Nesestyver for den amerikanske kampanjen mot WikiLeaks, der prosessen mot angivelig CIA-varsler ender med uavklart jury

Av Oscar Grenfell
12 March 2020

Den føderale rettsprosessen mot Joshua Schulte, en tidligere ansatt i etterretningstjenesten US Central Intelligence Agency (CIA) som ble anklaget av den amerikanske regjeringen for å ha besørget WikiLeaks med en samling av dokumenter som avslører illegale spionasjeoperasjoner, har endt med en uavklart jury, og det som i amerikansk jussvokabular er en mistrial.

Juryen kom mandag tilbake etter ei uke med overlegninger, for der å erklære at den ikke kunne komme til enighet på de mest alvorlige anklagene mot Schulte. De delte oppfatningene sentrerte seg om åtte tiltalepunkter under spionasjeloven, blant annet om illegal ansamling og videreformidling av nasjonal forsvarsinformasjon. Juryen hadde bare kommet til enighet om Schultes skyld for de mindre tiltalepunktene av forakt for retten og for å ha gitt usanne uttalelser til det føderale amerikanske politiet FBI [US Federal Bureau if Investigation]. Schulte forblir fengslet og vil sannsynligvis stå overfor en ny rettsprosess.

Påtalemyndighetens manglende hell med å få dømt Schulte for anklagene knyttet til WikiLeaks’ publisering i 2017 av dokumentsamlingen kalt Vault 7, som besto av lekkede dokumenter fra CIA, er vesentlig. Det kan utgjøre en hindring i den amerikanske regjeringens kampanje mot WikiLeaks og organisasjonens forlegger Julian Assange, som står overfor utlevering fra Storbritannia til USA og rettsforfølgelse med anklager under spionasjeloven, for forskjellige utgivelser fra 2010 og 2011.

Det er klart at dersom han blir utlevert kan Assange møte ytterligere siktelser i USA, muligens relatert til Vault 7. Tre dager etter de avsluttende argumentene i Schulte-saken bekreftet embetsrepresentanter for det australske utenriks- og handelsdepartementet [Department of Foreign Affairs and Trade] at det var mulig at Assange ville møte ytterligere siktelser som bærer dødsstraff dersom han blir sendt til USA. Tidspunktet for deres uttalelser, som motsier tidligere påstander fra amerikanske allierte, kan indikere at det er mye som står på spill for Assange i den amerikanske rettsprosessen mot Schulte.

Juryens manglende evne til å enes, etter en rettssak om «nasjonal sikkerhet» med alle fordeler i påtalemyndighetenes favør, understreker den kriminelle karakteren av medienes blackout av rettsprosessen, som begynte i slutten av januar. I over en måned har de mest fremtredende foretaksmediene opprettholdt taushet om rettshøringene som avslørte aspekter ved den politisk motiverte heksejakta på WikiLeaks og deres påståtte kilder.

Publiseringen av Vault 7 i begynnelsen av 2017 var det som utløste en vesentlig opptrapping av den amerikanske regjeringens vendetta mot Assange, og som kulminerte med hans illegale bortvisning fra Ecuadors London-ambassade i april i fjor, hans arrestering av det britiske politiet og den umiddelbart påfølgende fengslingen i maksimalsikkerhetsanstalten Belmarsh Prison. Schultes rettssak sammenfalt forøvrig i tid med den første uka av den britiske utleveringshøringen mot Assange, som understrekte likhetene i den lovløse behandlingen av WikiLeaks-forleggeren og hans påståtte CIA-kilde.

Aktoratet har beskrevet Vault 7-lekkasjen, som de beskylder Schulte for å være ansvarlig for, som den største i hele CIAs historie. Avsløringen har blitt sammenlignet med Edward Snowdens utgivelser, NSA-varsleren [National Security Agency] som i 2013 eksponerte den amerikanske regjeringens overvåkning av den amerikanske befolkningen, og av verden forøvrig.

Vault 7 åpenbarte at CIA gjennomførte ulovlige spionasjeoperasjoner, blant annet gjennom telefoner og husholdningsapparater som smart-TV-er. Dokumentsamlingen eksponerte den amerikanske regjeringen som en av de største spredere av ondartede datavirus i verden.

Vault 7 dokumenterte CIAs evne til å hacke seg inn i datasystemer og etterlate fortellende spor som tilskrev angrepene til amerikansk imperialismes kontrahender, som Russland og Iran. Dokumentene avslørte urovekkende programmer som hadde som formål å gjøre det mulig for CIA å ta kontroll over datasystemer som opererer mange moderne biler – som åpner utsikter for politiske attentater.

