«Folk våkner, og så fremt vi ‘gule vester’ lykkes og vi får løslatt Julian Assange, da vil noe stort ha skjedd, som kunne forhindre mange kriger»Intervju med en «gul vest»

protesterende om kampen for å få løslatt Julian Assange

Av Alice Summer
28 January 2020

Corinne var en av rundt 100 «gule vester» som kom fra Frankrike for å delta lørdagens stevne til støtte for Wikileaks-utgiveren Julian Assange utenfor London-fengselet Belmarsh Prison. WSWS spurte om hennes erfaringer fra dagen og om grunnen til at de franske «gule vestene» har lagt så stor vekt på kampen for å få løslatt Assange og forhindre hans utlevering til USA på spionasje-anklager. Det følgende er Corinnes svar.

Lørdagens protestsamling var en aksjon som først ble foreslått forrige gang vi kom hit, den 20. oktober, den gangen for å protestere utenfor rettslokalet Westminster Magistrates Court. Vi ønsket virkelig å fortsette å legge press på, før høringene som begynner i februar. Så vi mente at én måned før den første høringen var et bra tidspunkt for en stor protest.

Corinne

Vi organiserte for at gruppa vår skulle samle troppene og vi appellerte til alle som ønsket eller i det hele tatt hadde anledning til å komme, om å bli med for å støtte Julian. Der vi demonstrerte foran Belsmarsh-fengselet var det folk fra hele Frankrike – fra Nice, Marseille, Montpellier, fra kysten nær Nantes og fra nærheten av Nancy, Paris og Lille. Vi hadde til-og-med noen belgiere som svarte på appellen vår og som kom med egne transportmidler, i tillegg til tyskere som også ble med oss.

Vi satte opp to busser fra Paris for franskmennene. Vi kom med ferga, ikke Kanal-tunnelen, så vi reiste gjennom natta og ankom i de tidlige morgentimene, da de engelske deltakerne begynte å samles ca. kl. 08:30. Vi hadde en rolig fellesfrokost. Så slo vi oss sammen med de foran fengselet. Vi ble værende og protestere til rundt klokka 19:30.

Det var to filmregissører der med oss, så vel som en skribent som heter Philipe Pascot. Det var en annen skribent også, Viktor Dedaj, som kjenner Assange-saken veldig godt.

Det var mennesker der fra alle samfunnssjikt – arbeidere, mennesker som konfronterer arbeidsledighet, kunstnere, en rekke forskjellige yrker. Det var også noen italienere som ble med oss. Totalt var det rundt 94 franskmenn på de to bussene, og noen få som ankom med fly og tog, samt noen franskmenn som for tiden er bosatte i England. Det var til-og-med et par brasilianere der, som bor i England.

Det er mye trafikk og mange mennesker som kjører forbi fengselet, så vi delte ut en del løpesedler ved trafikklysene. Mange av «de gule vestene» stilte seg foran kjøretøyene med store bannere for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Mange bilister stoppet for å ta i mot løpesedlene våre, og mange av dem tutet med bilhornene da de så «gule vester» og Assange-bannerne.

Jeg mener at blant oss «gule vester» har vi virkelig forstått viktigheten av det som skjer. Det går langt forbi til-og-med bare livet til Julian Assange og pressefriheten. Hvis de utleverer ham vil det få enorme konsekvenser. Men hvis vi klarer å få løslatt ham, da ville det være virkelig fantastisk. Effekten av at WikiLeaks har avslørt for allmennheten alt det de har gjort var enorm, fordi folk var i stand til å bli klar over alle statens løgner, alle krigene som ble fremprovoserte av egeninteresse, grusomhetene, korrupsjonen. Folk våkner litt etter litt, og hvis vi «gule vester» lykkes, og hvis Julian Assange slipper ut, da vil det ha skjedd noe stort som kan stanse og forhindre mange kriger.

Jeg mener at den eneste måten [å få sikret Assanges løslatelse] er å mobilisere medborgerne, fordi problemet er at regjeringer er under USAs åk. I Storbritannia kan vi se veldig godt hva som skjer på det juridiske nivået. Det ser ut til at det ikke lenger er noen reell justis, og hvis det ikke er noen justis, hvordan kan han da bli reddet ved loven?

Den eneste løsningen er å komme ut i gatene og protestere. Det er den eneste måten, og derfor trenger vi å samle sammen forskjellige grupper.

Ett av de store problemene våre er at nettsteder som deres, og andre uavhengige nettsteder, skriver om Julian Assange, men i hovedstrømsmediene er det nærmest total taushet. Det er mennesker som ikke vet noe om Assange, som ikke en gang kjenner WikiLeaks. Det er mennesker som er litt klar over Assange-saken, men de vet ikke at han er fengslet i Belmarsh, et maksimalsikkerhetsfengsel. Han er en journalist som ble æret og prisbelønnet, men nå har alle forlatt ham og snudd ryggen til. Det er uhørt. Angivelig lever vi i et demokrati, men dette er så absolutt ikke et demokrati.