EU enes om nytt militæroppdrag mot Libya

Av Peter Schwarz
22 February 2020

Utenriksministrene fra alle de 27 EU-landene ble sist mandag enige om å lansere et nytt militæroppdrag i Libya. For å håndheve våpenembargoen som ble avtalt i Berlin i januar har EU til hensikt å utplassere krigsskip og fly i regionen, i tillegg til satellitter.

Militæroperasjonen vil ikke bare eskalere krigen som har ruinert Libya siden militæralliansen anført av USA, Frankrike og Storbritannia i 2011 bombet Middelhavslandet og myrdet den mangeårige statslederen Muammar al-Gaddafi. Intervensjonen truer også med å utvides til en fullskala krig mellom stormaktene og de regionale maktene, som hver støtter rivaliserende militser i Libya.

Den tyske regjeringen invitert den 19. januar de 16 maktene og partene involverte i Libya-konflikten til en konferanse i Berlin, hvor de undertegnet en 55-punktsplan som inkluderte våpenhvile, overholdingen av FNs våpenembargo, tilbaketrekkingen av utenlandske hærer og leiesoldater, og demobiliseringen av de forskjellige militsene som slåss mot hverandre.

Tysk soldat i Afghanistan, august 2011 [Foto: US Navy, Flickr]

WSWS advarte da for at konferansen forfulgte imperialistmål og var «bare det foreløpige skrittet til en militærokkupasjon av landet». Vi sammenlignet Libyakonferansen med Kongokonferansen i Berlin i 1884, som spilte en vesentig rolle i utdypingen av Afrikas kolonidominans, og forverret spenninger mellom imperialistmaktene. Disse advarslene er allerede bekreftet.

Konflikten i Libya har bare eskalert siden Berlinkonferansen, der hver part i krigen søker å oppnå egen fordel. Den avtalte våpenhvilen har blitt brutt mer enn 150 ganger, og våpenleveranser har gått til værs. Enorme mengder våpen har blitt transportert til Libya med skip, fly og over land. Stephanie Williams, FNs spesialutsending for Libya, uttalte: «Våpenembargoen er en vits.»

Brüssel og Berlin har brukt situasjonen som en anledning til å fremme sine interesser militært i det oljerike landet, som er en viktig innfallsport for tilgangen til Afrika i sin helhet. Dersom Europa ikke kan enes om å håndheve våpenembargoen med militære midler, da «risikerer vi å bli irrelevante», skrev Josep Borrell, EUs sjef for utenrikspolitikk, i et notat. I så fall ville andre makter fortsette å forme utviklingen i Libya «på en måte som ikke tar hensyn til våre interesser».

Det var uenigheter innen EU over spørsmålet om hvordan man kan forhindre at krigsskip utplassert til Middelhavet tar ombord skipbrudne flyktninger i havsnød, som de er forpliktet til å gjøre i henhold til internasjonal maritim lov. Operasjon Sophia, det tidligere EU-oppdraget i Middelhavet, som opprinnelig skulle bekjempe menneskesmuglere og ødelegge deres båter, ble avviklet i september 2019 etter at fartøyene i løpet av fire år hadde bidratt til å redde 730 000 flyktninger.

Spesielt Østerrike, Ungarn og Italia insisterte på at dette ikke må gjenta seg. Derfor ble EU-landene enige om å utplassere krigsskip i det østlige Middelhavet, der det knapt er noen rømningsveier til Europa, men som derimot er ei transportrute for våpen til Libya.

Skulle imidlertid krigsskipene likevel være i posisjon til å redde flyktninger i havsnød kan oppdraget innstilles umiddelbart. «Dersom trekkfaktorer (dvs. faktorer som oppfordrer migranter til å ta til havs i håp om å bli reddet og ført i land i Europa) angående migrasjon blir identifisert, vil de maritime elementene bli trukket tilbake,» ifølge EU-utenriksministrenes overenskomst.

Det er en «grunnleggende konsensus» om at det som kreves er «et militært oppdrag og ikke et humanitært oppdrag», kommenterte Østerrikes utenriksminister Alexander Schallenberg stolt.

Hvordan EU har til hensikt å stanse våpenforsyningene uten å føre krig mot NATO-allierte eller vesentlige handelspartnere er fortsatt uklart.

Tyrkia er den betydligste våpenleverandøren til den «offisielle» GNA-regjeringen til Fayiz as-Sarraj [Goverment of National Accord], som kontrollerer hovedstaden Tripoli, og NATO-landet bevæpner sine allierte i Libya per skip over Middelhavet.

As-Sarrajs viktigste rival general Khalifa Haftar mottar våpen over land fra Egypt og per flytransport fra Abu Dhabi, hovedstaden i De forente arabiske emirater (UAE). Haftar støttes også av Russland. Ifølge SpiegelOnline letter et stort transportfly fra Abu Dhabi nesten hver dag med kurs for Benghazi, der Haftar opprettholder sitt hovedkvarter.

Den tyrkiske regjeringen, som allerede er i konflikt med EU-medlemslandene Hellas og Kypros over gassforekomster i det østlige Middelhavet, ville neppe tillate EU å intervenere mot tyrkiske skip. «Uten en robust kontroll av mistenkelig skipsfart utført av NATOs krigsskip i Middelhavet, vil ikke de dødelige forsyningene reduseres,» kommenterte den tyske ukeavisa Die Zeit. Konsekvensene ville bli enda mer ødeleggende skulle EU skyte ned et transportfly med våpenforsyninger til Haftar.

I siste instans er utplasseringen av et nytt marineoppdrag til Middelhavet bare det første skritt for militærokkupasjonen av Libya, som del av et nytt «stormløp for Afrika» [o. anm.: den historiske koloniseringen av Afrika ble betegnet som Scramble for Africa]. Josep Borrell, EU-kommisær for utenrikspolitikk, reiste allerede disse utsiktene i januar, da han uttalte til Der Spiegel: «Det sentrale anliggendet er å håndheve våre interesser mer kraftfullt, og om nødvendig på en robust måte. ... Dersom det blir en våpenhvile i Libya da må EU være beredt til å hjelpe til med implementeringen, og overvåke den – muligens med bruk av soldater, eksempelvis som del av et EU-oppdrag.»

Forfatteren anbefaler også:

Libyakonferansen og det nye stormløpet for Afrika

[20. januar 2020]

The Libyan war and the deepening inter-imperialist conflict

[16 april 2011]

The rape of Libya

[26. august 2011]