Tiåret for sosialistisk revolusjon innledes

4 January 2020

Det nye årets ankomst markerer begynnelsen på et tiår med intensivert klassekamp og sosialistisk verdensrevolusjon.

I fremtiden, når lærde historikere skriver om Det tjueførste århundrets omveltninger, vil de liste opp alle de «åpenbare» tegn som eksisterte, da 2020-tallet begynte, for den revolusjonære stormen som snart skulle feie over hele kloden. De lærde vil beskrive – med et stort utvalg av fakta, dokumenter, diagrammer, nettsteder og posteringer på sosialmedier, og andre former for verdifull digitalisert informasjon til deres disposisjon – 2010-tallet som en periode preget av en uløselig økonomisk, sosial og politisk krise for verdens kapitalistsystem.

De vil bemerke at ved begynnelsen av århundrets tredje tiår hadde historien ankommet til nøyaktig den situasjonen som teoretisk var forutsett av Karl Marx: «På et visst stadium av deres utvikling kommer samfunnets materielle produktivkrefter i konflikt med produksjonens eksisterende betingelser, eller – det som bare er et juridisk uttrykk for den samme tingen – med eiendomsrelasjonene de hittil har operert innenfor. Fra utviklingsformer for produktivkreftene blir disse relasjonene til deres lenker. Da begynner en epoke av sosial revolusjon. Med endringen av det økonomiske fundamentet blir hele den enorme overbygningen mer eller mindre raskt transformert.»

Hva var, faktisk, de karakteriserende egenskapene av de siste ti årene?

Institusjonaliseringen av endeløs militærkonflikt og den voksende faren for atomkrig

Det var ikke én eneste dag av det siste tiåret at USA ikke var i krig. Militære operasjoner fortsatte ikke bare i Irak og Afghanistan. Nye intervensjoner ble foretatt i Syria, Libya, Jemen og Ukraina. Akkurat når 2020 innledes truer drapet av den iranske generalmajoren Qassim Suleimani, beordret av president Donald Trump, full krig mellom USA og Iran, med ukalkulerbare konsekvenser. En amerikansk presidents involvering i ytterligere et målrettet drap, etterfulgt av blodtørstig skryt, vitner om hele styringselitens langt fremskredne galskap.

Videre signaliserte vedtaket av en ny strategisk doktrine i 2018 en enorm eskalering av USAs militære operasjoner. Den tidligere forsvarsministeren James Mattis erklærte i sin kunngjøring av den nye strategien: «Vi vil fortsette å forfølge kampanjen mot terrorister som vi bedriver i dag, men stor maktkonkurranse, ikke terrorisme, er nå hovedfokus for USAs nasjonale sikkerhet.» Den nye doktrinen avslørte det essensielle formålet med det som tidligere hadde blitt kalt «Krigen mot terror»: forsøket på å opprettholde amerikansk imperialismes hegemoniske posisjon.

USA er fast besluttet på å opprettholde denne posisjonen, uansett de finasielle kostnadene og konsekvensene hva angår menneskeliv. Som International Institute for Strategic Studies (IISS) uttaler i sin nylig utgitte Strategic Survey: «Det er ikke sannsynlig at USA for sin del hverken frivillig, motvillig eller etter en slags kamp, vil gi fra seg noen strategisk stafettpinne til Kina.»

Alle de store imperialistmaktene eskalerte i løpet av det siste tiåret deres forberedelser for verdenskrig og atomarkonflikt. Det billioner-dollar-store militærbudsjettet vedtatt i 2019 av Trump-administrasjonen, med støtte fra Det demokratiske partiet, er et krigsbudsjett. Tyskland, Frankrike, Storbritannia og alle imperialistlandene bygger opp sine væpnede styrker. Imperialismens mål, som inkluderer styringselitene i Russland og Kina, veksler mellom krigstrusler og desperate tiltak for å smi noen slags avtale.

