Atomforskernes bulleteng advarer for «sivilisasjonsutslettede atomkrig»

25 January 2020

Kongressrepresentant Adam Schiff sa på onsdag, der han talte til det samlede Senatet under den andre dagen av riksrettssaken mot president Donald Trump: «USA bistår Ukraina og landets folk for at vi kan slåss mot Russland der borte, så vi ikke trenger ikke å slåss mot Russland her.»

For de fleste av den amerikanske befolkningen vil påstanden om at «vi» slåss mot Russland komme som en overraskelse.

I årevis har media ledd vekk faren for en krig mellom USA og Russland eller Kina som en «konspirasjonsteori». Men Schiff proklamerte anliggendet å slåss mot Russland ikke bare som en mulighet, men som stadfestelsen av et nåværende faktum.

På dette bildet fra den 15. april 1997 monterer Senior Airmen Mark Pacis og Christopher Carver et renovert atomstridshode på toppen av et Minuteman III interkontinentalt ballistisk missil (ICBM) inne i en underjordisk silo i Scottsbluff, Nebraska. USA antas siden midten av 2010 å ha plassert rundt 500 atomstridshoder på 450 ICBM-missiler [Foto: AP Photo/Eric Draper]

USA og Russland besitter hver over 6 000 atomvåpen. Bare en brøkdel av disse er tilstrekkelig til å drepe milliarder av mennesker og ødelegge det menneskelige samfunn. En krig mellom disse to landene ville med andre ord være en kataklysmisk katastrofe.

Og likevel forbereder hele det politiske etablissementet, fra demokratene med sitt antiRussland-hysteri til Trump med hans mobbetrusler mot hele verden, en militær konflikt av en skala som ikke er sett siden andre verdenskrig.

Torsdag advarte Bulletin of American Scientists, som i mer enn syv tiår har opprettholdt ei dommedagsklokke, at den menneskelige sivilisasjonen er nærmere klokkas midnattstime, dvs. den totale ødeleggelse, enn i noen annen periode av historien, medregnet Cuba-missilkrisen på høyden av den kalde krigen.

«Sivilisasjonsutslettende atomkrig – enten startet av design, blunder eller ganske enkelt feilkommunikasjon – er en reell mulighet,» sier gruppa i sin årsrapport. «Enhver tro om at trusselen om atomkrig er overvunnet er et luftspeiling.»

Rapporten legger til: «Å si at verden i dag er nærmere dommedag enn under den kalde krigen ... er å komme med en dyp påstand som krever seriøs forklaring.»

Rapporten tillegger: «Den internasjonale politiske infrastrukturen for å kontrollere eksistensiell risiko er under forvitring, og etterlater verden i en situasjon med stor og tiltakende fare. Globale ledere reagerer ikke på riktig måte for å redusere dette trusselnivået og motvirke uthulingen av internasjonale politiske institusjoner, forhandlinger og avtaler som tar sikte på å begrense og kontrollere det. Resultatet er en økt og økende risiko for katastrofe.»

USA trakk seg i fjor fra INF-traktaten, som forbød utplassering av landbaserte missiler, medregnet nukleærbestykkede missiler, med rekkevidder på mellom 500 og 5 500 kilometer.

Anført av USA utvider og moderniserer verdens atommakter massivt sine arsenaler. I desember testet USA et ballistisk missil som ville ha krenket traktaten.

Disse trekkene er del av USAs forberedelser til det forsvarsminister Mark Esper kalte «høyintensitetskonflikter mot konkurrenter som Russland og Kina».

Denne siste missiltesten kom bare få dager etter at demokratene i Representantenes hus stemte gjennom et lovfremlegg for massive militærutlegg som i tillegg strippet vekk språkformuleringer som begrenset Trump-administrasjonens muligheter til å utvikle og utplassere nye atomvåpen, mens de innvilget presidenten det største militærbudsjettet i USAs historie.

Etter å ha trukket seg fra INF-traktaten i august i fjor går Trumps Hvite hus raskt videre med en plan for å utvide, «modernisere» og miniatyrisere atomarsenalet for $ 1 billion, som effektivt sett plasserer amerikanske nukleære styrker på en hårfin utløser.

Utvidelsen av amerikanske nukleære styrker er sentralt for Trump-administrasjonens fokus på forberedelse til «stormaktskonflikt» med Russland og Kina, i tråd med dens doktrine kunngjort i 2018, som fastslår at «mellomstatlig strategisk konkurranse, ikke terrorisme, er nå den primære bekymringen for USAs nasjonale sikkerhet.»

Elbridge A. Colby, en av hovedforfatterne av Den nasjonale forsvarsstrategien [National Defense Strategy] utgitt av Pentagon i januar, kommenterte i Foreign Affairs:

«Når fremtidige historikere ser tilbake på USAs handlinger på begynnelsen av det tjueførste århundre vil den desidert mest betydningsfulle være måten Washington refokuserte sin oppmerksomhet på stormaktskonkurranse.»

Det var tid for å kalle en spade en spade. Trump-administrasjonen, som er mer realistisk og fører klarere tale enn sine forgjengere, gjorde nettopp det. Som Henry Kissinger påpekte i Financial Times i 2018: «Trump kan være en av de figurene i historien som fra tid til annen ser ut til å markere slutten av en epoke, og som tvinger den til å gi slipp på sine gamle påskudd.»

Det amerikanske militæret har gjort det klart at deres overordnede bekymring i dag er hvordan effektivt å forsvare slike territorier som Taiwan og Baltikum-statene, mot et potensielt kinesisk eller russisk angrep.

Det er klart at enhver slik konflikt risikerer opptrapping til atomkrig. Colby skrev i fjor en artikkel i Foreign Affairs med tittelen «Dersom du vil ha fred, forbered deg på atomkrig».

«Risikoen for en utfordrende nukleær duell [‘nuclear brinkmanship’] kan være enorm, men det er også gevinsten ved å oppnå en kjernefysisk fordel over en motstander.»

«Enhver fremtidig konfrontasjon med Russland eller Kina kan bli kjernefysisk ... I en hardere utkjempet, mer usikker kamp, kan hver stridende part bli fristet til å strekke seg etter atomsabelen for å høyne budet [‘up the ante’; pokersjargong] og utfordre den andre partens besluttsomhet, eller til-og-med bare for å fortsette å slåss.»

Colby skriver: «Den beste måten å unngå en atomkrig på er å være beredt til å utkjempe en begrenset en.» Han melder at i denne farlige verden må «amerikanske embetsrepresentanter» demonstrere at «USA er beredt til å gjennomføre begrensede, effektive nukleære operasjoner».

Alle disse politiske retningslinjene er vanvittige, og de menneskene som forfekter dem er kriminelle. Men disse planenes universalitet – det faktum at enhver stormakt gjenoppruster – gjør det klart at dette ikke er enkeltindividers galskap, men en sosial klasses og en sosial ordens kollektive vanvidd. Det er symptomatisk for et kriseridd kapitalistsystem, som er rotårsaken til krig og angrepene på demokratiske rettigheter.

Men over hele verden er arbeiderklassen, den eneste sosiale maktfaktoren som er i stand til å stoppe gjenoppblomstringen av kapitalistisk barbari, involvert i ei bølge av streiker og sosiale omveltninger. Det er presserende nødvendig at arbeidere som slåss mot sosial ulikhet tar opp kampen mot imperialistkrig som en essensiell og uadskillelig del av kampen for sosialisme.

Andre Damon