Europa på vei mot nedstengning, og passerer Kina som episenter for koronaviruspandemien

Av Alex Lantier
19 March 2020

På tirsdag, da beordringer til befolkningene om å holde seg hjemme trådte i kraft i Spania og Frankrike, etter først å ha blitt kunngjort i Italia i forrige uke, og der Berlin stengte skoler, butikker og offentlige samlingssteder på tvers av hele Tyskland, fortsatte koronaviruset å spres over hele Europa. Europa har oppstått som sentrum for den globale pandemien – foreløpig, ettersom antallet tilfeller i Amerika og Afrika også vokser raskt – der den skjøre statusen for sykehus og sosial infrastruktur nå avsløres, ødelagt av flere tiår med EUs politikk med innstramminger og nedskjæringer.

Tirsdag var det en økning av 10 177 oppdagede tilfeller på tvers av Europa, hvilket bringer totalantallet tilfeller på kontinentet til minst 73 730. Med nesten alle disse tilfellene fremdeles under behandling eller til observasjon, har Europa nå de fleste av de 98 219 aktive tilfellene registrert i hele verden. De fleste nye tilfellene ble oppdaget i pandemiens europeiske episenter Italia (3 526 nye tilfeller), etterfulgt av Tyskland (2 080+), Spania (1 467+), Frankrike (1 097+) og Storbritannia (407+). Antallet dødsfall stiger også: 345 i Italia, 168 i Spania, 27 i Frankrike, 19 i Nederland, 16 i Storbritannia og syv i Tyskland.

Det som har fremkommet de siste tre månedene er de europeiske myndighetenes totale fallering av omgående reaksjon, med manglende advarsler til allemnnheten om sykdommens alvorlighetsgrad, og manglende koordinering av de nødvendige inneslutnings- og behandlingstiltak for å få stanset spredningen av koronaviruset.

Politibetjenter og soldater sjekker passasjerer som forlater Milanos sentralbanestasjon, Italia, mandag 9. mars 2020. [Foto: Claudio Furlan/LaPresse via AP]

Det fremstår en sterk kontrast med land i Asia, som Kina eller Singapore, der helsemyndighetene handlet mer konsekvent med å beordre karantener for å begrense spredningen av sykdommen, teste befolkningen og identifisere og behandle de syke, og dermed fikk stanset den eksponentielle spredningen av viruset.

Med de nåværende spredningsratene var Europa på onsdag satt til å passer antallet koronaviruspasienter i Kina, pandemiens opprinnelige episenter, der spredningen nå nærmest er stanset. I Kina har 68 715 av totalen på 80 881 pasienter nå frisknet til; 3 226 (fire prosent) har omkommet; og på det meste blir noen få dusin nye tilfeller oppdaget hver dag. Mens Europa derimot, med mindre enn halvparten av Kinas befolkning, per tirsdag på tvers av kontinentet hadde nesten like mange tilfeller, med flere mennesker som har omkommet av koronaviruset (3 401), enn i Kina.

En langt høyere andel av Europas befolkning enn Kinas har pådratt seg sykdommen, slik at innvirkningen på det overbelastede og underfinansierte europeiske helsevesenet vil bli større. Mens 56,2 av hver million kinesere er infisert av koronavirus, er måltallene for de som har pådratt seg sykdommen nå 112 per million tyskere, 118 per million franskmenn, 244 per million spaniere, 270 per million nordmenn, 317 per million sveitsere og 521 per million italienere.

Gitt virusets lange inkubasjonsperiode, på opptil 14 dager, der syke ikke har noen symptomer men likevel kan smitte andre, vil ikke tiltakene med bevegelsesrestriksjoner nå vedtatt i Italia, Spania, Frankrike og deler av Nordrhein-Westfalen i Tyskland umiddelbart kunne stanse videre spredning. Man må forvente at mange nylig smittede personer som nå er innesperret hjemme, en eller annen gang i løpet av de neste to ukene vil begynne å forevise symptomer. Det vil si at selv i de deler av Europa der de mest drakoniske tiltakene nå iverksettes, må det fortsatt fryktes en mangfoldig økning av antallet smittede.

Med 0,5 prosent av Italias befolkning som nå er smittet er sykehusene i det hardest rammede nord av landet allerede overveldet av mer kritisk syke lungebetennelsespasienter enn de har tilgjengelige respiratorer for, og det etterlater leger det barbariske valget å måtte bestemme hvilke pasienter de vil prøve å berge, og hvilke de må overlate til å dø. Fatalitetsraten i Italia har dermed skutt opp til åtte prosent. Dessuten har sykehus i andre hardt rammede regioner av Europa, deriblant Alsace i Frankrike, meldt at også de snart må rasjonere deres omsorg, såfremt de ikke får overført kritiske koronavirustilfeller til andre områder.

Dr. Fabiano di Marco, som jobbet på et sykehus i Bergamo, en av Italias hardest rammede byer, men som nå selv er smittet, sa: «Sengeplassene er ikke uendelige, og de blir ofte ikke tildelt de alvorligste tilfellene, men til personer med best sjanse for å kunne overleve. Lombardia har 1 100 intensivsengeposter, og om lag 900 er nå belagt av virustilfeller. Vi står overfor veldig vanskelige valg. … Det alene skaper stress for legene, som også det å måtte oppgi sine pasienter, som ofte er pårørende eller bekjente av personalet.»

