Indias arbeidere trenger et revolusjonært sosialistisk program for å bekjempe Modi, kapitalistiske innstramminger og kommunalistisk reaksjon

Av Deepal Jayasekera og Keith Jones
9 January 2020

Titalls millioner arbeidere, ungdommer og rurale slitere på tvers av hele India deltok i én-dag generalstreiken som ti sentrale arbeiderforbund hadde kalt for i går [onsdag den 8. januar].

De detok alle for å gi uttrykk for sin besluttsomme opposisjon mot den Narendra Modi-ledede BJP-regjeringen [Bharatiya Janata Party], dens «pro-investor»-politikk (omfattende nedskjæringer av sosialutlegg, privatisering, promoteringen av «ansett-og-spark»-kontraktjobber [‘hire-and-fire’], og massive skattelettelser for foretak), og regjeringens systematiske promotering av reaksjonær hindu-dominans.

Big business- og foretaksmediene hyllet Modis gjenvalg i mai i fjor, der de med sikte på å intimidere all folkelig opposisjon hevdet at han hadde vunnet et uforlignelig mandat og hadde irreversibelt endret indisk politikk. Likevel er regjeringen bare syv måneder senere skaket av utbruddet av masseopposisjon.

I løpet av den siste måneden har millioner tatt til gatene, der de ofte har trosset ondskapsfull statlig undertrykking, for å motsette seg BJPs antimuslimske statsborgerskapslov (CAA) og partiets planer om å bruke et nasjonalt borgerregister (NRC) [National Register of Citizens] til å trakassere og intimidere landets muslimske minoritet. AntiCAA-protestene har spredt seg til alle regioner av landet, og har skjært på tvers av de kommunalistiske skillelinjene basert på kaster og etno-språklige forskjeller som den indiske eliten lenge har dyrket for å få delt og splittet arbeiderklassen.

Indiske arbeidere i streik i Mumbai, tirsdag den 8. januar 2019. [Foto: AP Photo/Rafiq Maqbool]

Dette masseoppsvinget er del av en eksplosjon av klassekamp som har feid over kloden. Året 2019 bevitnet streiker og vedvarende masseprotester mot kapitalistisk innstramming, gjennomgående sosial ulikhet og statsundertrykking over hele verden, fra Ecuador, Chile og Mexico, til USA, Frankrike, Storbritannia, Algerie, Sudan, Libanon, Iran og Hong Kong.

Men arbeidere og ungdommer må være på vakt. De fagforbundene og -foreningene som kalte for gårsdagens streik er pro-kapitalistorganisasjoner, fullt og helt forpliktet til Indias styringselites interesser. Deres hovedfunksjon er å få kontrollert massene, ved å avlede, uskadeliggjøre og systematisk undertrykke klassekampen.

De kalte ikke for gårsdagens streik som del av kampen for å mobilisere arbeiderklassen som en uavhengig politisk samfunnskraft for å få ned Modi-regjeringen og den ondartede kapitalistiske sosialorden han er et produkt av. Deres mål er snarere er å få kanalisert den voksende masseopposisjonen mot Modi og hans nyliberale og kommunalistiske politikk inn bak big business-partiet Congress Party, rekka av etno-sjåvinistiske og kasteorienterte partier som DMK, og den indiske staten.

Dette er så visst sant for Indian National Trades Union Congress (INTUC), den største forbundsorganisasjonen som deltok i gårsdagens streik. INTUC er den underordnede fagforbundsstøtten for Congress Party – inntil nylig det indiske borgerskapets foretrukede regjeringsparti – partiet som frem til 2014 ledet styringselitenes pådriv for å gjøre India til en billigarbeidsplattform for global kapital, og for å skape et «globalt strategisk partnerskap» med amerikansk imperialisme.

Dessuten det er like så visst sant for de parlamentariske, stalinistiske tvillingpartiene som besørget streikens politisk ledelse – CPM [Indias kommunistparti (marxist)], CPI [Kommunistpartiet i India] – og deres respektivt tilknyttede fagforbund, CITU [Center of Indian Trade Unions] og AITUC [All India Trades Union Congress].

I likhet med de mer åpenlyst høyreorienterte fagforbundene og -foreningene, har CITU, AITUC og de stalinistiske partiene kynisk snudd ryggen til de 13 Maruti Suzuki-arbeiderne som er fengslet for livstid på falske anklager for den «forbrytelsen» at de førte en militant kamp mot prekære kontraktjobber og et brutalt arbeidsregime.

Rollen CPM og CPI har spilt som kapitalistetablissementets partier er karakterisert av hvordan de bidro til å få brakt til makten og opprettholdt påfølgende høyreorienterte, pro-USA regjeringer, de fleste av dem ledet av Congress Party, fra 1989 til 2008, og deres støtte til den indiske styringselitens massive militæroppbygging og dens reaksjonære militær-strategiske konflikt med atomvåpenbestykkede Pakistan. I delstatene der de har hatt regjeringsverv de tre siste tiårene, Vest Bengal, Kerala og Tripura, har stalinistene implementert det de til-og-med selv kaller «pro-investor»-politikk.

I dag, under betingelser der borgerskapet beviselig bryter med demokratisk-konstitusjonelle styreformer, fordoblerer stalinistene sine bestrebelser for å få lenket arbeiderklassen til den indiske statens råtnende partier og institusjoner.

CPM og CPI promoterer nok en gang Congress Party som en alliert av arbeidende mennesker i forsvaret av «demokrati» og «sekularisme». Til tross for at Congress har en beryktet og stadig forlengende historikk for å ha hjulpet og støttet hindu-høyre og tråkket på demokratiske rettigheter.

