Jernbanearbeidere i Amiens vedtar å videreføre streiken mot den franske presidenten Macron

Av Antoine Lerougetel
30 December 2019

Mer enn 300 jernbanearbeidere stemte på fredag for å fortsette streikeaksjoner på en generalforsamling foran jernbanestasjonen i Amiens, med to stemmer mot og fire som avsto. Arbeidere, studenter, lærere og «gul vest»-protesterende hadde kommet for å gi uttrykk for deres støtte for den pågående massestreiken, som har vart siden den 5. desember og har stengt ned jernbanetransporten på tvers av Frankrike.

Streikekomitéens møte foran jernbanestasjonen i Amiens

Streikende i Amiens påpekte at deres kamp nå har vart lenger enn den feirede jernbanestreiken i 1995 mot daværende statsminister Alain Juppés pensjonsnedskjæringer, som var en forløper for president Emmanuel Macrons nåværende, langt bredere angrep på det franske pensjonssystemet. De uttrykte deres fiendtlighet overfor kampanjen til Macron-regjeringen, mediene og fraksjonene i fagorganisasjonsbyråkratiet for en «høytidsvåpenhvile». Arbeiderne på møtet insisterte énstemmig på at det ikke ville være noe tilbake-til-arbeid så lenge Macrons kutt fremdeles kunne vedtas.

Det oppstår nå en konfrontasjon mellom arbeiderklassen og Macron-regjeringen. Medlemmer av Parti de l’égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International] deltok på møtet og distribuerte WSWS-artikkelen Fra Cavaignac til Villiers: Klassekampen i Frankrike og historiens lærdommer.

Som i alle de andre streikekomitémøtene og protestene i streikebevegelsen mot Macron, er det en synlig klassebarriere som skiller arbeiderne fra fagorganisasjonsfunksjonærene. Mens arbeidere ønsker å iverksette en politisk kamp mot Macron og gir uttrykk for en tiltakende mistillit mot fagforbundene og -foreningene, foreslår fagorganisasjonsfunksjonærene å fortsette bevegelsen bare slik at de kan få arrangert for tilbaketrekkingen av de nåværende nedskjæringene, for deretter å fortsette deres forhandlinger med Macron.

Spørsmålet om å organisere kampen uavhengig av fagorganisasjonene, slik «gul vest»-protesterende gjorde på sosialmedier, blir stadig oftere reist. Den eneste holdbare strategien for en kamp for å forsvare pensjoner og levestandarder er å organisere uavhengig av fagforbundene og -foreningene, for en kamp for å få ned Macron.

Arbeider i vernevest: «SNCF [De nasjonale jernbanene] er ikke til salgs»

Sophie, som er bussjåfør, uttalte til WSWS: «Fagforeningenes lederskaps rett til å bestemme å få stoppet bevegelsen er et reelt problem. Det kan også være spørsmål om økonomiske bindinger mellom regjeringen og lederskapene for fagforbundene og -foreningene. Så er det de mindre menneskene som er på bunnen av stigen, som «gul vest»-bevegelsen, som har vist at man kan oppnå store ting uten å gå gjennom fagorganisasjonene.»

Hun uttrykte sin tvil om hvorvidt en akseptabel avtale noensinne kunne oppnås med Macron: «Én ting er klart, det er de små menneskene som oss, som virkelig kan føre til reell endring. Jeg vet ikke hvor dette vil føre hen i dag, men vi må motsette oss alt regjeringen prøver å få pålagt oss. Dette er en kamp for vår fremtid. Det er så vanskelig å jobbe i dag, jeg vet ikke om vi en gang vil ha pensjoner, det virker komplisert. Så vi må holde ut og fortsette, og motsette oss til siste slutt.»

Sophie la til at «kampen her er del av en bevegelse av internasjonal skala. Jeg ber all ungdommen og alle arbeiderne om å fortsette, om å mobilisere og å kreve sine rettigheter og om å holde ut til siste slutt.»

