Amy Klobuchar, støttet og godkjent av New York Times, fordømt for å ha styrt svart tenåring i fengsel for livet

4 February 2020

Amy Klobuchar er seniorsenator fra Minnesota og kandidat for Det demokratiske partiets presidentnominering, etter at hun i januar fikk New York Times tilslutning (sammen med Massachusetts-senator Elizabeth Warren).

Times roste Klobuchar som en person «med en innlevelse som kobler med velgernes levde erfaringer, spesielt fra midten av landet». Avisa har uopphørlig promotert identitetspolitikk, en åpenbar faktor for deres godkjenning av de to kvinnelige kandidatene.

Faktisk personifiserer Klobuchar, som Hillary Clinton, Kamala Harris og for den saks skyld Warren selv, måten kjønns- og etnisitetspolitikk gir et falsk «progressivt» anstrøk til de ondsinnede ambisjonene til middelklassens reaksjonære av alle hudfarger, etnisiteter, kjønn, og seksuelle orienteringer.

Amy Klobuchar taler i Iowa [Foto: Gage Skidmore]

Forskjelle meningsmålinger plasserer for øyeblikket Klobuchar på femteplass i demokratenes primærvalg, bak Joe Biden, Bernie Sanders, Pete Buttigieg og Warren, men hun har hatt et visst «oppsving» den siste tiden, som følge av amerikanske mediers betydelige promotering. Som resultat plasserte noen meningsmålinger henne på tredjeplass i Iowa kort før gårdagens caucuses [o. anm.: partiinterne valgprosesser] i delstaten.

Nå antyder en grundig gransket og godt underbygget beretning fra Associated Press (AP) at Klobuchar brukte styring av den svart tenåringen Myon Burrell i fengsel for livstid, som et springbrett for hennes politiske karriere. Klobuchar var den gangen aktoren i Hennepin County, som omfatter Minneapolis.

Forskjellige organisasjoner, deriblant Minneapolis NAACP, Racial Justice Network, Black Lives Matter Twin Cities og Communities United Against Police Brutality, har oppfordret Klobuchar til å innstille sin presidentkampanje.

Anklagene mot Klobuchar er i seg selv ikke forbausende. I Det demokratiske partiet florerer det av tidligere aktorer, CIA-agenter og militæroffiserer, fiender av arbeiderklassen og undertrykte i inn- og utland.

Men det er noe spesielt og passende ved eksponeringen, og den mulig undergangen for den skammelige Klobuchar, som nylig ble beskrevet av Times, i deres pompøst fiendtlige sjargong av bedrag og uærlighet, som «selve definisjonen av Midtvestens karisma, ryggrad og stå-løpet-innstilling».

Klobuchar har gjort den 11-år-gamle jenta Tyesha Edwards’ død, som i 2002 ble drept av et vådeskudd, og den påfølgende domfellingen av Burrell, til et sentralt tema for hennes kampanje, da det angivelig beviser både hennes tøffhet på kriminalitet og hennes sensitivitet for det afroamerikanske samfunnet og problemet med våpenvold.

Hva angår Edwards-Burrell-saken forklarer AP at de gjennomgikk mer enn 1 000 sider med politiregistre, rettsutskrifter og andre dokumenter, og intervjuet dusiner av innsatte, vitner og familiemedlemmer.

Som en oppsummering konstaterer AP at saken baserte seg sterkt «på en av Burrells tenåringsrivaler som ga motstridende beretninger da han identifiserte skytteren, som i vesentlig grad var skjult bak en vegg 40 meter unna». Artikkelen går videre til å stadfeste at uten andre øyenvitner «henvendte politiet seg til flere fengselstystere. Noen har siden angret og sagt at de ble instruerte, forledet eller tvunget. Andre fikk reduserte straffer, som reiste spørsmål om deres troverdighet. Og den ledende drapsdetektiven tilbød ‘vesentlige dollar’ for navn, selv om det var rykter og sladder.»

AP fortsetter: «Det var ingen pistol, fingeravtrykk eller DNA. Alibier ble aldri seriøst forfulgt. Sentrale bevis har forsvunnet eller ble aldri innhentet, deriblant overvåkningsopptaket fra en nærbutikk som Burrell og andre sier ville ha renvasket ham.» Burrell, som nå er 33, har avvist alle plea deals [o. anm.: forhandlet forlik, med innrømmelser, for å holde en sak ut av retten] og har insistert på sin uskyld.

Den medtiltalte Ike Tyson insisterer på at han var skytteren: «Jeg har allerede skutt ei uskyldig jente,» sa Tyson, som sonet en fengselsdom på 45 år. «Nå er en uskyldig fyr bura inn for livet – den gangen var han en guttunge – for noe han ikke gjorde. Så det er som om jeg bærer to byrder.»

For å være rett-på-sak, domfellingen og fengslingen av Burrell var en skandaløs statsforbrytelse, organisert av politiet og påtalemyndighetene, som sentralt inkluderte Klobuchar.

Som en fornærmelse for å toppe skaden har Klobuchar siden forsøkt å høste politisk gevinst av ødeleggelsen av Burrell og hans familie. Under Det demokratiske partiets kandidatdebatt i Houston i september, skrøyt Klobuchar av å ha funnet og fengslet «morderen av den lille jenta ved navn Tyesha Edwards som satt ved kjøkkenbordet og gjorde leksene sine, og ble skutt gjennom vinduet». Zak Cheney-Rice antydet i magasinet New York at Klobuchar med referansen til Burrell-saken «som en spesiell seier for svartes sikkerhet i Minneapolis ... lodder nye dybder.»

