Tysklands Bundestag-president Wolfgang Schäubles grep etter verdensmakt

8 November 2019

I flere uker har mediene og etablissementspolitikere i Tyskland fordømt kritikk av høyreorienterte ekstremister som angrep på ytringsfriheten. Mens høyreorienterte terroristnettverk myrder og truer jøder, muslimer og til-og-med miljøpartiet die Grünens politikere med død og fordervelse, beskytter politikkens og medienes verden de intellektuelle brannstifterne som har sådd frøene for høyrefløyterrorismen.

Den hysteriske kampanjen nådde sitt høydepunkt i slutten av oktober da studenter i Hamburg protesterte mot at Bernd Lucke, grunnleggeren av det høyreorienterte ekstremistpartiet Alternative für Deutschland (AfD), returnerte til sin posisjon ved deres universitet.

AfD-representanter som islam-akademikeren Hans-Thomas Tillschneider og AfD-sjefideolog Marc Jongen, så vel som den rasistiske agitatoren Thilo Sarrazin og den høyreorienterte ekstremisthistorikeren Jörg Baberowski – notorisk for sin erklæring «Hitler var ikke ondskapsfull» – har også blir portrettert som ofre for et påstått meningsdiktatur.

Nå har Forbundsdagspresident Wolfgang Schäuble [Bundestag – den føderale nasjonalforsamlingen] holdt en tale som gjør det klart hvorfor styringsklassens ledende representantene forsvarer AfD og dens ideologer. De trenger det høyreekstreme partiet for å intimidere og bryte ned den folkelige motstanden mot militarisme, krig og stormaktspolitikk som er dypt forankret i brede deler av den tyske befolkningen.

Schäuble, som er medlem av CDU [Den kristelig-demokratiske union], talte den 29. oktober i Haus der Geschichte [‘Historiens hus’] i Bonn over temaet «Tysklands rolle i den globaliserte verden». Foredraget kan leses på Forbundsdagens offisielle hjemmeside.

Schäubles budskap kunne ikke være klarere formulert: Fem år etter at den daværende tyske presidenten Joachim Gauck på 2014-sikkerhetskonferansen i München kunngjorde slutten for militær tilbakeholdenhet, skal den utenrikspolitiske forflytningen nå implementeres med rein makt.

Schäuble sa: «Tysk politikk forutser ubehagelige debatter og upopulære avgjørelser.» Spørsmålet nå handler om «å definere strategiske interesser, forklare utenrikspolitiske forbindelser igjen-og-igjen, og overbevise tyskerne om nødvendigheten av å komme videre i forsvarspolitikken, selv opp mot motstand.»

Han fortsatte: «Med andre ord er politisk lederskap nødvendig ... for å pålegge dét som er anerkjent som riktig og nødvendig, selv i møte med motstand.»

Schäuble er det lengst-tjenende medlem av Bundestag, han er tidligere innenriks- og finansminister, arkitekt for den tyske gjenforeningen og en initiativtaker for EUs innstrammings- og nedskjæringspolitikk. Kanskje mer enn noen annen symboliserer han de reaksjonære politiske retningslinjene som har vært fulgt de siste tiårene. Nå uttaler han åpent og klart at styringsklassen vender tilbake til sine mest odiøse historiske tradisjoner.

«Etter 1945-katastrofen nesten internaliserte vi en tilbakeholdenhetskultur,» beklaget han. Han la til at «de fleste tyskeres pasifistiske holdninger» var «historisk forståelige», men «vår historie må ikke få være et fikenblad. Den må ikke fungere som en unnskyldning for uansvarlighet.»

Bare det faktum at Schäuble beskriver 1945 som en «katastrofe» – ikke 1933 eller 1939 – er i seg selv ekstraordinært. Året 1945 markerte Tysklands nederlag i andre verdenskrig og undergangen for Hitlers Tredje rike. Året 1933 var begynnelsen på det nasjonalsosialistiske terrorstyret, og 1939 markerte starten av krigen.

Schäubles formulering er ikke en forseelse. De sentrale tema i hans tale vekker minner om nazistenes metoder. Disse inkluderer agitasjon mot pasifisme og antimilitarisme, vektleggingen av landets egne imperialistinteresser, oppfordringen til bruk av militærmakt og påstanden om at dette fordrer en «moralsk pris», det vil si å gi slipp på alle moralske hemninger og utøvelsen av forbrytelser.

