Berlin, London og Paris truet Iran over atomtraktaten fra 2015

Av Alex Lantier
15 January 2020

Etter det amerikanske attentatet i Bagdad av den iranske generalen Qassem Suleimani, meldte Berlin, London og Paris på søndag et falskt felles brev, som fordømte Iran som en trussel mot fred og forlangte at landet måtte respektere 2015-atomavtalen som Washington avviste i 2018.

Uttalelsen, som stinker av hykleri, fungerer som en advarsel midt i faren for fullskala krig i Midtøsten. Man kan ikke få stoppet spiralen av imperialistforlangender, trusler, provokasjoner og drap ved å appellere til samvittigheten til kapitalistregjeringer, som Washingtons europeiske allierte. Antikrigsentiment i arbeiderklassen, som tiltar hånd-i-hånd med voksende streiker og sosiale protester mot innstramminger og politiundertrykking, må finne en politisk uavhengig form.

I deres brev overser de europeiske maktene i total taushet det utenomrettslige drapet av Suleimani som et grovt brudd på folkeretten, masseprotestene i Midtøsten mot drapet på ham og de tre tiårene med amerikansk-europeiske kriger i Midtøsten siden Gulf-krigen i 1991 mot Irak. Disse krigene har drept eller såret millioner og gjort titalls millioner til flyktninger.

I stedet fordømmer de Iran for å «destabilisere» Midtøsten. De skriver: «Nylige begivenheter har fremhevet Irans destabiliserende rolle i regionen, blant annet gjennom IRGC og Al-Qods-styrken. Vårt engasjement for sikkerheten for våre allierte og partnere i regionen er urokkelig. Vi må ta opp – gjennom diplomati og på en meningsfull måte – våre delte bekymringer om Irans destabiliserende regionale aktiviteter, inkludert de som er tilknyttet landets missilprogram.»

Etter drapet på Suleimani kunngjorde det iranske regimet at det ville øke antallet sentrifuger de opererer for anrikelse av uran. Regimet gikk imidlertid ikke til noen åpenlyse tiltak for å bygge atomvåpen – og hverken utviser IAEA-inspektørene [Internasjonale Atomic Energy Agency] som er til stede i Iran, eller avviser den kjernefysiske Ikke-spredningstraktaten som landet har undertegnet.

Ikke desto mindre fremstiller brevet fra Berlin, London og Paris Iran som en atomar trussel, mens de bare uttrykker «beklagelse» over at Washington skrotet 2015-atomtraktaten (JCPOA) med Iran. Brevet hevder at JCPOA-traktaten «spiller en nøkkelrolle» for å forhindre Teheran fra å anskaffe atomvåpen. Det forlanger at Iran «omgjøre alle tiltak som er i strid med JCPOA; vi oppfordrer Iran om å avstå fra videre voldelig handling eller spredning; og vi forblir beredt til å samarbeide med Iran for å bevare stabiliteten i regionen.»

Dette brevet er et politisk bedrageri. Da EUs utenriksministre holdt et nød-toppmøte om Midtøsten i Brüssel på fredag kom de med uoffisielle uttalelser som direkte motsa argumentene i brevet Berlin, London og Paris utstedte to dager senere. De offisielle EU-funksjonærene vet meget vel at konflikten med Teheran er det Washington som har orkestrert siden Trump i 2018 avviste atomavtalen fra 2015, og at det ikke er Teheran som søker eskalering.

En «senior EU-diplomat» fortalte Reuters at Iran sikter på å få roet ned krisen: «Irans behov for å forhindre at krisen eskalerer har kjøpt oss noe tid, det har den effekt at det kjøler dette ned, litt.»

En annen «EU-diplomat» sa at iranske atomvåpen ikke er noen overhengende fare: «Iran har ikke satt noe mål eller noen tidsfrister når det gjelder deres mål for anriking av uran, så det gir oss tid.»

Til slutt sa en ikke-navngitt fransk diplomat at Paris er minst like bekymret for amerikanske som for iranske handlinger: «Vi må koordinere og maksimere den effekten alle har, for å prøve å de-eskalere det iranerne gjør, men det samme gjelder for amerikanerne.»

Det vil si at europeiske påstander om at Iran destabiliserer Midtøsten, og at det haster med å konfrontere Irans atomvåpenprogram, er en samling løgner. Man må spørre: Hvorfor melder europeiske offisielle representanter tomme fordømmelser av Iran som de vet er falske, og forholder seg tause om faren for krig reist av Washington, verdens mest tungtbevæpnede atommakt?

