Intervju med filmhistorikeren Joseph McBride: For Kirk Douglas var livet «som en krig – du må slåss hele tiden»

Av David Walsh
12 February 2020

Jeg snakket i forrige uke med Joseph McBride, filmhistoriker og pedagog, og forfatter av mer enn 20 bøker, deriblant en verdifull biografi om Kirk Douglas (1976).

David Walsh: Din introduksjon til boka om Kirk Douglas har en relevant tittel, The Fighter, og den viser til Douglas’ familiebakgrunn, inkludert undertrykkingen av de russiske jødene og familiens fattigdom i USA, i staten New York. Og du beskriver hans fenomenale energi, intensitet – så vel som ønsket om å glede sin far, noe han aldri var i stand til å gjøre.

Joseph McBride

Joseph McBride: Ja, det var immigrasjon og fattigdom, han måtte slåss seg gjennom skolen. Livet er som en krig, du må lykkes og du må slåss hele tiden. Så snart han var vellykket, fikk han det som han ville med mange produksjoner. Jeg leste mye av korrespondansen han hadde med Billy Wilder og andre regissører. De respekterte ham fordi han var smart.

DW: Jeg mener kommentarene du refererer ikke virker så mye rettet inn på å blåse opp hans egne roller, men på å gjøre dem noe mer avrundede eller motstridende. Han var ganske artikulert om det.

JM: I en av nekrologene denne uka siteres han for å si noe om at dersom karakteren er «en sterk mann, ser jeg etter hans svakhet, og hvis han er en svak mann, da ser jeg etter hans styrker». Det er en rimelig måte å tilnærme seg en karakter på. Han spilte mange tøffe typer, men det er alltid en svakhet, en vesentlig mangel. Jeg synes Wilders Ace in the Hole er en flott film. Han spilte noen sveklinger, men de var alltid sammensatte mennesker. Seven Days in May [John Frankenheimer] er en fantastisk, politisk film, om forsøket på et militærkupp i USA.

DW: Den står frem, mener jeg.

JM: Den dagen da John F. Kennedy ble skutt i november 1963, var det en helsides annonse i New York Times for den kommende Seven Days in May. Den filmen og Kubricks Dr. Strangelove ble laget i 1963, men begges åpninger ble begge forskjøvet til 1964 på grunn av attentatet.

Kennedy ønsket tilsynelatende å se Seven Days in May gjort til en film, som en advarsel til landet på grunn av mennesker som tidligere general Edwin Walker, den ekstreme høyresideskikkelsen John Bircher som oppfordret til opprør mot James Merediths integreringspolitikk ved University of Mississippi i 1962. Walker prøvde i all hovedsak å lede en oppstand. Seven Days in May er en ganske innsiktsfull film om militæret og den amerikanske regjeringen. Burt Lancasters karakter er basert på en slik figur.

Out of the Past (1947)

Jeg fant båndopptak av Kennedys samtaler på den tiden Walker ledet opprøret ved University of Mississippi. Han sa: «Hvordan kunne that son of a bitch ha hatt ansvaret for hæren i Tyskland?» og med Ted Sorensen [Kennedys nære rådgiver] som repliserte: «Har du lest Seven Days in May [romanen, en politisk thriller, skrevet av Charles W. Bailey II og Fletcher Knebel, utgitt i 1962]?» Kennedy sa at det hadde han, og at den hadde ganske forferdelig dialog, at generalen var den mest interessante karakteren og at presidenten ikke var troverdig.

Så er det selvfølgelig Douglas’ rolle i å bidra til å få avsluttet Hollywoods svartelisting. Det er uenighet om han fikk avsluttet det først, ved å kreditere svartelistede skribent Dalton Trumbo på Spartacus, eller om Otto Preminger gjorde det, også med Trumbo, for Exodus. Spartacus kom ut i oktober 1960 og Exodus i desember 1960, men det er påstander om at Preminger handlet først, og da følte Douglas at han måtte svare på det. I alle fall gjorde Kennedy faktisk et poeng under kampanjen den høsten, av å støtte opphøret av svartelista, som var en stor sak.

Trumbo sa et eller annet sted at det å få navnet sitt malt som en markering på hans parkeringsplass ved studioet var en stor sak for ham. Han fikk sitt navn gjenopprettet. Min forskningen indikerer at svartelista begynte å smuldre opp i 1957–58. Jeg fant noen kommentarer av Ward Bond, skuespilleren og lederen for svartelista, som klaget over at studioene tillot for mange kommunistforfattere.

