Fiaskoen med Iowa-nomineringsprosessen

6 February 2020

Den dag-lange forsinkelsen i rapporteringen av valgresultatene fra demokratenes nomineringsmøter [‘caucuses’] i Iowa på mandagskvelden var en uforlignelig begivenhet, selv etter de nedrige standardene av amerikansk kapitalistpolitikk.

Det demokratiske partiet Iowa rapporterte ikke et eneste valgresultat før 20 timer etter at de anslagsvis 175 000 personene hadde deltatt på nomineringsmøtene i delstatens lokale valgdistrikter, og hevdet det var tekniske vanskeligheter med den anvendte appen for innrapportering av sluttresultatene til partihovedkvarteret.

Da delvise opptellingsresultater til slutt ble presentert på tirsdag kl. 16:00, lokaltid Des Moines, besto de av bare 62 prosent av de nesten 1 800 partidistriktene. Iowa-partileder Troy Price nektet å forklare hvordan de 62 prosentene hadde blitt utvalgt, eller hva som skilte disse fra de 38 prosentene som da enda ikke var innrapporterte. Han avfeide gjentatte spørsmål om når den endelige sluttopptellingen ville være klar.

Uansett Iowa-partiledernes spesielle intensjoner var alle deres handlinger i caucus-krisen i Vermont-senatoren Bernie Sanders’ disfavør, og til fordel for den tidligere South Bend-byråden Pete Buttigieg. Den tidligere marineetterretningsoffiseren ble av mediene kåret til caucus-vinner fordi han i resultatene oppført for 62 prosent av partidistriktene lå best an i den uklare kategorien av «delstatens delegatekvivalenter», som var det parameter som ble fremhevet av delstatspartiet.

Den demokratiske presidentkandidaten senator Bernie Sanders taler til supportere i Des Moines i Iowa, den 3. februar 2020 [Foto: AP Photo/Pablo Martinez Monsivais]

I den samme oppføringen hadde Sanders fått flest stemmer, både i den første opptellingen så vel som i andrerunden etter at «uverdige» kandidater – de med mindre enn 15-prosent-oppslutning – var sjaltet ut. Forøvrig var mange av de ikke-rapporterte resultatene fra college- og fabrikkbyer der Vermont-senatoren fikk sine beste resultater. Det var også godt mulig Sanders ville ta teten hva angår delegatekvivalenter, når den endelige opptellingen ble rapportert.

I tidligere Iowa-caucuses var resultatene opptalte og offentliggjort i løpet av to timer etter at velgerne ankom partidistriktene. De kandidatene som ble utropte til vinnere av de fire siste Iowa-partinomineringene gikk alle videre til å vinne partiets nominering til presidentkandidat: Al Gore i 2000, John Kerry i 2004, Barack Obama i 2008 og Hillary Clinton i 2016. Men det var ingen medieheadinger på mandagskvelden etter tirsdagsmorgenen om at Bernie Sanders vant flest stemmer i Iowa i 2020.

Det var heller ingen skrikende overskrifter om fiaskoen for tidligere visepresident Joe Biden, den tidligere antatte frontfiguren for demokratenes nominering, som endte på en knapp fjerdeplass for oppslutningen som ble rapportert på tirsdag ettermiddag. Biden kan faktisk ende så lavt som på femteplass i den endelige opptellingen, da senator Amy Klobuchar lå etter ham med bare en smal margin.

Det var på tirsdag kvelden umulig å si nøyaktig hva som la til grunn for rapporteringsforsinkelsen fra Iowa. Påstanden om at alt det dreide seg om var en «teknisk glipp» i en rapporteringsapp – produsert av et teknologiselskap med tette tilknytninger til Det demokratisk partiet – reiser flere spørsmål enn de som besvares. Mediene, som lett svelger utrolige beretninger om russisk «innblanding» i amerikansk politikk, var raskt ute med å fordømme ethvert spørsmål stilt om motivene for forsinkelsene som en «konspirasjonsteori».

Hele prosessen var høyst suspekt og mistenkelig, og full av politisk manipulering. Forsinkelsen med Iowa-resultatene kom forøvrig bare et-par-dager etter Des Moines Registers avlysning av en endelig meningsmåling, etter at Buttigieg-kampanjen klaget over at minst én medarbeider som ringte rundt for telefonundersøkelsen hadde utelatt deres kandidats navn. Den svært innflytelsesrike meningsmålingen var forventet å vise en betydelig Sanders-ledelse på tvers av hele delstaten.

Det ville være naivt å skille de påståtte «tekniske glippene» i Iowa-resultatrapporteringen fra den bredere politiske konteksten. Ukene før Iowa-nomineringsvalgene var preget av en samordnet kampanje mot Sanders, som inkluderte inngripen fra Hillary Clinton, John Kerry og andre av partietablissementets størrelser, så vel som fra foretaksmediene, som alle hevdet at nomineringen av en selvproklamert «demokratisk sosialist» ville få katastrofale konsekvenser.

Denne antiSanders-kampanjen demonstrerer at Det demokratiske partiets etablissement er like fiendtlig innstilt som Donald Trump er mot den tiltakende militansen i arbeiderklassen og den økende støtten for sosialisme blant både arbeidsfolk og ungdom. Det er ikke Sanders selv, men denne venstredreiningen blant de brede massene som er et mareritt for alle fraksjoner av den kapitalistiske styringseliten.