Institusjonene utviklet i kjølvannet av andre verdenskrig for å forhindre nok en global konflikt er dysfunksjonelle. IISS’ Strategic Survey skriver:

Trendene fra 2018 og 2019 har alle bekreftet atomiseringen av det internasjonale samfunnet. Hverken ‘maktbalanse’ eller ‘internasjonal regel-basert styring’ tjener som ordnende prinsipper. Internasjonale institusjoner har blitt marginaliserte. Den diplomatiske rutinen med møter videreføres, men nasjonale tiltaks konkurrerende anstrengelser, for sjelden koordinerte med andre, betyr mer – og oftest er de uberegnelige både i utførelse og konsekvens.

Slutten for en «global regelbasert orden» – dvs. en orden avhengig av amerikansk imperialismes uutfordrede dominans – setter i bevegelse en politisk logikk som fører til krig. Som Strategic Survey advarer: «Lover er laget og opprettholdt av politikk. Når lov ikke kan løse tvister, blir disse ført tilbake til det politiske domenet for å finne sin løsning.» For å forstå hva «domenet» IISS henviser til er, må man minnes Clausewitz’ berømte definisjon av krig som politikk med andre midler.

Og hva ville en moderne verdenskrig innebære? IISS retter oppmerksomhet mot nye planer for bruken av atomvåpen. «I mellomtiden moderniserer USA og Russland sine arsenaler og endrer deres doktriner på måter som letter deres anvendelse, samtidig konflikten mellom India og Pakistan over Kashmir fremdeles er et potensielt tennpunkt for anvendelsen av atomvåpen.» Tankeløsheten, som grenser til galskap, som råder blant beslutningstakerne, er indikert av den voksende overbevisningen om at bruk av taktiske atomvåpen er et gangbart alternativ. IISS skriver:

Alt som med rimelig sikkerhet kan sies er at en begrenset, regional nukleærutveksling under noen omstendigheter vil ha alvorlige globale miljøeffekter. Men under andre omstendigheter kunne effektene være minimale. [utheving tillagt]

Forflytningen mot en tredje verdenskrig, som ville true menneskeheten med utryddelse, kan ikke stanses av humanitære appeller. Krig oppstår fra kapitalismens anarki og nasjon-stat-systemets foreldelse. Derfor kan den bare stoppes gjennom arbeiderklassens globale kamp for sosialisme.

Demokratiets sammenbrudd

Den ekstreme tilspissingen av klassespenninger og imperialismens dynamikk er den virkelige kilden til de demokratiske styreformenes universelle sammenbrudd. Som Lenin skrev midt under første verdenskrig: «Imperialisme er finanskapitalens og monopolenes epoke, som overalt introduserer bestrebelser etter dominans, ikke etter frihet. Uansett de politiske systemer er resultatet av disse tendensene overalt reaksjon og intensiveringen av antagonismer på dette feltet.»

Lenins analyse blir underbygget av styringselitenes dreining, i løpet av det siste tiåret, mot autoritære og fascistiske styreformer. Fremvekst til makt av slike kriminelle og til-og-med psykopatiske personligheter som Narendra Modi i India, Rodrigo Duterte på Filippinene, Benjamin Netanyahu i Israel, Abdel Fattah al-Sisi i Egypt, Jair Bolsonaro i Brasil, Donald Trump i USA og Boris Johnson i Storbritannia, er symptomatisk for en systemisk krise for hele kapitalistsystemet.

Syttifem år etter Det tredje rikes kollaps gjør fascismen comeback i Tyskland. Partiet Alternative für Deutschland (AfD), som er et tilfluktssted for nynazister, fremkom det siste tiåret som det offisielle hovedopposisjonspartiet. Partiets fremvekst ble tilrettelagt av storkoalisjonsregjeringen, de korrupte mediene og reaksjonære akademikere, som hvitvasker Hitler-regimets forbrytelser ubehindret. Tilsvarende prosesser er på gang i hele Europa, der fascistlederne fra 1930- og 1940-tallet – Petain i Frankrike, Mussolini i Italia, Horthy i Ungarn og Franco i Spania – blir minnet med nostalgi.

Det forgangne tiåret var vitne til gjenkomsten av antisemittisk vold og dyrkingen av islamofobi og andre former for nasjonal sjåvinisme og rasisme. Konsentrasjonsleirer ble konstruert på USAs grense mot Mexico for å fengsle flyktninger på flukt fra Mellom- og Sør-Amerika, og i Europa og Nord-Afrika som frontlinja for EUs antiimmigrantpolitikk.