Både Burrells far Michael Toussaint og Tyesha Edwards’ stefar Leonard Winborn, ser tvers gjennom skueprosessen mot Myon Burrell. Toussaint uttrykte sympati for Tyesha: «Hun fortjente ikke å dø ... Dette er et barn som studerte ved sitt bord.» Men han ønsket også rettferdighet for sin sønn, «en ung mann, bare 16-år-gammel ... dømt for en ting han ikke gjorde.»

Toussaint argumenterte for at han og andre krevde at Klobuchar skulle innstille hennes presidentbestrebelser, der han hevdet at «Amy brukte min sønns sak» i hennes kampanje. Toussaint sa Klobuchar var ute etter en politisk gevinst.

Winborn fortalte til Minnesota Spokesman-Recorder: «Hvis den mannen [Burrell] ikke gjorde noe, så burde han ikke være der inne i det hele tatt ... Uansett hva som skjer, ville jeg aldri ønske å se noen sone tid for en annens feilgrep.»

Innsiktsfullt pekte også Winborn på aktor Klobuchars politiske ambisjoner den gangen: «Når man ser på det akkurat nå, så var det en klatresak ... Jeg kjenner alle aktørene. Jeg mener at min familie ble tatt-med-på-tur [‘got hoodwinked’].»

Én publikasjon bemerker at Klobuchar «av alle senatorene i [Det demokratiske partiets] valgløp er hun den hauken som er minst tilbøyelig til å be om unnskyldning». Det ble tillagt: «Hun har stemt for alle unntatt én, dvs. for 95 prosent, av lovproposisjonene om militærutlegg siden 2013 ... Klobuchar støttet den USA-NATO-ledede 2011-krigen for regimeskifte i Libya, og hennes offentlige uttalelser antyder at hennes viktigste betingelse for USAs bruk av militærmakt hvor som helst, er at amerikanske allierte også deltar, som i Libya ... Klobuchar mottok $ 17 704 i bidrag fra 'forsvarsindustrien' for hennes gjenvalgskampanje i 2018.»

Minnesota-senatoren er en slavisk supporter av israelsk vold mot palestinerne og en ivrig deltaker i den McCarthyistiske antiRussland-kampanjen, og en-av-seks demokratiske senatorer som innførte lovverk i 2017 som ville ha opprettet et uavhengig råd med mulighet til å granske potensielle russiske cyberangrep på politiske systemer, og etterforske russeres tiltak for å «blande seg» inn i amerikanske valg.

New York Times støttet henne ikke til tross for denne reaksjonære historikken, men på grunn av den. Times kvad om denne «standardbæreren for Demokratenes sentrum, med en visjon som går utover det trinnvise, hadde den beste sjansen til å få vedtatt mange progressive planer».

Gitt de nyligste hendelsesforløp er Times’ observasjon spesielt kynisk om at Klobuchars «nyere lovgivningsoppnåelser er smalere, men mer meningsfulle for de berørte, spesielt lovgivningen innrettet på å bistå ofre for forbrytelser», hvilket «ikke er overraskende, gitt hennes bakgrunn som førsteaktor i Minnesotas mest folkerike fylke».

Forestillingen om at Klobuchar må representere noe progressivt på grunn av hennes kjønn, burde nå være å forstå som en fornærmelse mot allmennhetens intelligens. New Republic, en av de ubehagelige stemmene for den selvtilfredse øvre middelklassens offentlige opinion, beskrev i april 2019 den daværende gruppa av demokratiske kvinnelige presidentkandidater, deriblant Klobuchar – som allerede «lagde historie», og representerte «et dyptgripende skifte i det politiske landskapet» – som «Kvinner av Substans».

Faktisk er Klobuchar noe velkjent og forferdelig uvesentlig – en skruppelløs big business-politiker, som i likhet med Clinton og resten av Det demokratiske partiets hierarki ikke ville blunke for å klatre over masser av kropper for å gjøre sin karriere.

Som den konvensjonelle og grusomme hykler hun er kunne Klobuchar gjerne ha steppet rett ut av sidene i Main Street, Babbitt, It Can't Happen Here, eller en annen av romanene til Sinclair Lewis, den Minnesota-fødte amerikanske forfatteren og samfunnskritikeren.

Men med hennes rolle som hensynsløs og strebende aktor ville hun kanskje mest likne Orville W. Mason, påtalemyndighetens advokat i Theodore Drejers An American Tragedy, som forventer en drapsrettssak i lys av den «prominens og offentlighet hans egen virksomhet i forbindelse med dette sannsynligvis ville medføre!»

Dreiser fortsetter: «Han reiste seg med en gang, energisk rørt. Dersom han bare kunne få fanget en slik reptilt kriminell, og det i møte med alt det sentiment et så brutalt drap sannsynligvis ville inspirere til! August-konferansen og nomineringene. Valget til høsten.»

Dette er Det demokratiske partiet. Dette er dagsaktuell amerikansk politikk, medregnet dens fullstendig uredelige «identitetspolitikk»-fløy, som ikke har noe progressivt ved seg.

David Walsh