Europeiske regjeringer forsvarer amerikansk statsterrorisme etter attentatet på Irans general Suleimani

Av Peter Schwarz
8 January 2020

Washingtons målrettede drap av den iranske generalen Qassem Suleimani har fremkalt opposisjon og gru i den europeiske befolkningen. Denne kriminelle statsterrorhandlingen truer med å kaste Midtøsten ut i ytterligere et blodbad – et som kan trekke hele verden inn i et kjernefysisk inferno. Trump melder nye trusler daglig, som i likhet med trusselen om å ødelegge iranske kulturlandemerker er krigsforbrytelser både under internasjonal og amerikansk lov.

Men de europeiske regjeringene har ikke meldt noen kritikk av deres alliansepartners kriminelle handlinger, som i tiltakende grad likner de til Adolf Hitler under opptakten til den andre verdenskrig. Mens disse regjeringene har oppfordret til avtrapping av spenningene har de nektet å fordømme det målrettede drapet på en høyt rangert representant for en suveren stat som en krigsforbrytelse. I stedet har de rettet sin harme mot Iran. Selv om de ser på Trumps handling som en taktisk feiltakelse forbereder de seg på å støtte USA i tilfelle krig.

Den første fellesuttalelsen som ble meldt fra den tyske forbundskansleren Angela Merkel, den franske presidenten Emmanuel Macron og den britiske statsministeren Boris Johnson, sluppet to dager etter attentatet, innledes med et angrep på Iran og drapsofferet Suleimani.

Frankrikes president Emmanuel Macron og Tysklands forbundskansler Angela Merkel [Foto: AP Photo/Francois Mori]

«Vi har fordømt de nylige angrepene på koalisjonsstyrkene i Irak og er dypt bekymret over den negative rollen Iran har spilt i regionen, deriblant gjennom IRGC og al-Quds-styrken under kommando av general Suleimani,» heter det i det første avsnittet.

Dette etterfølges av en appell om nedtrapping: «Vi ber alle parter om å utøve den ytterste tilbakeholdenhet og ansvarlighet. Den nåværende voldssyklusen i Irak må stoppes.»

Men drapet på Suleimani, som utgjør USAs krigserklæring mot Iran, et land med en like stor befolkning som Tysklands, er ikke engang nevnt, og langt mindre fordømt. I stedet fortsetter uttalelsen: «Vi oppfordrer spesifikt Iran til å avstå fra ytterligere voldelig aksjon eller spredning, og oppfordrer Iran til å reversere alle tiltak som er i uoverensstemmelse med JCPOA [Joint Comprehensive Plan of Action – Den kjernefysisk avtalen med Iran fra 2015, som USA i 2018 ensidig forlot].»

Johnson hastet til med å forsikre Trump på telefon om at Suleimani var «en trussel mot alle våre interesser», og han la til at «vi vil ikke beklage hans død».

Macron ringte Trump, også på søndag, der han ifølge en offisiell uttalelse meldt av Élysée-palasset, lovet sin «fulle solidaritet med vår allierte, i lys av angrepene utført de siste månedene mot koalisjonsinteresser i Irak».

Macron «uttrykte sin bekymring for den destabiliserende virksomheten til al-Quds-styrken under general Qassem Suleimanis myndighet, og påminnet om nødvendigheten av at Iran umiddelbart måtte avslutte disse handlingene, og avstå fra enhver militær opptrapping som kan utdype ustabilitet i regionen». Videre «understreket Macron Frankrikes faste beslutning om å samarbeide med landets regionale og internasjonale partnere, for å lette spenningene».

Den tyske regjeringen kom med lignende uttalelser. I avisa Bild am Sonntag beskyldte utenriksminister Heiko Maas den myrdede Suleimani for å «ha etterlatt seg et spor av blod og ødeleggelser over hele Midtøsten». Han la til: «EU hadde god grunn til å ha ham oppført på terroristlista.»

Iran responderte med å innkalle den tyske ambassadøren til Teheran, og klaget på «usanne, upassende og ødeleggende uttalelser», så vel som på støtten for Washingtons «terroristangrep».

Mens Berlin, Paris og London berettiger amerikansk statsterrorisme, prøver de å påvirke det videre hendelsesforløp for sine egne interesser. Macron ringte til den irakiske presidenten for å forsikre ham om Frankrikes støtte for Iraks «sikkerhet og suverenitet». Han konsulterte også med herskerne i ei rekke arabiske stater og med den russiske presidenten. Den tyske kansleren Merkel skal fly til Moskva kommende lørdag for å møte Vladimir Putin for diskusjoner om situasjonen i Midtøsten.