I alle fall tok det flere år før den virkelig falt fra hverandre. Svartelista forsvant ikke over natta. Abe Polonsky kom offisielt ikke av svartelista før i 1968, da han fikk kreditt for Madigan, sammen med Richard Widmark. Og så laget han sin egen film, Tell Them Willie Boy is Here [1969], hans første helaftenfilm på mer enn 20 år.

DW: Det er interessant, Douglas’ følelse om Hollywood-stjernestatus og dens motsetninger. I boka siterer du fra et upublisert intervju fra 1960: «Hele livet har du drømt om å ville skuespille, å portrettere roller. Det som da skjer er at om du lykkes med det, da blir du big business. Et mylder av ting du aldri hadde gått etter, kommer i spill. Plutselig blir du smigret og degget fra alle kanter, og du er heldig om du er en fyr som har tilgang til de rette rådene.»

JM: Jeg tror han var intelligent nok til å innse at det var mye hype involvert i det å være stjerne. All glamouren, andres kowtowing [smisking], business-delen av det og alt det der. Men jeg tror han likte det også, siden han begynte i mørket og fattigdommen. Han var en av de immigrantene som berømmelsen og æren betydde mye for, som det også gjorde for Frank Capra.

Douglas var en tøff produsent. Han hadde en kamp med Kubrick om Spartacus. Angivelig skal Kubrick ha ønsket å sette sitt navn på manuset dersom Dalton Trumbos navn ikke kunne brukes. Douglas mente det var skandaløst. Han kalte ham «Stanley the Prick» i stedet for Stanley Kubrick. Kubrick sa senere at han ikke likte Spartacus, i vesentlig grad, tror jeg, fordi det var en film der han ikke hadde full kontroll, nettopp på grunn av Douglas.

Spartacus (1960)

Dette er en fortellende anekdote. I Spartacus har Douglas og Woody Strode, den svarte skuespilleren, en scene der de slåss, som gladiatorer. Strode-karakteren nekter å drepe Spartacus-Douglas. Etterpå prøver Strode-karakteren å drepe Laurence Olivier, en velstående romersk senator, og blir selv drept. Det er en flott scene, en velfortjent berømt en. Strode spilte også i John Fords filmer, og med mange andre.

Etter at Woody Strode døde, i slutten av 1994, ble det holdt en minnesamling i Hollywood på en eller annen dårlig nattklubb. Jeg dro dit, og det var en veldig regntung søndag ettermiddag. Mot midten av arrangementet skled Kirk Douglas ubemerket inn. De som førte ordet spurte, vil noen si noe? Douglas var den første personen som rakte opp hånda, og sa: «Jeg vil snakke.» Han hadde kjørt fra Palm Desert, en to timers kjøretur i regnet, for å komme til minnemarkeringen. Han holdt en fantastisk tale om hvordan han og Woody Strode hadde øvet veldig intenst for nettopp den scenen. De var begge idrettsmenn. Strode og Kenny Washington var de første svarte spillerne i National Football League i den moderne epoken. Strode var en olympier i friidrett og en UCLA-fotballspiller, sammen med Jackie Robinson. Douglas hadde vært bryter. De var begge veldig atletiske.

De jobbet frem scenen i Spartacus med enorm innsats og kameraderi. Endelig sa Douglas, beklager at jeg må forlate, men jeg må kjøre tilbake til Palm Desert. Jeg har et engasjement. Det var rørende at han kom hele veien dit for å ære sin venn. Han var den gangen 78 år.

Veldig sent i livet sto han for bar mitzvah [jødisk konfirmasjon], kanskje for andre gang. Han var 99 eller noe sånt. Ved et tempel i Hollywood. Han ble mer religiøs etter hvert som han ble eldre. Men Douglas prøvde, tror jeg, å bruke sin posisjon til forbedring. Han hadde en sterk tro på rettferdighet, mange av hans filmer formidler det sentimentet. Han kritiserte politibrutalitet, mediekorrupsjon. Jeg kom over et brev der han sa at han hadde en dyp mistillit mot militære mennesker, og synes de generelt er dumme. Som kom over i Seven Days in May. Han var en antiautoritær type fyr.

DW: Du har en god passasje i boka din som tyder på at «livsåren som er gjennomgående i så godt som alle hans filmer er en beåndet, forpint kritikk av den amerikanske suksessetikken.»

