Der Harvey Wienstein-rettsaken innledes forsøker New York Times å diskreditere forsvaret

Av Tom Carter
24 January 2020

En New York City-jury hørte på onsdag åpningsargumenter i kriminalrettssaken mot Harvey Weinstein, mer enn to år etter at den såkalte #MeToo-kampanjen ble innledet av en serie slibrige artikler i New York Times og New Yorker der filmprodusenten ble beskyldt for seksualmisgjerninger.

Når nå beskyldningene mot Weinstein har ankommet en rettssal forsøker Weinstein og hans advokater å reise et juridisk forsvar. Faktisk har hans advokater kunngjort at de har til hensikt å presentere en «bolk av e-postmeldinger» som, i det aller minste, med sannsynlighet synes i stor grad å undergrave hans anklageres troverdighet.

New York Times vrir sine hender nervøst der de er nødt til å advare sine lesere om at beskyldningene som utgjorde premisset for hele #MeToo-kampanjen kan bli satt under tvil i retten.

I en artikkel om saksgangen på tirsdag beskrev Times hvordan Weinsteins advokater «tilbød et første glimt av deres plan for å undergrave hans anklageres troverdighet».

Times advarte: «Fra starten av har Harvey Weinsteins advokater gjort det klart at de har til hensikt å sikre en frifinnelse i hans voldtektssak, ved å ødelegge hans anklageres troverdighet.»

På tirsdag fikk Weinsteins forsvarsadvokater dommerens tillatelse til å henvise i deres åpningsuttalelse til de påstått frifinnende e-postmeldingene. Times rapporterte: «Mr. Weinsteins advokater har lenge gjort det klart at de har til hensikt å diskreditere hans anklagere ved å fokusere på e-postmeldinger som antyder at produsentens relasjon til kvinnene var med samtykke, og vedvarte lenge etter de angivelige forbrytelsene.»

Weinstein vil med andre ord forsøke å forsvare seg. Han har til hensikt å benytte seg av de demokratiske juridiske beskyttelsene som er tilgjengelig for en kriminelt tiltalt. Det kan komme som en kilde til sjokk og forargelse for de som ville foretrekke den sumariske henrettelsen av alle anklagede, men Weinstein har all rett til å konfrontere sine anklagere – og ja, også til å forsøke å få diskreditert dem.

Det sjette endringstillegget [Sixth Amendment] til Den amerikanske konstitusjonen, som ble ratifisert i 1791 som del av Rettighetsloven [Bill of Rights], fastslår: «I alle kriminalrettsforfølgelser skal de siktede nyte retten til en rask og offentlig rettssak, med en upartisk jury, [og] til å bli konfrontert med vitnene mot seg; å ha obligatorisk prosedyre for å oppnå vitner i sin favør, og å ha bistand fra rådgivere [Assistance of Counsel] til sitt forsvar.»

Om den essensielle demokratiske karakter av det som ble kjent som «Konfrontasjonsklausulen» skrev USAs høyesterett i 1899-rettssaken Kirby v. United States at retten til konfrontasjon er «én av de grunnleggende garantier for liv og frihet», og «en rettighet lenge ansett som så essensiell for den behørige beskyttelsen av liv og frihet at den er beskyttet mot lovgivende og juridiske handlinger ved bestemmelser [‘provisions’] i Den amerikanske konstitusjonen, og i konstitusjonene for de fleste om ikke alle av statene som utgjør unionen».

USAs høyesterettsjustitiarius Hugo Black skrev, der han omgjorde en dom som i 1965 i Texas var sikret i strid med Konfrontasjonsklausulen: «Det kan ikke på dette sene tidspunkt i alvor betviles at retten til kryssutspørring i en straffesak er inkludert i en tiltalts rett til å konfrontere vitnene mot seg. Og sannsynligvis ville ingen, såvisst ingen som er erfaren i føring av rettssalens prosedyrer, benekte verdien av kryssutspørring for å få avslørt usannhet og få brakt sannheten frem, i rettsprøvingen av en straffesak.»

Black fortsatte: «Det faktum at denne rettigheten fremstår i det sjette endringstillegget til vår Rettighetslov gjenspeiler grunnleggernes [the Framers] tro på at disse frihetene og beskyttelsene om konfrontasjon var en fundamental rettighet som er essensiell for en rettferdig rettsprosess i en strafferettsforfølgning.»

Ett av de viktigste forlangender fra #MeToo-kampanjen har vært å undergrave denne essensielle beskyttelsen, og erstatte den med en beskylders ubetingede «rett til å bli trodd». Om de fikk det som de ville skulle Weinsteins rettssak presentere anklagernes vitnesbyrd ett etter ett, fortrinnsvis anonymt og fritt fra ethvert forsøk på å diskreditere dem, etterfulgt av en froskemarsj til skafottet.

