Opponer mot Trumps kriminelle krig mot Iran!

7 January 2020

World Socialist Web Site fordømmer kategorisk attentatet den 3. januar på general Qassem Suleimani på Bagdad internasjonale flyplass.

Dronemissilangrepet som drepte Suleimani og ni andre er en åpenlys drapshandling, som – såfremt kriminalstatuttene ble håndhevet – ville rettsforfølges under både internasjonal og amerikansk lov.

Mordet av Suleimani, øverstkommanderende for Irans islamske revolusjonsgardes Quds-styrker og bredt ansett som den nest-viktigste personen i den iranske regjeringen, har blitt møtt av massive demonstrasjoner i både Irak og Iran, og er i vesentlig grad vurdert i Midtøsten som en amerikansk krigserklæring mot hele regionen.

Den iranske regjeringen har sverget gjengjeldelse. Irans øverste leder ayatollah Ali Khamenei sa at landet ville ta «kraftfull hevn». Gitt nivået av folkelig harnisk ville noe mindre risikere tapet av kontroll innen Iran.

I Iran er folkemengdene som har samlet seg for å hedre Suleimani og de andre drept i angrepet – i alt ble fem iranere og fem irakere drept i dronemissilangrepet – anslått til å være i millioner, der begravelseskortesjen har blitt ført fra Ahvas til Mashhad og frem til Teheran.

I Bagdad marsjerte mer enn 100 000 mennesker i protest mot attentatet, og de sang ut «Død over Amerika!» i det som har blitt beskrevet som den største offentlige demonstrasjonen i Irak siden monarkiets omveltning i 1958.

Under tyngden av denne enorme uttømmingen av folkelig fiendtlighet stemte det irakiske parlamentet på søndag overveldende for en resolusjon som krever utvisningen av amerikanske militærstyrker fra Irak. Mens USAs utenriksminister Mike Pompeo antydet at Washington ville ignorere enhver irakisk ordre om å trekke seg ut, har de 5 000 amerikanske troppene som for tiden er utplasserte der nå forlatt sitt angivelige oppdrag om opplæring av irakiske sikkerhetsstyrker, i frykt for at de irakiske soldatene skulle vende sine våpen mot sine instruktører, og de forberedes for angrep.

President Donald Trump har respondert på Khameneis erklæringer med en serie stadig mer vanvittige trusler servert via Twitter. Han hevdet først å ha valgt ut 52 mål i Iran, «som representerer de 52 amerikanske gislene tatt av Iran for mange år siden». Han sa at disse målene inkluderer lokaliseringer viktige for «iransk kultur». Et slikt angrep vil tilføyes lista over den amerikanske regjeringens illegale handlinger.

I påfølgende tweets lovet den amerikanske presidenten å ramme Iran «hardere enn de noen gang har blitt truffet før», og erklærte at hans Twitter-uttalelser tjente som «et varsel til den amerikanske Kongressen om at skulle Iran angripe noen som helst amerikansk person eller mål, da vil USA slå igjen, raskt & totalt & kanskje på en uforholdsmessig måte. Et slikt juridisk varsel er ikke påkrevd, men her gis det like fullt!»

Trumps ville trusler er tiltenkt å oppildne situasjonen og stille den iranske regjeringen, som er under et enormt folkelig trykk, uten annet valg enn å ty til voldelige gjengjeldelsestiltak. Dette kan synes å være den rene og skjære galskap, gitt konsekvensene av en krig med Iran. Men det ville være toppen av politisk naivitet å tro at angrepet på Suleimani ble beordret av Trump i et personlig raserianfall.

Ordren ble gitt av Trump med den bevisste hensikt å provosere til krig. Det er system i denne galskapen. Det er et forsøk på å finne en vei ut av amerikansk kapitalismes tiltakende mer desperate krise – internasjonalt og på hjemmebane – gjennom spektakulære voldshandlinger.

Suleimani-attentatet er ikke en isolert hendelse, men snarere innledningen til en ny krig. Det markerer skillelinja mellom et «før» og «etter» ikke bare i Midtøsten, men også internasjonalt. Fremtidige historikere vil behandle denne statsforbrytelsen med samme betydning som attentatet på erkehertug Franz Ferdinand i Sarajevo i 1914.

Ingen burde begå den feil å undervurdere konsekvensene av krig med Iran. Utviklingen av konflikten vil raskt anta globale dimensjoner. Det vil bare være et spørsmål om tid før konfliktens logikk – som berører de vitale interessene til utallige stater på den enorme eurasiske landmassen – trekker flere land inn i krigens hvirvel. Hverken den russiske eller den kinesiske regjeringen vil kunne akseptere amerikansk kontroll over Iran. Den indiske regjeringen vil ikke kunne stå stilltiende å bivåne at Pakistan blir totalt destabilisert av den amerikansk-iranske konflikten.

Dessuten er det amerikanske militæret – til tross for alle de billioner av dollar pøst ut på bevæpning – ikke forberedt på den massemotstanden det vil møte. USA, som selv etter tiår med krig har vært ute av stand til å påtvinge Irak og Afghanistan sin vilje, vil oppdage at krig med Iran vil føre til militær og politisk katastrofe.

Hvorfor har da Trump-administrasjonen lagt ut på denne katastrofale kursen?

