WikiLeaks-redaktør Kristinn Hrafnsson: «Dersom Julian blir brakt til den Djevleøya på andre siden av Atlanteren, da er hans liv tapt»

Av Oscar Grenfell og Richard Phillips
4 December 2019

WikiLeaks’ sjefredaktør Kristinn Hrafnsson snakket på mandag med journalister fra World Socialist Web Site i Sydney, etter å ha holdt en tale for ei gruppe journalister og ansatte fra Australian Broadcasting Corporation (ABC).

Kristinn Hrafnsson, WikiLeaks’ sjefredaktør [Foto: AP Photo/Alastair Grant]

Hrafnsson er på ei rundreise i Australia som del av WikiLeaks’ internasjonale kampanje mot fengslingen i Storbritannia av organisasjonens grunnlegger og forlegger Julian Assange, og mot utsiktene til hans utlevering til USA, der han står overfor anklager for spionasje og livsvarig fengsel for å ha eksponert krigsforbrytelser.

Hrafnsson har vært en ledende journalist i den islandske og globale medieindustrien i flere tiår. Han ble av Islands Nasjonalfagforening for journalister kåret til årets journalist i 2004, 2007 og 2010.

I 2009 spilte han en vesentlig rolle i avsløringen av de finansielle misgjerningene som fant sted i forkant av kollapsen av Islands banksektor.

I 2010 jobbet Hrafnsson sammen med WikiLeaks for produksjonen av «Collateral Murder», videoen som viser det amerikansk Apache-helikopterangrepet i Irak i 2007, som drepte ei gruppe sivile og to journalister. Han reiste til Irak for å spore opp slektninger av de drepte. Assanges far John Shipton bemerket nylig at Hrafnsson med det risikerte livet «for å gi navn til de døde».

Hrafnsson var WikiLeaks’ talsmann fra 2010 til 2017. I september 2018 utnevnte Assange den islandske journalisten til WikiLeaks' sjefredaktør, da den intensiverende forfølgelsen Assange sto overfor forhindret ham selv fra å utøve rollen.

WSWS begynte med å spørre Hrafnsson om målet med hans besøk i Australia.

Kristinn Hrafnsson: Det er veldig viktig å komme hit akkurat på nåværende tidspunkt, fordi det er en fornemmelse av at tidevannet snur. Vi får mer-og-mer støtte, og den trenger vi sårt. Vi trenger støtte fra allmennheten, fra medieorganisasjoner og journalistkolleger, og selvfølgelig fra den politiske eliten her. Dette er formålet med mitt besøk, å prøve å utvikle denne støtten.

Det har vært utført utmerket arbeid av Assanges tilhengere på denne siden, og vi kan føle at det her sakte men sikkert skjer en endring. Det er oppløftende, men så har vi også veldig knapt med tid. Utleveringshøringen er den 25. februar.

WSWS: Kunne du kommentere på den australske regjeringens rolle i forhold til Assange, som er en australsk statsborger?

KH: Den australske regjeringen kunne gjøre mye mer, for å bistå. De kunne ta opp telefonen, de kunne snakke med sine allierte på et likt politisk nivå, og kreve noe endring der. Alt ville hjelpe. Situasjonen Julian gjennomgår for øyeblikket er helt uakseptabel for en som holdes i varetekt.

Han soner ikke lenger den latterlig lange dommen [for en falsk britisk kausjonsovertredelse], men er en varetektsfange. Det er fullstendig unødvendig å holde ham i dette forferdelige helveteshullet som heter Belmarsh Prison. Det er ikke et sted hvor en mann som Julian, en journalist og en forlegger, skulle holdes. Spesielt en mann som trenger litt armslag for å kunne forberede seg på den viktigste saken i hans liv. Saken som for ham vil definere liv eller død.

