Trumps benådning av krigsforbrytelser: Kultivering av en fascistisk base i militæret

28 November 2019

President Donald Trumps ekstraordinære og gjentatte intervensjoner i saken om Navy SEAL Edward Gallagher, som kulminerte med søndagens sparking av marineminister Richard Spencer, har ytterligere brakt for dagen den dyptgående krisen ved kjernen av den amerikanske kapitaliststaten og dens massive militærapparat.

Gallagher ble anklaget av sine SEAL-kolleger for krigsforbrytelser og sadistiske voldshandlinger som fremsto som uhyrlige selv i blodbadet sluppet løs mot den irakiske byen Mosul, der ifølge ett anslag så mange som 40 000 mennesker ble drept. Han ble beskyldt for å ha plukket seg ut og skutt sivile, deriblant ei ungjente, med snikskytterrifla, og for å ha knivstukket en såret irakisk tenåringskriger, endatil mens han var under behandling av en SEAL-medisiner. Deretter tekstet han et bilde av seg selv sammen med liket, med bildeteksten: «Fikk ham med jaktkniven min.» Ikke uten grunn var Gallagers kallenavn blant SEAL-kolleger «Blade».

Arkivfoto fra 2. juli 2019 av Edward Gallagher, sjef for marinespesialoperasjoner, der han forlater en militærdomstol ved Naval Base San Diego. [Foto: AP Photo/Gregory Bull, Arkiv]

Til tross for, eller rettere sagt, på grunn av disse forbrytelsene ble Gallagher gjort til helt av det ekstreme høyre, Fox News og av USAs president personlig. Trump beordret først marinen til å løslate ham fra briggen der han var plassert forut for krigsrettssaken for å ha truet med å drepe medlemmer av egen enhet som hadde vitnet mot ham. Etter at han bare ble dømt for den mindre anklagen å ha posert for fotografering med liket av sitt offer – takket være SEAL-medisinerens endring av sin vitneforklaring, og som derfor står overfor anklager om mened – ble han benådet av Trump, som beordret marinen til å trekke deres minimale straff av nedgradering i rang og den tilsvarende lønnskutten.

Til slutt, i handlingen som førte til marineministerens avskjedelse, forlangte Trump at et rutinemessig evalueringsstyre ble trukket, som var nedsatt for å avgjøre om Gallagher skulle avskjediges fra SEALs. Med presidenten som sin talsmann og forkjemper, og et forsvarsteam bestående av nære medarbeidere fra Trump-organisasjonen og Trumps personlige advokat Rudy Giuliani, følte Gallagher, som skal pensjoneres innen utgangen av måneden, seg fristilt til å komme med offentlige nedsettende uttalelser om sine overordnede offiserer.

Trumps enestående mikro-management og overstyring av det militære justissystemet har eskalert spenningene mellom Det hvite hus og Pentagon-kommandoen, som allerede var anstrengte av hans brå og abortive ordre om en delvis troppeuttrekking fra Syria.

Gallagher er ett av fire medlemmer av det amerikanske militæret tiltalte for krigsforbrytelser som Trump har benådet de siste månedene, to av dem for summarisk å ha henrettet ubevæpnede fanger for deretter å ha forsøkt å dekke over sine forbrytelser ved å brenne likene, og én for å ha beordret tropper å skyte på, og drepe afghanere som han visste var ubevæpnet.

Trump hyllet på mandag Gallagher som «en av våre ultimate krigere», i en tale til pressekorpset i Det hvite hus, der han insisterte: «Jeg må beskytte mine krigere.» Han erklærte at han «stilte opp for våre væpnede styrker».

Han gikk videre til å sammenligne sin egen opptreden med sin forgjenger Barack Obamas, som han falskt anklaget for å ha utstedt benådninger til hærsersjant Bowe Berghdahl, som til-fots forlot sin enhet i Afghanistan og deretter ble holdt som fange av Taliban i fem år, og til Chelsea Manning, den modige menige US Army-soldaten som lekket de historiske eksponeringene av amerikanske krigsforbrytelser som WikiLeaks publiserte i 2010.

Under sin valgkampanje for presidentposten raljerte Trump mot Berghdahl der han antydet at han burde ha vært henrettet, og han fordømte Manning som en «forræder». Berghdahl ble dømt av en krigsrett til nedgradering i rang og utskrivning fra militæret i vanære. Mannings straffedom ble omgjort av Obama på hans siste dag i presidentembetet, etter at hun hadde sonet syv år av en 35-år-lang dom. Hun har igjen vært fengslet siden mai, nå for å nekte å vitne for en storjury sammenkalt mot WikiLeaks’ Julian Assange.