Det er ingen progressiv tendens å finne innen kapitalistpartiene. Selv når de blir konfrontert med en fascistisk president avstår Det demokratiske partiet fra opposisjon basert på forsvar av demokratiske rettigheter. Ved anvendelse av palasskuppets metoder søker demokratene Trumps riksrettstiltale bare fordi han, etter deres syn, har undergravd den amerikanske kampanjen mot Russland og proxykrigen i Ukraina.

Hele det borgerlige politiske etablissementets holdning til demokratiske rettigheter oppsummeres i den forferdelige behandlingen av WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange og varsleren Chelsea Manning. Med støtte fra både demokratene og republikanerne holdes Assange innesperret i Belmarsh-fengselet i London i påvente av utlevering til USA. Manning har vært fengslet i mer enn ett år for å nekte å ville vitne for en storjury nedsatt for å tiltale Assange med ytterligere siktelser.

Forfølgelsen av Assange og Manning er målrettet mot å kriminalisere utøvelsen av konstitusjonelt beskyttet journalistisk aktivitet. Det er del av en bredere undertrykking av dissens, som inkluderer kampanjen for internettsensur og fengslingen av Maruti-Suzuki-arbeiderne i India og andre klassekrigfanger.

Forberedelsene for krig, som involverer massive utgifter og krever akkumuleringen av uforlignelige nivåer av gjeld, trekker lufta ut av demokrati. I den endelige analysen må kostnadene av krig pålegges verdens arbeidende mennesker. Disse byrdene vil møte motstand fra en befolkning allerede i harnisk etter påfølgende tiår med oppofrelser. Styringselitenes respons vil være en intensivering av deres bestrebelser for å undertrykke enhver form for folkelig dissens.

Forringelsen av miljøet

Det siste tiåret var preget av den videreførte og tiltakende raske ødeleggelsen av miljøet. Forskere har meldt stadig mer dystre advarsler om at uten presserende hurtige og vidtrekkende handlinger på en global skala vil virkningene av global oppvarming være ødeleggende og irreversible. Det dødelige branninfernoet som har omsvøpt Australia, når året veksler, er den siste grufulle konsekvensen av klimaendring.

I november undertegnet 11 000 forskere og vitenskapspersoner en uttalelse publisert i tidsskriftet BioScience der de advarte om at «vår planet Terra står overfor en klimanødsituasjon». Uttalelsen bemerket at vi i løpet av fire tiår med globale klimaforhandlinger, «med få unntak, generelt har bedrevet business-as-usual og i all vesentlig grad ikke har klart å ta opp denne problemstillingen ...»

Klimakrisen har ankommet og akselererer raskere enn de fleste forskere forventet. Den er mer alvorlig enn den var antatt, og den truer naturlige økosystemer og menneskehetens skjebne…. Spesielt bekymringsfulle er de potensielt irreversible vippepunktene for klimaet og naturens forsterkende tilbakekoblinger, som kan føre til en katastrofal ‘drivhus planet’, langt utenfor menneskers kontroll. Disse klimakjedereaksjonene kan forårsake betydelige forstyrrelser av økosystemer, samfunn og økonomier, og potensielt gjøre store områder av planeten ubeboelige.

Tidligere i fjoråret rapporterte FNs internasjonale klimapanel (IPCC) at 821 millioner mennesker, som allerede led av sult, er utsatt for hungersnød der landbruksregionene blir påvirket av global oppvarming. Hundrevis av millioner kan miste tilgangen til drikkevann, mens mange flere vil bli rammet av stadig mer voldsomme værmønstre: flommer, tørker og orkaner.

Klimaendring, og andre manifesteringer av miljøforringelse, er produkt av et sosialt og økonomisk system som ikke er i stand til å organisere global produksjon på en rasjonell og vitenskapelig måte, på grunnlag av sosiale behov – inkludert behovet for et sunt miljø – snarere enn den uendelige akkumuleringen av personlig formue.