WSWS: Statsminister Scott Morrison avviste i forrige uke oppfordringer fra skuespiller Pamela Anderson om at hans regjering måtte gripe inn til Assanges forsvar, som en australsk statsborger og journalist. Hva er din respons på dét, og hvorfor tror du det er sånn at hans regjering ikke treffer noen tiltak?

KH: Jeg kan bare spekulere når det kommer til politikkens intriger her, men vi vet alle at det er press fra USA. Vi ser det store presset som blir lagt på den britiske regjeringen for å spille rollen som det amerikanske imperiets kose-bikkje [‘lapdog’]. Jeg kan forestille meg at lignende ting gjelder også her, i denne enden.

Men dette er helt uakseptabelt, og allmennheten her må kreve at det opphører, ikke bare på det åpenbare humanitære grunnlaget, men også på grunn av prinsippene som her står på spill, som nå gradvis blir erkjent.

Folk ser at dette ikke bare er et angrep på personen Julian Assange. Det er et angrep på journalistikk og på grunnlaget for våre demokratier. Det må et skyv mot regjeringen til her, for at den tar grep og gjøre alt som er i dens makt for å stoppe dette tullet.

WSWS: Du har snakket om skiftet som har skjedd, med voksende støtte for Assange, og erkjennelsen av de bredere implikasjoner av hans forfølgelse. Tror du det er andre faktorer involvert, inkludert forrige måneds kollaps av den falske svenske etterforskningen av seksualmisgjerninger, og advarslene om Assanges alvorlige helsetilstand?

KH: Det var godt å få den [svenske etterforskningen] ut av bildet. Selvfølgelig var det alltid en tullete sak. De snakket hele tiden om siktelser, men han ble aldri siktet. Det var den endelige henleggelsen, og for tredje gang, av en «preliminær undersøkelse», og det hele endte med en ganske tam unnskyldning fra den svenske aktoren.

Det var muligens ikke lenger vurdert nødvendig å gå videre med saken. Jeg vil ikke gå inn i konspirasjoner om hvordan det skjedde, men det politiske aspektet av saken var alltid åpenbart. Alle som klorte litt i overflata av etterforskningen kunne se det.

Det har selvfølgelig kommet en rapport om Assanges helsetilstand fra Nils Melzer, FNs spesialrapportør om tortur. Det var det nylige brevet fra ei gruppe leger og medisinere, noen av dem fra her til lands, som reiser bekymringer for betingelsene for Assanges forvaring og for hans helsetilstand.

Men det er andre faktorer som har kommet inn i spillet de siste månedene. Her i Australia var det i juni politiraid mot ABC og mot en Murdoch-journalist, som selvfølgelig har enorme implikasjoner.

Det står alt i samme konteksten. Vi har advart om dette og har snakket om «Assange-presedensen». Dette er ikke bare i bokstavelig forstand, at skulle Assanges utlevering til USA finne sted – da ville Julian dø i et supermax-fengsel – men at enhver journalist kan bli gjenstand for amerikansk utlevering, så den totale overreaksjonen er skummel. Men presedensen rekker videre. Den setter et eksempel der regjeringer som misliker sannheten, som ikke liker eksponering og som tar til orde for større hemmelighold, benytter anledningen til å slå ned på journalistikk.

Vi har nådd det sentrale vendepunktet. Saken Julian Assange er på alle måter vendepunktet. Det er det største og mest seriøse angrepet på journalistikk og på en fri presse på flere tiår, om ikke 100 år. Dersom denne utleveringen går frem, da vil journalister over hele verden ha tapt så mye at det ville være veldig vanskelig, om ikke umulig, å få tilbake rettighetene som vi en gang hadde.

Dette er slutten på en lang vei, og vi har sett det komme sakte med sikkert. Kanskje er det ikke åpenbart, fordi det har vært en inkrementell prosess, der fundamentet for vårt samfunn og for vår frie presse har blitt tæret vekk. Her i landet har det vært mer enn 70 lovendringer siden 9/11, som er angrep på sivilsamfunnet, på ytringsfriheten og på journalistikken. Det er denne skremmende erosjonen av fundamentet for vår borgerkontrakt og vårt demokrati.