Fagorganisasjonsfunksjonærene som hadde tilsyn med møtet og som talte før streikevedtaket, bestrebet seg på å gi så mye av en «venstre»-finér som mulig til fagforbundenes manøvrer og samtaler med Macron. Offisielle funksjonærer fra diverse fagforbund, Solidaritet som jernbanearbeidernes fagforening SUD-Rail er tilsluttet [SUD: solidaire, unitaire et démocratique; opprettet etter 1995-streiken], det stalinistiske fagforbundet CGT [Confédération général du travail], fagforbundene Arbeidermakt (FO) [Force ouvrière] og Nasjonalforbundet av autonome fagforeninger UNSA [L’Union nationale des syndicats autonomes], oppfordret alle møtet til å stemme for å fortsette streiken inntil kuttene trekkes tilbake. En UNSA-funksjonær sa at hans fagforbunds nasjonalledelse hadde tapt en intern avstemming der forslaget var en «julevåpenhvile».

En SUD-Rail-funksjonær uttalte til WSWS at arbeiderne måtte rette deres tillit til fagorganisasjonenes samtaler med Macron: «Vi oppfordrer til å fortsette til nedskjæringene og Macrons forslag om å organisere pensjonene på et poengsystem blir trukket tilbake. Vi er i en maktkamp, vi kan få Macron til å gå tilbake og deretter kan vi forhandle frem en forbedring av dagens system.»

Et medlem av den stalinistiske fagorganisasjonen CGT taler på møtet

En CGT-representant talte til møtet for å promotere de sosiale innrømmelsene som ble fremforhandlet mot slutten av andre verdenskrig av Det nasjonale motstandsrådet (CNR) [Conseil national de la Résistance], som den gangen inkluderte høyreorienterte gaullister, sosialdemokrater og stalinister. CGT og det stalinistiske Kommunistpartiet (PCF) oppløste fabrikkomitéer, foldet Résistance-militsene [motstandsbevegelsen mot Vichy-regimet] inn i hæren og kvalte en revolusjon mot den nazi-kollaborerende Vichy-staten. Som gjenytelse fikk de gaullistenes og sosialdemokratenes godkjenning for etablering av rettighetene til pensjoner, og familie- og helsetjenestene forbundet med Frankrikes gjeldende sosialtrygdesystem.

CGT-funksjonæren sa: «Hva gjør denne regjeringen? Den splitter opp trygdesystemet, for å selge det. Se hva som skjer med sykehusene, angrepene på pensjoner, hva som skjer med familieytelsene ... Bare husk én ting: Deres mål er å privatisere alle våre pensjonsfond, systemet for gjensidig offentlig ansvar, som ble opprettet av Det nasjonale motstandsrådet [CNR].»

Han la til: «De vil gripe til seg det vi kaller allmenne goder, for deres egne lommer. ... Så la oss slåss sammen med jernbanearbeiderne, la oss slåss sammen, i privat og offentlig sektor. Det er et spørsmål om vår fremtid og våre barns fremtid.»

Etter flere tiår med kapitalistisk globalisering, imperialistisk militæroppbygging og skattetildelinger til de superrike, tilbys det imidlertid ingen slike innrømmelser i Europa i dag. Den siste store lønnsinnrømmelsen i Frankrike – Grenelle-avtalene som CGT og PCF anvendte for å få solgt ut 1968-generalstreiken, og som forhindret at arbeiderne tok makten – fant sted for over 50 år siden. Veien fremover for arbeidere, til forsvar for de sosiale rettighetene etablert i tidligere perioder, er en kamp for å ta statsmakt.

Et PES-medlem talte og påminnet om 1995-streiken da han deltok som lærer, den gangen Juppé, rystet av streiken, til slutt reddet situasjonen ved å innkalle fagorganisasjonene til å forhandle om en avtale. Han påminnet om hvordan arbeidere «oppfordret fagorganisasjonene til ikke å ta del i forhandlingene, men heller å få ned Juppé-regjeringen». Han la til at en kamp for å få ned Macron-regjeringen «er nettopp det vi har å gjøre i dag».

Han minnet om hvordan lærere i 1995 «visste at jernbanearbeiderne streiket for oss alle, at jernbanearbeiderne representerte hele arbeiderklassen. Lærerfagforeningene nektet å gå til streik, men vi gikk ut likevel i ungdoms- og videregåendeskolene, og vi gikk på gatene for å slutte oss til deres streikevakter.»

Han understreket at ingen tror Macron noensinne vil slutte å angripe arbeiderne. Han oppfordret arbeiderne til å bygge aksjonskomitéer, uavhengig av fagorganisasjonene og -foreningene, for å slåss for å få ned Macron.

På møte ble det etablert et streikefond for å bistå de streikende jernbanearbeiderne.