Massiv generalstreik over hele India protesterte mot Modis pro-investor og kommunalistiske politikk

Av Deepal Jayasekera og Keith Jones
11 January 2020

Flere titalls millioner indiske arbeidere, ungdommer og landsbygdas slitere deltok i den landsdekkende én-dag generalstreiken på onsdag, for å protestere mot BJP-regjeringens [Bharatiya Jananta Party] pro-investor og kommunalistiske politikk.

BJP-regjeringen til statsminister Narendra Modi har siden den med massiv støtte fra big business og foretaksmediene vant gjenvalg i mai i fjor, dramatisk eskalert sitt angrep på arbeiderklassen. Gjennom endringer i landets arbeidslivslovgivning promoterer den utbredelsen av prekære kontraktsjobber og begrenser ytterligere arbeideres rett til å streike og organisere seg. Den har også dramatisk akselerert privatiseringen av offentlige virksomheter, gått videre med planer om å selge Indias jernbaner, åpne kullindustrien for privatinvestorer og privatisering av Air India og oljeselskapet Bharat Petroleum. Den har også besørget big business ytterligere en bonanza ved å redusere foretaksskattesatsen med 8 prosentpoeng, eller mer enn en fjerdedel.

Medlemmer av diverse fagforeninger lytter til en fagorganisasjonsleder under generalstreiken kalt for av forskjellige fagforbund, i Ahmadabad, India, onsdag den 8. januar 2020. [Foto: AP Photo/Ajit Solanki]

Samtidig har Modi-regjeringen gått til en serie provoserende skritt rettet mot landets muslimske minoritet, med det formål å få splittet arbeiderklassen og for å mobilisere sin base blant fantaster for hindu-dominans som en rambukk mot tiltakende sosial opposisjon. Disse trekkene inkluderer den illegale opphevingen av den spesielle, semi-autonome konstitusjonelle statusen til delstaten Jammu og Kashmir, som er Indias eneste muslimske flertallsstat, og i forrige måned ved å haste gjennom til lov den diskriminerende CAA-forordningen om statsborgerskap [Citizen Amendment Act].

Onsdagens streik ble kalt av ti sentrale fagorganisasjoner, og hadde eksplisitt støtte av de stalinistiske parlamentariske partiene – CPM [Kommunistpartiet i India (Marxist)] og CPI [Indias kommunistparti] – og implisitt støtte fra big business-partiet Congress Party, som stalinistene er tett innordnet med.

Fagorganisasjonenes hovedkrav – formulert i et 12-punkts charter – inkluderte tiltak for å besørge arbeidsplasser til arbeidsledige, som nå er estimert til å omfatte 73 millioner, eller nesten 8 prosent av arbeidsstyrken; grunnleggende sosial beskyttelse for alle arbeidere; og økninger i pensjoner og av den begredelige minstelønna. Streiken krevde også tilbaketrekking av CAA-loven og skroting av regjeringens plan om å tvinge alle landets 1,3 milliarder innbyggere til å skulle bevise sin rett til indisk statsborgerskap, en ordning som gjennomskuelig er ment for å intimidere og trakassere den muslimske minoriteten.

Foretaksmediene, big business og Modi-regjeringen prøver alle å bagatellisere virkningen av onsdagens proteststreik.

Mens streikens størrelse og omfang varierte på tvers av delstatene og de forskjellige sektorer av økonomien, er det imidlertid ingen tvil om at den samlet sett hadde en enorm innvirkning, og at onsdagens aksjon vitnet om både arbeiderklassens voksende militans og enorme sosiale makt.

I følge den stalinistledede fagorganisasjonen Senter for indiske fagforeninger (CITU), deltok 35 millioner buss-, lastebil- og motor-rickshaw-sjåfører i streiken. I mange urbane sentre, deriblant i de østlige indiske delstatene Vest-Bengal, Odisha og Bihar, og i Kerala i sørvest, var mye eller det meste av offentlig transport nedstengt.

Et stort antall bankarbeidere deltok også i streiken, for å protestere mot BJP-regjeringens planer om å slå sammen og privatisere mange statseide banker, som i likhet med Indias finanssystem som helhet, er tynget ned av enorm foretaksgjeld.

Mange regjeringsansatte tok del i streiken, til tross for trusler om represalier som ble meldt av den BJP-ledede sentralregjeringen og av forskjellige delstatsmyndigheter. En forordning fra sentralregjeringen uttalte at arbeidere som deltok i streiken ville møte «konsekvenser», inkludert «lønnstrekk» og «tilpassede disiplinærtiltak».

Nyhetsrapporter indikerer at industriarbeidere, deriblant i Indias globalt tilknyttede bilproduksjonssektor, la ned arbeidet i store antall. Outlook India rapporterte at arbeidere streiket på fabrikkanlegget til Honda Motorcycle and Scooter's Manesar i Haryana, i tillegg til mange produksjonsanlegg for bildeler i industribeltet Manesar-Gurgaon, beliggende i utkanten av Indias hovedstad Delhi. Streiken lammet også produksjonen ved Bajaj Auto-fabrikken i Chakan, Maharashtra, og ved anleggene Volvo bus and truck, Toyota car, og ved Bosch’ bildelfabrikker, og også ved bildekkanlegget Vikrant Tyres i nabostaten Karnataka. Hundretusener av arbeidere ved Coal India i Jharkand og på tvers av hele India, og juteplantasjearbeidere i Vest-Bengal deltok også i streiken.

Kraftforskyningssektoren ble hardt rammet av streiken, med strømforskyningen ned med hele 5 prosent, der 1,5 millioner ingeniører og andre kraftforskyningsarbeidere la ned arbeidet.

Det var også stor oppslutning om streiken fra de ekstremt dårlig betalte statsfinansierte Anganwadi, eller rurale barneomsorgsarbeiderne, hvor langt de fleste er kvinner.

I noen delstater var det massearrestasjoner av streikende og supportere av streikene. I delstaten Tamil Nadu beordret AIADMK-regjeringen, en alliert av BJP, politiet til å arrestere demonstranter i hovedstaden Chennai og i tekstilproduksjonssenteret Coimbatore, der mer enn tusen personer ble arrestert.

I Vest-Bengal, som er styrt av partiet Trinamool Congress (TMC), en høyreorientert rival av BJP, var det sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker, TMC-bøller og streikesupportere. Etter at streikesupportere blokkerte togtransporten slapp delstatens sjefsminister Mamata Banerjee fra seg en tirade der han beskyldte CPM og partiets Venstrefront-allierte for å søke «billig publisitet ved å oppfordre til bandh [streik], og kaste bomber på busser».

Ifølge nettstedet Newsclick ble bønder og landbruksarbeidere med på massestevner, vegblokader og andre protester i nesten 480 av Indias 732 distrikter, og studenter ved 60 universiteter boikottet forelesninger.

Onsdagens streik fant sted samtidig med den landsdekkende bølga av masseprotester som brøt ut som respons på vedtaket av den diskriminerende CAA-loven. Disse protestene, samtidig som de ble frontet av muslimsk ungdom, har skjært på tvers av de kommunalistiske, kaste- og etnisitetsbaserte skillelinjene som styringseliten lenge har dyrket for å sette arbeidende mennesker opp mot hverandre.

Skaket av den tilsynelatende plutselige, men i virkeligheten dypt forankrede, fremveksten av masseopposisjon har BJP-regjeringen reagert med massiv statsundertrykking – inkludert dødelig politivold, heldekkende forbud mot protester og en nedstengning av Internett – og ved å trappe opp sin promotering av hindu-kommunalisme.

Ved slutten av desember kom den indiske hærsjefen Bipin Rawat til regjeringens støtte, der han tilsidesatte elementære demokratisk-konstitusjonelle prinsipper og brennmerket agitasjonen mot CAA som «voldelig» og anklaget studentene for å «villede» nasjonen. Modi har siden utnevnt ham til Indias første overordnede forsvarssjef [Chief of Defence Staff].

Medlemmer av ABVP, studentgruppa tilknyttet BJP og dens fascistiske ideologiske mentor RSS, angrep sist søndagkveld brutalt studenter ved Delhi’s Jawaharlal Nehru University (JNU), i en skandale som til-og-med avisa Hindu har holdt BJP-regjeringen ansvarlig for. Mer enn 40 studenter måtte innlegges på sykehus, mange med alvorlige skader etter å ha blitt angrepet med jernstenger, hockeykøller og steiner.

JNU har vært et spesielt mål for BJP-regjeringen og hindu-høyre, siden minst 2016, på grunn av universitetets lange tilknytning til venstreaktivisme og sosialistisk politikk.

Samtidig krever global og innenlandsk kapital at BJP-regjeringen introduserer ei ny bølge av nyliberale «big bang» reformer, for å tiltrekke seg investeringer som trengs for å trekke den indiske økonomien ut av en akselererende oppbremsning.

I tråd med disse kravene har BJP-regjeringen angivelig bestemt seg for å redusere sine årlige utlegg de resterende tre månedene av budsjettåret 2019-2020, med 2 billioner rupier ($ 27,87 milliarder), eller det som på årsbasis tilsvarer 7 prosent. Dette til tross forventes det at budsjettunderskuddet skal svulme opp fra de planlagte 3,3 prosent av BNP til 3,8 prosent, på grunn av et enormt inntektsunderskudd

For å styrke seg til å bekjempe den tiltakende økonomisk turbulensen og arbeiderklassens opposisjon, går Modi-regjeringen for ytterligere å styrke det indiske borgerskapets tankeløse og oppflammende antiKina-allianse med Washington. På tirsdag, da Trump diskuterte de neste trinnene i det amerikanske krigspådrivet mot Iran etter hans kriminelle attentat på den iranske generalen Qassem Suleimani, ringte Modi til den amerikanske presidenten. I følge en uttalelse fra Det hvite hus diskuterte Modi og Trump «måter å ytterligere styrke det strategiske partnerskapet mellom USA og India i 2020».

Arbeiderklassens tiltakende utfordring av Modi-regimet er del av et globalt oppsving av klassekampen. Det siste året som har sett store streiker og vedvarende protestbevegelser rundt om i verden, som i noen tilfeller har antatt karakter av opprør, deriblant i Chile, Ecuador, Haiti, Mexico, USA, Frankrike, Storbritannia, Algerie, Sudan, Libanon og på Sri Lanka.

Som overalt er den presserende oppgaven i India å få bevæpnet arbeiderklassens voksende kontraoffensiv med et internasjonalt sosialistisk program og et revolusjonært lederskap.

I diamentral opposisjon til behovene og aspirasjonene til de titalls millioner arbeidere og ungdommer som deltok i onsdagens streik, søker fagorganisasjonene og stalinistpartiene å få kanalisert massemotstanden mot BJP og de bitre fruktene av tre tiår med Indias kapitalistiske «oppsving» inn bak Congress Party og en parade av høyreorienterte etno-sjåvinistiske og kastebaserte partier. For dem var onsdagens streik en manøver som tok sikte på å blankpusse deres «militante» legitimering, for bedre å få begrenset, kontrollert, uskadeliggjort og undertrykt arbeiderklassens opposisjon.

Deres fiendtlighet mot genuin klassekamp kjennetegnes ved deres kyniske oppgivelse av de 13 Maruti Suzuki-arbeiderne, som er fengslet for livstid på fabrikerte drapsanklager for «forbrytelsen» å ha ført an i motstanden mot kontraktsarbeid og et brutalt arbeidsregime, og av disse kreftenes bønnfalling til Modi om å gjenoppta regelmessige møter i den indiske treparts arbeidslivskonferansen [Indian Labour Conference].

I flere tiår har stalinistpartiene CPM og CPI, og deres respektive fagforbund CITU og AITUC, under påskudd av å motsette seg hindu-dominans partiet BJP, støttet høyreorienterte regjeringer, de fleste av dem ledet av Congress Party, som implementerte pro-marked politikk og utviklet stadig tettere relasjoner til Washington.

I en uttalelse som ble distribuert under streiken på onsdag, «Indias arbeidere trenger et revolusjonært sosialistisk program for å bekjempe Modi, kapitalistiske innstramminger og kommunalistisk reaksjon,» forklarte World Socialist Web Site:

«Den eneste levedyktige strategien for å kunne forsvare demokratiske rettigheter og beseire kommunalistisk og fascistisk reaksjon i India, og rundt om i verden, er en strategi basert på den internasjonale klassekampen, og på den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen mot den forvorpne kapitalistordenen.»