Martin Luther King jr. og kampen for sosial likhet

Av Tom Mackaman og Niles Niemuth
27 January 2020

Mandag den 20. januar ble Martin Luther King Jr. Day observert i USA som en fridag til minne om borgerrettighetslederens fødsel.

Martin Luther King jr., der han i mars 1963 holdt sin «I Have a Dream»-tale i Washington

Siden innføringen på 1980-tallet har fridagen siktet på å få gjort King til et ufarlig ikon for sosial forsoning, for å få skjult hans radikale kritikk av amerikansk kapitalisme og militarisme. Men nå i 2020 har disse bestrebelsene fått selskap av et nytt påtrykk. Kings oppfatning om en demokratisk massebevegelse for borgerrettigheter, basert på forent handling av alle undertrykte deler av befolkningen, blir erstattet av et i hovedsak hudfargebasert narrativ som presenterer alt av Amerikas historie i form av en kamp mellom hvite og svarte. Dette hudfargebaserte narrativet krever en marginalisering av Kings historiske rolle.

Dette blir klart stilt til skue i New York Times’ 1619-prosjekt, som med «nyinnrammingen» av Amerikas histories etnisitetsbaserte relasjoner ikke en gang nevner King. Dette er ikke en forglemmelse fra prosjekts side, som forkynner å ville være intet-mindre-enn en ny læreplan for landets skolebarn. Kjernen i Kings politikk – kampen for likhet – er i strid med målsetningene for samtidens liberalisme, som er basert på en kamp om privilegier innen øvre-middelklassen.

King, som var baptistpredikant og teolog, fremsto som den mest prominente leder og stemme for massekampen for borgerrettigheter og etnisitetenes likhet. Denne kampen oppsto i perioden etter andre verdenskrig – fra Montgomery, Alabama-bussboikotten i 1955 mot Jim Crow-segregeringen, og til 1968 da King ble utsatt for et attentat i Memphis i Tennessee, der han var for å støtte streikende renholdsarbeidere.

King ble født i Atlanta, Georgia i 1929, i en periode akademikere har kalt «nadir» for amerikanske etnisitetsrelasjoner [o. anm.: punktet motsatt senit; dvs. lavpunktet]. Ei rekke Jim Crow-lover innført i sørstatene fra 1890-tallet strippet stemmeretten fra de aller fleste svarte. Alle offentlige områder ble segregerte per lov, eller ved hevd og tradisjon – skoler og høyskoler; busser, tog, trikker; vannfontener og toaletter; kaféer, spisesteder og kinoer. Inter-etniske ekteskap var illegale, og til-og-med tilfeldig samhandling mellom hvite og svarte, eksempelvis på byenes fortau, skulle utspilles på måter designet for å ydmyke og fornedre de svarte.

Det demokratiske partiet styrte Jim Crow-sørstatene ubestridt. Bak partiet sto den bestandig nærværende trusselen om statssanksjonert rasistisk vold. I henhold til en opptelling lynsjet mobber og drapsgrupper til sammen mer enn 4 000 svarte i sørstatene, fra 1870-årene og til slutten av 1940-tallet.

King beskrev The Strange Career of Jim Crow som «borgerrettighetsbevegelsens historiske bibel»

Likevel var ikke rasisme et mål i-seg-selv. Som C. Vann Woodward for lenge siden fastslo i boka The Strange Career of Jim Crow (1955) [Jim Crows besynderlige karriere], ble rasismen pålagt som en direkte respons på de fattige bøndenes Populistbevegelse, som fra 1880-årene hadde reist spøkelset om inter-etnisk enhet blant de undertrykte. At borgerrettighetsbevegelsen holdt opp Woodwards bok som «sin historiske bibel» reflekterte bevegelsens enighet med bokas sentrale funn, som var, som King uttrykte det: «Etnisitetsbasert segregering som livsstil ble ikke til som et naturlig resultat av hat mellom folkegruppene» – den posisjonen som fremmes av 1619-prosjektet – men: «Det var faktisk et politisk triks anvendt av de nye Bourbon-interessene i sørstatene, for å holde de sørlige massene splittet, og for å opprettholde sørstatenes arbeidskraft som landets billigste.»

