Amerikansk filmskuespiller Kirk Douglas (1916-2020)

Av David Walsh
12 February 2020

Kirk Douglas, en vesentlig skuespiller i amerikanske filmer fra slutten av 1940-tallet og frem til begynnelsen av 1970-tallet, døde den 5. februar i en alder av 103 i sitt hjem i Beverly Hills i California av naturlige årsaker. Han var en av de ledende filmskuespillerne i epoken etter andre verdenskrig, og han spilte også en rolle for å få avsluttet den antikommunistiske svartelistinga ved å hyre inn den utestengte manusforfatter Dalton Trumbo og kreditere ham for hans bidrag til Spartacus (1960).

Douglas brakte sin anerkjente dynamikk til dusinvis av filmer, derav mange som er verdifulle, og blant dem Out of the Past (Jacques Tourneur, 1947), Champion (Mark Robson, 1949), Ace in the Hole (Billy Wilder, 1951), The Bad and the Beautiful (Vincente Minnelli, 1952), Paths of Glory (Stanley Kubrick, 1957), Spartacus (Kubrick, 1960), Two Weeks in Another Town (Minnelli, 1962) og Seven Days in May (John Frankenheimer, 1964).

Kirk Douglas og Lana Turner i «The Bad and the Beautiful»

Skuespillerens karriere uttrykte noen av de videreførte styrkene av amerikansk filmskaping, der den led seg gjennom og kom ut av de antikommunistiske McCarthyistiske utrenskningene, så vel som begrensningene som ble pålagt – og akseptert av – Hollywood, som resultat av den regelrette kriminaliseringen av venstreorienterte ideer på det tidlige 1950-tallet.

Douglas ble født Issur Danielovitch, i desember 1916 – fire måneder før USAs inntreden i første verdenskrig, og 11 måneder før den bolsjevikledede Revolusjonen i Russland – i Amsterdam, New York, en liten produksjonsby i Mohawk-dalen, kjent for sine tepper.

I hans selvbiografi, The Ragmans Son (1988), mintes Douglas sin barndom fra Amsterdams «East End, på den motsatte siden av byen fra de rike menneskene på Market Hill.» Han, hans foreldre og seks søstre, bodde i et «nedslitt, grått rønnehus, det siste huset i bunnen av ei skrånende gate, nede ved siden av fabrikkene, jernbanesporene og Mohawk-elva.»

I den samme memoarboka skrev Douglas at han ble «født inn i elendig fattigdom. Mine foreldre kom hit fra Russland, som immigranter og analfabeter». Douglas’ foreldre var jøder som hadde emigrert til USA, først hans far i 1908 og siden hans mor i 1910, for å unnslippe undertrykkingen og elendigheten i det tsaristiske samfunnet.

Douglas beskrev sin far Herschel, født rundt 1884, som en av de «ignorante bøndene» som, da de ble innrullert i hæren, «fikk høy bundet på det ene ermet og halm på det andre, for at de kunne skille deres høyre hånd fra deres venstre.» Hans far var en filleplukker og søppelsamler i Amsterdam, der han arbeidet fra ei hestekjerre.

Douglas skrev at hans mor, født Byrna Sanglel, kom «fra en familie av ukrainske bønder… Hun ville at alle hennes barn skulle bli født i dette fantastiske nye landet, der hun trodde gatene var brolagt med gull – bokstavelig talt.» I Russland hadde Douglas’ mor sett en bror bli drept på gata av en av disse kosakkene som, «oppstemt av vodka anså det som en sport å galoppere gjennom ghettoen og splitte opp noen jødiske skaller».

Douglas hadde fra en tidlig alder av ei rekke jobber, selv om han klarte å gå på college, ved St. Lawrence University, som også er i upstate New York.

Han ble først oppmuntret til å forfølge skuespillerkunsten av en lærer på videregåendeskolen i Amsterdam. Etter at han var uteksaminert fra universitetet flyttet Douglas, som mange andre før og etter ham, til Greenwich Village i New York City. Han oppnådde et stipend og begynte på American Academy of Dramatic Arts. En av hans kullkolleger var skuespilleren Lauren Bacall, som senere hjalp ham med å lansere hans filmkarriere. Etter å ha tjenestegjort i marinen under andre verdenskrig, vendte Douglas tilbake til New York og begynte å søke arbeid på radio og i teatere.