Folk kan ikke lenger diskutere mindre saksanliggender i denne større konteksten, enten det er en meningsforskjell, om metoder, hvorvidt WikiLeaks er innenfor journalistikkens rammeverk eller litt i utkanten av dette rammeverket. Dét er ikke sakene det nå angår. Saksanliggendet er at vi har nådd et punkt der alle journalister, deres sikkerhet og deres arbeidsmuligheter står på spill.

Dette er det store bildet vi har å gjøre med, og jeg fornemmer at det er en viss trend i retning av at folk erkjenner det. Jeg fornemmer det her, under mitt korte opphold, og i litteraturen jeg har lest – at det er en økende erkjennelse av denne sakens store betydning, og av behovet for at folk melder seg med, på tvers av medieetablissementet, og at de setter politiske meningsforskjeller til side, fordi denne saken gjelder selve fundamentet.

Folk begynner å se det, sakte men sikkert. Og det er på høy tid! Vi har advart for at dette øyeblikket ville komme, over lang tid. Ingen av oss som jobber i disse kretsene har noen fornøyelse av å si «Det var det jeg sa!», fordi det er så alvorlige anliggender vi her har å gjøre med.

WSWS: Kunne du si noe om etablissementspressens rolle i demoniseringen av Assange?

Hrafnsson i diskusjon med WSWS

KH: De er så absolutt medskyldige i karaktermordet, det Melzer nøyaktig beskrev som en «offentlig mobbing» av Julian, som har funnet sted på alle plattformer.

Journalister har vært medskyldige på forskjellige nivå. Noen har vært totalt likegyldige, andre har gjentatt alle slags bakvaskelser uten kritisk vurdering, eller engang noen undersøkelse.

Jeg så et program på BBC [British Broadcasting Corporation] som presenterte et intervju med Ecuadors president Lenín Moreno, den foraktelige feigingen som snudde seg mot Julian og solgte ham over i USAs hender.

Det var til-og-med en rapport i New York Times på slutten av fjoråret som uttalte at Moreno-regjeringen, ifølge deres kilder, hadde mottatt et tilbud fra en utsending fra Donald Trump om at landet ville få gjeldslettelser og bistand fra finansinstitusjoner dersom de utleverte Julian. Og se det, et par uker før Julians arrestering fikk Ecuador innvilget et lån på flere milliarder dollar fra Det internasjonale pengefondet (IMF), med ytterligere bistand fra Verdensbanken (WB) i kjømda. Dette er den verden vi har å gjøre med.

Men da Moreno var på BBC var det et absurd, uavbrutt 50-minutter-langt intervju der han baktalte Julian, der han snakket om at han smurte avføring på ambassadens vegger, og hva har du. Det er fullstendig avskyelig. Det må finne sted en viss refleksjon fra hovedstrømsjournalisters side over rollen de har spilt.

Noen ganger tenker jeg tilbake på Dreyfus-affæren, som var begrenset til bare ett land, for hundre år siden. Det er en sak som alle i Frankrike er informert om, fordi de ikke ville gå glipp av lærdommene fra det som var en perversjon av rettsprinsippene.

Jeg leste om saken nylig, og jeg ble slått av likhetene. Det var hemmelige rettssaker, det var plantet bevismateriale, med bakvaskelser i mediene og korrupsjon på alle nivå, og innledningsvis var det ingen som støttet Dreyfus. Til slutt ble han oversendt til Djevleøya.

Men det tok ei lita gruppe, i utgangspunktet hans bror og ei håndfull intellektuelle, som begynte å støtte ham, som sloss og som førte kampanje, og til-og-med ofret ganske mye. Emile Zola ble, da han skrev «J’accuse», stilt for retten og tapte en sak om ærekrenkelse og måtte flykte til London. Men ting endret seg raskt. Innen litt mer enn et tiår ble alle beskyldninger som var reist mot Dreyfus hevet. Han ble renvasket, tillatt tilbake i militæret og han ble til-og-med forfremmet.

