NATO bittert splittet når London-toppmøtet ble innledet

Av Alex Lantier
4 December 2019

Da statslederne for militæralliansen NATO ankom London på mandag for et to-dager-langt toppmøte innledet i går [tirsdag], 70 år etter NATOs etablering i kjølvannet av andre verdenskrig i 1949, var de bitre spilttelsene som river alliansen fra hverandre stilt åpent til skue.

Opprinnelig var London-toppmøtet ment å fremheve den enorme militæroppbyggingen NATO har i full gang, og som uvørent målretter vesentlige atomvåpenmakter. Militærøvelsen Defender 2020, planlagt for tidlig neste år, vil ikke bare se en NATO-marineflåte fosse i retning av Sør-Kinahavet, men er fremfor alt en vesentlig øvelse i forberede for krig med Russland i Europa. Washington skal også sende 20 000 amerikanske tropper over Atlanteren, for et krigsspill i Øst-Europa der de forenes med 20 000 tropper, 70 skip, 150 fly og 10 000 bakkekjøretøy i Europa.

Frankrikes president Emmanuel Macron (venstre) og Tysklands kansler Angela Merkel, i Brüssel i fjor [Foto: AP Photo/Francois Mori]

Som NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg rapporterte på fredag har NATO-maktene samlet økt sine militærutlegg med $ 160 milliarder [NOK 1,469 billioner] siden 2016. Ifølge Stoltenberg vil denne økningen av militærutleggene, finansiert ved intensiveringen av den sosiale innstrammingen rettet mot arbeidende mennesker, nå $ 400 milliarder [NOK 3,673 billioner] innen 2024.

Denne militæroppbyggingen intensiverer imidlertid splittelsene mellom NATO-maktene, som to ganger i forrige århundre utkjempet verdenskriger mot hverandre. NATO er skaket av den pågående riksrettskrisen USAs president Donald Trump står overfor, konflikter over Tyrkias invasjon av Syria, et britisk valg som utfolder seg i skyggen av Brexit, og voksende tysk-franske konflikter over den europeiske politikk-kursen.

NATO nedjusterte sitt to-dager-lange møte i London fra et «toppmøte» til et «ledermøte», for å unngå å skulle utstede et formelt kommuniké, som Trump eller andre statsoverhoder kunne nekte å undertegne. Fjoråret så en spektakulær kollaps av G7-toppmøtet i Quebec, der Trump i siste øyeblikk nektet å signere kommunikéet som Canada, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Italia var samstemte om. I løpet av det siste året har de internasjonale spenningene innen NATO bare vokst dypere.

Karen Donfried, fra tankesmia Det tyske Marshall-fondet, rapporterte at NATOs «allierte tilnærmer seg London-toppmøtet med blandede følelser. ... Få forventer en samling som skal forene og ville stanse de voksende sprekkene i samholdet.»

I økende grad er ikke Trump den eneste statslederen som er vurdert å kunne komme med bemerkninger som kan fremprovosere en stor diplomatisk krise. «Det ville vært en stor hyllest til hvor mye alle NATO-allierte verdsetter institusjonen dersom vi klarte å komme oss gjennom dette ledermøtet uten at president Trump, (den franske) president (Emmanuel) Macron eller (den tyrkiske) president (Recep Tayyip) Erdogan gjør noe som skader alliansen,» uttalte Kori Schake, en tidligere embetsrepresentant i Det nasjonal sikkerhetsråd fra Bush-administrasjonen, til Bloomberg News.

I forkant av London-møtet brøt bitre meningsforskjeller innen NATO ut i dagen. Etter et møte med Stoltenberg i Paris på fredag reiste Frankrikes presidenten Emmanuel Macron igjen spørsmål ved amerikanske oppfordringer om å samle alliansen rundt en aggressiv politikk målrettet mot Russland og Kina.

«Er Russland vår fiende i dag? Eller er det Kina? Er det NATOs mål å utpeke dem som fiender? Jeg tror ikke det,» sa Macron. Han la til, med henvisning til Washingtons uvørne kansellering av våpenkontrolltraktaten med Russland om mellomdistanse atomvåpenmissiler (INF): «Fred i Europa, post-INF-situasjonen, forholdet til Russland, Tyrkia-saken, hvem er fienden?»

Macron, som skulle forlate toppmøtet tidlig for å returnere til Paris og føre tilsyn med regjeringens respons på en nasjonal proteststreik mot hans innstrammingspolitikk den 5. desember, hevdet at «terrorisme» var NATOs fiende, og oppfordret til bedre relasjoner med den russiske presidenten Vladimir Putin. Macrons regjering, utover å pålegge dype nedskjæringer på hjemmebane, søker for øyeblikket NATO-bistand til sin blodige nykoloniale krig i Mali, en tidligere fransk koloni i Afrika.