Congress Party bøyde seg raskt for Indias business’ og militærsikkerhetsetablissements konsensussyn, og snudde raskt ryggen til «opposisjon» mot Modis konstitusjonelle kupp mot Kashmir den 5. august. I en aksjon støttet av CPM sikret Congress Party seg i november makten i Maharashtra, landets nest-mest folkerike delstat, i en koalisjonsregjering ledet av Shiv Sena, som er mahratta-sjåvinistisk og for hindu-overherredømme, og lenge var BJPs nærmeste allierte.

Modi og BJP-regjeringen falt ikke ned fra himmelen. Med dens implementering av sosialt oppflammende «investor»-reformer og integreringen av India inn i Washingtons krigsplaner mot Kina, har den bare reist lenger ned veien brolagt av tidligere Congress Party-regjeringer.

Det indiske borgerskapet frykter at «mulighetsvinduet» for forvandlingen av India til en «stormakt» raskt lukkes, og har snudd seg til Modi i håp om at BJP kan tilby den «sterke regjeringen» de anser nødvendig for dramatisk å få intensivert utbyttingen av arbeiderklassen, for at de frimodig får hevdet sine rovgriske interesser på den globale scenen.

Modi-regjeringen er det indiske uttrykket for et globalt fenomen. Verdenskapitalismen, nedsunket i sin mest alvorlige krise siden 1930-tallet, spyr opp reaksjon. Anført av USA oppruster imperialistmaktene raskt. Overalt bykser styringseliten til høyre, oppildner nasjonal-etniske og kommunalistiske splittelser og snur seg i retning av autoritære styreformer.

Ikke bare den fascistisk tenkende Trump, men også den offisielle nynazistiske AfD-opposisjonen i det tyske parlamentet [Bundestag], og Brasils ultra-høyre, pro-militær president Jair Bolsonaro, avviser borgerlige demokratiske normer. Det samme gjelder liberalismens angivelige fortalere, som Emmanuel Macron. Den franske presidenten har gått inn for å rehabilitere Vichy nazi-kollaboratøren marskalk Pétain, og har gjentatte ganger beordret en voldelige undertrykking av sosial opposisjon for å få pålagt massive sosialnedskjæringer, og gjenoppliver aggressiv fransk militarisme.

Modi og BJP er arbeidende menneskers avskyelige fiender. Men påstanden om at indiske arbeidere kan beseire reaksjon og forsvare demokratiske rettigheter ved å klenge seg til borgerskapets partiers frakkeskjøter, og ved å sette sin lit til den indiske statens forvorpne «demokratiske» institusjoner – institusjoner som rutinemessig voldelig undertrykker arbeidernes kamper, og har bakspilt i gjennomføringen av overgrep og har tildekket den ene komunalistiske grusomheten etter den andre – er en monstrøs løgn.

Faktisk, når hindu-overherredømme-høyresiden har vært i stand til å vokse til en slik trussel er det fordi stalinistene gjødslet grunnen som reaksjonen kunne vokse i, ved systematisk å undertrykke klassekampen. Fordi arbeiderklassen har vært forhindret fra å fremme sin egen sosialistiske løsning på den sosiale krisen, har BJP vært i stand til demagogisk å utnytte folkelig harme over den ødeleggende effekten av den nyliberale politikken som ble fulgt av de forskjellige stalinist-støttede «sekulære» regjeringene.

Den eneste levedyktige strategien for å kunne forsvare demokratiske rettigheter og beseire kommunalistisk og fascistisk reaksjon i India og rundt om i verden, er en strategi basert på den internasjonale klassekampen, og på den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen mot den forvorpne kapitalistordenen.

Den indiske arbeiderklassen må samle seg til en uavhengig politisk samfunnskraft i opposisjon til borgerskapet og alle dets politiske representanter. Den må definere seg selv som en avdeling av den internasjonale arbeiderklassen og adoptere et sosialistisk internasjonalistisk program i opposisjon til global kapital – det vil si i opposisjon til de transnasjonale selskapene som jakter kloden rundt etter de beste investeringsavkastningene, og i opposisjon til de nasjonalt baserte klikkene av kapitalister som slåss om markeder, profitter og ressurser, og arbeidskraftbassenger til å utbytte gjennom handelskrig, intriger, aggresjon og krig.

Kampen for å forene Indias arbeidere og slitere på tvers av sekteriske og kasteskillelinjer må gå hånd-i-hånd med kampen for å forene deres kamp med arbeidere rundt om i verden. Et sentralt element i en slik kamp må være byggingen av en global antikrigbevegelse ledet av arbeiderklassen, i opposisjon mot imperialisme og mot Sør-Asias kommunalistiske partisjonerte nasjon-stat-system og den reaksjonære India-Pakistan-konflikten som det har gitt opphav til.

Dette krever byggingen av nye organisasjoner for arbeiderklassekamp, gjennom et organisatorisk og politisk brudd med de pro-kapitalistiske fagforbundene og -foreningene, og de stalinistiske partiene – aksjonskomitéer på arbeidsplassene, og fremfor alt et revolusjonært arbeiderparti, for å være spydspiss i kampen for politisk å få mobilisert arbeiderklassen for å samle bak seg alle sliterne i kampen for en arbeider- og bonderegjering forpliktet til sosialistisk politikk.

Et slikt parti kan bare bygges som del av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), verdenspartiet som Leo Trotskij grunnla i 1938 i opposisjon mot det stalinistiske sviket av den russiske Oktoberrevolusjonen i 1917, og det internasjonalistiske programmet for sosialistisk verdensrevolusjon som animerte revolusjonen.

Vi oppfordrer alle indiske arbeidere og ungdommer som vil ta opp kampen for sosialisme, i opposisjon til kapitalistreaksjon, kommunalisme og krig, til umiddelbart å kontakte World Socialist Web Site og ICFI.