Etterdønningene av 2008-krasjet og kapitalismens krise

Underliggende for alle andre aspekter av den sosiale og politiske situasjonen er den ondartede veksten av ekstrem sosial ulikhet – den uunngåelige og tilsiktede konsekvensen av alle tiltakene som ble truffet av styringsklassen etter den økonomiske og finansielle 2008-krisen.

Etter det finansielle krasjet, som skjedde under opptakten til 2010-tallet, åpnet verdens regjeringer og sentralbanker kranene. I USA arrangerte først Bush’ og deretter spesielt Obamas administrasjon redningsplanken for bankene [‘the bail out’] på $ 700 milliarder [NOK 6,154 billioner], etterfulgt av billioner av dollar i «kvantitativ lettelse»-tiltak [QE; ‘quantitative easing’] – dvs. [den amerikanske sentralbanken] Federal Reserves oppkjøp av verdiløse eiendeler og verdipapirer holdt av finansinstitusjonene.

Over natta ble den amerikanske regjeringens føderale underskudd fordoblet. Federal Reserves portefølje av verdipapirer vokste fra under $ 2 billioner i november 2008 til $ 4,5 billioner i oktober 2014, og den er fortsatt på over $ 4 billioner i dag. Med et nytt oppkjøpsprogram på $ 60 milliarder per måned initiert på slutten av 2019, forventes regnskapsbalansen å overgå høydepunktene satt etter krasjet, innen midten av dette året.

Denne politikken har vært videreført under Trump med hans enorme skattekutt for foretak, og forlangender om ytterligere reduksjoner av styringsrentene. New York Times bemerket i en artikkel den 1. januar («En enkel investeringsstrategi som fungerte i 2019: Kjøp nesten hva som helst») at verdien av nesten alle investeringsmidler gikk kraftig i været det siste året. [Børsindeksene] Nasdaq og S&P 500 steg med henholdsvis 35 og 29 prosent, råvarer med 16 prosent, amerikanske foretaksobligasjoner med 15 prosent og amerikanske statsobligasjoner med 7 prosent. «Det var en bemerkelsesverdig opptur på tvers av hele linja, av en størrelsesorden ikke sett på nesten et tiår. Årsaken? For det meste en svimlende reversering fra Federal Reserves side, som gikk fra de planlagte rentehevingene til å kutte dem, og deretter pumpe nye friske penger inn i finansmarkedene.»

Alle de vesentlige kapitalistmaktene har fulgt opp med tilsvarende tiltak. Allokeringen av ubegrenset kreditt og pengetrykking – og dette er i siste instans hva kvantitativ lettelse er – forsterket den underliggende krisen. Ved å prøve å redde seg nedfelte styringselitene parasittisme og hevet sosial ulikhet til et nivå ukjent i moderne historie.

Finanselitens formuer hadde fordel av den ubegrensede tilførselen av penger inn i markedet, og de steg i løpet av det siste tiåret til astronomiske høyder. De 500 rikeste personene i verden (0,000006 prosent av verdens befolkning) har nå en samlet nettoformue på $ 5,9 billioner [NOK 51,87 billioner], opp $ 1,2 billioner [NOK 10,55 billioner] bare det siste året. Denne økningen er mer enn BNP (brutto nasjonalprodukt; det vil si den totale verdien av alle produserte varer og tjenester) av alle andre enn 15 land i verden. I USA har de 400 rikeste individene mer formue enn de nederste 64 prosentene, og de i den øverste 0,1-prosenten av befolkningen har en større formueandel enn på noe tidspunkt siden 1929, rett før Den store depresjonen.

Den sosiale katastrofen som massene av arbeidere og ungdommer over hele verden konfronterer er det direkte produktet av de politiske retningslinjene som brukes for å garantere foretaks- og finanselitens akkumulering av formue.

Nedgangen i forventet levealder blant arbeidere i USA, arbeideres massearbeidsledighet som særlig unge mennesker på tvers av hele verden er utsatt for, de ødeleggende innstrammingene som er pålagt Hellas og andre land, intensiveringen av utbytting for å øke foretakenes profitter – alt dette er konsekvenser av politikken ført av styringselitene.

