Nasjonalstreik ryster Colombias høyreorienterte regjering

Av Evan Blake
23 November 2019

Med lanseringen av en nasjonalstreik på torsdag meldte hundretusener av kolombianske arbeidere seg med i utbruddet av klassekamp, som har rystet Latin-Amerika de siste månedene. Etter massedemonstrasjonene og streikene i Chile, utbruddet av sosiale protester i Ecuador og de bolivianske arbeidernes og bøndenes motstand mot det USA-støttede høyreekstreme militærkuppet, har kolombianske arbeidere stengt ned den fjerde-største økonomien i Latin-Amerika.

Selv om det er vanskelig å fastslå eksakte antall har estimatene variert fra 200 000 til over 1 million personer som deltok på tvers av hele landet. Mer enn 100 000 marsjerte i regnet gjennom hovedstaden Bogotá, der de fylte gatene og stengte ned 130 Transmilenio-buss-stasjoner. I Cali marsjerte minst 20 000, og titusener flere deltok i over 100 andre byer og tettsteder over hele Colombia. Solidaritetsprotester ble holdt i en rekke byer internasjonalt, deriblant i Paris, London, Buenos Aires, München, New York, Sydney, Madrid, Miami og San Francisco.

Tusener protesterte i Bogotá [Foto: Dylan Baddour via Twitter]

Flere titalls organisasjoner deltok i streiken, først og fremst de forskjellige fagforeningene, rettighetsgrupper for urbefolkninger og studentorganisasjoner. I hver større by blokkerte demonstranter den offentlige transporten i ulik grad, og stengte dermed store deler av transporten over hele landet.

Tusenvis av demonstranter fylte Plaza Bolívar i Bogotá, hovedstadens sentrale torg. På et stort banner drapert over den ene siden av torget sto det: «Hvor mange øyne vil det koste oss å åpne deres?», med referanse til statsvolden mot demonstranter i Chile der hundrevis har mistet øyne etter skudd med gummikuler.

Som en understrekning av streikens betydning uttalte Oren Barack fra Alliance Global Partners i New York, som holder kolombiansk stats- og foretaksgjeld, til Bloomberg: «Jeg følger det ganske nøye. Regjeringen har noe å være nervøs for.»

Mens protestene i det store og hele forløp fredelig, skjedde det mindre sammenstøt mellom demonstranter og enheter av politiets ESMAD-tropper [Mobile antiopprørskvadroner] i noen større byer i løpet av dagen, som førte til arrestasjon av ti demonstranter innen middagstider. I sammenstøt i Bogotá og den vestlige byen Cali ble syv demonstranter og 28 politimenn skadd, som førte til innføring av et portforbud fra kl. 19:00 i Cali. I skrivende stund har det brutt ut noen sammenstøt mellom politi og demonstranter som har trosset portforbudet.

Til tross for demonstranters forsøk på å holde protestene fredelige skjedde det en konfrontasjon på ettermiddagen mellom demonstranter og ESMAD på Plaza Bolívar i Bogotá, som førte til at det militariserte opprørspolitiet avfyrte tåregass for å spre menneskemengden.

** image 2; caption: Sammenstøt i Bogotá i løpet av natta [Foto: Dylan Baddour via Twitter]

I løpet av kvelden tok tusenvis av mennesker til gatene i såkalte cacerolazos – tromming på kjeler og stekepanner – i Medellín og Bogotá, i protest mot politiets vold.

I dagene frem mot streiken mobiliserte den kolombianske staten sitt enorme politi- og militærapparat, det nest-største i regionen etter Brasil. General Luis Fernando Navarro, kommandør for de kolombianske væpnede styrker, beordret innkalling av alle landets 293 200 soldater fra-og-med mandag og så lenge den nasjonale streiken skulle vare, med beordring om å være i «maksimal beredskap». 8 000 soldater ble utplassert til Bogotá, Medellín, Cali, Barranquilla, Cartagena, Bucaramanga, Pereira og Pasto.

I tillegg ble 10 000 av de lokale politistyrkene utplassert i Bogotá og 7 000 i Medellín, Colombias nest største by, i tillegg til ytterligere tusener i andre byer. President Iván Duque utstedte et dekret som gjore det mulig for lokalmyndigheter å ilegge portforbud og forby bæring av våpen og skjenking av alkohol.

I et forsøk på å piske opp fremmedfrykt utviste regjeringen 24 venezuelanske statsborgere, i tillegg til spanske og chilenske statsborgere, som de anklaget for å «påvirke den offentlige orden og nasjonale sikkerhet». Dessuten beordret Duque stengingen av Colombias grenser fra midnatt onsdag til kl. 05:00 på fredag.

Det nasjonale politiet gjennomførte 27 raid i Bogotá tirsdag morgen, og gjennomsøkte kontorer og hjem til ledere for organisasjoner som var involverte i streiken. I en nasjonalt kringkastet fjernsynstale på onsdag advarte Duque for at hans regjering «vil garantere lov-og-orden og forsvare dere med alle de redskap grunnloven innvilger oss».

** image 3; caption: «Vi trenger en regjering som bekjemper fattigdom, ikke de fattige» [Foto: Dylan Baddour via Twitter]

Den underliggende objektive impulsen for nasjonalstreiken er den dype økonomiske ulikheten som gjennomsyrer det kolombianske samfunnet. Med tre milliardærer som forvalter mer formue enn de nederste ti prosent av befolkningen, rangerer Colombia blant de mest ulike land i Latin-Amerika, den mest ulike regionen i verden. Arbeidsledigheten har økt under Duque-administrasjonen, med mer enn 600 000 mennesker som mistet jobben bare i fjor.

