Merkel til Europa, om koronaviruset: «Bare dø»

Av Johannes Stern og Alex Lantier
13 March 2020

Tysklands kansler Angela Merkel erklærte på onsdag under en pressekonferanse, i en uttalelse av slående likegyldighet for millioners skjebne, at hennes regjering forventer at 60 til 70 prosent av landets befolkning ville bli smittet av Covid-19.

Hun uttalte: «Dersom viruset er til stede, befolkningen ikke har noen immunitet mot viruset, og det ikke er noen vaksiner eller kur, da vil en høy prosentandel av befolkningen – eksperter sier 60 til 70 prosent – bli smittet, så lenge denne situasjonen vedvarer.»

Der grunnleggende fakta om viruset fremdeles ikke er kjent, valgte Merkel ikke å stave ut de skremmende implikasjonene av hennes uttalelse. Alt fra fem og opp til 20 prosent av koronaviruspasientene utvikler akutt lungebetennelse, som krever intensiv pleie og kunstig respirasjon for at de skal overleve. Dersom fra 48 og opp til 56 millioner tyskere smittes av Covid-19 viruset, da ville opptil 11 millioner kreve intensivbehandling. Med færre enn 500 000 sykehusposter og én million sykepleiere, ville det tyske helsevesenet bli overveldet, og millioner av desperat syke pasienter ville forbli ubehandlet, og etterlatt for å dø. På tvers av Europa, og i hele verden ville dødstallene stige til titalls millioner.

En person med ansiktsmaske bak døra til diagnosesenteret for koronavirus i Düsseldorf [Foto: AP Photo/Martin Meissner]

Medisinske eksperter har gjentatte ganger understreket at anslag på opp til 70 prosent av menneskeheten som kan smittes av sykdommen ikke er en forutsigelse, men en vitenskapelig advarsel om farene ved en situasjon der ikke hurtig og aggressiv handling blir iverksatt, for å forhindre så enorme tap av menneskeliv.

Derfor sa koronaviruseksperten dr. Richard Hatchett til Storbritannias Channel Four, etter å ha advart om at 50 til 70 prosent av menneskeheten kunne pådra seg sykdommen: «Jeg liker ikke å komme med spådommer. Det å snakke om virusets potensiale er viktig, slik at dere kan forstå hvor farlig trusselen er. Det er opp til samfunnene hvordan de vil respondere på viruset.»

Hatchett understreket, der han pekte på fallet i antall nye tilfeller i Kina, Singapore og Hong Kong – etter at stringent testing, monitorering og karanteneprosedyrer stoppet spredningen av sykdommen, ved isolering og behandling av de syke – at det er mulig å bekjempe koronavirus: «Viruset er her, det har et enormt potensial til å være forpurrende, til forårsake høye sykdomsrater, og til-og-med høye dødsrater. Men dét er ikke en fremtid som er fastlåst.»

Stikk i strid med slike ekspertråd oppfordret imidlertid Merkel til å akseptere vissheten om en videreført, ukontrollert og ødeleggende spredning av viruset. Betydningsfullt er at hun ikke oppfordret til en massiv, internasjonal tilførsel av ressurser, industriell kapasitet og et relevant trent personell, for en global kamp mot pandemien. Snarere, sa hun, burde Tyskland unngå å «overbelaste» det medisinske systemet med koronaviruspasienter.

Hun uttalte: «Vi vet at det er spesielle grupper av befolkningen – eldre og personer med eksisterende helsebetingelser – som lider mer alvorlig av viruset, så våre politiske retningslinjer må bestemmes av målet om å ikke overbelaste helsevesenet.»

Merkel sa ikke hvordan dette ville bli gjort. I Frankrike vender sykehus imidlertid bort yngre koronaviruspasienter, for å fokusere på eldre pasienter i risikosonen. I Italia bruker sykehusene nå bare respiratorer på yngre pasienter, og lar de alvorlig syke pasientene over 80 år dø. Dersom 70 prosent av menneskeheten ble smittet, ville en politikk om ikke å «overbelaste» sykehusene bety å nekte omsorg for titalls millioner bare i Tyskland.