Douglas opptrådte i sin første film i 1946, The Strange Love of Martha Ivers (regissert av Lewis Milestone, fra et filmmanus av den venstreorienterte Robert Rossen). Han begynte en Hollywood-karriere på et interessant tidspunkt, på høyden av film noir epoken, da amerikansk filmskaping befant seg i et av dens mest realistiske og kritiske øyeblikk. Som andre av hans generasjon (deriblant Burt Lancaster, William Holden og Robert Mitchum), hadde Douglas – rundt 30-år-gammel – allerede med seg noe kunnskap om livet og dets vanskeligheter.

Kirk Douglas og Robert Mitchum i «Out of the Past» (1947)

Etter nok et verdifullt «mørkt» og foruroligende verk, I Walk Alone (Byron Haskin, 1948), den første av syv filmer hvor han opptrådte sammen med Lancaster, spilte Douglas i den franskfødte Tourneurs Out of the Past, basert på en roman av den venstreorienterte amerikanske forfatteren Daniel Mainwaring. Douglas spiller gangsteren Whit Sterling, som er fast bestemt på å spore opp sin tidligere kjæreste (Jane Greer), som skjøt og såret ham, for å stjele $ 40 000 av hans penger. Uvanlig nok, mens han gjennomgående er truende, er Douglas’ karakter velbalansert og artikulert, der hans tendensielle morderiske intensjoner er så godt som mulig skjult.

WSWS kommenterte i 2015 at Out of the Past var et «moralsk og psykologisk kraftfullt» verk. «Tatt i betraktning filmens temamateriale, er det veldig lite åpen vold i filmen… For sin del smiler Whit og fleiper, og hever nesten aldri stemmen. Han trenger ikke, hans penger og makt fordrer automatisk respekt.»

Robsons Champion, der Douglas spilte en ledende rolle som en bokser som ubarmhjertig kjemper sin vei mot toppen, brakte skuespilleren til prominens. Douglas’ rollefigur Midge Kelly forråder skamløst venner, kolleger og kvinner, i løpet av denne «historien om en mann som,» i filmens åpning proklamerer «med utgangspunkt i den nedrigste fattigdom har blitt Verdensmester.»

Arthur Kennedy, Kirk Douglas og Paul Stewart i «Champion» (1949)

Ace in the Hole er en av Wilders mest bitre filmer (og en av hans få kommersielle fiaskoer), som ble påvirket, vil man anta, av medienes nedrige rolle i genereringen av det McCarthyistiske hysteriet på slutten av 1940- og begynnelsen av 1950-tallet, selv om filmen nærmer seg anliggendet av bedragerisk opinionsmanipulering bare ved hjelp av allegori.

Douglas, nå en fullverdig «filmstjerne», spiller den kyniske journalisten Chuck Tatum det ikke har gått så vel, som snubler over saken om en mann fanget i ei kollapset hule i New Mexico. Tatum («Jeg er en ganske god løgner. Jeg har løyet mye i min tid.») gjør alt i sin makt for å manipulere et godtroende publikum, som bare er altfor ivrig etter å bli ført etter nesa. Han konspirerer med en korrupt, ambisiøs lokal lensmann [sheriff] om å sørge for at det uheldige offeret ikke blir reddet umiddelbart («Hvis jeg bare hadde hatt ei uke av dette ...»), slik at beretningen kan forbli på avisenes forsider over hele landet.

Kirk Douglas i «Ace in the Hole» (1951)

I The Bad and the Beautiful, en av flere av Douglas’ filmer regissert av Minnelli, spilte skuespilleren nok en gang en relativt hensynsløs karakter, maverick Hollywood-produsenten Jonathan Shields, «kynisk, utspekulert og demonisk», med en kommentators ord, basert på flere kjente Hollywood-størrelser. Melodramaet skrider frem via flashbacks [tidligere minner]. Tre skikkelser, en regissør, en manusforfatter og en kvinnelig skuespiller, samlet på et kontor i Hollywood, forklarer i all hovedsak hvorfor de nekter å ville ha noe med Shields å gjøre, basert på tidligere bitre erfaringer.

Et felles gjennomgående tema trer tydelig frem i ei rekke av disse filmene, assosiert med den generelle etterkrigstidskritikken av «den amerikanske drømmen» og jakta på oppnåelser «for enhver pris». (Selv om Douglas-karakteren, i tilfellet The Bad and the Beautiful faktisk ofrer andre og seg selv, i det minste delvis, i bestrebelsen på å frigjøre «det kreative potensialet i hans regissør, manusforfatter og førende kvinnerolle», som filmkritiker og historiker Thomas Elsaesser observerer.)