Veksten av den internasjonale arbeiderklassen og den globale klassekampen

De objektive betingelsene for sosialistisk revolusjon oppstår av den globale krisen. Den kommende sosiale revolusjonen har allerede blitt forevarslet av massedemonstrasjonene og streikene som feide over hele kloden i 2019: i Mexico, Puerto Rico, Ecuador, Colombia, Chile, Frankrike, Spania, Algerie, Storbritannia, Libanon, Irak, Iran, Sudan, Kenya, Sør-Afrika, India og Hong Kong. USA, der hele den politiske strukturen er rettet inn mot undertrykkingen av klassekamp, var vitne til den første nasjonale streiken av bilarbeidere på mer enn førti år.

Men klassekampens dominerende og mest revolusjonære karaktertrekk er dens internasjonale karakter, forankret i den moderne kapitalismens globale karakter. Dessuten er arbeiderklassens bevegelse den yngre generasjonens bevegelse, og den er derfor en bevegelse som vil forme fremtiden.

De under 30 år nå utgjør over halvparten av verdens befolkning, og over 65 prosent av befolkningen i verdens raskest voksende regioner – Afrika sør for Sahara, Midtøsten og Sør- og Sørøst-Asia. Hver måned fyller en million personer 18 år i India. I Midtøsten og Nord-Afrika vil anslagsvis 27 millioner unge tre inn i arbeidsstyrken i løpet av de neste fem årene.

Fra 1980 til 2010 la den globale industrielle utviklingen 1,2 milliarder personer til arbeiderklassens rekker, med ytterligere hundretalls millioner i tiåret etter. Av disse 1,2 milliardene gikk 900 millioner inn i arbeiderklassen i utviklingsland. Internasjonalt falt prosentandelen av den globale arbeidsstyrken som kan klassifiseres som småbønder fra 44 prosent i 1991 til 28 prosent i 2018. Nesten én milliard mennesker i Afrika sør for Sahara forventes å tre inn i arbeiderklassen de kommende tiårene. Bare i Kina forflyttet 121 millioner mennesker seg fra «gården til fabrikken» fra 2000 til 2010, med ytterligere flere millioner i tiåret siden.

Det er ikke bare Asia og Afrika som har sett en vekst i den yrkesaktive befolkningen. I de fremskredne kapitalistlandene har store seksjoner av de som tidligere ville ha betraktet seg som av middelklassen blitt proletariserte, mens bølga av innvandrere fra Latin-Amerika til USA og fra Nord-Afrika og Midtøsten til Europa har lagt millioner til en høyst mangfoldig arbeidsstyrke.

Fra 2010 til 2019 vokste verdens urbane befolkning med én milliard, og skapte et nettverk av sammenkoblede «megabyer» som både er fokuspunkter for økonomisk produktivitet og samtidig sosiale krutt-tønner, der ulikhet er et synlig faktum av dagliglivet.

Og disse arbeiderne er forbundet med hverandre på en måte som er enestående i verdenshistorien. De kolossale fremskrittene innen vitenskap, teknologi og kommunikasjon, fremfor alt fremveksten av internett og spredningen av mobile enheter, har gitt masser av mennesker muligheten til å omgå de borgerlige medienes falske nyheter, som fungerer som lite mer enn talerør for staten og etterretningsagenturer. 4,4 milliarder mennesker, mer enn halvparten av verdens befolkning, har nå tilgang til internett. Gjennomsnittspersonen anvender mer enn to timer på sosialmedier hver dag, stort sett på håndholdte enheter.

Arbeidere og ungdommer kan nå koordinere sine protester og aksjoner på en global skala, som det kommer til uttrykk i den internasjonale bevegelsen mot klimaendringer, fremveksten av «de gule vestene» som et verdensomspennende symbol for protester mot ulikhet, og i bilarbeideres solidaritet i USA og Mexico.

