De politiske lærdommer av Sanders’ nederlag på Super-tirsdagen

7 March 2020

Det massive tilbakeslaget som Bernie Sanders-kampanjen led som resultat av tidligere visepresident Joe Bidens seier i 10 av de 14 delstatene som avga stemmer på Super-tirsdagen, inneholder skarpe og uunngåelige lærdommer for alle de som har blitt henført til å tro at det kapitalistiske Demokratiske partiet kan bli omdannet til et redskap for sosialistisk politikk. Denne opportunistiske strategiens fallit – som har vært det essensielle premisset for Sanders-kampanjen, og for hans støttespillere i De demokratiske sosialister i Amerika (DSA), og for andre pseudo-venstre organisasjoner – har blitt fullstendig eksponert av primærvalgenes resultater.

I uka som førte opp til Super-tirsdagen mobiliserte det samme partiet Sanders har hevder kan bli fanget for sosialisme sitt apparat for å gjenopplive den høyreorienterte kampanjen til den semisenile eks-visepresidenten, som har en karriere som korrupt Demokrat-partipolitiker i mer enn fire årtier.

Det demokratiske partiet er det eldste politiske kapitalistpartiet i verden. Partiets eksistens strekker seg tilbake til 1828, og i løpet av sin lange historie har det perfeksjonert kunsten å avlede folkelig opposisjon mot ulikhet, gjennom en dyktig kombinasjon av demagogi og bedrageri.

Tidligere Texas-kongressrepresentant Beto O'Rourke støtter Demokratenes presidentkandidat eks-visepresident Joe Biden under et valgkampanjestevne i Dallas, mandag 2. mars 2020. [Foto: AP Photo/Richard W. Rodriguez]

Dette er partiet til Andrew Jackson, med tvungen fjerning av innfødte indianere, sørstatenes løsrivelse, Jim Crow-segregering, ekskludering av kinesere, Palmer-raidene og den atomare ødeleggelsen av Hiroshima og Nagasaki.

Det demokratiske partiet er de sosiale bevegelsenes gravlund. Partiet avvæpnet Populist-bevegelsen til William Jennings Bryan på 1860-tallet, og kvalte de industrielle opprørene på 1930-tallet under Franklin Delano Roosevelt, folkefronten og Den amerikanske arbeiderføderasjonen [American Federation of Labour]. Partiet avvæpnet protestene mot ulikhet og krigene i Vietnam og Irak, og det underordnet opposisjon inn i «venstre»-primærkampanjer bare for å velge en nominert kandidat som hver-og-én var mer høyreorientert enn den forrige, gjennom de siste 40 årene. Dette ble gjentatt i 2016, da Sanders oppfordret sine 13 millioner supportere til å stemme på Hillary Clinton. Det blir nå gjentatt i 2020.

Den andre lærdommen fra Super-tirsdagen er at den rasebaserte politikken som har vært aktivt promotert av pseudo-venstre over flere tiår har vidtrekkende, høyreorienterte konsekvenser. Etnisitet og hudfarge var det viktigste politiske våpen anvendt av Det demokratiske partiet mot Sanders i forrige uke.

Det demokratiske partiet mobiliserte de korrupte representantene for det afroamerikanske borgerskapet og småborgerskapet, for å forkynne at Joe Biden representerer den ekte stemmen til «det svarte Amerika». Fra James Clyburn til Al Sharpton erklærte en litani av afroamerikanske politikere eksplisitt at hudfargebasert solidaritet – ikke klasse – er fundamentalt.

Det demokratiske partiet er godt innøvd i anvendelsen av etnisitets- og hudfargebasert politikk for å manipulere sosial misnøye, og undertrykke klassemisbehag inn bak sine egne reaksjonære mål. Det er ironisk at det nåtidige Demokratiske parti understøttet Biden som en forsvarer for afroamerikanere i nettopp de samme statene der partiet hadde tilsyn med segregering for rundt regnet femti år siden. Det er dobbelt ironisk at Biden senest i fjor berømmet segregerings-senatorene James Eastland og Herman Talmadge som eksempler på politisk «anstendighet», og er ansvarlig for å ha støttet «tough-on-crime»-lover som har fengslet hundretusener av svarte personer det foregående kvarte århundret.

Biden vant overveldende blant eldre afroamerikanere i sørstatene, og han dominerte områder med høye andeler gjevnlige kirkegjengere. I North Carolina, der 10 prosent av velgerne var svarte over 60 år, vant Biden med 66 prosent mot Sanders’ 11 prosent. Yngre svarte velgere i sørstatene, som er langt mindre konservative enn deres foreldre og besteforeldre, var imidlertid mer tilbøyelige til å støtte Sanders, selv om valgdeltakelsen blant ungdom nasjonalt sett var lavere enn sammenlignet med 2016.

