Den angivelige WikiLeaks-varsleren Joshua Schulte står for retten i New York

Av Oscar Grenfell
18 February 2020

Kriminalrettssaken mot Joshua Schulte, en tidligere CIA-ansatt [Central Intelligence Agency] som er tiltalt av den amerikanske regjeringen for å ha lekket dokumenter som eksponerte ulovlige globale spionasjeoperasjoner, begynte denne måneden i en føderal rettssal i New York. Høringene pågår nå.

Joshua Schulte

31-åringen har erklært seg uskyldig på 11 tiltalepunkter. De dekker angivelige brudd på spionasje-loven [Espionage Act], inkludert «tyveri av statseiendom» og «ulovlig formidling av nasjonal forsvarsinformasjon, som var i illegal besittelse».

Saksprosessen gir et glimt av den typen kenguru-prosess Julian Assange ville møte dersom han blir utlevert fra Storbritannia til USA, for å møte oppblåste anklager etter den amerikanske spionasjeloven over forskjellige WikiLeaks-publiseringer i 2010 og 2011. Dersom Schulte skulle bli dømt skyldig kan det også bistå det amerikanske justisdepartementets forsøk på å koke sammen ytterligere anklagepunkter mot Assange, med den begrunnelse at han krenket USAs «nasjonale sikkerhet».

Foretaksmediene forsøker å undertrykke all offentlig diskusjon om Schulte-rettsaken. Den håndfull rapporter som har stått i New York Times, Washington Post og andre prominente publikasjoner har sagt praktisk talt ingenting om overgrepet mot varslere som er avslørt av Schultes behandling, eller av innholdet i materialet han angivelig skal ha lekket. Det er som om Edward Snowden, varsleren som kom til internasjonal prominens for å ha avslørt signaletterretningstjenesten NSAs [US National Security Agency] overvåkningsoperasjoner, var stilt for retten i New York og mediene ikke gadd stille opp.

WikiLeaks-publikasjonene i 2017, basert på det materiale Schulte angivelig skal ha lekket og som avslørte CIA-spionering, var ikke mindre fordømmende enn Snowden-avsløringene. Amerikanske påtalemyndigheter har uttalt at de utgjorde «den største lekkasjen av klassifisert nasjonal forsvarsinformasjon i CIAs historie».

Dokumentsamlingen, som ble kalt Vault 7, detaljerte aktivitetene til en hemmelig avdeling innen CIA som var ansvarlig for offensive hackingoperasjoner. De avslørte etterretningstjenesten som verdens største leverandør av ondartede datavirus.

Blant de mest eksplosive avsløringene var dokumentene som viste at CIA-avdelingen etter å ha hacket inn et datasystem, kunne etterlate sporingsmarkører på fremmede språk, deriblant iransk og russisk. Dette pekte i retning av hvordan angivelig rettsgyldige bevismateriale for ting som «russisk innblanding» i 2016-valget i USA kunne produseres av CIA.

Dokumentsamlingen demonstrerte at CIA hadde utviklet muligheter for å hacke husholdningsapparater, deriblant smart-fjernsynsapparater, slik at de kunne anvendes for å spionere på eieren. Den inneholdt bevis på enda mer dystre operasjoner. Ett dokument viste at avdelingen forsøkte å utvikle muligheten til eksternt å ta kontroll over moderne bilers datamaskiners operativsystemer. Slike muligheter kunne anvendes til attentatoperasjoner.

Disse aktivitetenes illegale karakter, som bryter med USAs Konstitusjon og potensielt krenker retten til privatliv for millioner over hele verden, har blitt dekket over av mediene og de offisielle politiske partiene i USA og rundt om i verden. Schulte og Assange har derimot blitt ondsinnet målrettet.

WikiLeaks’ publisering av Vault 7 tidlig i 2017 ble etterfulgt av en febrilsk jakt innen CIA etter varsleren. Det ble utløseren for en vesentlig intensivering av Washingtons forfølgelse av Assange. Dette kulminerte med den stadig mer USA-innordnede ekvadorianske regjeringens utvisning av Assange fra landets London-ambassade i fjor, og hans internering i Storbritannia.

Schultes Manhattan-leilighet ble raidet flere ganger, første gang den 15. mars 2017. Det skjedde bare uker etter at WikiLeaks hadde begynt å publisere Vault 7. Schulte hadde forlatt CIA i november 2016, etter en serie heftige konflikter med hans kolleger. Han ble ikke siktet for noen lovbrudd knyttet til CIA-lekkasjer før i juni 2018, over ett år etter at han første gang var utsatt for et politiraid. Derimot ble han i november 2017 tiltalt med anklager om barnepornografi, som besørget det initielle grunnlaget for at han ble holdt i føderal varetekt.

Oppdagelsen av materialet skal angivelig ha skjedd i løpet av politiundersøkelser av Schultes datamaskiner som var beslaglagt under raidene. Han har erklært seg ikke-skyldig for disse lovbruddene, og hans forsvar bemerker at materialet angivelig var på servere som minst et dusin personer hadde tilgang til.