Det er ikke bånd av ubrytelig vennskap som forbinder de europeiske maktene til Washingtons propaganda om Iran. Midtøsten har faktisk vært åsted for tiltakende konflikt mellom Washington og deres europeiske «allierte» helt siden stalinistregimets 1991-oppløsing av Sovjetunionen fratok dem en felles fiende. Mens EU-maktene tilsluttet seg amerikanske kriger i Irak, Afghanistan, Libya og Syria når det passet deres imperialistinteresser, kolliderte de med Washington over sanksjoner etter Gulf-krigen mot Irak, USAs illegale 2003-invasjon av Irak og nå de amerikanske sanksjonene mot Iran.

Disse inter-imperialistkonfliktene avtar ikke, men bare vokser. Berlin og Paris reagerte på Brexit og den nåværende amerikanske presidentens uttalelser om at NATO-alliansen er foreldet, ved å forflytte seg i retning av å bygge en EU-hær uavhengig av Washington. Både Washington og EU har pålagt multiple handelskrig-tariffer for mange milliarder av dollar mot hverandres foretak. Selv når offisielle EU-funksjonærer nå resiterer løgnaktig krigspropaganda mot Iran, vokser faren for åpen EU-konflikt med Washington.

Mens amerikansk militær overlegenhet og økonomiske trusler uten tvil spiller en betydelig rolle i å få Europa inn på rekke, er ikke disse nok til å forklare deres beslutning, om i det minste foreløpig å tilslutte seg USAs beskyldninger mot Iran. Bak denne utviklingen ligger dyptgripende endringer i klasserelasjonene – fremfor alt styringselitens frykt og hat for arbeiderklassens gryende internasjonale bevegelse.

Det må erindres at offisielle europeiske embetsrepresentanter trosset Washington i 2003, og avviste de amerikanske løgnene om irakiske «masseødeleggelsesvåpen», som Washington anvendte for å berettige en planlagt, illegal invasjon av Irak. Frankrikes høyreorienterte statsminister Dominique de Villepin uttalte den gangen offentlig sin regjerings motstand mot denne politikken, ved FN.

Villepin etterlyste «enhet» i FNs sikkerhetsråd, og sa: «I dette forsamlingsrom, De forente nasjoners tempel, er vi verger for et ideal og en samvittighet. Det store ansvaret og den enorme æren vi har, må lede oss til å prioritere nedrustning i fred. Det er et gammelt land, Frankrike, fra et gammelt kontinent som mitt, Europa, som i dag forteller dere dette – etter å ha opplevd krig, okkupasjon og barbari. Det glemmer ikke, og det vet hva det skylder de fra Amerika og andre steder, som kjempet for frihet. Men det har aldri sluttet å se historien og menneskeheten i ansiktet.»

Man trenger ikke være noe supporter av Villepins regjering, dens innstrammingpolitikk og dens kriger i Elfenbenskysten og andre tidligere franske kolonier, for å erkjenne at det har skjedd et dyptgripende skifte i det europeiske borgerskapet. I 2003 kunne Villepin, til tross for hans utvilsomme hykleri, rettferdiggjøre motstand mot USAs aggresjon med henvisning til folkelig opposisjon, historisk forankret i arbeiderklassen, mot krig, fascistbarbari og borgerskapets kollaborering med nazi-okkupasjonen av Frankrike.

I dag tar president Emmanuel Macron en annen kurs. En global gjenoppblussing av streiker og protester strekker seg over alle kontinenter – fra «gule vester» og massestreiker mot pensjonsnedskjæringer i Frankrike, til den indiske generalstreiken, politiske masseprotester i Algerie og Irak, og amerikanske bilarbeideres og læreres streiker i fjor. I 2018, da Macron iverksatte angrep mot «de gule vestene», den største bølga av massearrestasjoner i Frankrike siden okkupasjonen, hyllet han marskalk Philippe Pétain som en «stor soldat», han som var fascistlederen for kollaborasjonen med nazi-okkupasjonen.

Disse politiske retningslinjene understreker at europeisk kapitalisme har nådd enden av ei historisk blindgate. Den er ondsinnet fiendtlig innstilt overfor masseopposisjonen mot en amerikansk krig med Iran. Dens viktigste bekymring er ikke faren for krig, men å få knust opposisjonen nedenfra. Det er nytteløst å appellere til Macron eller hans kolleger i Berlin og London om å få stanset krig eller innstramminger. Mens oppfordringen multipliseres for at streikende må få ned Macrons regjering er det kritisk viktig å gjøre den gryende bevegelsen mot Macron til arbeiderklassens internasjonale sosialistiske antikrigbevegelse.