Han advarte: «Ikke må undervurde dette viruset. ... Det vil ikke være leger og respiratorer som stanser det, dét vil derimot vår evne til å redusere kontakt.» Han la til: «For å stoppe denne tingen er det ingen halvveistiltak. Enten gjør du alt eller ingenting. Dersom du ikke gjør noe, da vil du få hundretusenvis av dødsfall. ... Beklageligvis ser jeg at resten av verden fremdeles anvender halvveistiltak.»

Koronaviruset har klart og tydelig fått frem klassekløfta som skiller arbeidere fra styringsklassen. Med svimlende forakt for menneskeliv oppfordret representanter for kapitalistklassen arbeidere om å akseptere at titalls millioner måtte pådra seg viruset, mens de ikke gjorde noe for å stanse pandemien.

Mens Tysklands forbundskansler Angela Merkel oppfordret almennheten til å forberede seg på at fra 60 til 70 prosent av tyskerne blir smittet av sykdommen, sa Storbritannias vitenskapelige regjeringsrådgiver sir Patrick Vallance at det «ikke var ønskelig» å forhindre at 60 prosent av britene smittes av koronaviruset. Han kom med det fascistiske argumentet at en masseinfeksjon var ønskelig, for å besørge «litt immunitet» til de overlevende – uten å kreve at finansaristokratiet skulle si fra seg noen av dets milliarder. Franske toppembetsrepresentanter prøvde gjentatte ganger å dysse arbeidere i søvn, og sammenlignet koronaviruset med sesonginfluensaen.

Mens fascistiske raljeringer var fremherskende innen de øverste statskretser, ble dyrebare uker forspilt, hvor det ikke ble iverksatt noen koordinert handling for å isolere den europeiske befolkningen og forhindre spredningen av viruset.

Utbruddet av raseri blant arbeidere internasjonalt i forrige uke – med spontanstreiker ved fabrikker over hele Italia, og av kanadiske bilarbeidere, postarbeidere i Storbritannia og franske bussjåfører – fremtvang et skifte i statspolitikken. Først gikk Roma til tiltak for å begrense kontakt blant befolkningen, etterfulgt av Madrid og Paris, der de var stilt overfor advarsler fra vitenskapelige rådgivere om hundretusenvis eller millioner av dødsfall.

Det er kritisk for arbeiderklassen bevisst å mønstre en respons på pandemien, en respons som er politisk uavhengig av kapitalistene, som med deres politikk bare vil skape flere katastrofer for arbeiderne. EU-maktenes lemfeldige, nasjonalistiske og ukoordinerte respons på pandemien, basert på deres virulente fiendtlighet og forakt for arbeiderklassen, må motarbeides.

Masseavskjedigelser trer allerede i kraft. Blant flyselskapene har SAS kunngjort 10 000 permitteringer, Norwegian Air 7 300 (90 prosent av arbeidsstyrken), British Airways’ morselskap IAG vil kutte 75 prosent av sine flyvninger, Air France-KLM fra 70 til 90 prosent, og Lufthansa opp til 90 prosent. Blant bilprodusentene har Frankrikes PSA stengt alle sine europeiske operasjoner; Renault har stengt fabrikkanlegg i Spania; og Volkswagen stenger ned flere produksjonslinjer, da nedleggelser av fabrikkanlegg i Italia og Spania har kuttet deres forsyningskjeder.

Med millioner av studenter og selvstendig-næringsdrivende over hele Europa som er beroende på service- og betjeningssektoren og turistbransjen, som nå kollapser, er det potensielle inntektstapet for yrkesaktive mennesker kollosalt.

Mens Den europeiske sentralbanken (ECB) har pumpet € 120 milliarder inn i finansmarkedene, og EU-regjeringene har lovet hundrevis av milliarder euro for å avverge foretakskonkurser, mottar arbeidere bare et lappeverk av tilbud om statsfinansierte permitteringer, som innebærer enorme lønnsnedskjæringer. Ingen EU-myndigheter har heller lansert noen programmer for å bygge sykehus og medisinsk utstyr, eller for å gjennomføre massiv testing for koronavirus, som det ble gjort i Sør-Korea eller Kina. I stedet utplasseres hundretusenvis av soldater og opprørspoliti på Europas gater for å håndheve beordringene om å holde seg hjemme, mens raseriet vokser blant arbeidere, og titusener sliter med å få en nødvendig omsorg.

Det er kritisk nødvendig at arbeidere over hele Europa og internasjonalt nå organiserer seg i aksjonskomitéer, uavhengig av de foretakskontrollerte fagorganisasjonene, for å slåss for sosialistiske politiske retningslinjer. Disse omfatter blant annet den øyeblikkelige nedstengningen av alle skoler og arbeidsplasser som det ikke er avgjørende å holde i gang for å bekjempe pandemien, og med full lønnskompensasjon for alle berørte arbeidere; en universell testing og gratis behandling av sykdomstilfeller; et nødprogram for å bygge ny helseverninfrastruktur; og en slutt på sanksjoner, grensestengninger og handelskrigstiltak som blokkerer for en forent og enhetlig, internasjonal kamp mot viruset.

Forfatteren anbefaler også:

Hvordan bekjempe COVID-19 pandemien: Et handlingsprogram for arbeiderklassen

[18. mars 2020]

WHO trygler om mer testing, med nedlukkinger over hele verden grunnet COVID-19

[18. mars 2020]

Johnson-regjeringen fordømmes for sin politikk om «flokkimmunitet» mot COVID-19

[17. mars 2020]

Spontanstreiker bryter ut på tvers av Italia, med krav om stillstans av fabrikker under koronaviruspandemien

[15. mars 2020]

For en globalt koordinert nødrespons til koronaviruspandemien!

[29. februar 2020]