Trumps forherligelse av domfelte krigsforbrytere og fordømmelse av to tidligere soldater som opponerte mot Washingtons kriminelle kriger – en opposisjon som er bredt delt av de nesten tre millioner krigsveteranene fra Afghanistan og Irak – har en umiskjennelig politisk logikk.

I tilfellet Gallagher og de andre benådede krigsforbryterne fôrer han et narrativ om at «krigerne» blir holdt tilbake av et «politisk korrekt» politisk etablissement, og en til-og-med utilstrekkelig blodtørstig Pentagon-kommando.

Det er en variasjon av myten om knivstikk-i-ryggen, utbredt av høyrefløyen i Tyskland i kjølvannet av første verdenskrig, der de beskyldte sivile, og spesielt sosialister og jøder, for forræderi av hæren og følgelig for landets krigsnederlag. Denne myten ble en sentral ideologisk søyle for de såkalte Freikorps, de væpnede militsene sammensatt av tidligere soldater som ble sluppet løs mot den tyske arbeiderklassen, der de drepte tusenvis for å knuse revolusjoner. Myten var på samme måte en essensiell komponent i nazistenes ideologi.

Det rapporteres at Trump angivelig skal ha fortalt sine nærmeste rådgivere at han vil at de benådede krigsforbryterne skal bli med ham på valgkampanjeløpet for 2020, og til-og-med spille sentral og fremtredende rolle under den republikanske konvensjonen. Åpenbart er målet med disse benådningene ikke bare oppmuntring til krigsforbrytelser i utlandet, men å bygge opp høyreorienterte krefter for bruk mot arbeiderklassen på hjemmebane. Han oppmuntrer til etableringen av et Freikorps, i amerikansk format.

Den tamme opposisjonen mot Trumps handlinger som kommer til uttrykk i uttalelser fra demokratene og i de melne lederartiklene i New York Times og Washington Post, har ingenting å gjøre med å kontre en voksende trussel mot grunnleggende demokratiske rettigheter. Tvert imot, de er rettet inn på å forsvare den militære høykommandoens autoritet, samtidig som de promoterer pretensjoner om at det som står på spill er at det amerikanske militæret opererer i henhold til «krigens lover» og opprettholder en «høyere standard».

For noe tøys og tull! I nesten 30 år, helt siden det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen, har det amerikanske militæret vært engasjert i aggresjonskriger, den viktigste forbrytelsen som de overlevende lederne av Det tredje riket ble stilt for retten for i Nürnberg. Disse dagens krigers ofre utgjør godt over én million mennesker, mens store deler av Midtøsten har blitt lagt i ruiner. Krigsforbrytelsene benådet av Trump er det uunngåelige biprodukt av de langt større krigsforbrytelsene som er forfulgt av hver eneste amerikanske administrasjon, både demokratiske og republikanske, over tre tiår.

Det demokratiske partiets opposisjon mot Trump er av en helt taktisk karakter, og den er som Kongressens riksrettshøringer har demonstrert, forbundet med pådrivet fra seksjoner av de amerikanske etterretningsagenturene og utenriksdepartementet for å eskalere en amerikansk militærkonfrontasjon med Russland, som kan ende med atomkrig. Innenfor denne reaksjonære prosessen er ikke angrepet på demokratiske rettigheter, ødeleggelsen av sosialprogrammer og det ondskapsfulle angrepet på innvandrere engang adresserte anliggender.

Begge de vesentlige partiene forsvarer et amerikansk kapitalistsystem der den enorme konsentrasjonen av rikdom av den rikeste én-prosenten og de uforlignelige nivåene av sosial ulikhet er helt uforenlig med tradisjonelle demokratiske styreformer.

Faren for fascistisk reaksjon og diktatur er ikke bare produkt av Donald Trumps kriminelle sinn. Det er forbundet med det amerikanske styringsetablissementets vettskremte respons på utbruddet av klassekampen i USA, og arbeiderklassens masseomveltninger internasjonalt.

Arbeiderklassen, som disse truslene er rettet mot, er den eneste sosiale kraften som er i stand til å føre en kamp mot dem, der den forener sine kamp over nasjonalgrensene mot farenes kilde, kapitalistsystemet.

Bill Van Auken