Så selv om vi ser dystre tider er det tegn til at vi faktisk kan vinne, og vi skal vinne dette, på den ene eller den andre måten. Jeg håper det ikke tar så lang tid, for Julian kan ikke holde ut lenge i denne situasjonen.

Faktum er at dersom han blir kastet inn i et fly og ført til den Djevleøya på andre siden av Atlanterhavet, da er hans liv tapt.

WSWS: Kan du snakke om årsakene til angrepet på pressefriheten. Du refererte tidligere til militærets rolle, og det har vært en dramatisk eskalering av krig over den siste perioden, og også av uforlignelig sosial ulikhet. Ser du dette som faktorer i det nåværende tilslaget?

KH: Det hele samler seg i det store bildet. Som økonomen Thomas Piketty har vist er det voksende sosial ulikhet.

Det er også et voksende avvik angående personvern og informasjon. All vår informasjon blir samlet inn og solgt av privatforetak. Den blir lagret og misbrukt av Det nasjonale sikkerhetsagenturet (NSA) og av etterretningsorganisasjoner. Samtidig blir vi, mer og mer, nektet tilgangen til informasjon, og offisielt hemmelighold eskalerer år for år – og har gjort det siden 9/11.

Og krigene har blitt videreført. Obama eskalerte krigen i Afghanistan og startet sine skitne dronekriger mot syv forskjellige land. Denne Nobels fredsprisvinneren fikk seg hver tirsdag forelagt lister i Det hvite hus, hvor han besluttet hvem som skulle dø. Han sendte til-og-med ut droner for å drepe amerikanske statsborgere. Og selvfølgelig, de motbydelige menneskene som jobbet med ham kalte dette spøkefullt «terror-tirsdagen», der Obama delte ut dødsdommer til mennesker i fjerntliggende land.

Det er ikke uten faktiske meritter at Noam Chomsky sier det farligste landet i verden idag er USA. Hvis du ser på meningsmålinger internasjonalt, der det spørres: «Hvilket land frykter du mest?» så er det utenfor den lille kretsen av Vest-Europa og alliansestatene, sånn at de fleste land er livredde for USA. Landet blir ansett av mennesker over hele verden som et ondt imperium, fordi det bringer død og fordervelse.

Det er ikke antiamerikansk å få dette frem i lyset, fordi det er faktabasert. Jeg tilbrate tid i USA som korrespondent på 1990-tallet. Landet er opphav til de mest brilliante politiske tenkere og dokumenter, som skisserer store ting. Det amerikanske justispremisset nedfelt i Bill of Rights er sannsynligvis det eneste dokumentet av denne art i verden der du har «jakten på tilfredshet» definert som en politisk rettighet.

Men dette gjenspeiles ikke lenger i den faktiske verden. Det gjør heller ikke Det første endringstillegget [First Amendment], som har blitt emulert over hele verden og har vært et symbol på pressefrihet for så mange mennesker. Nå er det ikke et skjold lenger. Det har ingen gyldighet for en hemmelig domstol i Virginia, hvor du har en spionasjesak mot Julian Assange.

WSWS: Kunne du kommentere på rollen til alternative medier, inkludert WikiLeaks?

KH: Det har vært ett av de mest gledelige aspekter av mitt arbeid med WikiLeaks, å få jobbe med små uavhengige medier, heller enn med store medieorganisasjoner, som er selskaper. Jeg har møtt så mange flotte mennesker som driver små redaksjoner med noen få individer, som grunnleggende sett flytter fjell i vanskelige lokaliseringer, i Brasil, i Mexico og andre steder.

