Manglende handling førte til det varmeste tiåret noen gang

21 January 2020

Verdens meteorologiske organisasjon (WMO), den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA og den nasjonale administrasjonen for hav og atmosfære (NOAA) har alle uavhengig av hverandre konkludert med at det siste tiåret, fra 2010 til 2019, så de varmeste globale overflatetemperaturer som noensinne er registrert. Hvert tiår siden 1960-tallet har vært varmere enn det foregående.

De fem årene fra 2015 til 2019 var de varmeste. 2019 var det nest-varmeste året – bare overgått av 2016, da værmønsteret El Niño drev temperaturer opp til det høyeste nivå hittil registrert. Siden den førindustrielle æra har den gjennomsnittlige overflatetemperaturen har steget med 1,1 grad Celsius, mens verdenshavene som tar opp mesteparten av varmen, varmes enda raskere. Blant troverdige forskere er det ingen tvil om at årsaken er den langsiktige virkningen av menneskelige utslipp til atmosfæren av karbondioksid og andre klimagasser.

WMOs generalsekretær Petteri Taalas kommenterte: «Året 2020 har startet der 2019 slapp – med vær og klimarelaterte hendelser med store konsekvenser. Australia hadde i 2019 det varmeste, tørreste året registrert, som satte scenen for landets enorme bushfires, som har vært så ødeleggende for mennesker og eiendom, dyreliv, økosystemer og miljøet. Dessverre forventer vi å se mye mer ekstremvær gjennom hele 2020, og for de kommende tiårene, underbygd av rekordnivåer av varmefangende drivhusgasser i atmosfæren.»

En skogbrann på Casitagua-åsen nord for Quito, Ecuador, onsdag den 15. januar 2020. Brannen truer ingen hjem, men røyken når inn i den nordlige delen av Quito. [Foto: AP Photos/Dolores Ochoa]

Hundretalls millioner mennesker rundt om i verden lider av virkningen av menneskelig indusert klimaendring. Forskere mener at bare i 2019 var global oppvarming den viktigste bidragsfaktoren til mer intense hetebølger, tørke og brann, mer regelmessige og alvorlige tropiske uvær og flommer, økt forsuring av verdenshavene, akselerert permafrosttining, tynningen av iskappene i Arktis og Antarktis, og det jevnt stigende havnivået.

Hvilke tiltak som kreves for å forhindre global oppvarming er velkjente. Utslippene må reduseres drastisk gjennom en helskala anvendelse av ikke-karbonrelaterte alternativer til fossilt brensel, kombinert med iverksetting av verifiserte midler for å fange inn eksisterende karbon fra atmosfæren. Om de manglende tiltakene kommenterte WMOs Taalas: «På den nåværende kursen ... er vi på vei mot en temperaturøkning på fra 3-til-5 grader innen slutten av århundret.»

Men til tross for alle proklameringer fra foretak og myndigheter om at de aksepterer de kjente farene og nødvendigheten av å redusere bruken av fossilt brensel, steg karbonutslipp til det høyeste nivå noensinne i 2019, ifølge estimater fra Global Carbon Project. Selv om utslippene fra kull var reduserte – mens de fortsatt utgjorde 40 prosent av den globale totalen – økte utslippene fra bruk av olje og naturgass.

Et voldsomt raseri bygger seg opp internasjonalt, spesielt i arbeiderklassen og blant verdens ungdom, over den åpenbare hensynsløsheten og kriminaliteten forevist av de ved makten, som har nektet å implementere de politiske tiltak som er nødvendige for å unngå katastrofal global oppvarming.

Den forståelsen som må informere de politiske kampene de kommende måneder og år er imidlertid at denne passiviteten og likegyldigheten fra foretakenes og regjeringenes side stammer direkte fra kapitalistsystemets irrasjonalitet. Et sosialt system som er basert på privat eierskap av rikdom, underordningen av produksjon til akkumuleringen av profitt, og inndelingen av kloden i rivaliserende nasjon-stater, dvs. kapitalistsystemet, er ute av stand til den samordnede internasjonale planleggingen og allokeringen av ressurser som er nødvendig for å håndtere klimakrisen.