Populistbevegelsen kollapset noen få tiår før Kings fødsel. Bevegelsens manglende evne til å overvinne sørstatenes oligarki skyldtes dens sosiale sammensetning av isolerte landsbygdbaserte bønder, en udifferensiert og tallmessig raskt avtakende del av befolkningen. Likevel var bevegelsens oppnåelser ekstraordinære. Populistene skaket to-parti-systemet til grunnvollene og deres utfordring av kapitalismen ble et tilskudd til fremveksten av amerikansk sosialisme.

«Den store migrasjonen» og arbeiderklassens vekst

Mens King så til Populismen for inspirasjon var det i siste instans en langt mer dyptgående transformasjon, med opphav i den mektige utviklingen av amerikansk kapitalisme, som besørget grunnlaget for borgerrettighetsbevegelsen: utviklingen av arbeiderklassen.

I 1900, etter Populistbevegelsens nederlag, levde 90 prosent av USAs afroamerikanere i sørstatene, og de fleste under betingelser av rural isolering. På 1920-tallet forlot over 1,5 millioner svarte sørstatene for de nordlige byene, på vei til lønnsarbeid. Mange flere flyttet inn til byer i sørstatene – deriblant til Atlanta, der King ble født, så vel som til Alabamas industribyer Birmingham og Montgomery, som var opphav til den moderne borgerrettighetsbevegelsen. Innen 1960 var bare 15 prosent av afroamerikanerne igjen på landsbygdas gårder, etter en dramatisk sosial transformasjon som historikere nå betegner som Den store migrasjonen.

Panel 40 av Jacob Lawrences Migration Series

I byene møtte de svarte migrantene nye former for rasisme, og som i East St. Louis i 1917 og i Chicago i 1919, av-og-til også utbrudd av ondsinnet vold, typisk nok under tilsyn av deres historiske antagonister i Det demokratiske partiet. Likevel er det ubestridelig at denne enorme bevegelsen – fra landsbygda til byen, fra gården til fabrikken, og fra sørstatene til nord- og veststatene – var en dyptgripende frigjørende utvikling. Dens innvirkning på amerikansk kultur kan ikke benevnes annet enn fortryllende.

Dette brutalt undertrykte folkets ankomst til byene, kun et-halvt-århundre adskilt fra slaveriet, var spirene for den kulturelle og intellektuelle nyblomstringen assosiert med Harlem Renaissance, de første afroamerikanske politiske masseorganisasjonene og -fagforeningene, så vel som de store formene for ny populærmusikk, som inkluderte ragtime, rytme and blues, jazz og rock and roll.

Den store migrasjonen hevet afroamerikanske arbeidere som en kritisk del av arbeiderklassen. Men sammensmeltingen av denne klassen på tvers av etnisitetsmessige og nasjonale skillelinjer var ingen lett oppgave, under betingelser der kapitalistiske arbeidsgivere meget vel visste de kunne sette arbeidere – hvite, svarte, immigranter – opp mot hverandre i lønnskonkurransen. Det amerikanske arbeiderfagforbundet AFL [American Federation of Labour], som er blant de mest provinsielle og mest reaksjonære arbeiderorganisasjonene på planeten, fôret opp under disse splittelsene. De fleste av fagforbundets fagforeninger innførte etnisitetsbasert ekskludering av svarte og agiterte mot immigranter. Reformistiske sosialister som orienterte seg til AFL, som Victor Berger fra Milwaukee, ekskluderte også svarte basert på deres oppfatning av arbeiderklassetilhørighet.

