Massestreiker tiltok før dagens nasjonalprotest mot franske pensjonsnedskjæringer

Av Alex Lantier
17 December 2019

Etter statsminister Edouard Filips arrogante erklæring om at han ville klubbe gjennom pensjonsnedskjæringene til tross for overveldende folkelig opposisjon og massestreikene som ble lansert den 5. desember, ble streikene intensiverte igår før dagens masseprotestmarsjer.

I går [mandag] gikk trailersjåfører til streikeaksjoner mot nedskjæringene over hele Frankrike, samtidig som de fleste av Frankrikes åtte oljeraffinerier allerede er i streik eller er blokkerte. Med streiken som allerede lammer de offentlige franske nasjonale jernbanene SNCF [Société nationale des chemins de fer français] og RATP-massetransporten i Paris [Régie autonome des transports parisiens], henger nå trusselen om en landsdekkende bensinmangel over regjeringen. Trailersjåførenes fagforeninger advarte pressen for at deres medlemmene ville organisere «stevner, blokader eller andre aksjoner ... i alle regioner av Frankrike.»

Raseriet fortsetter å vokse mot Emmanuel Macron, presidenten for de rike, etter forrige ukes rapporter om at han hadde møte med representanter for BlackRock, verdens største internasjonale investeringsfond med tilsyn for $ 6 billioner i finansielle eiendeler. Det franske presidentskapets skjulte koblinger til private ikke-valgte finansrepresentanter avslører klasseinteressene som ligger til grunn for Macrons forsøk på å få knust det nåværende pensjonssystemet, for å erstatte det med et pensjonssystem «med poeng», samtidig som han oppfordrer befolkningen til å etablere private pensjonskontoer.

Et banner som erklærer en sosial krise og krever skattlegging av de rike

Det har oppstått en uforsonlig konflikt mellom arbeiderklassen og Macron-regjeringen, der den eneste progressive løsningen er å få ned Macron. Dette kravet, som er populært blant «de gule vestene» og blant voksende sjikt av arbeidere, betinger imidlertid at arbeidere organiserer seg uavhengig av fagforeningene, i aksjonskomitéer som kan få mobilisert stadig bredere sjikt av arbeiderklassen til kamp, i Frankrike og internasjonalt. Det er imidlertid klart at landet fagforbund og -foreninger prøver å fremforhandle en avtale med Macron, som bare kan bli et råttent kompromiss.

En video med uttalelser fra den tidligere franske statsministeren François Fillon avslørte allerede årsakene til at styringsklassen ønsker å gå over til et system med pensjoner «etter poeng». I denne videoen innrømmer Fillon at et system som gir arbeidstakere pensjons-«poeng» med ubestemmelig monetær verdi «åpner for én ting ingen politiker vil innrømme. Det tilbyr muligheten for hvert år å redusere størrelsen, verdien av poengene og følgelig til å redusere pensjonenes nivå.»

Kort fortalt er regjeringen seg helt bevisst på hva de fleste franskmenn også vet: Macron-regjeringens politikk er å redusere millioner av pensjonerte arbeidere til fattigdom, for å øke fortjenesten til et parasittisk finansaristokrati.

Jean-Paul Delevoye, høykommisjonæren som hadde tilsyn med forberedelsene for Macrons pensjonsnedskjæringer, er fullstendig diskreditert av de nylige avsløringene om at han ikke oppga at han opprettholder en frivillig stilling ved I’IFPASS, Frankrikes institutt for opplæring av forsikringsagenter [l’Institut de formation de la profession de l’assurance]. Han skjulte derved sine koblinger til de samme finanskretsene som ville ha fordel av at staten kutter titalls milliarder euro av pensjonene utbetalt til den franske befolkningen.

Delevoye ble årlig betalt € 74 526 som høykommissær for pensjonsreformen. Samtidig kombinerte han denne stillingen med en ledende stilling ved institusjonen for høyere utdanning IGS [l’institution d’enseignement supérieur] (hvor han mottok € 78 408, og ikke de € 40 000 han oppga i sine ligningspapirer), og i den tilknyttede tankesmia Parallax (hvor han fikk utbetalt € 73 338). Denne kombinasjonen av sysselsetting i en offentlig stilling med en ministerpost er brudd på den franske grunnloven, der Artikkel 23 forbyr statsråder å ha «noen som helst offentlig ansettelse eller profesjonell virksomhet».

På lørdagens «gul vest»-protest, der også Paris’ massetransittarbeidere fra RATP deltok, understreket streikende deres avsky for Macrons politikk. Patrick la ikke skjul på sin forakt for «Delevoye som er 72 år gammel, og håver inn € 20 000 hver måned. Så går han hen og sier til folk: ‘Dere burde jobbe lenger for en mindre pensjon.’»