JM: Ja, «suksessetikken» – for eksempel i Champion, bokseshistorien og Ace in the Hole, om ambisjoner som forfølges for enhver pris. Etter at Douglas ble berømt på grunn av Champion, sa sladder-spaltisten Hedda Hopper visstnok til ham: «Denne Champion har virkelig gått deg til hodet, vet du. Du er en sånn son of a bitch [SOB] nå.» Som han svarte på med å si: «Du tar feil. Jeg var en SOB før Champion, men du la aldri merke til det.»

Han var en godt likt type, tror jeg, men som sagt var han en tøff karakter. Dominerende eller utfordrende på en kreativ måte. Han hadde klare kunstneriske formeninger og han ga uttrykk for dem, for regissører, til studioene. Han ønsket å utøve innflytelse, og han produserte et bredt spekter av interessante filmer.

DW: The Bad and the Beautiful, om Hollywood, er en film jeg beundrer. Lana Turner leverer en av sine beste opptredener. Det er en bemerkelsesverdig scene der hun har det samenbruddet i bilen.

The Bad and the Beautiful (1952)

JM: Den er et skoldende blikk på filmindustrien. Douglas spilte en karakter i en viss grad modellert på David O. Selznick, for megalomanien, og også Val Lewton, for oppfinnsomheten, begge produsentene.

Douglas likte å spille vanvittig tøffe, til og med nevrotiske, eksplosive karer. Han var ikke redd for å være ulikelig på lerretet. Mange stjerner i dag har denne besettelsen om å være lette å like, noe som er helt forferdelig. Den beste tradisjonen i Hollywood, representert av Humphrey Bogart, Douglas, Lancaster og andre, var den med antiheltene. Fengslende, mangelfulle mennesker. I dag er ledende skuespillere redde for å gjøre sånt, så studioene glatter vekk kantene. De gjør karakterer så intetsigende. Douglas var det motsatte av nettopp det.

DW: Han tok generelt interessante valg, innenfor begrensningene av sin situasjon. Noen av filmene var middelmådige, eller verre, men man har en fornemmelse av at han prøvde å gjøre interessante ting.

JM: Han kritiserte amerikanske verdier, men samtidig var han veldig amerikansk-patriotisk, som mange vellykkede imigranter på den tiden. Han reiste verden rundt for utenriksdepartementet.

Han og hans kone støttet 400 lekeplasser i Los Angeles, i fattigere nabolag. De ga mye penger til skoler og andre institusjoner.

DW: Hva mener du er noen av hans beste opptredener?

Kirk Douglas i «Paths of Glory» (1957)

JM: Paths of Glory, om det franske militæret under første verdenskrig, er en ekstraordinær film, veldig betimelig, veldig antikrig. Jeg håpet at 1917 ville gå i den retningen og vise at de britiske generalene villig ofret deres egne menn. Men det gjorde den ikke. Kubrick gikk hele veien med nettopp det. Det var en film som var vanskelig å få laget. Den ble forbudt i Frankrike i lang tid, til dens kreditt.

Douglas er fantastisk i Spartacus. I Seven Days in May er han suveren. Han spiller en karakter som sliter med sin samvittighet. Out of the Past er en kollosal film noir. Det er de som skiller seg mest ut for meg. Også The Bad and the Beautiful.

Han lagde en god del rutinefilmer, for å holde seg levedyktig som stjerne, men det er slik det fungerer. Douglas var alltid overbevisende og prøvde å lage filmer som var vesentlige. Jeg tror ikke han noen gang var mindre enn forpliktet til det han gjorde, selv om materialet kunne være ganske ordinært. Han la alt inn i sine opptredener. Han ringte aldri bare inn det, han var ikke kynisk med virksomheten.

Han skrev også bøker, romaner, memoarer. The Ragman's Son er en veldig gripende selvbiografi.

Douglas levde veldig lenge. Det er morsomt, men for rundt 15-år-siden intervjuet LA Times meg for hans advance obit [kommende nekrolog]. I går så jeg på nekrologen i LA Times, og mine kommentarer var ikke med der. Kanskje mannen hadde mistet dem, eller at han glemte dem, gjennom årenes løp. Jeg ble også intervjuet av CNN for omtrent 15 år siden, og jeg aner ikke om de brukte kommentarene eller ikke.

DW: Han overlevde sitatene dine. Rapportene om hans død var seriøst premature.

JM: Han levde så lenge at hans advance obit virkelig var utdatert.