Den høyreorienterte politikken til Duque-administrasjonen, som har vært en pliktoppfyllende tjener for det kolombianske borgerskapet og utenlandsk kapital siden den kom til makten i august 2018, har forverret denne situasjonen og skapt enorm fiendtlighet mot det eksisterende politiske oppsettet. De siste meningsmålingene før streiken viste Duques akseptvurderinger på dystre 26 prosent.

Duque har brutt nesten alle punkter i de uredelige fredstraktatene fra 2016, fremforhandlet med geriljabevegelsen FARC [Den revolusjonære væpnede militærstyrken i Colombia], og han har brennmerket alle som støtter fredsavtalene som geriljasympatisører. Duque har ført denne kampanjen i allianse med sin mentor, tidligere president Álvaro Uribe, som under sin regjeringsperiode fra 2002 til 2010 utvidet militæret enormt og baserte seg på paramilitære dødsskvadroner for å føre krigen mot FARC.

Under Duque er hundrevis av uskyldige sivile drep, særlig fra urbefolkningene. Bare i oktober ble fem urbefolkningsledere drept i Cauca, med mer enn 700 urbefolkningsledere og organisatorer av lokalsamfunn drept i Colombia siden 2016.

De gjentatte traktatbruddene førte til at en seksjon av FARC i slutten av august gjenopptok den blodige, tiår-lange borgerkrigen med regjeringen. Siden den begynte i 1964 har den kolombianske konflikten ført til drap på over 177 000 sivile, utført av både militæret og geriljakrigerne, og det er den lengste væpnede konflikten på den vestlige halvkule.

I slutten av september brøt det ut studentprotester som respons på avsløringer om korrupsjon i distriktsuniversitetenes administrasjon, som involverte underslag av over COP 10 400 millioner (anslagsvis $ 3 millioner). Da ESMAD undertrykte protestene voldsomt begynte studentene å organisere ukentlige protester og marsjer over hele Colombia, som gjentatte ganger førte til sammenstøt med politiet.

Høyesterett begynte også i september å avhøre vitner i rettssaken mot Uribe, som er beskyldt for bedrageri og bestikkelser for å dekke over hans families tidligere forbrytelser. Med Uribes ettermæle i vesentlig grad ødelagt av dette vitnesbyrdet tapte hans ytrehøyreparti Det demokratiske senter (CD) betydelig terreng ved lokalvalgene som ble avholdt den 27. oktober.

** image 4; caption: Demonstranter med plakat som sier «Sør-Amerika våknet», med det chilenske og ekvadorianske flagg

Nasjonalstreiken, som først den 4. oktober ble kunngjort av landets vesentligste fagforeninger, ble først ignorert av foretaksmediene. Protestene sentrerte innledningsvis på opposisjon mot regjeringsplaner om ei innstrammingspakke for å undergrave det statligstyrte pensjonsprogrammet Colpensiones, en redusering av minimumslønna for mindreårige, reduserte utdanningsutlegg og skattekutt for de rike.

Et vippepunkt ble nådd den 5. november da det ble avslørt at staten hadde dekket over det faktum at militærets bombeangrep i Caquetá den 29. august mot det som ble hevdet å være et FARC-støttepunkt hadde drept minst åtte barn, og det førte til at den kolombianske forsvarsministeren Guillermo Botero måtte gå av. Avsløringen om at det kolombianske militæret hadde begått nok en krigsforbrytelse mot sin egen befolkning fikk studenter og urbefolkningsgrupper til å tilslutte seg oppfordringen til en nasjonalstreik, og forflyttet det sentrale kravet til fjerning av Duque. Siden da har det fremkommet rapporter om at opptil 18 barn ble drept i bombeangrepet, mer enn det dobbelte av regjeringens oppgitte antall ofre, hvilket ytterligere har drevet opp de sosiale spenningene.

Den massive deltakelsen i nasjonalstreiken i Colombia har avslørt den kolombianske arbeiderklassens besluttsomhet for å mønstre en kamp mot regjeringen og de kapitalistiske interessene den forsvarer. For fagforeningene og de borgerlige «venstre» motstanderne av Duque er aksjonen imidlertid et middel til å slippe ut damp, der streiken var begrenset til en én-dags-protest.

Dessuten fører disse kreftenes nasjonalistiske politikk uunngåelig arbeiderklassen inn i ei politisk blindgate, som baner vei for blodige nederlag.

Det nasjonale borgerskapet, som Duque og alle de eksisterende politiske partiene i Colombia representerer, er bundet til både den amerikanske og til verdensimperialismen av tusen tråder. Kapitalismen er i en krisetilstand globalt, og de borgerlige politikerne er ikke i stand til å tilby noen reformer overhodet.

I opposisjon til det nasjonale reformistiske programmet fremmet av forskjellige liberale og pseudo-venstre-partier og fagforeninger, må kolombianske arbeidere vende seg til sine allierte i den internasjonale arbeiderklassen og slåss for å knytte bånd med arbeidere over begge de amerikanske kontinenter, og rundt om i verden. Det å føre deres kamp videre krever byggingen av et genuint revolusjonært sosialistparti i Colombia, som en seksjon av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI).