Bernie Sanders sier «noen kriger er nødvendige»

Av Tom Hall
13 January 2020

Siden Trump-administrasjonens attentat mot en iransk toppgeneral brakte USA til randen av krig har senator Bernie Sanders gjentatte ganger kommet med uttalelser og holdt opptredener der han har fordømt Trump-administrasjonens uvørenhet og opponert mot en ny krig med Iran.

I tillegg til tung aktivitet på sosialmedieplattformene for sin presidentnomineringskampanje har Sanders også gått talkshow-rundene, som har inkludert Late Show på CBS, Today Show på NBC, og et intervju på offentlig radio.

Bernie Sanders

Dette har vært ledsaget av en systematisk promotering av Sanders fra pseudo-venstre og i venstre-liberale publikasjoner, som presidentvalgets eneste antikrigkandidat. Typiske for disse bestrebelsene var titler i Jacobin, der det sto «Trump vil dra oss inn i krig med Iran. Bernie er kandidaten for å stanse ham», og i Nation, som var «Bernie Sanders er antikrigkandidaten.»

Mange antar naturlig nok at Sanders’ profiterte «demokratiske sosialisme» også betyr at den 78-år-gamle senatoren er motstander av imperialistkrig. Men realiteten er at siden Sanders første gang kom inn i Kongressen i 1991 har han opparbeidet seg en lang historikk for støtte til krig og til forsvar for amerikansk imperialismes rovgriske interesser.

I én politisk avslørende uttalelse, som han kom med under sitt intervju den 8. januar i NPR [National Public Radio], erklærte Sanders:

«Vi må anvende vår rikdom og våre ressurser, ved hjelp av gulrot og stokk, for å få brakt land sammen, for å få slutt på den typen forferdelige konflikter vi ser over hele verden, for å få styrket de internasjonale organisasjonene der folk kan sette seg ned og krangle, i stedet for å skyte med våpen eller slipp bomber på hverandre.» I klart språk betyr dette at Sanders støtter bruken av militærmakt, kombinert med diplomatisk press, for å pålegge en internasjonal geopolitisk orden dominert av USA.

«Nå, jeg er ingen pasifist,» hastet han med å legge til. «Det er tider når krig kan være nødvendig. Men jeg mener, som en ung mann som opponerte mot Vietnamkrigen, som var slik en katastrofe for min generasjon, som en som bidro til å lede tiltakene mot Irak-krigen, som var en katastrofe for våre yngre medborgere, vil jeg gjøre alt jeg kan for å få løst internasjonal konflikt gjennom diplomati, gjennom forhandlinger og ikke gjennom videreføringen av endeløse kriger. Nok er nok.»

Når Sanders her refererer til «nødvendige kriger» mener han ikke folkelige revolusjoner mot bankerotte sosiale ordner, eller kolonibefolkningers opprør mot deres imperiale herrer. Han henviser derimot til kriger som er «nødvendige» for å fremme amerikansk imperialismes interesser.

Sanders’ historikk viser hva han anser som «nødvendige kriger». For det første inkluderer dette USAs 1993-intervensjon i den somaliske borgerkrigen, der USA satte inn dødsskvadroner fra Army Rangers, Delta Force og andre spesialstyrkeenheter mot den fattige men strategisk beliggende afrikanske nasjonen, for å få halshugget de fraksjonene som motsatte seg innsettingen av et amerikansk marionettregime. Det inkluderer også NATOs 1999-bombeangrep mot Serbia, som ble lansert under påskudd av å forhindre en forestående etnisk rensing av Kosovo.

I 2001 deltok Sanders i det nesten énstemmige votum for invasjon av Afghanistan. I dag – nå som den nesten 20-år-lange krigen er bredt upopulær – erklærer Sanders beleilig at hans tidligere stemmedeltakelse var en «feil». Men han har fortsatt å støtte amerikanske kriger i Midtøsten, deriblant den amerikanske proxykrigen i Syria [engelsk tekst].

Sanders har også støttet Israels gjentatte overgrep mot Gaza, som er imperialistkrigsforbrytelser muliggjort med støtte fra USA. I et rådhusmøte i 2014 ropte Sanders ned en antikrig protesterende som utfordret hans støtte til Israel, da landet begikk uhyrlige forbrytelser mot den palestinske befolkningen.

Sanders har dessuten uttrykt offentlig støtte for bruk av attentater og «utenomrettslig overføring» i den såkalte «Krigen mot terror». Da han i 2015 ble spurt om hvorvidt antiterrorismepolitikk under en Sanders-administrasjon ville inkludere droner og spesialstyrker, svarte Sanders at han støttet droner, «alt dét og mer». I NPR-intervjuet unngikk Sanders spørsmålet om han ville etterlate «spesialoperasjons»-styrker i Irak, etter å ha trukket ut bakkestyrker.

Der Sanders har stemt mot militærkonflikt, som hans stemme mot Irak-krigen i 2002, gikk han sammen med flertallet av kongressdemokratene. Men dette forhindret ikke Sanders for gjentatte ganger å stemme for lovfremlegg om massive militærutlegg i årene etter Irak-invasjonen. Sanders beskriver gjentatte ganger Irak-krigen som en «katastrofe», eller en utenrikspolitisk fiasko – men aldri som en forbrytelse, der arkitektene må rettsforfølges.

Sanders’ støtte for krig er nært knyttet til hans mangeårige støtte for handelskrig mot Kina – en posisjon som reiser faren for en kinetisk krig med et kjernevåpenbestykket land, som også er verdens mest folkerike. Faktisk var hans første lovfremlegg for Kongressen, et forslag han sponset sammen med Nancy Pelosi, i opposisjon mot å opprette gunstige handelsforbindelser med Kina. Siden valget av Trump har Sanders vekslet mellom støtteovertyrer [engelsk tekst] for Trumps handelskrigstiltak mot Kina og angrep på Trump, og til-og-med på kongressdemokratkolleger, for ikke å forplikte seg tilstrekkelig til en konflikt med Kina.

Denne historikken er generelt sett ukjent for Sanders’ egne supportere, i vesentlig grad fordi han bortsett fra sporadiske verbale opposisjonsoppvisninger utformet for å skjule hans faktiske historikk og for å villede folkelig motstand mot krig, har holdt en nitidig offentlig taushet om utenrikspolitikk gjennom hele sin politiske karriere.

Men Sanders’ støtte til amerikansk imperialisme avslører hans påståtte «demokratiske sosialisme» som et bedrag, siden det er umulig å opponere mot finansoligarkiets politikk på hjemmebane og samtidig støtte kriger utkjempet på deres vegne i utlandet. Hans støtte for krig over et-kvart-århundre, ført av den amerikanske kapitalistklassen i blodig kamp for å opprettholde dens verdensdominans, er den tydeligste indikasjonen på at Sanders, under sin venstre-lydende retorikk, faktisk er en pro-kapitalisme politiker.

Siden 2016-primærvalgene, mens Sanders har blitt hevet fra ytterkantene av Det demokratiske partiet til å bli en av partiets fremste offentlige størrelser, har han vært tvunget til å komme med hyppigere og lengre offentlige uttalelser om utenrikspolitikk, innledet med en vesentlig tale i 2017.

I den talen, holdt på samme stedet som Churchills berømte «Jernteppe»-tale i 1946, forkynte Sanders sin støtte til kriger for «demokrati» og «humanitær intervensjon», og han lovet sin støtte til Det demokratiske partiets krigshissing mot Russland og Syria. Ved hans valg av arena for talen og hans tales hylling av presidentene Harry Truman og Lyndon Johnson, som var arkitekter for henholdsvis Korea- og Vietnamkrigen, omsvøpte Sanders seg implisitt i den kalde krigens antikommunismekappe, og signaliserte for styringsklassen at han kan være en pålitelig forsvarer av deres rovgriske interesser.

I sin kritikk av Trumps pådriv for krig mot Iran artikulerer han ikke det dype hatet i befolkningen mot krig, men Det demokratiske partiets taktiske bekymringer. Dette er helt fundamentalt en pro-krig opposisjon, som først-og-fremst er bekymret for at Trump, med mordet på general Qassem Suleimani, opptrådte bryskt og uten å ha gjort de nødvendige forberedelser til en krig med Iran, både med tanke på troppeutplasseringer i Midtøsten, og fra standpunktet om kondisjoneringen av den amerikanske allmennheten for de enorme materielle og menneskelige kostnadene av en slik krig.

Dessuten er Det demokratiske partiet bekymret for at en krig med Iran vil binde ned hundretusener av amerikanske tropper som ellers kunne være utplassert mot Russland, som partiet ser som amerikansk imperialismes viktigste motstander. Deres forlangender om at Trump må videreføre sin forgjenger Obamas militæroppbygging mot Russland, er det som ligger ved kjernen for deres impeachment-kampanje mot Trump, og brennmerkingen av ham som ei nikkedukke for Putin, som er en kampanje Sanders har støttet.

Senest for en måned siden, samtidig med deres avstemming om å riksrettstiltale Trump, vedtok kongressdemokratene å tildele ham et militærbudsjett på $ 738 milliarder, et av de største i historien. I Representantens hus var medlemmene av «the squad», troppen av kongresskvinner innordnet med Amerikas demokratiske sosialister (DSA), i stand til å posere som krigsmotstandere ved å avgi meningsløse stemmer mot et budsjett der vedtaket allerede var sikret. I Senatet leverte ikke Sanders engang en opposisjonsopptreden, og valgte i stedet å avstå.

Mens han promoterer seg som en ledende antikrig figur forbereder Sanders seg faktisk på å sett ei nitidig forberedt politisk felle for de titalls millioner arbeidere og unge velgere som er motstandere av krig, og som er dypt bekymret for de ødeleggende konsekvensene, både innenlands og utenlands, av en massiv ny krig i Midtøsten.

Dette er en gjentakelse av samme rollen Sanders spilte i 2016-primærvalgene. Han stilte dengang for å fange opp massemotstanden mot fattigdom, ulikhet og krig blant arbeidere og ungdommen, som har animert den raskt tiltakende interessen for sosialisme, for å få kanalisert den inn bak Det demokratiske partiet, der den kunne innlemmes og villedes.

Sanders’ støtte for Hillary Clinton under presidentvalget, som var bredt foraktet som en krigshisser og Wall Street-hack, tilrettela i for at Trump kunne fange opp noe av denne opposisjonen ved hans høyrepopulisme, under betingelser der arbeidere ikke hadde annen måte for å gi uttrykk for sin opposisjon mot hele det politiske oppsettet.

En genuin antikrigbevegelse må baseres på arbeiderklassen, i en fullstendig opposisjon mot alle kapitalistpartiene og deres politiske tilretteleggere, og på grunnlag av genuin sosialisme, som søker å få en slutt på krig ved å avskaffe kilden, som er selve kapitalistsystemet.