Kirk Douglas i The Bad and the Beautiful (1952)

Det er verdt å merke seg at Douglas, i rollen som Horatio Alger og karakterens rags-to-riches bakgrunn, som med Douglas’ egne ord var så godt som «helt uten troverdighet», dog var i stand til å gjenkjenne problematikken fra sitt eget livs rammeverk, der han ofte ble presentert som bevis på USAs ubegrensede muligheter.

Filmhistoriker og akademikeren Joseph McBride (se det medfølgende intervjuet) argumenterer i sin korte biografi om Douglas fra 1976 velformulert for at «livsåren som er gjennomgående i så godt som alle hans filmer er en beåndet, forpint kritikk av den amerikanske suksessetikken.»

To prosesser ser ut til å være på gang samtidig, og noen ganger med kryssende formål, i ei rekke av Douglas’ filmer: den ubestridelige evnen (og besluttsomheten) til visse mennesker i Amerika, medregnet immigranter eller av lutfattige bakgrunner, til å heve seg, økonomisk og kulturelt – forankret i den amerikanske kapitalismens kraftfulle posisjon og ressurser – og på den annen side den oppnådde suksessens tvilsomme, ustabile karakter, som ofte fører til den sentrale karakterens kval, skyldsfornemmelse eller intenst manglende selvtillit.

Man minnes filmregissør Rainer Fassbinders kommentar om den tyske romanforfatteren Theodor Fontanes (1819–1898) utsyn: «Han levde i et samfunn med feil han erkjente og kunne beskrive veldig presist, men allikevel et samfunn han trengte, som han virkelig ønsket å høre til. Han avviste alle, og fant alt fremmed og likevel kjempet han hele sitt liv for anerkjennelse innen dette samfunnet.»

I et intervju fra 1960, referert til av McBride, kommenterte Douglas: «Hele livet har du drømt om å ville være skuespiller, å portrettere roller. Det som så skjer er at dersom du lykkes med det, da blir du big business. Et mylder av ting du aldri hadde gått etter, kommer i spill. Plutselig blir du smigret og degget fra alle kanter, og du er heldig om du er en fyr som har tilgang til de rette rådene.»

Selvfølgelig er det lett nok å hevde at alt dette skjedde innenfor skuespillerens generelle aksept og «amerikansk demokratis» Hollywood-liberalisme, som Douglas ofte opptrådte offisielt i politisk tjeneste for, inkludert på turnéer for utenriksdepartementet og i andre politiske operasjoner. (Lancaster, som på 1960- og 1970-tallet jobbet med europeiske regissører som Luchino Visconti [The Leopard, Conversation Piece] og Bernardo Bertolucci [1900], og som også spilte i aktivt opposisjonelle verk som David Miller-Dalton Trumbos Executive Action, Robert Aldrich’ Twilight's Last Gleaming og Ted Posts Go Tell Spartans, antok en kurs som var noe mer åpent antietablissement.)

Også her er det imidlertid nødvendig å skille mellom kunstneren og den skuespiller-offentlige personligheten, med hans karriere, økonomiske suksess, endeløse seksuelle erobringer og alt det andre. Douglas var ærlig nok som kunstner til å tegne og etterlate seg ikke-flatterende bilder av det amerikanske samfunnet, gjennom sine karakteriseringer og spesielt i sannheten om hans egne følelser og «kvale», uansett hvilken funksjon han må ha utført som en av de lojale talsmenn under den kalde krigen.

De objektive motsetningene som er involvert i det å utføre seriøst kunstnerisk arbeid under betingelser der hele arenaer av det sosiale liv var avgrenset av antikommunisme og filmindustriens selvsensur, finner kanskje spesielt uttrykk i den til tider overarbeidede kvaliteten av Douglas’ opptredener (i Minnellis Lust for Life [1956], eksempelvis), som om for mye måtte leses inn i og presses ut av for lite. Kritikeren Manny Farber henviste, under omtalen av Detective Story, til den «gymnastisk tenkende» Douglas og hans «gal-hund type skuespillerstil».

Kirk Douglas i «Lonely Are the Brave» (1962)

McBride bemerket i sin bok fra 1976 at Douglas for segmenter av filmpublikumet var «synonym med typen med fremskutt hake, påståelig røst som var uoppslitelig kranglete, som karakterene han vanligvis spiller på lerretet», som er karakterer som (med Farbers formulering) kan være både irriterende og distraherende. På sitt beste vakte imidlertid hans «fenomenale energi og intensitet» (McBride) både motstridende og foruroligende forhold og dilemmaer til live.

Douglas hadde det store hell å få jobbe med mange av de mest seriøse studiofilmregissørene på 1940-, 1950- og 1960-tallet, som i tillegg til de allerede nevnte omfattet John M. Stahl (The Walls of Jericho, 1948), Joseph L. Mankiewicz (A Letter to Three Wives, 1949), Michael Curtiz (Young Man with a Horn, 1950), Raoul Walsh (Along the Great Divide, 1951), William Wyler (Detective Story, 1951), Howard Hawks (The Big Sky, 1952) ), Richard Fleischer (20,000 LeaguesUnder the Sea, 1954, og Vikings, 1958), Henry Hathaway (The Racers, 1955), King Vidor (Man Without a Star, 1955), André de Toth (The Indian Fighter, 1955), Robert Aldrich (The Last Sunset, 1961), Otto Preminger (In Harm's Way) og Anthony Mann (The Heroes of Telemark, 1965)

Douglas’ mest fremtredende år strakk seg fra 1957 til 1963, da han var en av de 25 mest suksessrike filmstjernene hvert år.

Paths of Glory, satt under første verdenskrigs slakting, er et av Douglas aller viktigste verk. Han spiller den fransk offiseren oberst Dax, forpliktet til å lede et selvmordsoppdrag mot de tyske linjene, som er planlagt av den franske generalstaben vel inneforstått med at oppdraget ikke kan lykkes. Militærhierarkiet er fullt beredt til å se massedrap av dets egne menn. Etter at én enhet nekter å rykke videre inn i den morderiske tyske ildgivingen, bestemmer general Mireau (George Macready) seg for å avlede oppmerksomheten fra sin egen rolle i fiaskoen, og beslutter å stille 100 menn for krigsrett anklaget for feighet, som til slutt er redusert ned til tre.

Kirk Douglas i «Paths of Glory» (1957)

Dax, som er advokat i det sivile liv, forsvarer de tre soldatene i en rettsprosess som er en farse sett fra et juridisk synspunkt. Domfellingen er forhåndsprogrammert. I sin oppsummering sier Dax til rettstribunalet: «Påtalemyndigheten presenterte ingen vitner. Det har aldri vært en skriftlig tiltale med anklagepunkter mot de tiltalte. Og i siste instans, jeg protesterer mot at det ikke er ført noen stenografisk dokumentasjon av denne rettssaken. Angrepet i går formiddag var ingen plett på Frankrikes ære ... og absolutt ingen skam for de krigførende menn i denne nasjonen. Men denne krigsretten er en slik plett og en slik skam. Saken ført mot mot disse mennene er en hån mot all menneskelig justis og rettferdighet. Ærede rettens herrer, å finne disse mennene skyldig ville være en forbrytelse, som ville hjemsøke hver og en av dere til den dag dere dør.» Domstolen gjør imidlertid nettopp det, og tre menn blir henrettet.

I en av de siste scenene informerer general Broulard (Adolphe Menjou), som er medlem av generalstaben, Mireau om at han vil bli gjort til syndebukk for hele saken og tilbyr deretter Mireaus’ kommando til Dax. Dax-Douglas svarer: «Sir, vil du at jeg skal foreslå hva du kan gjøre med det tilbudet?»

Når Broulard krever en unnskyldning, svarer Dax i et raseriutbrudd, i ett av Douglas’ beste øyeblikk: «Jeg ber om unnskyldning for at jeg ikke er helt ærlig med deg. Jeg ber om unnskyldning for at jeg ikke har avslørt mine sanne følelser. Jeg ber om unnskyldning for at jeg ikke har fortalt deg tidligere at du er en degenerert, sadistisk gammel mann. Og du kan dra til helvete før jeg ber deg om unnskyldning nå, eller noen gang siden!»

Kirk Douglas og Woody Strode i «Spartacus» (1960)

Stanley Kubrick regisserte Spartacus (etter at Anthony Mann ble sparket 10 dager inn i filmingen), den episke historien om slaveopprøret i det gamle Roma, i det første århundret før vår tidsregning. Filmen ble laget av Douglas’ selskap Byrna Productions, oppkalt etter hans mor. Manuset er, som allerede nevnt, skrevet av den svartelistede Dalton Trumbo, adaptert fra 1951-romanen skrevet av den venstreorienterte forfatteren Howard Fast, påbegynt i fengsel da Fast sonet en tre måneders dom for å nekte å oppgi navn til Representantenes hus’ komité for uamerikansk aktivitet [Un-American Activities Committee].

Det er fengslende og kraftfulle sekvenser i Spartacus. For filmskaperne bar slaveopprøret i den gamle romerverden tydelige paralleller til de undertryktes opprør i moderne tider, deriblant den pågående borgerrettighetsbevegelsen. Ifølge McBride påpekte Douglas at hans hovedperson «var en sammensatt blanding av dyret og det åndelige, som begynte som et brutalt og brutalisert undermenneske, og som etter hvert får en samvittighet og blir en figur av heroisk legende».

Kirk Douglas i «Spartacus» (1960)

I en berømt scene, etter slaveopprørets nederlag, prøver romerske embetsmenn å få lokalisert opprørslederen ved å love de overlevende at de ville unngå «den forferdelige straffen av korsfestelse, på den ene betingelsen at dere identifiserer kroppen eller den levende personen av slaven kalt Spartacus». Famøst roper hver og én av de overlevende ut: «Jeg er Spartacus!»

Two Weeks in Another Town, basert på en roman av Irwin Shaw, er en videre granskning av filmindustrien regissert av Vincente Minnelli. Douglas er en tidligere stjerne, Jack Andrus, plaget av alkoholisme, som reiser til Roma for å spille en liten rolle i en film som skal regisseres av hans en gang mentor Kruger (Edward G. Robinson), om en vordende filmstjerne (spilt av George Hamilton). Til slutt, etter at Kruger lider et svekkende hjerteinfarkt, overtar Andrus regien av filmen og fullfører den med hell. I stedet for takknemlighet blir han møtt med sjalusi og anklagen at han hadde forsøkt å undergrave Kruger. En atmosfære av bitterhet og desillusjonering gjennomsyrer de frodige, kvasi-dekadente begivenhetene.

I Seven Days in May, satt inn i fremtiden, fra 1974, bestemmer en avsporet flyvåpen-general å organisere et statskupp i opposisjon til den amerikanske presidentens underskriving av en nedrustningsavtale med Sovjetunionen. Lancaster spiller semi-fascistgeneralen James Mattoon Scott, og Douglas Marine Corps obersten «Jiggs» Casey, mens Fredric March opptrer som den noe ineffektive presidenten Jordan Lyman.

** image 9; caption: Kirk Douglas og Burt Lancaster i Seven Days in May (1964)

Den bestselgende romanen skrevet av Charles W. Bailey II og Fletcher Knebel ble inspirert av aktivitetene til general Edwin Walker, en fascistisk størrelse som trakk seg i 1961 etter at det kom for en dag at han indoktrinerte tropper under hans kommando med sine ultra-høyreorienterte politiske synspunkter, og hadde beskrevet tidligere president Harry Truman, tidligere utenriksminister Dean Acheson og tidligere First Lady [presidentfru] Eleanor Roosevelt som kommunistsympatisører. I deres research for boka hadde Bailey og Knebel også intervjuet en annen ekstremt reaksjonær i det amerikanske militærets overkommando, general Curtis LeMay, en av inspirasjonskildene for karakterene i Kubricks Dr. Strangelove (1964).

I Frankenheimers film kommer Casey til å få vite at Scott og resten av stabssjefene planlegger å iscenesette en militærovertakelse av den amerikanske regjeringen, og fjerne Lyman og hans kabinett. Under planen skal en hemmelig enhet gripe kontrollen over landets radio-, telefon- og fjernsynsnettverk. Lyman og Casey arbeider for å forebygge Scotts planer, imidlertid uten at de avslører planenes eksistens for den amerikanske offentligheten. Filmen har mange skremmende og innsiktsfulle aspekter, og peker på den maligne og dystre veksten av det «militærindustrielle kompleks» i begynnelsen av 1960-årene, og det amerikanske demokratiets skjørhet på høyden av etterkrigstidens velstand. Hva er dets uthulte tilstand seks tiår senere?

Den endelige konfrontasjonen mellom Lancaster-Scott og Douglas-Casey foregår slik, der Scott fører an:

–Du er en night crawler, oberst. En småselger. Du selger informasjon. Er du tilstrekkelig orientert i din Bibel til å vite hvem Judas var? ... Jeg stilte deg et spørsmål.

–Beordrer du meg til å svare, sir?

-Det gjør jeg.

–Ja, jeg vet hvem Judas var. Han var en mann jeg jobbet for og beundret ... helt til han vanæret de fire stjernene på uniformen sin.

En god del av Douglas’ filmer vil stå for tidens tann. Han hadde energien og intelligensen, og talentet, til å belyse amerikansk liv på en måte som oppmuntrer til kritikk og uavhengig tenkning.