Patrick la til: «Jeg vil få kastet ut Macron, så enkelt er det. … Pensjonskuttene er nok et eksempel på hva Macron og de som installerte ham ved makten har bestemt seg for å gjøre med Frankrike. Det er Den europeiske union (EU), finansdepartementets teknokrater og alle de store virksomhetene som opererer mediene.»

Patrick advarte også mot fagforbundenes og -foreningenes rolle, som forhandler med Macron, et halvt århundre etter å ha forrådt det revolusjonære potensialet i mai og juni 1968: «Jeg vil minne om noe fra historien. I 1968 var det studentopprør og etterpå en generalstreik. Så begynte fagforeningene å forhandle ... Fagforeningenes rolle er å bidra til at dette systemet overlever.»

Franck, RATP-sjåfør og en «gul vest»-protesterende, sa: «Vi er i krig, og i streik mot pensjonskutt som truer hele den franske befolkningen. Vi er ikke her bare for å forsvare våre egne interesser, da ville vi ikke vært her for å støtte ‘de gule vestene’. ... At vi er her viser at vi ikke er her for å forsvare bare det som er på vår egen tallerken, men for det som angår alle, alle våre barn, det franske folket. Målet med denne reformen er bare å få sprayet cash inn i private pensjonsfond, de vanlige vennene til de ved makten, og ødelegge et system som har vært her i vårt land i flere tiår.»

Påskriften lyder: Jeg er her fordi jeg ikke vil at mine barn og barnebarn skal være slaver

Franck trakk frem utbruddet av masseprotester i flere land rundt om i verden, som Algerie og Irak, og la til at han så sin kamp som en integrert del av en internasjonal kamp: «I dag er vi imot mer enn bare disse nedskjæringene, faktisk mot et helt system, og vi vet at det er et globalt system. Vi vet at Frankrike kan åpne for en kursretning, at vi mobiliserer i Frankrike fordi vi tror Frankrike kan vise ting for alle folk, og at vi kan hjelpe dem å slåss. Men, det er åpenbart at det er en global kamp.»

Franck understreket også de streikendes vilje til å fortsette å slåss, til tross for julehøytid og de tapte inntektene fra streiken: «Vi får ta julefeiringen på streikevaktene dersom vi må, for det er for vårt alles beste. Det som står på spill er samfunnet vi lever i. ... Vi i transportbransjen er vant til å ofre juleferien, vi er ofte borte fra våre kjære, underveis på våre tog. Så hvis vi må ofre denne ferien for å få bedre pensjoner og et bedre samfunn for våre barn, og ikke denne regjeringens visjon, da ofrer vi enda en ferie.»

Han fortalte WSWS-journalistene at han var enig i nødvendigheten av at arbeidere må ta makten: «Skattkammeret er tomt, men hvem tømte statskassa? Det kan bare være de som har vært ved makten i alle disse årene, det er de lovene de vedtok som tømte statskassa. Så det er så visst på tide at vi tar tøylene over i egne hender.»

Denne radikaliseringen har eksponert det klassejuvet som skiller arbeiderne fra fagforeningsbyråkratiet, som desperat prøver å forhandle med Macron, og nødvendigheten av at arbeiderne organiserer seg uavhengig av fagforeningene. Fagforeningene er stadig mer åpenlyst fiendtlige overfor den politiske kampen arbeiderne har satt i gang mot Macron og bankene, spesielt gjelder det forbundsorganisasjonen CFDT, Den franske demokratiske arbeiderssammenslutningen [Confédération française démocratique du travail], som nettopp meldte seg med i streiken etter å ha boikottet den i nesten to uker.

Laurent Berger, sjefen for pro-Macron forbundet CFDT, uttalte til Journal du dimanche: «Saken er enkel: for at CFDT skal innta en annen stilling til lovfremlegget, er alt regjeringen må gjøre å si seg enig om å trekke» den effektive økningen av pensjonsalderen fra 62 til 64. Han lovet å delta i samtaler med regjeringen denne uka, før han gikk hen til å kreve at streikere ikke skulle organisere «noen blokkeringer av transportsystemet denne julehøytiden». Han la til at «CFDT oppfordrer til protester for tirsdag den 17. desember», men «ikke for at de skal fortsette den 18., den 19. og så videre.»

Philippe Martinez fra det stalinistiske fagforbundet CGT [Confédération générale du travail] tilbød samme linje, med høyst en litt annen tone. På BFM-TV bønnfalte han regjeringen om å trekke kuttene tilbake: «Dersom regjeringen trekker sine planer, da vil alt gå bra til jul.» Han advarte også Macron mot det han kalte de streikendes «frustrasjoner».

Stilt overfor bankerotte organisasjoner som i flere tiår har fremforhandlet regressive «reformer» med påfølgende regjeringer, er veien fremover for arbeidere å ta kampen ut av hendene på fagforbund og -foreninger, bygge deres egne aksjonskomitéer uavhengig av dem og slåss for å få ned Macron.