For det første er beslutningen om å iverksette en krig mot Iran forbundet med utrullingen av en ny strategisk doktrine i 2018, basert på skiftet fra «krigen mot terrorisme» til forberedelsene for kriger som følger av «stor maktkonkurranse». Pålegging av et kolonitype marionettregime i Teheran og kontroll over Persiabuktas energiforsyninger blir av Washington sett som en essensiell forberedelse for krig med Russland og Kina. Det er av betydning at i det nylig vedtatte militærbudsjettet for billioner av dollar, som er et budsjett for verdenskrig, fjernet demokratene og republikanerne språk som ville ha påkrevd at den amerikanske presidenten måtte søke Kongressens autorisering før iverksetting av et militærangrep mot Iran.

For det andre, og ikke mindre betydningsfullt, gjenspeiler den hensynsløse beslutningen om krig den amerikanske styringsklassens desperasjon over fremveksten av klassekonflikt innen USA. Dens angst for intensiveringen av sosialt raseri og veksten av antikapitalismesentiment forsterkes av det faktum at hele den amerikanske økonomien beror på ubegrenset pengetrykking, kjent som «kvantitativ lettelse» [QE; quantitative easing], utført for å forhindre en generell kollaps av de finansielle markedene.

Den amerikanske styringsklassen er meget vel inneforstått med krisens revolusjonære implikasjoner, og det er denne fornemmelsen av ultimat fare som ligger til grunn for dens handlingers hensynsløse karakter. Stilt overfor akkumuleringen av samspillende og uløselige økonomiske, sosiale og politiske kriser gambler Trump-administrasjonen på krig, ikke bare for å avlede og villede offentligheten, men også for å legitimere intensiveringen av statsundertrykking og angrep på de sentrale demokratiske rettighetene.

Det er knapt noen tilfeldighet at innen få timer etter drapet på Suleimani patruljerte tungt bevæpnede kontingenter av militarisert politi gatene i vesentlige amerikanske storbyer.

Situasjonen som nå råder i USA – og for den saks skyld i alle de store kapitalistlandene i Vest-Europa – tilsvarer den som eksisterte i Nazi-Tyskland kort før utbruddet av andre verdenskrig. Innen 1938 så Hitlers regime krig som den eneste utveien for den overhengende katastrofen, etter å ha akkumuler massive og uholdbare gjeldsmengder for å holde økonomien flytende og for finansieringen av den militære oppbyggingen. Én historiker beskrev situasjonen som konfronterte Hitler som følgende:

Den eneste «løsningen» åpen for dette regimet, på de strukturelle spenningene og krisene produsert av diktatur og gjenopprusting, var mer diktatur og mer opprusting, deretter ekspandering, deretter krig og terror, deretter plyndring og slaveri. Det nakne, hele tiden tilstedeværende alternativet var kollaps og kaos, og derfor var alle løsninger temporære, hektiske, hånd-til-munn affærer, stadig mer barbariske improviseringer rundt et brutalt tema. [Nazism, Fascism and the Working Class, forfattet av Tim Mason (Cambridge, 1995), s. 51]

Amerikansk hensynsløshet har skapt splittelse og bestyrtelse i Europa. Statssjefer og utenriksministre snakker alle om «deeskalering», samtidig som deres egne regjeringer febrilskt bygger opp sine væpnede styrker. Den bøllete amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo fordømte europeerne for ikke å ha «vært så hjelpsomme som jeg skulle ønske de hadde vært», og han la til: «Britene, franskmennene og tyskerne trenger alle å forstå at det vi gjorde, hva amerikanerne gjorde, også reddet liv i Europa.» Alle vet selvfølgelig at dette er løgn, og at angrepet bare kan produsere et nytt blodbad. Likevel, og til tross for deres bekymringer, stiller de europeiske regjeringene, som er nedsunket i krise, på rekke opp bak Trump-administrasjonen.

Som alltid jobber amerikanske medier for å skape en krigspsykologi i den amerikanske offentligheten. Selv de som gir uttrykk for sine betenkeligheter for implikasjonene av Trumps handling svøper uunngåelig deres tafatte kritikk i fordømmelser av Suleimani som en «slett aktør» og til-og-med som en «terrorist», som angivelig var ansvarlig for å ha drept hundretalls amerikanske soldater.

Dette er alt sammen ei pakke løgner. Suleimani dirigerte styrker som beseiret både Al Qaidas USA-støttede agenter i Syria og ISIS, Washingtons Frankensteinmonster i Irak. Han er ikke implisert i forbrytelsene som var resultat av USAs aggresjonskrig i Irak, som drepte over én million mennesker og frembrakte slike skrekksenarioer som massakren i Fallujah og torturkamrene i Abu Ghraib. Hva angår amerikanske soldater som døde i Irak er deres blod på Bush-administrasjonens hender, og på demokratenes, som støttet å sende dem inn i en «valgt krig» som var basert på løgner.

I sin nyttårserklæring skrev World Socialist Web Site:

Forflytningen mot en tredje verdenskrig, som ville true menneskeheten med utryddelse, kan ikke stanses av humanitære appeller. Krig oppstår fra kapitalismens anarki og nasjon-stat-systemets foreldelse. Derfor kan den bare stoppes gjennom arbeiderklassens globale kamp for sosialisme.

Før ei uke av det nye tiåret har passert er allerede denne advarselen bekreftet.

Erklæring fra WSWS’ internasjonale redaksjonsråd