Fabrikeringen av beskyldninger om seksualovertramp har spilt en sentral rolle i den amerikanske regjeringens kampanje for å få ødelagt WikiLeaks og deres kilder. Mest bemerkelsesverdig er at en falsk svensk overgrepsetterforskning mot Assange ble brukt for hans vilkårlige varetektsfengsling i åtte år, og for å sverte hans navn. Den svenske «foreløpige etterforskningen» ble henlagt tre ganger, og kom aldri i nærheten av en utstedelse av noen straffeanklager. Andre WikiLeaks-samarbeidspartnere, deriblant Jacob Applebaum, har også blitt svertet av uberettigede beskyldninger om seksualmisgjerninger.

Schulte står også overfor ei rekke andre siktelser, for angivelig formidling av klassifisert informasjon under hans første fengslingsperiode. Dette inkluderer at han angivelig skal ha besørget familiemedlemmer informasjon om den amerikanske regjeringens handlinger mot ham, og publiseringen av Facebook-innlegg som detaljerte opplevelsene av politiraidene og hans fengsling.

Regjeringen påstår at Schulte bedrev det han beskrev som en «informasjonskrig» mot den med hans anvendelse av kontrabande-smarttelefoner. Regjeringen hevder at dette fant sted mens han ble holdt i forvaring på Metropolitan Correctional Center på Manhattan.

Disse anklagene er av samme stykke som det bredere angrepet på Schults juridiske rettigheter under påskudd av å beskytte «nasjonal sikkerhet». Schultes forsvarsadvokat Sabrina Shroff uttalte i april 2019 at CIA gjennomgikk den angivelige varslerens korrespondanse med henne før den ble postet. Hun sa at «CIA har egentlig truet oss» med utsikter til rettslige skritt så fremt Schultes forsvarsadvokater skulle være i besittelse av klassifisert materiale.

Rettsaken blir dermed ført i en atmosfære av intimiderende omstendigheter.

I sitt åpningsargument den 4. februar etiketterte Shroff sin klient Schulte som en «syndebukk». Hun bemerket at det hadde vært «enormt press» for å «holde noen ansvarlig» for lekkasjene, og for å «ta varmen vekk fra CIA, for at de ikke viste hvordan disse dokumentene hadde havnet hos WikiLeaks».

Schroff uttalte at Schulte hadde blitt valgt til å ta fallet på grunn av hans mange konflikter med kolleger i CIA, og det faktum at han var bredt mislikt. Hun sa at CIA og FBI fortsatt ikke visste hvordan dokumentene hadde blitt brakt ut av byråets system, eller hadde blitt overført til WikiLeaks. CIA og påtalemyndighetene «prøvde å jobbe seg bakover», fra publiseringen av Vault 7, men ikke kunne bevise at Schulte hadde vært involvert.

Schroff argumenterte også med at CIAs datasystem DEVLAN, der dokumentene var lagret, ikke var sikkert. Hun hevdet at det var mange parter, både i og utenfor CIA, som kunne ha vært ansvarlige for lekkasjen. Hun bemerket at WikiLeaks ikke begynte å publisere Vault 7 før omtrent et år etter at den amerikanske regjeringen påstår at Schulte lekket materialet til organisasjonen. Schroff uttalte at det var usannsynlig at WikiLeaks ville ha «sittet på» et «vesentlig scoop» i nesten 12 måneder.

Innledningsinnleggene reiste mange spørsmål, men domstolen, som alle rettssaker om «nasjonal sikkerhet», blir holdt i ei tåke av hemmelighold. Mange CIA-agenter er satt til å vitne mot Schulte under betingelser av anonymitet.

Ekstraordinært krevde påtalemyndigheten med hell at forsvaret blir utestengt fra å forske på CIA-vitner på noen måte som kunne knytte dem til etterretningstjenesten. Som Schroff har argumentert er dette en vesentlig forhindring for at forsvaret får utøvet sin rett til å foreta en uavhengig granskning av påtalemyndighetens vitner.

Forsvaret har begrenset tilgang til offisielle CIA-dokumenter. Ett dokument, utarbeidet av CIAs spesialgruppe WikiLeaks Task Force (konsekvensutredning), sa: «Vi gjør begrunnede antagelser om omfanget og tidspunktet for tapet, delvis fordi vi manglet effektiv overvåking og revisjon av dette oppdragssystemet.»

Dette kunne se ut til å kaste alvorlig tvil om regjeringens sak mot Schulte. Hans advokater har ikke fått noen respons på deres henvendelser om når dokumentet ble utarbeidet, av hvem og på hvilke konklusjoner det var basert. En betydelig seksjon av dokumentet er redigert, og denne delen er ikke besørget til forsvaret.

Det drakoniske rammeverket for høringen er tatt som gitt av foretakspublikasjoner som opererer som lite mer enn stenografer for CIA, og for både Det demokratiske og Det republikanske partiet, som begge er forpliktet til et eskalerende angrep på demokratiske rettigheter innrettet mot den tiltakende sosiale opposisjonen.

Schultes rettssak er ytterligere et bevis for nødvendigheten av å mobilisere arbeidere, studenter og unge mennesker for å få blokkert for Assanges utlevering fra Storbritannia til USA, under opptakten til rettshøringene som innledes den 24. februar.