De europeiske regjeringenes ambivalente responser er motivert av to faktorer.

For det første frykter de at en ukontrollert opptrapping av krig mellom USA og Iran vil resultere i ytterligere en katastrofe, som kan ramme Europa hardt i form av terroristangrep, økt tilstrømming av flyktninger, høyere oljepris og politisk ustabilitet.

Denne bekymringen ble formulert mest tydlig av den tidligere første-lord for den britiske marine, lord West, i et intervju med Daily Mail. «Storbritannia og Amerika ønsker samme resultat i Iran,» sa han til tabloidavisa. «Vi søker begge fjerningen av et hardline-regime som utgjør en alvorlig trussel mot den globale sikkerheten, og vil se det erstattet med en mer moderat regjering.»

Han fortsatte med å si at Storbritannia prøver å «lette spenningene med Iran ... fordi så lenge det iranske folket føler seg under en konstant beleiring av resten av verden, er det ikke håp for at en mer rasjonell og sivilisert regjering skal overta i Teheran.» Som kontrast er Trumps strategi «å anvende harde sanksjoner og hensynsløs militær makt».

Han fortsatte: «Uansett hvor kliniske deres fly- og droneangrep måtte være, kan ikke Amerika beseire Iran og få gjennomført et fullskala regimeskifte. Det ville kreve minst én million par militærstøvler på bakken, som ville bety en retur til verneplikt – sist sett under Vietnamkrigen – og sannsynligvis tap av hundrevis om ikke tusenvis av amerikanske liv.»

Han fortsatte med å si at Trump ikke ville være beredt på å gjennomføre dette før valget kommende november. «I stedet vil spenningene tilta ytterligere. Verden vil befinne seg på randen av krig, ikke bare i flere dager, men kanskje i flere måneder, eller til-og-med år.»

Lord Wests intervju avsluttes med kravet om et stort gjenopprustingsprogram for Storbritannia, for å gjøre det mulig for London å hevde sine interesser i Midtøsten mer aggressivt.

Den andre faktoren som driver responsen fra de europeiske regjeringene er de voksende klassespenningene i deres egne land. I 2003 tok millioner av mennesker til gatene i Europa og rundt om i hele verden, for å protestere mot den forestående Irak-krigen. Ingen liten rolle i dette ble spilt av de franske og tyske regjeringers opposisjon mot krigen, og deres offentlige kritikkytringer av den amerikanske presidenten George W. Bush.

De europeiske regjeringene ønsker for enhver pris å unngå en tilsvarende mobilisering i dag. De frykter at den utbredte opposisjonen mot krig kunne forene seg med massekampene mot pensjonskutt i Frankrike og den voldsomme opposisjonen mot arbeidsplassnedskjæringer og fattigdom i Storbritannia og Tyskland.

I likhet med den amerikanske regjeringen responderer de på de sosiale spenningene, de økonomiske problemene og de internasjonale konfliktene med å styrke apparatet for statsundertrykking innenlands, gjenopprusting for krig, og med å kaste seg ut i militære eventyr. Dette er grunnen til at de forsvarer Trumps krigsforbrytelse, og hvorfor de forbereder seg på å delta i en konflikt de vet vil føre til katastrofe.

Dette gjenspeiles raskt i mediene. To artiklerer i den tyske dagsavisa Süddeutsche Zeitung var symptomatiske.

Den 4. januar berettiget Stefan Kornelius attentatet på Suleimani i en artikkel med tittelen «Krigserklæring», mens han samtidig bemerket at «årsakene som kan ha drevet Trump til å gi sin ordre om å drepe ... ikke sammenlagt utgjør en plausibel strategi.» Trump er nå «herre over slagmarken, men han mangler en strategi og forståelsen».

Thomas Avenarius hadde en kommentar i samme avis to dager senere, og slo allerede an en annen tone. I en tekst med tittelen «USA burde gjenoppta sin rolle som fredsbevarende makt» skrev han: «Kritikk av USAs rolle i Midtøsten er oftere berettiget enn ikke ... Men det kunne være annerledes denne gangen rundt drapet på general Suleimani: I det beste scenarioet vil USA gjenoppta sin rolle som fredsbevarende makt. Fordi Midtøsten synker ned i et komplett kaos.»