Det beundrer jeg virkelig. Det er der jeg fornemmer at journalistikkens betydning fremdeles lever i dag. Den synes å ha bleknet i de store medieselskapene, der journalister er under vedvarende angrep, budsjettmessig og av politisk press. Kjerneprinsippene for journalistikkens rolle, som er å betrakte som hellige plikter i et demokratisk samfunn, ser ut til å ha gått tapt.

På noen måter er det menneskelig. Det er forståelig at folk er redde for å miste sine jobber, for å bli kastet ut hvis de ikke trår selskapets linje, men jeg skulle håpe vi generelt sett fikk se mer tapperhet. De mindre organisasjonene, og jo mer uavhengige de er, det er der du ser ekte tapperhet og journalistikk.

WSWS: Kunne du kommentere WikiLeaks’ siste publisering, som reiser tvil om den offisielle beretningen om den syriske regjeringens angrep med kjemivåpen i byen Douma i 2018?

KH: Syria-dokumentet dreier seg ikke om sannheten om hva som skjedde i Douma. Det handler om sannheten om hva som skjer i OPCW [Organisation for the Prohibition of Chemical Weapons; Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen] – et organ som har en så viktig rolle å spille, men som ser ut til å ha blitt kastet over på feil spor.

Vi vil kanskje aldri få vite sannheten om hva som skjedde i Douma i april i fjor, men vi trenger så absolutt å få vite sannheten om hva som går for seg i OPCW. Lekkasjen vi hadde derfra reiser alvorlige bekymringer. Den har blitt feid til side av de fleste medieorganisasjoner fordi den bærer med seg heller ubehagelige sannheter. At dette på en-eller-annen måte kan være til fordel for noen makters posisjon, som blir oppfattet som fiender, har ikke noe med dette å gjøre. Det handler om organisasjonens integritet, og om hvordan den kan spille en rolle for fremtiden.

Vi ser, på mange nivå, erosjonen av internasjonale organisasjoners troverdighet. Internasjonale lover skyves til side, og det er en kollaps av de svake normene som har regulert det internasjonale samfunn.

Det er dét vi ser i Assange-saken. Du har nasjoner som Storbritannia og Sverige – som hevder å ha en fortreffelig menneskerettighetshistorikk – som ignorerer en kjennelse fra FNs arbeidsgruppe for vilkårlig internering. Ingen ønsker å snakke om det faktum at ved å avvise arbeidsgruppas kjennelse om Assange, har de ødelagt denne enormt viktige menneskerettighetsmekanismen, som har blitt anvendt ved mange anledninger på vegne av dissidenter som råtner vekk i fengsler på fjerntliggende steder, langt vekk fra Europas bekvemmeligheter.

Hvem skal komme til å høre på en kjennelse fra dette viktige tribunalet? Tyranner vil si: «Hvorfor skal jeg overholde dette, når Sverige og Storbritannia ikke gjør det?»

Så det er et heller dystert bilde. Men jeg bestreber meg på å forbli optimist. Det er nødvendig å snu det, og det er en voksende fornemmelse – det er nesten i lufta – av behovet for å gjøre noe, og dét er viktig, for tiden er nå inne for å stå imot.

Jeg ser nå, for eksempel, folk som er veldig bekymret for miljøet, og det er forståelig. Men jeg sier alltid til miljøvernere at dersom dere er bekymret for miljøet, da må dere rette oppmerksomhet på betydningen av å forsvare vår gjenværende ytringsfrihet. For hvis den går tapt da kommer dere ikke til å kunne føre noen kampanje for miljøet. Noen steder har de allerede likestilt aktivisme på dette feltet med en terrortrussel.

Hvis du vil tale miljøets sak og for å redde planeten fra global oppvarming, da må du slåss for pressens frihet, slåss for Julian og for å stanse hans utlevering. Det er fundamentet. Det er dét alt handler om. Vi kan ikke se vekk. Vi må ta det på oss. Det er alles plikt å ta et standpunkt, for dette er streken. Det er enten-eller. Det å gjøre ingenting er ikke en valgmulighet.