Under disse forholdene – fremveksten av en mektig industriell arbeiderklasse, men en klasse som var belemret av utdaterte organisasjonsformer – slo Den russiske revolusjonen i 1917 ned med innvirkning som en meteoritt. Blant de svarte intellektuelle som ble inspirerte av bolsjevikene var Claude McKay, Jean Toomer, Langston Hughes, Paul Robeson og A. Phillip Randolph, medstifter av sosialistmagasinet The Messenger i 1917 og som gikk videre til å lede den største overveiende svarte fagforeningen, Brotherhood of Sleeping Car Porters [Brorskapet av betjening for sovevogner].

Disse intellektuelle trakk umiddelbart sammenligninger med jødenes situasjon under det tilsynelatende evigvarende Romanov-dynastiet. McKay forklarte i 1921: «For amerikanske svarte er det uomtvistelige og fremragende faktum om Den russiske revolusjonen at bare en håndfull jøder, langt færre enn i relasjon til antallet svarte i den amerikanske befolkningen, har gjennom revolusjonen oppnådd alle de politiske og sosiale rettighetene som var nektet dem under tsarens regime.»

A. Philip Randolph med medlemmer av Brotherhood of Sleeping Car Porters

I nordstatene tok sosialister ledelsen i kampen for de store industrielle fagforeningene innen bilproduksjons-, kjøttpakkings-, gummi og stålindustriene, og insisterte på at svarte skulle aksepteres på lik linje med alle andre. Selv i Det dype sør sloss sosialister under Den russiske revolusjonens banner på 1920- og 1930-tallet, og vant troskap fra militante arbeidere, svarte så vel som hvite, på steder som i Alabama, der forsvaret av Scottsboro Boys, de ni afroamerikanske ungdommene som falskt ble anklaget for voldtekt, vant støtte fra arbeidere over hele verden. Det er vanskelig å overdrive heroismen til disse arbeiderne som modig konfronterte såvel «sørtatenes lovmenns» vrede, såvel som den fra Ku Klux Klan (KKK).

Disse arbeiderne ble forrådt av Kommunistpartiets stalinister i fellesskap med CIO, det angivelige venstrebyråkratiet, under påskudd av deres allianse med Det demokratiske partiet, der den sørlige fløyen av partiet forble i hendene på hvitt-overherredømme-oligarkiet. Men til tross for dette forble sosialisme Jim Crow-politikernes bête noire [o. anm.: det skremmende problem], der de i ethvert tilløp til uro blant sørtatenes arbeiderne så «utenforstående agitatorers» og «kommunisters» verk. Og til tross for de reaksjonære red-baiters [hetserne] beste bestrebelser, fortsatte sosialismen å påvirke et sjikt av sørstatenes intellektuelle og ledere.

Kings betydning

King var hverken marxist eller en revolusjonær. Men hans og hans hustru Coretta Scott Kings sosialistiske sympatier var velkjente. Han agiterte for en vesentlig økonomisk omstrukturering av det amerikanske samfunnet, om enn uten å oppfordre til omveltning av kapitalistsystemet. Selv om han forsiktig tilpasset sine politiske retningslinjer til presset fra det hetsende red-baiting miljøet i USA på 1950-tallet, førte King et språk som er helt uforenlig med det etnisitetsbaserte narrativet til vår samtids høyreorienterte velbeslåtte småborgerlige nasjonalister.

Kommunismen «burde først og fremst utfordre oss til å være mer opptatt av sosial rettferdighet,» bemerket King i en preken han første gang holdt i 1953. «Uansett hvor mye som er galt med kommunismen må vi innse at den oppstod som en protest mot de underprivilegertes harde kår. Det kommunistiske manifest, publisert av Marx og Engels i 1847, understreker gjennom hele teksten hvordan middelklassen har utbyttet den lavere klassen. Kommunismen understreker et klasseløst samfunn. Sammen med dette går det et sterkt forsøk på å få eliminert etnisitetsbaserte fordommer. Kommunismen søker å overskride overfladiskhetene om etnisitet og hudfarge, og du kan bli med i Kommunistpartiet uansett fargetonen i din hud, eller kvaliteten av blodet i dine årer.»