Disse objektive endringene produserer store skiftninger i sosial bevissthet på det sentrale spørsmålet om sosial ulikhet. FNs 2019-rapport om menneskelig utvikling [UN Human Development Report] forklarer at i nesten alle land økte prosentandelen av mennesker som krever større likhet fra 2000- til 2010-tallet med opp til 50 prosent. Rapporten advarte: «Undersøkelser har avdekket økende oppfatninger om ulikhet, økende preferanser for større likhet og økende global ulikhet i subjektive oppfatninger av velvære. Alle disse trendene burde være knallrøde varselflagg.»

Revolusjonært lederskaps rolle

Veksten av arbeiderklassen og fremveksten av klassekamp på en internasjonal skala er det objektive grunnlaget for revolusjon. Arbeideres spontane kamp og deres instinktive bestrebelser etter sosialisme er imidlertid av seg selv utilstrekkelig. Transformasjonen av klassekampen til en bevisst bevegelse for sosialisme er et spørsmål om politisk lederskap.

Det siste tiåret har gitt et vell av politiske erfaringer som demonstrerer, i det negative, revolusjonært lederskaps kritiske rolle. Tiåret begynte med revolusjon, i form av egyptiske arbeideres og ungdommers monumentale kamper mot Hosni Mubaraks USA-støttede diktatur. I mangel av et revolusjonært lederskap, og med hjelp av de desorienterende bidragene introdusert av småborgerlige organisasjoner, ble massene kanalisert inn bak styringsklassens forskjellige fraksjoner, og det kulminerte med gjenopprettelsen av direkte militærdiktatur under Kairo-slakteren al-Sisi.

Alle marxismens alternativer, kokt sammen av representantene for den velstående middelklassen, har blitt diskreditert: Den «apolitiske» og nyanarkistiske bevegelsen Occupy Wall Street i USA i 2011 ble avslørt for å være en middelklassebevegelse, som med sin oppfordring til etablering av «Partiet for de 99 prosentene» forsøkte å underordne arbeiderklassens interesser til de fra de øverste 10-prosentene.

Nye former for «venstrepopulisme» ble fremmet i Europa, deriblant Syriza i Hellas og Podemos i Spania. Syriza kom til makten i 2015 og gjennom fire år utførte partiet bankenes diktater. Podemos er nå et regjeringsparti i Spania, i koalisjon med det spanske sosialdemokratiske Sosialistpartiet (PSOE), som er forpliktet til et høyreorientert innstrammingsprogram. «Femstjernersbevegelsen» i Italia, presentert som et antietablissementopprør, endte i en politisk allianse med de italienske nyfascistene. Corbynismen i Storbritannia, som førte til illusjonen om en gjenoppliving av Labour Party som et instrument for antikapitalistisk kamp, viste seg til slutt å være synonymt med politisk feighet og kneling for styringsklassen. Dersom Sanders skulle klare å ta seg frem til Det hvite hus, ville ikke hans administrasjon vise seg mindre impotent.

I Latin-Amerika har den borgerlige «venstre» nasjonalismen som var del av «Rosa bølgen» – Lulaismen i Brasil, den «bolivarianske revolusjonen» til Chavez i Venezuela og Evo Morales i Bolivia – forlist på grunn av verdenskapitalismens krise. Deres egen innstramming og pro-foretakspolitikk forberedte veien for en skarp forflytning til høyre, i 2019 deriblant fremveksten til makten for Bolsonaro i Brasil og det USA-støttede militærkuppet mot Morales.

Fagforeningene, som lenge har fungert som mekanismer for undertrykkingen av klassekampen, har blitt avslørt som agenter for foretakene og staten. I USA har bilarbeidernes kamper blitt ført i konflikt med de korrupte UAW-direktørene, som er under tiltale eller etterforskning for å ha mottatt bestikkelser fra selskapene og har ranet til seg arbeidernes kontingenter. UAW er imidlertid bare det tydeligste uttrykket for en universell prosess.

En enorm politisk og sosial differensiering har funnet sted mellom arbeiderklassen og en internasjonal politikktendens, det pseudo-venstre, som er basert på deler av den velstående øvre middelklassen som fremmer politikken for rasebasert kjønn- og seksualidentitet. De politiske retningslinjene til den øvre middelklassens søker tilgang til, og en omfordeling av noe av formuen som skvalper rundt blant de innen den øverste 1-prosenten. De velter seg i sin besatte fiksering på individet, som et middel til å få utnyttet «identitet» til å komme til maktposisjoner og privilegier, mens de ignorerer de sosiale interessene til det store flertallet.