Til tross for dette har det store flertallet av den amerikanske befolkningem, og av verdensbefolkningen forøvrig, blitt fraholdt all kunnskap om saksprosessen. Den effektive myndighetspålagte nyhets-blackouten [for britiske mediers del en såkalt ‘D-notice’] har blitt håndhevet over hele spekteret av foretakspublikasjoner, som strekker seg fra New York Times til Washington Post.

Høringen har blitt holdt under drakoniske betingelser. I fjor avslørte Schultes advokat Sabrina Shroff at Schultes juridiske korrespondanse ble overvåket av føderale myndigheter. Hun uttalte at forsvarsadvokater hadde blitt effektivt sett truet av CIA, med mulig påtale dersom de mottok noe som helst materiale som var klassifisert.

Begrepet «nasjonal sikkerhet» ble brukt for å svekke forsvarets føring av deres sak. Aktorer forhindret med hell forsvaret fra å granske ethvert av CIA-vitnene, og nedla forbud mot engang et Google-søk av vitners navn forbundet med enhver formulering som kunne identifisere dem som spioner, eksempelvis «CIA», «WikiLeaks» eller «Vault 7».

CIA-personell vitnet under falske navn, og mediene ble forbudt engang å beskrive deres utseende. Reportere fra uavhengige publikasjoner som dekker rettsaken klaget over at påtalemyndigheten prøvde å forsinke deres tilgang til domstolens transkripsjoner og dokumentasjon registrert som bevismateriale [‘exhibits’].

Høringens orwellske karakter ble oppsummert av det første sakkyndige ekspertvitnet for påtalemyndigheten. Han var en offisiell regjeringsrepresentant, og bekjentgjorde under kryssutspørring at han til tross for at det primære Vault 7-materialet var ute i offentligheten ikke hadde sett på noe av det, fordi han ikke hadde tilstrekkelig sikkerhetsklarering.

Saksgangen unngikk i all vesentlig grad enhver granskning av karakteren og lovligheten av CIA-aktivitetene som ble eksponert av WikiLeaks. I ett sjeldent unntak erkjente en nåværende CIA-ansatt at hackingen han var involvert i var rettet mot utenlandske stater og «ikke-statlige aktører». Med andre ord, utenomrettslige operasjoner målrettet mot sivile og politiske motstandere av den amerikanske regjeringen.

Et annet vitne uttalte at det var sjeldent for byråets hacking-divisjon å målrette «vennlige nasjoner», og bekreftet effektivt sett at CIA, i det minste av og til, målretter regjeringer som formelt er allierte med USA.

Retten skjermet for regjeringen. I forrige måned blokkerte den forsvarets stevninger som søkte vitnesbyrd fra nåværende utenriksminister Mike Pompeo. Som daværende direktør for CIA hadde Pompeo tidlig i 2017 direkte tilsyn med byråets respons på Vault 7.

Som forsvaret bemerket i en 17. februar-innlevering ble Pompeo «omgående briefet om WikiLeaks-avsløringen, og han ble spesifikt informert om at Mr. Schulte var en tidlig mistenkt». Pompeo «godkjente deretter innholdet i den første rettslige godkjenningen for husgjennomsøkning [‘search warrant’]» som var rettet mot Schulte, «som autoriserte FBI til å komme med forskjellige uttalelser i den, hvorav noen senere viste seg å være usanne».

Offentlig responderte Pompeo på Vault 7 med å brennmerke WikiLeaks som en «ikke-statlig fiendtligsinnet etterretningstjeneste», og organisasjonens utgiver Julian Assange som en «demon». Bak kulissene arbeidet han for å sikre Assanges arrestering av det britiske politiet og åpningen av USAs utleveringssaksprosess mot ham.

Som Shroff forklarte i hennes avsluttende argument var påtalemyndighetens juridiske sak i realiteten et CIA-regjerings-«oppdrag», for å tilskrive Schulte skyld for den mest skadelige lekkasjen i etterretningstjenestens historie. Til tross for flere ukers vitneforklaring hadde ikke påtalemyndigheten klart å fastslå at Schulte var ansvarlig for lekkasjen. Det var ingen juridisk holdbare bevis for at han hadde tatt Vault 7-dokumenter i sin besittelse, eller besørget dem videre til WikiLeaks.

DEVLAN, CIA-serveren som dokumentene var lagret på, er dessuten blitt beskrevet av regjeringsvitner som et «skittent nettverk», og som «den ville vesten». De erkjente gjentatte ganger slappe sikkerhetsrutiner, inkludert passord som ble delt og forøvrig var lette å knekke, og en mangel av enhver overvåkning av personalets aktiviteter.