King formulerte veltalende de demokratiske sentimentene til amerikanere av alle hudfarger og etnisiteter, og han forsøkte å rive ned alle kunstige barrierer reist av styringsklassen i et bevisst forsøk på å splitte arbeiderklassen.

I en preken i 1965 forklarte King at de «majestetiske ordene» i Uavhengighetserklæringen som var ført i pennen av Thomas Jefferson, om at «alle menn er skapt like», var hjørnesteinen for borgerrettighetsbevegelsen. Han så ikke dette dokumentet, som uttrykte Opplysningstidens universelle prinsipper og som animerte Den amerikanske revolusjonen, som et kynisk knep eller en løgn – som 1619-prosjektets frontfigur Nikole Hannah-Jones forestiller seg det – men som et fortsatt uoppfylt løfte, «hevet til kosmisk proporsjoner», og et løfte som borgerrettighetsbevegelsen kjempet for å gjøre til en realitet.

Han og mange andre som var del av massebevegelsen på 1950- og 1960-tallet, forsto meget vel at ingen varige fremskritt kunne besørges uten arbeiderklassens enhet, og de erkjente at under kapitalismen undertrykkes arbeidere uansett fargetonen i deres hud.

King bemerket, der han skrev i 1958, at to somres arbeid i en fabrikk som tenåring hadde gitt ham «førstehåndserfaring om økonomisk urettferdighet, og jeg innså at den fattige hvite ble utbyttet like mye som den svarte. Gjennom disse tidlige opplevelsene vokste jeg opp dypt bevisst om urettferdighetene i vårt samfunn.»

Hvorvidt attentatet på King var mer enn smågangsteren James Earl Rays verk, er det uansett et dokumentert faktum at FBI under J. Edgar Hoover fra begynnelsen av 1960-tallet hadde som mål å få ødelagt borgerrettighetslederen, gjennom en kampanje av skitne triks, medielekkasjer, intens overvåkning og til-og-med oppmuntringer om at King måtte ta livet av seg. Historikeren William Chafe skriver: «Dog kom King ut av prøvelsene som en sterkere, mer besluttsom og modigere leder.»

King reagerte på angrepet fra FBI i 1967 ved å lansere sin inter-etniske kampanje Poor People [Fattige mennesker], et initiativ som søkte økonomisk rettferdighet for alle fattige amerikanere. Han ble også blant de mest frittalende kritikere av det amerikanske angrepet i Vietnam, og bemerket velkjent i sin Riverside Church-tale fra 1967, at USAs regjering var «den største leverandøren av vold i dag».

King fortalte samme år sin stab at han var blitt overbevist om at «vi ikke kan løse våre problemer før det er en radikal omfordeling av økonomisk og politisk makt». Han sa det var høy tid for «å reise visse grunnleggende spørsmål om hele samfunnet ... Vi er engasjert i en klassekamp ... til å få taklet problemet med kløften mellom de-som-har og de som-ikke-har.»

Kings erkjente nødvendigheten av en inter-etnisk kamp, og at hvites bidrag tilført borgerrettighetsbevegelsen hadde informert hans kritikk av den etnisitetsbaserte separatismen som Black Power-bevegelsen var opphav til – bevegelsen han i 1967 med rette kalte «et rop av skuffelse ... født av fortvilelsens sår».

King og 1619-prosjektet

Kings dreining til venstre forårsaket alarm blant konservative borgerrettighetsledere. Til dem svarte King – med ord som gir gjenlyd med samme styrken mot dagens overdådig finansierte «etnisitetseksperter» – «Det dere sier kan skaffe dere et stipend fra en stiftelse, men det vil ikke få dere inn i Sannhetens rike.»

Disse posisjonenes logikk, og faktisk hele hans livsverk, plasserte King på kollisjonskurs med Det demokratiske partiet – det samme partiet som styrte over Jim Crow South, så vel som i de store byenes politiske maskiner i nordstatene, og som hadde ført USA inn i Vietnam. Selv om hans politiske begrensninger til slutt fikk ham til å utsette oppgjørets time, hadde hans livsverk en reell innvirkning på millioner av menneskers liv.