Alarmen må nå lydes i arbeiderklassen. Bare implementeringen av karantener og pøsingen av enorme økonomiske ressurser inn i helsesektoren kan forhindre en katastrofal pandemi. Dette krever den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen i kamp. For øyeblikket gjøres ikke dette, i vesentlig grad fordi det ville skjære på tvers av de økonomiske og politiske interessene til styringsklassen, som gjennom flere tiår har ansamlet seg enorm rikdom og har bygget opp ei militær-politi-maskin basert på vedvarende og nådeløs nøysomhet og innstramminger, som spesielt har vært målrettet mot helsepleie og andre viktige sosialtjenester.

Disse reaksjonære politiske retningslinjene er Merkels viktige «prioriteringer», som hun listet opp senere under pressekonferansen. Hun uttalte: «Det er viktig at alle regjeringsnivåer kan fungere. Dette gjelder politiet, Bundeswehr (de væpnede styrker), kritisk infrastruktur, politiske avgjørelser, slik at medisinske muligheter kan brukes ... Derfor, det er et spørsmål om å opprettholde økonomisk liv, til en viss grad.»

Det slike uttalelser avslører er ikke inkompetanse, men politisk kriminalitet. Syttifem år etter at nazistenes Tredje rike falt, vedvarer en fascistisk holdning til arbeiderklassen innen finansaristokratiet, og gjenspeiler det antikke Romas holdning til galleislavene: Arbeid til du dør.

Etter å ha organisert det økonomiske liv siden Wall Street-krasjet i 2008 rundt nøysomhet og innstramminger, og med billioner av euro i redningspakker for deres egne oppblåste aksjeporteføljer, er foretaksoligarkiet beredt til å la utallige millioner arbeidere dø, så lenge deres egne liv og enorme papirformuer blir bevart. I en artikkel med overskriften «Superrike flyr vekk til sine katastrofebunkere midt under koronavirusutbrudd», rapporterte Guardian at de velbeslåtte chartrer «private jetfly» til «sine fritidshjem eller spesiallagde katastrofebunkere», på flukt fra Europa for å unngå «introduksjonen av landsdekkende karantenetiltak, som følger Italias ledelse».

Utvilsomt anser vesentlige deler av styringsklassen koronaviruset å være en gave fra Gud. Millioner av gamle og sykes dødsfall ville tillate nye kutt av sosiale utlegg, for å kunne spyle ytterligere milliarder inn i deres lommer. Dette var underliggende for finanskommentatoren Rick Santellis fascistiske utbrudd om at «vi burde bare gi alle det nye koronaviruset», fordi forlenget markedsusikkerhet om hvorvidt viruset ville spre seg er «å skape kaos for globale og innenlandske økonomier».

Arbeidere i Europa og internasjonalt kan ikke overlate deres skjebne i hendene på en styringsklasse som historisk sett er bankerott. De trenger et program å stå på, for å slåss for å forhindre en pandemisk katastrofe. Kritiske krav inkluderer:

* Gratis og lik behandling av høy kvalitet for alle! Ressurser må tilgjengeliggjøres for å gi den mest avanserte medisinske pleie for alle, uavhengig av deres inntekt eller forsikringsdekning. Eldre, fanger, flyktninger sperret inne i uhygeniske leirer, og hjemløse har presserende behov for spesiell beskyttelse.

* Karantener for å begrense og kontrollere spredningen av viruset! For å forhindre at millioner blir smittet og muligens dør i løpet av de kommende ukene og månedene, må alle nødvendige karantener pålegges, samtidig som demokratiske rettigheter og alles personlige verdigheten må respekteres. Arbeidere, små forretningsdrivende, og deres familier som oppholder seg hjemme på grunn av karantener, må motta sosialstøtte, mat og alle nødvendigheter.

* Bygg uavhengige fabrikk- og nabolagskomitéer! Arbeidere må organisere seg uavhengig, for å koordinere og mobilisere sin kollektive styrke for å få sikret at nødvendige tiltak blir iverksatt. Menneskehetens skjebne kan ikke overlates til finansaristokratiets politi-stat-maskin, som har som sitt eneste mål å beskytte aksjemarkedene og deres egen rikdom.

Et sosialt system som ikke bare fallerer med å sikre folkehelsen, men som også kjølig kalkulerer med millioner av dødsfall, må vekk. Den kapitalistiske styringsklassen er hinsides reformering. For arbeiderklassen er den sosialistiske transformeringen av samfunnet nå et spørsmål om liv og død.