I alle Super-tirsdag-statene oppnådde Biden best resultat blant velgerne som sa at «etnisitets- og hudfargerelasjoner» var det viktigste anliggendet, der han vant over Sanders med 48 mot 22 prosent. Sanders dominerte blant velgere som refererte til «sosial ulikhet», der han var foran Biden med 35 mot 28 prosent.

Et tilsvarende fenomen fant sted blant velstående kvinnelige velgere, som demonstrerte innvirkningen av høyreorientert feminisme. Utenfor sørstatene fikk Sanders sin laveste støtte fra hvite kvinner uteksaminerte fra high school, og han vant bare 20 prosent av stemmene fra denne demografiske kategorien i Massachusetts, 25 prosent i California og 18 prosent i Minnesota.

Resultatene demonstrerer umuligheten av å kombinere identitetspolitikk med kampen for sosialisme. Identitetspolitikk er basert på splittelse og kampen om privilegier. Sosialisme er forankret i kampen for å forene arbeiderklassen i verden, på tvers av etnisiteter, hudfarger og sosiale bakgrunner.

Den tredje lærdommen fra tirsdagens valg er at Sanders’ Demokratiske parti-politikk resulterte i en nedgang av ungdommens valgdeltakelsen nå i 2020, mot i 2016. Dette viser at stikk-i-strid med Sanders’ selvproklamerte påstand om evnen til å mobilisere unge velgere, er det mange unge som søker etter langt mer radikale løsninger enn hva Det demokratiske partiet har å tilby.

Tre-og-en-halv måned gjenstår før Demokratenes konvensjon i juli. Det kan være slik at styringsklassen beslutter Sanders har en rolle å spille i 2020-valget.

Men selv når disse linjene leses kan leserne være trygt forvisset om at Sanders allerede er i diskusjoner med Det demokratiske partiet for å avgjøre hvordan han best kan tjene partiet kommende november. Sanders har tilbakeholdt enhver seriøs kritikk av Biden etter tirsdagens valg, og på onsdag begynte han å kjøre annonser som berømmer den høyreorienterte Obama-administrasjonen.

Ro Khanna, medlederen for Sanders’ California-kampanje, kunngjorde at Sanders ville nedtone sine oppfordringer til «politisk revolusjon». Politico rapporterte at Khanna sa Sanders «ville appellere mer til eldre velgere og mainstream-Demokrater». Sanders har allerede lovet å støtte hvilken-som-helst høyreorientert kandidat som måtte vinne nominasjonen. Akkurat som i 2016 vil dette bare ende i tårer for Sanders’ supportere.

Socialist Equality Party (SEP) stiller til valg med Joseph Kishore og Norissa Santa Cruz, for president og visepresident. Vår intervensjon er basert på kampen for å bryte kapitalistpartienes kvelertak om arbeiderklassen i USA og internasjonalt.

Erfaringen fra Super-tirsdagen har kraftfullt bekreftet analysen til World Socialist Web Site. I en uttalelse den 20. februar 2019, med tittelen «Bernie Sanders kunngjør sin 2020-presidentkampanje», skrev WSWS:

Den fundamentale svindelen som er promotert av Sanders, sammen med individer som Alexandria Ocasio-Cortez, er at Det demokratiske partiet kan bli presset til venstre, og bli gjort til en kraft for progressiv endring. Bhaskar Sunkara, redaktør for Jacobin og ledende medlem av De demokratiske sosialister i Amerika (DSA), artikulerer denne politiske fiksjonen, der han proklamerte i en spalte i avisa Guardian på tirsdag at «Sanders startet i 2016 en revolusjon. I 2020 kan han fullføre den ...»

Demokratene har uopphørlig promotert identitetspolitikk, blant annet gjennom #MeToo-heksejakta, som tjener til å splitte arbeiderklassen, samtidig som den undergraver grunnleggende demokratiske rettigheter, som en behørig juridisk prosess og formodningen om uskyld. Bare Sanders’ henvisning til motstand mot økonomisk ulikhet har frembrakt irettesettelser fra hans eget parti, som i 2016 har til hensikt å gjøre etnisitet og hudfarge, kjønns- og seksualpolitikk til grunnlaget for en høyreorientert kampanje rettet inn mot å mobilisere privilegerte seksjoner av den øvre middelklassen inn bak Wall Street og militæret.

Tirsdagens begivenheter bekrefter denne analysen.

Kishore og Santa Cruz er de eneste kandidatene som slåss for å mobilisere arbeiderklassen uavhengig av Det demokratiske partiet. SEP-kampanjen er spydspissen for kampen for å utdanne arbeiderklassen, og for å overbevise arbeidere og unge mennesker om at de kan utløse sin enorme sosiale makt kun ved å løsrive seg fra Det demokratiske partiet, og med deres egne bestrebelser for politisk uavhengighet, og ved å tre inn i en internasjonal kamp mot hele kapitalistsystemet. Vi oppfordrer våre lesere til å følge og bli aktive i vår kampanje, og til å bringe kampen for uavhengig sosialistisk politikk inn i arbeiderklassen i en verdensskala.

Eric London