«Det å tre-til-side er ikke et alternativ, og hvertfall ikke en levedyktig utenrikspolitisk strategi,» sa Schäuble. «Vi europeere må gjøre mer for vår egen sikkerhet – og det betyr også for sikkerheten til verden rundt oss.» Han understreket at dette inkluderer «i siste instans, viljen til å bruke militærmakt,» og tilføyde: «I det aller minste, må vi kunne true med det.»

Dette har også «en moralsk pris», der byrden reiser «store utfordringer, og for tyskerne spesielt».

Da Tyskland sist bar denne «byrden», grep etter verdensmakt og hevdet sine interesser med militærmakt, var den «moralske prisen» seks millioner jøder industrielt utslettet, 27 millioner ofre for utryddelseskrigen mot Sovjetunionen, og ytterligere titalls millioner døde over hele Europa og i Tyskland.

Kravet om at det tyske folk må betale en «moralsk pris» går som Leitmotiv [dvs. en rød tråd] gjennom Schäubles tale. «La oss begynne å se verden som den er – og ikke som vi ønsker at den skulle være,» krevde han, med henvisning til Humboldt-professor Herfried Münkler, nå pensjonert. Münkler bønnfaller «med rette for en ‘ny beskjedenhet’ i våre etiske forlangender for en global orden,» proklamerer Schäuble. Han insisterer på at dersom vi ønsker å bidra til å forme den «globaliserte verden» og «gjøre fremskritt i å løse globale problemer», da må vi «også forhandle med stater og regimer som ikke deler våre verdier».

Helt spesielt er det nødvendig med et tett samarbeid med diktaturer og kriminelle militser for å avverge migranter fra å komme til landet: «Vi kan bare takle global migrasjon i samarbeid med stater og styrker i opprinnelse- og transittregionene,» argumenterte han, «hvor vi har, med godt grunn, mye å kritisere».

I virkeligheten understreker Schäubles tale at den tyske styringsklassen ikke bare deler diktatorers og tyranners «verdier», men faktisk stiller dem i skyggen hva angår å hevde sine egne imperialistinteresser.

«Vi må også være ærlige om våre økonomiske interesser,» belærer han. «Fordi vi er avhengige av råvarer vi ikke selv eier eller har, og av sikre handelsruter, av en internasjonal arbeidsdeling og av markeder. Og dét påvirker selvfølgelig vår politikk. Alt annet ville være uforsvarlig.»

I denne sammenheng sa Schäuble at han støtter «forslaget fra den føderale forsvarsministeren om en internasjonalt garantert sikker sone i det nordlige Syria», fordi det var «hevet over tvil at den forverrede situasjonen i vår umiddelbare naboregion massivt påvirker europeiske og dermed tyske sikkerhetsinteresser».

Man kan ikke «begrense seg til fra sidelinjene å melde advarsler til konfliktpartene, eller bare se på at Tyrkia og Russland i fellesskap utvider deres maktsfære,» fortsatte han. Tyskerne må være «beredt for å levere sitt eget bidrag på bakken. Det må aksles materielle og moralske kostnader.»

For fem år siden satte Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Sosialistisk Likhetspart – den tyske seksjonen av ICFI] kampen mot krig og militarisme i sentrum for sitt arbeid. Partiet har systematisk slåss mot fremveksten av AfD og mot omdanningen av universiteter til sentre for krigspropaganda.

I september 2014 erklærte partiet i et konferansevedtak [tysk originaltekst; engelsk oversettelse]: «De samme faktorene som driver styringsklassen til krig skaper også de objektive betingelsene for sosialistisk revolusjon… Teoretisk, politisk og organisatorisk baserer SGP sin kamp mot militarisme og krig på arbeiderklassen. Det er den eneste internasjonale klassen, og den eneste samfunnskraften som kan forhindre en tredje verdenskrig.»

Schäubles krigstale bekrefter og berettiger dette perspektivet. Styringsklassen reagerer på eskaleringen av internasjonale konflikter og på den verdensomspennende veksten av klassekampen ved å returnere til sine tidligere militaristiske og fascistiske tradisjoner. Den kan bare stoppes av den internasjonale arbeiderklassens sosialistiske bevegelse.

Johannes Stern