Demokratenes primærkampanje har sett dannelsen av to kandidatgrupper – en venstrefløy anført av Sanders og senator Elizabeth Warren, og en høyrefløy bestående av Biden, Buttigieg og Klobuchar. Hver av disse gruppene har tiltrukket seg støtte fra anslagsvis halvparten av partiets potensielle velgere.

Den amerikanske styringsklassen benytter seg av de to kandidatgruppene for forskjellige formål. Sanders-Warren-fløyens oppgave er å begrense og kontrollere venstredreiningen blant arbeidere og ungdommer og avlede den tilbake inn bak topartisystemets begrensninger. Biden-Buttigieg-Klobuchar-fløyen skal utøve den virkelige makten i partiet, ta nomineringen, og tjene som erstatning for Trump dersom styringsklassen skulle beslutte en slik endring for nødvendig.

Den åpenbare krisen for Biden-kampanjen har ført til stadig grovere forsøk på å utvikle et annet alternativ for den høyreorienterte fraksjonen: den enorme innsamlingen av finansmidler for Buttigieg, det vi ser av en medie-boomlet for Klobuchar, og viktigst av alt, milliardæren Michael Bloombergs inntreden i nomineringsløpet, med hele hans kampanje innrettet på å erstatte Biden og blokkere for en nominering av Sanders eller Warren.

Det er verdt å merke seg at Bloomberg, som allerede har brukt mer enn $ 300 millioner på kampanjeannonser, etter at omfanget av Biden-fiaskoen i Iowa ble åpenbar kunngjorde han ville doble sine annonsekjøp og doble sin betalte stab for oppløpet til «Super-tirsdag»-primærvalgene og partiets nomineringsmøter den 3. mars. Bloomberg kunne komme til å legge ut $ 1 milliard av sin formue på $ 58 milliarder for å sikre seg nok delegater til å få spilt en vesentlig rolle på demokratenes nomineringskonferanse.

Hendelsene rundt Iowa-valgene demonstrerer hvor bankerott Sanders’ påstand er om at det er mulig å reformere Det demokratiske partiet, og til-og-med gjøre det om til et redskap for sosial reform og et våpen for å bekjempe milliardærenes politiske innflytelse. Sannheten er den at Det demokratiske partiet er kapitalistklassens politiske institusjon, ikke mindre enn Det republikanske partiet er. Det er ikke større håp om å få «reformert» Det demokratiske partiet enn det er om å få «reformert» CIA, Pentagon eller Wall Street selv.

Sanders’ rolle i 2020 er ikke fundamentalt forskjellig fra den han spilte i 2016, da hans «opprørs»-kampanje endte med at han godkjente og støttet Hillary Clinton, bankfolkets og CIAs foretrukne kandidat.

Hans respons på forsøket fra Det demokratiske partiet Iowa på å få rigget nomineringsresultatet var bemerkelsesverdig nedtonet. Han fortalte journalister at det ikke var «rettferdig» å antyde at prosedyren partiet fulgte kunne være suspekt.

Jeff Weaver, Sanders’ tetteste kampanjerådgiver, fordømte Biden-kampanjen for å stille spørsmål om delstatspartiets opptreden. Han sa: «Jeg vil innstendig oppfordre folk, til ikke å diskreditere partiet, at de som bare prøver å forsinke sluttopptellingen av dette, på grunn av deres relative plassering i resultatene, i går kveld, jeg synes det er litt forkastelig. ... Disse resultatene burde rulles ut når vi får dem.»

Selvtilfredsheten Sanders-kampanjen promoterer er svimlende. Fakta er at den 4. februar var det ingen som visste resultatene av den første konkurransen om demokratenes nominering til presidentkandidat. Man kan lett se for seg en situasjon der resultatene av det amerikanske presidentvalget som helhet er ukjente den 4. november, bare ni måneder fra nå, eller at de bestrides, eller blir åpent avvist av en president som gjentatte ganger har erklært sin intensjon om å forbli i vervet langt forbi den konstitusjonelle grensa på to perioder.

Det som er mest signifikant med krisen i Iowa-nomineringsvalgene, er hva det sier om krisenivået innen statsapparatet. USA synes ute av stand til å kunne gjennomføre et valg. Samtidig som Det demokratiske partiets primærvalg nå innledes er Trump-riksrettssaken i ferd med å avsluttes, en prosess som har avslørt ekstraordinære konflikter innen styringsklassen over utenrikspolitikk.

Underliggende for alt er et nivå av sosial antagonisme som ikke kan utlignes ved noe valg. Sosiale spenninger er så ekstreme at demokratiets tradisjonelle mekanismer bryter sammen.

Uansett utfallet, hvem det enn er som blir kåret som Det demokratiske partiets nominerte presidentkandidat, vil det ikke løse noe. Enhver bestrebelse fra arbeiderklassens side for å fremme sine interesser i denne prosessen er nytteløs.

Det er bare én kampanje i 2020-valget som søker å få varslet det amerikanske folket om disse farene og bestreber seg for å mobilisere arbeiderklassen og ungdommene til en politisk kamp mot kapitalistklassen, til forsvar for arbeidsplasser, levestandarder og demokratiske rettigheter, og til opposisjon mot imperialistkrig. Det er kampanjen til Socialist Equality Party, med kandidatene Joseph Kishore for president og Norissa Santa Cruz for visepresident.

Patrick Martin