Oppgavene til Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI)

I mange av kommentarene i den borgerlige pressen blir det siste årets protester og kamper omtalt som «lederløse». Men dette er bare en preliminær fase i utviklingen av massenes bevissthet. Massene, som akkumulerer erfaringer under kampens gang, gjennomgår en dyp endring i sin sosiale og politiske orientering. Det er i kontekst av denne revolusjonære prosessen at kampen for sosialistisk bevissthet vil utvikles.

Det nye tiåret av sosial revolusjon bringer med seg en ny fase i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonales historie. Den revolusjonære bevegelsens praksis er av avgjørende betydning. Resolusjonen fra 2018-nasjonalkongressen til Socialist Equality Party (US) forklarte:

En evaluering av den objektive situasjonen og en realistisk vurdering av de politiske mulighetene, men som utelukker konsekvensenen av det revolusjonære partiets intervensjon er helt fremmed for marxismen. Det marxistiske revolusjonære partiet ikke bare kommenterer på begivenheter, det deltar i begivenhetene som det analyserer, og gjennom sitt lederskap i kampen for arbeidernes makt og sosialisme, prøver det å endre verden (se: «Gjenkomsten av klassekampen og Socialist Equality Partys oppgaver»).

Det er mange tegn på ICFIs økende internasjonale politiske innflytelse. I løpet av 2019 opplevde WSWS en enorm tilvekst i sin leserskare, til tross for en kampanje av internettsensur. Det totale antallet sidevisninger økte til 20 millioner, fra 14 millioner i 2018 (en vekst på mer enn 40 prosent). Perioden med det største lesertallet, med mer enn to millioner personer som søkte til nettstedet hver måned, samsvarte med General Motors-streiken og bilarbeidernes kamp i september og oktober.

Denne utviklingen markerer et betydelig fremskritt, men det er ingen grunn til selvtilfredshet. Veksten av ICFIs innflytelse reiser desto tydeligere det enorme ansvaret og oppgavene som ligger foran.

Dreiningen må nå være til arbeiderklassen, til den aktive intervensjonen i enhver manifestering av arbeidernes og ungdommens opposisjon mot ulikhet, krig, diktatur og alle manifesteringer av kapitalistkrise. Det må utrettelig arbeid til for å heve det politiske nivået, skape en kader i fabrikkene og på skolene, for å forklare historiens lærdommer og kapitalismens natur. Det vil ikke være noen mangel på mennesker som er fast bestemte på å slåss for sosialisme.

Men denne besluttsomheten må bevæpnes med en strategi som forener arbeiderklassens kamper til en verdensomspennende bevegelse for sosialisme.

Dette året markerer 80-årsjubiléet for attentatet på Leo Trotskij – med-leder i fellesskap med Lenin for Den russiske revolusjon og grunnleggeren av Den fjerde internasjonale – utført den 20. august 1940 av en stalinistisk agent. I de siste årene av sitt liv plasserte Trotskij enorm vekt på det revolusjonære lederskapets rolle. «Menneskehetens historiske krise er redusert til krisen for revolusjonært lederskap,» skrev han i stiftelsesdokumentet for Den fjerde internasjonale.

Nå er det et spørsmål om å bygge ICFI internasjonalt, om å utvide Socialist Equality Partiene i de land der de er etablerte, og å etablere nye seksjoner i land der ICFI enda ikke har en organisert tilstedeværelse. Det enorme historiske fundamentet som denne bevegelsen hviler på, det bevisste arkiv av den internasjonale arbeiderklassens erfaringer, må føres frem i arbeiderklassens utviklende kamper og smi veien til sosialisme.

Når vi nå begynner dette tiåret påminner ICFI ordene som Trotskij avsluttet stiftelsesdokumentet til Den fjerde internasjonale med:

Arbeidere – menn og kvinner – fra alle land, plasser dere under Den fjerde internasjonales banner. Det er banneret for deres kommende seier!

David North og Joseph Kishore