Nå er disse Opplysningstidens universelle prinsipper som King kjempet for og forsvarte, under brutale angrep. Det er påfallende at i 1619-prosjektet, som er New York Times’ initiativ for å få skrevet Amerikas «sanne» historie som en historie forankret i slaveri og rasisme, blir Kings bidrag til kampen for likhet fullstendig ignorert. Dette representerer ikke en annerledes og forskjellig tolkning av fakta, eller en ren forglemmelse, men er en regelrett historisk forfalskning.

Times forsøker å innføre et nytt «narrativ» om Amerikas historie, der antisvart rasisme blir presentert som et uforanderlig trekk ved «Amerikas DNA». Hannah-Jones argumenterer for at dette oppsto fra slaveriets «arvesynd», der slaveriet ikke var en funksjon av utnyttelsen av arbeidskraft men av hvites rasisme mot svarte.

Martin Luther King jr. og Coretta Scott King leder an 1965-marsjen for stemmerett, som ble oppkalt etter marsjruta: The Selma to Montgomery March

The 1619 Project, promotert av det sterkt foretaks- og milliardærfinansierte Pulitzer Center for Crisis Reporting, fremmer seg selv som en ny læreplan for offentlig utdanning. Forvitrende skoler og sultne barn, fra Chicago til Buffalo, blir tildelt gratis undervisningsmateriale som hevder at Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen var konspirasjoner for å forevige hvit rasisme, og at alle slags moderne sosiale problemer – mangel på helsetjenester, overvekt, trafikk-kork, m.m. – er de direkte resultat av slaveriet.

Fremtredende USA-historikere er intervjuet av World Socialist Web Site [lenke til den store samlingen av intervjuer og artikler, på engelsk; noen tekster er oversatt, bl.a. åpningsartikkelen del én og to, og historikeren Gordon Woods henvendelse til Times’ etter flere av historikernes innsigelser mot 1619-prosjektet, i tillegg til WSWS’ grundig analyse av Times’ respons til historikerne]. Etter disse kollegenes kritikk utdypet Stanford-professor og direktør for Martin Luther King jr. Forsknings- og utdanningsinstitutt Clayborne Carson [engelsk tekst] sin egen, fra synspunktet om behandlingen av historien, prosjektets avvisning av Den amerikanske revolusjonen, og den obskure og raske prosessen det ble produsert under. Han gikk imidlertid videre, og kom med kraftige observasjoner om King og borgerrettighetsbevegelsen han kom til å lede – to emner som nesten helt er fraværende fra 1619-prosjektet.

Carson bemerket at Den amerikanske revolusjonens og Opplysningstidens idealer spilte en nøkkelrolle i borgerrettighetsbevegelsen, og for Kings egen rolle som politisk leder. «Én måte å se på grunnleggingen av dette landet er å forstå dristigheten forevist av noen hundre hvite mannlige representanter fra eliten, som samlet seg og erklært et land – og erklære det som et land basert på forestillingen om menneskerettigheter,» forklarte Carson.

«Åpenbart var de hyklerske, men det var også dristig. Og dét er det rettigheter handler om,» bemerket han. «Det er historien til folk som sier ‘Jeg erklærer at jeg har rett til å bestemme min egen skjebne, og vi har samlet retten til å bestemme vår felles skjebne.’ Dét er historien til enhver bevegelse, enhver frihetsbevegelse i verdenshistorien. På et eller annet punkt må du komme til det at du må si det offentlig, og så slåss for det.»

Det er disse prinsippene og dette perspektivet som eksplisitt blir avvist av New York Times, der sjiktene fra øvre-middelklassen forvalter forskjellige former for identitetspolitikk for å posisjonere seg for en større andel av de massive mengdene rikdom stablet opp i skattkamrene til topp-én-prosenten. I denne kampen for privilegier og rikdom har ikke de politiske prinsippene som King sto for noen plass, og derfor må også han bli skåret ut av det historiske narrativet.