«Det vi vil være i stand til å vise er at vitner som hevder Harvey Weinstein overfalt dem seksuelt, også skrøyt av å ha være involvert i seksuelle relasjoner med ham,» siterte Times forsvarsadvokaten Damon Cheronis, som han argumenterte for dommeren på tirsdag. «De skrøyt av disse tingene som han angivelig tvang dem til å gjøre.»

«Bevismaterialet vil vise at de anklagende vitnene sendte dusiner og dusiner av kjærlige e-postmeldinger til Harvey Weinstein,» sa Cheronis.

Én av anklagerne, skuespiller Jessica Mann, hadde et fem-år-langt forhold til Weinstein etter det påståtte seksuelle overgrepet, og kalte ham hennes «tilfeldige kjæreste» og uttrykte generelt vennlige sentimenter overfor ham. Hun skrev i 2017, fire år etter det påståtte overgrepet: «Jeg elsker deg, det gjør jeg alltid. Men jeg hater å føle meg som et oppringbart bytte ;) .»

Når man leser Times og andre promotører av #MeToo-kampanjen blir et slikt forsvar behandlet som illegitimt, og som et forsøk på å «ødelegge» anklagernes troverdighet. Siden beskyldningene må stå til troende, er ethvert forsvar bare ytterligere bevis på skyld.

Det er klare interesser som står på spill. I onsdagens artikkel oppfordrer Times: «Åpenbaringer om Mr. Weinsteins behandling av kvinner i New York Times og New Yorker satte i gang den globale #MeToo-bevegelsen, et offentlig oppgjør om trakasseringen utholdt av kvinner over århundrer.» Om man setter til side forsøket på å blande beskyldningene mot Weinstein med århundrer av overgrep utført mot kvinner, er det åpenbart at Times er engstelig for den betydelige muligheten for at påstandene som «satte i gang» hele #MeToo-«bevegelsen» kunne mislykkes i å overleve kontakten med en rettssal.

Titalls enkeltpersoner har blitt målrettet og «kansellert» i løpet av to år av #MeToo-korstoget, med New York Times og andre etablissementsmedier som uopphørlig bearbeider deres publikum med sjokkerende skildringer av påståtte seksualovertredelser begått av berømte personer. Uten siktelser eller rettssak har de målrettede personene blitt offentlig fordømt og beskjemmet. Bilder av disse personene ble digitalt slettet fra magasinomslag og redigert ut av filmscener. Weinstein selv har blitt universelt fordømt i en uopphørlig medieomtale som bestefar for alle de andre angivelige monstrene, en som ingen straff kunne være for streng nok for.

Alle bestrebelser er gjort for å piske publikum opp til et vanvidd og forhindre at Weinstein får en rettferdig rettssak. Enhver som uttrykker tvil om #MeToo-kampanjen blir fordømt som en «voldtektsapologet». Professor Ronald Sullivan ved Harvard Law School, som ble med i Weinsteins juridiske forsvarsteam, var i fjor mål for en spesielt ondskapsfull kampanje, til tross for – eller rettere sagt på grunn av – hans insistering på at «enhver er antatt uskyldig til vedkommende er bevist skyldig», og «alle har rett til en behøring rettsprosess i henhold til vår Konstitusjon.»

Times erkjenner at Weinsteins advokater har argumentert overfor dommeren at det er umulig på dette tidspunkt at en rettferdig rettssak kan finne sted med den «karneval-lignende atmosfæren» som råder rundt domstolen, med «reportere og kameracrew som fyller domstolens korridorer, og protester mot Mr. Weinstein på gatene utenfor».

I Weinsteins spesielle tilfelle håper man at de enkelte jurymedlemmer vil gjøre sitt beste, under omstendighetene, for å veie bevisene samvittighetsfullt og på dette grunnlaget bestemme siktedes skyld eller uskyld. Men gitt den overopphetede og sensasjonelle mediekampanjen som har blitt uadskillelig fra anklagene mot Weinstein, vil det være vanskelig å gjøre noen uavhengig og objektiv vurdering av hva som faktisk skjedde. Som Times selv erkjenner: «Påtalemyndighetens sak henger i stor grad sammen med at juryen har tiltro til kvinnenes beretninger; det er ingen fysiske bevis som støtter påstandene.»

Uansett spørsmålet om Weinsteins individuelle skyld eller uskyld burde #MeToo-kampanjens reaksjonære karakter nå være åpenbar. Korstog for moralsk og seksuell renhet har alltid vært det politiske høyres terreng, og alltid ledsaget av krav om «lov og orden».

#MeToo-kampanjens funksjon er å undergrave behøring rettsprosess og formodningen om uskyld, og få omdirigert offentlig motstand mot utpekte syndebukker og få dyrket en støttebase i den øvre middelklassen for Det demokratiske partiets høyreorienterte pro-krig og imperialistpolitikk, mens de største kriminelle i regjeringen, militæret og etterretningstjenestene, og finans- og foretaksstyrerommene går ustraffet.