning. Det har vært noen rapporter om at noen få av arbeiderne har gått tilbake på jobb. I den grad dét stemmer skyldes det at de har blitt nedslitt av fagforeningenes og de stalinistiske partienes nekting av å slåss for å mobilisere den bredere arbeiderklassen til en kompromissløs politisk arbeidslivsoffensiv mot den høyreorienterte KCR-regjeringen, og mot det sentrale BJP-regime i New Delhi som står bak den.