Protestappeller til politikkens og foretakenes lederes moralske samvittighet har, med tenåringsklimaendringsaktivisten Greta Thunbergs klare vurdering og formulering «oppnådd ingenting».

I stedet insisterer regjeringer internasjonalt, frontet av Trump-administrasjonen i USA, at en videreført, og til-og-med utvidet bruk av fossilt brensel er essensielt for «deres» næringers konkurranseevne og for deres «nasjonalinteresse».

Alene 100 transnasjonale private eller statseide energiselskaper – som genererer enorme avkastninger for den velstående eliten – er ansvarlige for 71 prosent av alle utslipp. De smale, kortsiktige diktatene om aksjonæravkastning, eller billig energi til industrien, prioriteres fremfor de langsiktige interessene til menneskeheten som helhet.

I Australia, der brannene som herjer over store deler av kontinentet har brakt realitetene i klimaendring klart til skue, hevdet landets statsminister Scott Morrison i helgen kaldt: «Jeg vil ikke pålegge noen karbonskatt. Jeg vil ikke sette opp folks strømpriser og jeg vil ikke utslette en ressurssektor som millioner av australiere er avhengige av, spesielt regionale australiere.»

Morrison – en spesielt rå forsvarer av fossilbrenselsindustrien – har så absolutt ingen bekymringer for «millioner av australiere», men bare for energiforetakene som genererer milliarder av dollar i profitter av Australias status som den største globale kulleksportøren, og en av de største naturgassprodusentene. Hva angår skattlegging har påfølgende regjeringer i Australia, i parallell med globale prosesser, redusert skattenivåene for både foretak og personinntekter. Enorme formuer som kunne vært anvendt til samfunnsnyttige formål – deriblant rimelig produksjon av fornybar elektrisitet – har blitt kanalisert til de som benner seg innen de øverste 10 prosentene, og helt spesielt til den øverste 1-prosenten av befolkningen.

Som de senere uker har demonstrert i Australia, er nød- og helsetjenestene som trengs for forberedelser for og responser på de stadig mer alvorlige katastrofene, både underbudsjetterte og underbemannet, mens en bitteliten del av befolkningen har anmasset seg obskøne mengder personlig formue.

Dessuten kanaliseres stadig større ressurser til krigsforberedelser, samtidig med eskalerende selskapskamper om markeds- og profittandeler – og ikke til reduksjon av utslipp. Militærutgiftene i 2018 økte med ytterligere 2,7 prosent, til minst $ 1,8 billioner [NOK 16 billioner], det meste av det av USA, etterfulgt av Kina, de europeiske maktene, Saudi-Arabia og India – land som også er ansvarlige for de høyeste karbonutslippene.

Militærapparatet selv er en betydelig utslippsfaktor. Det amerikanske militærets drivstoffforbruk for å opprettholde sine enorme globale operasjoner av rovkriger og trusler, ville alene rangert det som verdens 47. største utslippsfaktor i 2017, om det ble vurdert som en separat nasjon.

World Socialist Web Sites perspektivartikkel publisert den 4. januar, «Tiåretfor sosialistisk revolusjon innledes», presenterte en konsis og objektiv oppsummering av den kommende periodens politiske utfordringer. De som forsvarer den historisk utdaterte kapitalistorden presiderer over nedstigningen mot en katastrofal stormaktskrig, ødeleggelsen av hardt tilkjempede demokratiske rettigheter, forringelsen av miljøet, usette nivå av sosial ulikhet og unødvendig berøvelse og lidelse.

Den internasjonale arbeiderklassen er den eneste sosiale kraftfaktoren som kan få en slutt på kapitalismen og lede an til et sosialistisk samfunn som prioriterer menneskelige behov, ikke privatprofitt. Alt avhenger imidlertid av at arbeidernes massekamper, som allerede utspiller seg i land etter land, blir gjennomsyret av sosialistisk bevissthet og forenes til en verdensomspennende bevegelse for revolusjonær forandring. Bestrebelser og innsats, fra alle arbeidere og ungdommer som erkjenner verdenssituasjonens alvor og den krisen klimaendring utgjør, må vies denne oppgaven.

James Cogan