Påtalemyndigheten hadde brukt overordentlig mye tid på å få konstatert at Schulte, som forlot CIA i november 2016, hadde vært innblandet i heftige konflikter med mange av sine kolleger og overordnede. De pekte også på tidligere tilfeller hvor Schulte angivelig hadde respondert på tilbakekallingen av hans administrative tilgang på separate prosjekter ved egenhendig å opprette bakdører for å komme inn i systemer uten autorisering.

** image; caption: Et regjeringsfoto av Schulte der han angivelig anvender en kontrabandetelefon under varetekt i Metropolitan Correctional Center (MCC) i New York

Påtalemyndighetenes sak fokuserte også sterkt på Schults påståtte aktiviteter under hans fengsling i Metropolitan Correctional Center (MCC) i New York, etter at han ble pågrepet og satt i varetekt i forbindelse med FBI-etterforskningen av Vault 7-affæren. Schulte hadde gjennomført en kampanje for å få rettet oppmerksomhet til hans situasjon, blant annet gjennom bruk av kontrabandetelefoner, pseudonyme sosialmediesider og ved å kontakte media. Disse bruddene på fengselsreglene, som er fokus for noen av tiltalepunktene Schulte står overfor, ble brukt av påtalemyndigheten for å prøve å få etablert hans bredere skyld.

Shroff argumenterte for at Schultes handlinger var de fra en desperat, men uskyldig mann. Han hadde kontaktet medier for å offentliggjøre det han anså å være det ulovlige og falske grunnlaget for de gjentatte FBI-raidene på hans leilighet. Schulte hadde også dokumentert de sjokkerende forholdene han konfronterte, som omfattet å være fastlenket til bakken under avhør, håndtering av oversvømmelse i MCC med begrenset fengselsbistand, og at han ble forhindret sensoriske stimuli under varetekten.

Flere hendelser i de siste stadiene av rettshøringen tydet på at påtalemyndighetens sak var på randen av kollaps.

Under en nødssetting av retten den 28. februar droppet påtalemyndigheten det andre av deres tiltalepunkter, som hevdet at Schulte illegalt overførte CIA-materiale som han hadde lovlig tilgang til. Dette syntes å være et forsøk på å avverge enhver antydning om at Schulte hadde lovlig tilgang til noe av, eller helheten av Vault 7-materialet.

Og den 5. mars, dager etter de avsluttende argumenter, ble et jurymedlem avskjediget etter at det ble avslørt at hun på nettet hadde slått opp en av advokatene som var involvert i saken. Hun gikk umiddelbart til tabloidpressen og uttalte at selv om Schulte hadde vært en «uskikkelig gutt», trodde hun ikke på de alvorligste anklagene mot ham.

Mest fordømmende var at det sent i forrige måned ble avslørt at påtalemyndigheten hadde tilbakeholdt potensielt frikjennende bevis. Det kom frem at regjeringsvitnet «Michael», etter allerede å ha vitnet ble satt på administrativ permisjon for å ha vært ikke-samarbeidende med FBI-etterforskningen av Vault 7-lekkasjen.

«Michael», en nær kollega av Schulte, hevdet å ha sett den irregulære overføringen av Vault 7-materialet i sanntid på sin dataskjerm. Han hadde til-og-med tatt et skjermbilde av det tilsynelatende dokumenttyveriet. Men da han ble avhørt av FBI, hadde han nektet å svare på flere spørsmål og ble satt ut i ubestemt permisjon etter at det ble besluttet at han ikke var til å stole på for jobbing med klassifiserte prosjekter.

Forsvaret søkte uten hell en henlegging av rettsaken [‘mistrial’] som respons på åpenbaringen.

Den underlige saken med «Michael» indikerte imidlertid at forsvaret hadde rett da det uttalte at regjeringen og CIA fremdeles ikke vet hvem som var ansvarlig for å ha lekket Vault 7. «Michaels» omstendigheter indikerer at CIA bak kulissene fortsetter med en febrisk etterforskning med sikte på å identifisere lekkeren, selv mens etterretingstjenesten søker å få tiltalt Schulte.

Dette støtter forsvarets påstand om at Schulte er en syndebukk, målrettet på grunn av hans gjentatte konflikter med kolleger og omstendighetene rundt hans fratredelse fra CIA. Den tidligere CIA-ansatte står også overfor separate anklager om barnepornografi, etter at FBI hevder å ha funnet dømmende bevismateriale under sine Vault 7-relaterte raid på hans leilighet. For de som er kjent med de amerikanske etterretningstjenestenes foruroligende historikk øker dette bare sannsynligheten for at Schulte er offer for en statsfabrikering.

Det skal også bemerkes at den som lekket Vault 7-materialet utførte en tjeneste for den amerikanske befolkningen, og for verdens befolkning forøvrig, og avslørte illegale myndighetsaktiviteter som potensielt kan ramme millioner av mennesker.