Lekkede lydopptak av kolombianske toppembetsrepresentanter eksponerer fallitt for den amerikanske kuppoperasjonen i Venezuela

Av Andrea Lobo
25 November 2019

Teksten av et lekket lydopptak som den kolombianske avisa Publimetro publisert på onsdag har avkledd fallitten for den amerikanske regimeendringsoperasjonen mot Venezuelas president Nicolás Maduro, og den dypgående krisen innen USAs utenrikspolitiske sirkler.

Den lekkede samtalen mellom Francisco Santos Calderón, Colombias ambassadør til USA, og Claudia Blum, landets påtroppende utenriksminister, eksponerer også underdanigheten og den kolombianske styringsklassens ekstremt høyreorienterte karakter, der den konfronterer en utdypende innenrikspolitisk krise.

På torsdag deltok hundretusener av arbeidere, studenter og småbønder i protester under en én-dags nasjonalstreik, som var den største på nesten et halvt århundre. Administrasjonen til president Ivan Duque slapp løs brutal undertrykking mot fredelige demonstranter, som etterlot tre døde, dusinvis skadde og nesten 100 arrestert. Regjeringen slapp løs hele sitt repressive apparat, som er trent og bygd opp av Pentagon under dekket av «krigen mot narkotika» [‘war on drugs’].

Under Colombias ambassadør Santos’ møte med påtroppende utenriksminter Blum, holdt den 14. november i et tilsynelatende offentlig område av Mandarin Oriental Hotel i Washington DC, begynte ambassadøren med å advare: «Det amerikanske utenriksdepartementet, som en gang var viktig, er ødelagt, det eksisterer ikke.» Han beskrev deretter hvordan han for ti år siden, som visepresident, hele tiden besøkte utenriksdepartementet, og hvordan den singaporske ambassadøren fortalte at han under Obama besøkte utenriksdepartementet en-gang-i-uka, men nå «teller det ikke».

Han sa at bortsett fra den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo er resten av embetsrepresentantene «forferdelige» og har «ingen tyngde». Han la til: «De som administrerer den politiske relasjonen er Det nasjonal sikkerhetsråd (NSC), Det hvite hus,» og beskrev private møter med Jared Kushner, Trumps svigersønn og seniorrådgiver, og hans medarbeidere.

Samtidig understreket han at «det er grunnleggende å opprettholde en tverrpartirelasjon. Colombia er et tverrpartianliggende.» Blum sa seg enig, og erklærte: «Vi må samarbeide med demokrater og republikanere. Det var det [eks-president Álvaro] Uribe gjorde.» Hun beklaget imidlertid at noe av den amerikanske kongress-staben «er pro-fred og pro-menneskerettigheter». Santos, en ekstremist på høyrefløyen, kommenterte at disse representantene «kan man snakke med. Jeg går ut for drinker med dem.»

Kanskje de mest slående utsagnene knytter seg til den latente faren for en katastrofal krig i Venezuela, gitt hensynsløsheten og militarismen som dominerer innen styringskretsene i Washington. Santos og Blum beskrev kampanjen som «lammet», som hadde etterlatt Maduro «ubekvem, men nå mer til rette». Santos uttalte i beske toner at «dersom den regjeringen ikke fjernes, vil det gjøre våre liv umulige. Vi må ikke la Washington miste av syne viktigheten av å løse Venezuela. Etter ti minutter kjeder de seg og går over til et annet anliggende, så det er opp til meg å finne på ting for å få dem til å holde saken øverst i minne.»

Angående Venezuela klaget Santos også over at «CIA ikke kommer seg inn der». Så spekulerte han imidlertid antydningvis på at Trump kunne beordre en invasjon for å vinne 2020-valget.

Blum responderte med at «løsningen ikke er et militærkupp fordi [Venezuelas] militæret vil ikke gjøre det, og for USA å klare å få ham ut, med hvem vet hvilke midler, de vil ikke gjøre det heller». Deretter opponerte hun med at «folket har sluttet å tro ... den saken med humanitærbistand var en total fiasko,» med henvisning til det feilslåtte amerikansk-kolombianske forsøket på å sende en konvoi med «humanitær bistand» over Venezuela-Colombia grensa sist mai, som en antiMaduro-provokasjon.

I en passasje som bemerkelsesverdig er fraværende i de kolombianske og utenlandske pressemeldingene, hvisket Santos at i Venezuela «er det en brutal og stille represjon; enhver liten protest, ‘bam bam’ ... I slumkvarterene, de som protesterer, de dreper dem neste dag».

Deretter indikerte Santos at han «forstår» at USA ønsker å selge Colombia F-16 jagerfly, men tar stedet til orde for en plan for å innovere «våre instrumenter» med droner og kunstig intelligens (AI). Bekymret la han til: «Hva skal vår sikkerheten være i det 21. århundre?» I siste instans feiret de begge veksten av amerikanske investeringer i Colombia.

Colombias president Duque kalte Santos tilbake til Colombia «for konsultasjon» om det 25-minutter-lange lydopptaket, der kilden enda ikke er bekjentgjort. I et radiointervju forklarte Santos: «Jeg måtte fortelle utenriksministeren sannheten om hvordan internasjonal politikk fungerer i USA.»

Bildet som fremkommer er av en amerikansk vasallstat i panikk der den konfronterer voksende opposisjon nedenfra og en utdypenede økonomisk krise, samtidig som den ser en politisk borgerkrig i Washingtons utenrikspolitiske etablissement. Det er betydningen av deres nostalgi for de mer «forutsigbare» dager da de mottok ukentlige ordre fra deres bosser i det amerikanske utenriksdepartementet.

I sitt mesterverk «Historien om Den russiske revolusjon» definerte Leo Trotskij den «klassiske typen av det nasjonale borgerskap» i tilbakestående land som «kompradorisme». Han skrev at disse elitene «levde og næret seg på sine forbindelser med utenlandsk imperialisme, som den tjente, og ikke kunne overlevd uten disse forbindelsenes støtte».

Mens de kommer til uttrykk på en særdeles naken måte i Colombia er hvert nasjonale borgerskaps velstand og politiske styre bundet opp med en objektiv avhengighet av imperialismen, spesielt i kontekst av dagens globaliserte finans- og produksjonskjeder.

Relasjonene mellom Colombia og amerikansk imperialisme dateres tilbake til begynnelsen av 1900-tallet, men har bare vokst seg stadig tettere siden 1960-tallet da USA støttet landet som en reaksjonens bastion mot sosial revolusjon på tvers av hele regionen.

USAs militærengasjement økte kraftig etter 1998 under Plan Colombia. Som Washingtons Kontor for Latin-Amerika advarte i 2001 «gjør USA sin primære allierte til en korrupt, voldelig og krenkende hær, der medlemmene støtter, trener, forsyner og koordinerer paramilitære grupper i mange regioner av landet». Et dokument fra 2011 fant at under Plan Colombia betydde en økning på 1 prosent av USAs militærassistanse en samtidig og tilsvarende økning på 1,5 prosent av paramilitære angrep i lokalområder med militærbaser.