Macrons bemerkninger etterfulgte hans intervju publisert forrige måned i det britiske magasinet Economist, hvor han reiste spørsmål om NATOs levedyktighet. Der han avskjediget NATO som «hjernedød» kritiserte han aggressiv den amerikanske politikken mot Russland som «regjeringsmessig, politisk og historisk hysteri», og Tyrkias invasjon rettet mot USA-støttede kurdiske militser i Syria for å risikere et sammenstøt mellom Tyrkia og hele NATO-alliansen med Syrias hovedallierte, Russland. Han oppfordret til at Frankrike og Europa måtte fortsette å utvikle en utenriks- og militærpolitikk uavhengig av Washington.

Dette fremprovoserte kritikk i Berlin, Europas ledende imperialistmakt, der embetsrepresentanter og medier oppfordret til at remilitariseringen av Tyskland og Europa måtte – i det minste foreløpig – fortsette under NATOs regi. De kritiserte Macrons mer pro-Russland linje for å forarge de østeuropeiske regimene.

«Jeg forstår ditt behov for forstyrrende politikk,» sa Merkel til Macron da de møttes forrige måned under 30-årsjubiléet for Berlinmurens fall. «Men jeg er lei av å plukke opp skårene. Om-igjen og om-igjen må jeg lime sammen koppene du har knust, så vi kan sette oss ned og ta en kopp te sammen.»

De siste dagene har Macron også utvekslet fornærmelser med den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan, som på fredag fortalte Macron: «Igjen vil jeg fortelle deg ved NATO-samlingen, først sjekker du din egen hjernedød.» Erdogan sa også at det ikke er opp til Macron å diskutere om Tyrkia skal få bli i NATO, eller bør utvises. Erdogan kritiserte Macron for å ha støttet den syriske kurdiske militsen Folkets forsvarsenheter (YPG), som den tyrkiske regjeringen har oppført som ei terroristgruppe.

Erdogan truet også med å legge ned veto mot NATOs militærplaner for målretting av Russland fra Polen og de baltiske statene, såfremt ikke NATO i fellesskap oppfører YPG som en terroristorganisasjon.

Nesten 30 år etter at det stalinistiske byråkratiets 1991-oppløsing av Sovjetunionen fratok NATO en felles fiende, er det stadig mer åpenbart at dypt forankrede konflikter om strategiske og økonomiske interesser river de vesentligste NATO-maktene fra hverandre. Der de står overfor nederlag i deres åtte-år-lange proxykrig i Syria, og i kriger over hele Midtøsten, forbereder NATO-maktene en uvøren opptrapping med potensielt katastrofale konsekvenser. Denne kursen har blitt satt i et forsøk på å hanskes med voksende motstand fra arbeidende mennesker på hjemmebane og voksende splittelser dem imellom.

Helt spesielt er de taktiske splittelsene over USAs imperialistiske utenrikspolitikk, som er underliggende for Det demokratiske partiets kampanje for å riksrettstiltale Trump og fordømme ham som en pro-Russland forræder, tett knyttet til de eksplosive konfliktene innen hele NATO-alliansen.

Nå som Merkel, Macron, Putin og Ukrainas president Vladimir Zelenskij snart skal møtes i Paris den 9. desember for å forhandle om en ukrainsk våpenhvile, der Washington er eksludert, advarte Washington Post om at riksrettstiltalekrisen utilsiktet kunne styrke de europeiske maktenes hånd i Ukraina.

I sin redaksjonelle lederartikkel skrev Post: «Så godt som enhver høytstående embetsrepresentant som jobbet med relasjonen (med Ukraina) de to siste årene har sagt opp, eller de har vitnet i riksrettsgranskningen og blitt fordømt av presidenten ... Alt dette svekker Mr. Zelenskijs stilling vesentlig, særlig der han overveier møtet med Mr. Putin, den tyske kansleren Angela Merkel og den franske presidenten Emmanuel Macron. De to sistnevnte vil sannsynligvis lene seg på ukraineren for å få ham til gjøre innrømmelser til den russiske styreren, fordi en avtale vil tillate dem å reparere de europeiske relasjonene med Russland.»

Den voksende pessimismen om NATO, også blant europeiske imperialiststrateger som er gunstig innstilt til den atlantiske alliansen, fremkom i en spalte publisert i Le Monde på mandag, forfattet av Bruno Tertrais fra Frankrikes tankesmie Strategisk forskningsstiftelse.

Tertrais sa: «Det er fullt mulig at NATO skal kunne feire sin 100-årsdag i 2049. Men dersom toppmøtet i London blir til en uhørt utpakking av tvister mellom de allierte, da kan møtet gå inn i historien som å ha vært begynnelsen på slutten for NATO.»

Der han kritiserte Macrons uttalelse om at NATO er hjernedød, skrev Tertrais: «Essensielt sett er kursen Frankrike har valgt korrekt. Utviklingen av europeiske forsvarsevner er en vinn-vinn-strategi som forsterker NATO, og er en forsikring skulle alliansen kollapse. Vi har all grunn til å forsvare oss mot amerikanske forsvarskontraktører og mot de som ønsker at NATO skal bli for dypt involvert mot Kina.»